Klara and the Sun av Kazuo Ishiguro

Klara and the Sun er den første boka Ishiguro har gitt ut etter han fikk Nobelprisen i Litteratur 2017 og det har selvfølgelig vært store forventninger til boka. Jeg så et intervju med forfatteren gjort av Alex Clark for The Guardian samme dag boka ble sluppet, og det gjorde ikke akkurat spenningen mindre.

For ikke å spoile innholdet for mye refererer jeg forlagets beskrivelse av boka:

"Klara er en Kunstig Venn, en form for kunstig intelligens utviklet for å hjelpe unge mennesker inn i voksenverdenen. Fra utstillingsvinduet i butikken der hun står til salgs, observerer Klara det som foregår ute på gaten. Hun studerer hvordan menneskene forholder seg til hverandre og håper at det snart er hennes tur til å bli valgt ut. Da ønsket endelig går i oppfyllelse og hun får bli med 13-årige Josie hjem, forstår Klara imidlertid raskt at det menneskene lover henne, ikke nødvendigvis er til å stole på."

Og så da.. hva syns jeg? Tjah... Nå skal jeg være forsiktig med å tråkke noen på tærne, dette er tross alt en nobelprisvinner , men helt ærlig talt? Jeg fant lite som engasjerte meg, og jeg skal prøve å forklare hvorfor (selv om det også er nokså vanskelig). Uansett hvor mye jeg ønsket å like denne boka så fikk jeg det ikke helt til. Jeg leste og leste og da jeg omsider var kommet til siste side, vel - så kunne jeg ikke fatte at dette var slutten? Javel, liksom? Hva var dette? Det var bare så mye jeg ikke forstod poenget med. Var Klara en menneskeliknende robot? Så vi verden kun gjennom Klaras egne øyne, egentlig? Hvorfor var alle dialogene mellom de voksne så ufattelig oppstyltet? Og karakterene? De ble aldri noe mer enn pappfigurer, alle som en.

Josie som Klara havnet hos hadde blitt genetisk modifisert (lifted) for å kunne nå sitt ytterste potensiale, og planen er å sende henne til et velrenommert college når tiden er inne. Men modifiseringen gjorde henne syk, så hun ligger periodevis mye til sengs. Hva som var modifisert og hvorfor? Nei det får vi ikke vite. Josies venn Rick var ikke modifisert, men bortsett fra at han ikke var syk, så var det jo ingen forskjell på dem? Eller? Hvorfor ikke gi oss en liten forklaring underveis, et hint? Jeg anser meg nokså flink til å lese mellom linjene etterhvert, men nope. Not a clue. Og for guds skyld - hva var det med solen? Egentlig? Joda, jeg forstår at roboten Klara gikk på solenergi, men hvorfor hun snakket med ham? Hva forholdet mellom Klara og solen var? Nei det får vi heller ikke vite. Ble Josie frisk av solen? Noe annet? Si det. Hun reiste ihvertfall til college, Klara havner på søppelfyllinga for elektrisk avfall, the end.

Hmm.. igjen. Hva er det jeg ikke forstår? Hvorfor alle disse gode bokomtalene? Joda, jeg ser jo at på et dypere plan så handler boka om menneskets hjerte. Ikke det fysiske hjertet, men kanskje sjelen? Er det noe i mennesket som gjør oss spesielle, individuelle? Og - er det mulig å fullkomment duplisere et menneske? Her toucher Ishiguro løselig innom tema fra Never let me go (Gå aldri fra meg-LINK), men er likevel ikke i nærheten av å gripe meg så ettertrykkelig som den boka gjorde. I Klara and the Sun er hentydningene så vage og egentlig så tåkete at de fisler ut i sanden. For meg. Jeg trenger at flere av mine bokvenner leser boka så jeg får diskutert denne nærmere. Er den så lite tydelig at man må lese boka flere ganger for å komme forbi følelsen av at den kun dreier rundt konseptet - kan et menneske  100% replikeres - eller ei? Hjelp!

Kazuo Ishiguro
Bildekilde: fantasticfiction.com

Kazuo Ishiguro ble født i Japan i 1954, men flyttet til England sammen med familien allerede i 1960.  I 2017 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur. Han har også vunnet Booker-prisen med The Remains of the Day (Resten av dagen). NRK skrev om nobelprisvinneren:

"Nobelprisen i litteratur for 2017 tildeles den engelske forfatteren Kazuo Ishiguro, som i romaner med stor emosjonell kraft har avdekket avgrunnen under vår illusoriske følelse av forbindelse med verden, heter det i akademiets begrunnelse."

Klara and the Sun? Vel. Personlig strekker jeg meg til en 3'er på GoodReads. Og da har jeg strukket strikken til bristepunktet...

Kilde: egen bok - Utgitt: 2021 - Forlag: faber - Sider: 307 - Sjanger: Roman, Dystopisk?

 

En annen sol
Bali

Levels of Life av Julian Barnes

Jeg hadde ikke lest noe fra Julian Barnes da jeg fikk denne lille boka som gave fra bokblogger Elida. Forfatteren står med et par bøker på 1001-lista over books you must read before you die, men ut over det var han et ukjent kapittel for meg.

Levels of Life (Livets Nivåer) er delvis selvbiografisk og er historien om Barnes egen kamp for å finne meningen med livet etter han mister sin kone gjennom 30 år, Pat Kavanagh. Etter selv å ha mistet begge mine egne foreldre brått og følelsesmessig brutalt lenge før tiden traff boka meg midt i hjertets anerkjennelse av det som nesten er utenfor ord.

Barnes illustrerer på forunderlig vis livets opp- og nedturer i denne boka gjennom metaforiske historier fra 1900-tallets ballongfarere som flyr "høyere enn livet selv" via kjærlighetslivet til skuespillerinnen Sarah Bernhardt hvis kjærlighet løftet henne til det høyeste nivået og tapet av en elsker førte henne brått ned til det laveste. Barnes kone døde i 2008 kun 37 dager etter at hun ble diagnostisert. Han vurderte seriøst å ta sitt eget liv og fryktet også nærhet til andre mennesker for en lang periode. 

Julian Barnes
Bildekilde: wikipedia

Jeg kjente selv på hvordan Barnes enkle historier pirket veldig dypt i min egen tilstand og viser hvor sårbare vi virkelig er når vi mister noen for alltid og det eneste man har igjen er minnene som man innerst inne ønsker å dele med andre mennesker. Man trenger ikke å ha mistet noen nære og kjære for fullt ut å like boka og forstå Barnes, men jeg tror de aller fleste som har gått gjennom en slik sorgprosess vil finne en slags trøst i vissheten om at man ikke er alene og at det er mulig å komme gjennom den uten å mistet seg selv helt. 

Julian Barnes er en britisk forfatter. Han er bosatt i London. Barnes fikk sitt litterære gjennombrudd med romanen Flauberts papegøye i 1984. Denne romanen innbrakte ham den franske prisen Prix Médicis, og den første nominasjonen til Bookerprisen.

Levels of Life var utrolig fin. Så enkelt. Avisen The Independent sa det så riktig:

"This is a book of intense honesty and insight;
it is at once a celebration of love
and a profound examination of sorrow" 

Kilde: egen bok - Utgitt: 2014 - Forlag: Vintage - Sider: 118 - Sjanger: Selvbiografisk

Ballongferd rett over hodene våre
Sossusvlei, Namibia

1001-boka Nervous Conditions av Tsitsi Dangarembga

For februar skulle vi i 1001-sirkelen lese ei bok fra en afrikansk forfatter. Jeg valgte meg Tsitsi Dangarembga fra Zimbabwe. Boka ble første gang utgitt på engelsk i 1988 og ble i 2018 kåret av BBC som en av de 100 beste bøkene som har formet verden. Nervous Conditions var også den første boka som ble utgitt på engelsk av en svart kvinne fra Zimbabwe.

Historien som fortelles er halvt selvbiografisk og finner sted en gang på 60-70 tallet i det koloniserte Zimbabwe, den gang kalt Rhodesia. Tambu er en ung jente fra en veldig fattig familie på landsbygda. Hun blir tvunget til å leve i skyggen av sin favoriserte eldre bror i et samfunn hvor gutter løftes fram mens jentene holdes tilbake. Tambu ber sin sexistiske far om å få lov å gå på skolen som sin eldre bror, men faren mener hun bør bli hjemme for å lære og lage mat. Hun gir seg ikke og jobber som besatt for å tjene nok til å betale skolepengene fra egen lomme. Tambu er intelligent, drevet og svært ambisiøs og syns det er forkastelig at broren, som hele livet har hånet henne og gnidd sine egne privilegier i ansiktet hennes, blir tilbudt alle muligheter. Når broren plutselig dør åpner det seg en mulighet for Tambu, og sånn åpner boka: 

"I was not sorry when my brother died. Nor am I apologising for my callousness, as you may define it, my lack of feeling."

Tambu får nemlig nå gå på misjonsskolen istedenfor broren. Der blir hun bestevenn med søskenbarnet Nyasha. Far til Nyasha er leder for misjonsskolen og er den mest velutdannede i landsbyen. I tillegg er han en ekte tyrann. Familien til Nyasha har nettopp kommet tilbake fra England hvor faren fullførte mastergraden sin, og derfor blir Nyasha sett på som en snobb av lokalbefolkningen fordi hun har "glemt" Shona-språket og kler seg som en brite.

Tambu er veldig klar over hvor privilegert hun er som onkelens "veldedighetssak", og selv om hun er både drevet og ambisiøs så forsvinner opprørstrangen når hun blir vitne til søskenbarnets aggresive holdning både overfor egne foreldre og kvinnesynet som råder i Rhodesia. I motsetning til Nyasha blir Tambu veldig forsiktig med å uttrykke egne meninger og forholder seg mer stille og rolig enn hun egentlig ville ønsket. Hun er smertelig klar over at hennes egen posisjon på misjonsskolen er veldig usikker. Hun tar tross alt plassen fra en annen gutt. Overraskelsen blir også brutal når hun innser at eliteutdannelsen hun etterhvert får skiller henne kraftig fra sine egne venner og det vanlige livet ute på landsbygda. Ikke føler hun seg som sine landsbygdinger lenger, ei heller som en brite. Tambu erkjenner også at en god utdannelse verken er en kur mot sexisme, ei heller rasisme. 

Tsitsi Dangarembga
Bildekilde: wiki

Du verden for ei debutbok! Istedenfor å gå flatt ut og fortelle "nok en historie" om hvor dårlig stilt kvinner levde  under og etter kolonitiden så undersøker Dangarembga spørsmålene om kolonisering, sexisme, rasisme, hykleri og fordeler og ulemper med utdannelse på en subtil og dyktig måte gjennom øynene til to tenåringer istedenfor. På denne måten klarer forfatteren til en viss grad å distansere seg selv fra historien, selv om det ligger underforstått at veldig mye av dette er selvopplevd. Nervous Conditions virker i utgangspunktet å ligge trygt plassert i nisjen for oppvekstromaner, men boka er så utrolig mye mer. 

Jeg likte godt at Dangarembga ikke prøver å tilby enkle løsninger på dilemmaene til karakterene. Som leser trodde jeg at jeg enkelte ganger så åpenbare veier ut, men innså fort at jeg overhode ikke hadde oversikten over alle hensyn som måtte tas. Alle kvinnene i historien er på hvert sitt vis fanget i en tradisjonelt bundet eksistens, og selv om enkelte av dem hadde glimt av alternative veier ut av tradisjonen så stod så godt som alltid enten patriarkatet eller andre hensyn i veien.

Boka er lettlest, engasjerende og oppsiktsvekkende lærerik. Den er også første boka i en trilogi. De andre to bøkene er The Book of Not (2006) og This Mournable Body (2020)

 Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 1988 - Forlag: Ayebia - Sider: 212 - Språk: Engelsk
Sjanger: Klassisk, Crossover selvbiografisk

Fantastiske leoparden
Chobe Nasjonalpark, Botswana

Lest i mursteinsmåneden mars

Jeg pleier å være nøye med å la det gå litt tid mellom mursteinene. Ikke fordi jeg ikke liker tykke bøker, men øverste etasje trenger litt lettere tilgjengelig stoff innimellom maratonløpene som disse konsentrasjonsøktene er. Merkelig nok klarte jeg likevel å putte tre stk av dem inn samme måneden. Vel, en gang er den første for alt. Så hva leste jeg som oppkjøring til påske? Du finner kun én krim :-)

I godt voksen alder fant jeg ut jeg ikke kunne gå gjennom livet uten å lese Harry Potter-bøkene til J.K. Rowling. Jeg har selvfølgelig sett filmene utallige ganger med ungene, men bøkene på engelsk hadde jeg ikke lest.

Denne boka er den femte i serien, og lite ante jeg at den skulle være på spenstige 874 sider. Hvorfor jeg ikke SÅ dette? Fordi jeg lyttet til den som lydbok fra Storytel. Der ligger nemlig hele serien innlest med fantastisk dyktige Stephen Fry som innleser. Bøkene er verd å lytte til for innleseren alene. Han er rett og slett en fryd på øret. Nå sier jeg det om flere innlesere, men Fry er sin egen opphøyde Fryd-kategori alene. 

Nå er det noe tid siden jeg så filmen basert på boka, men vil påstå at første delen av boka ikke er filmatisert? Det ringer ingen bjelle når det gjelder quidditch-kampen i starten. Vel, nok om det. Bøkene anbefales om du ikke har lest dem. Det BØR du ha gjort før du sykler over åsen (sitat Tor Åge Bringsværd, forklaring følger).

Godt i gang med Harry Potter og J.K. Rowling innså jeg plutselig at forfatteren har kommet ut med en ny bok i Cormorant Strike-serien under psevdonymet Robert Galbraith. De første bøkene i serien (ihvertfall de tre første) er filmatisert og ligger på HBO. Det fine med denne bokserien er at den ikke bare er svært velskrevet, men TV-serien holder også et skyhøyt nivå. Britisk krim er virkelig noe jeg kan like! Serien spekulerer ikke i bestialske drap, gugge og vold. Språket er svært bra og plottet denne gang solid og gjennomarbeidet så det holder.

Denne boka har imidlertid blitt mer kjent for kjønnsdiskusjonen den har skapt i media enn selve krimplottet i seg selv. Jeg vil ikke gå inn på diskusjonen (Rowling får hele min støtte i så henseende at det faktisk er veldig enkelt å skille mellom boka Troubled Blood og forfatterens personlige mening om en sak - i dette tilfellet kjønn). Når det er sagt, her er en link:

Don't judge a book by a single review!

Sett så kjønnsdiskusjonen til side.

Troubled Blood er nemlig ei svært god bok! I denne blir Strike og co-pilot Robin Ellacott hyret til å løse en cold case, en forsvinning som fant sted for 40 år siden. Politiets hovedmistenkte den gang var en nå fengslet og beryktet seriemorder ved navn Dennis Creed som lurte sine kvinnelige ofre inn i varebilen sin ved å gå med parykk og kvinnekåpe for å fremstå mindre truende. (Og dette startet kjønnsdiskusjonen på nett...) Var det Dennis Creed som tok livet av kvinnene, eller har vi med en annen seriemorder å gjøre? Mer vil jeg ikke røpe.

Historien er solid, plottet svært sammenskrudd og personkarakteristikkene og stedsbeskrivelsene så dyktig fremskrevet at det er som å kjøre full HD-film i hodet. Med sine 944 sider sier det seg selv at her er det plass for mange detaljer, twists & turns, utvikling av parallellhistorier og møysommelig etterforskning. Likevel oppleves boka verken kjedelig eller langtekkelig. Det er "noe" med disse to hovedpersonene til Rowling som treffer meg. De er rett og slett troverdige i all sin enkelhet. Og så liker jeg britisk krim da, det skal jeg ikke stikke under en stol. Plottet er også i denne boka lagt til London, og jeg formelig ser gatene for meg, landsbygda med sine sære karakterer, de brune pubene, dialektene, været. Du verden for ei bok og for en serie! Har du ikke vært borti disse ennå? Du er heldig: Les! :-)

Tredje og siste mursteinen jeg jafset over i mars var Christopher Paolonis To Sleep in a Sea of Stars. Paolini er kanskje mest kjent for å ha skrevet YA-bøkene om dragen Eragon (som også er blitt filmet). Denne boka er Paolinis første "voksenbok". Og for en braksuksess!! Boka kom ut i fjor og ble kåret til den beste sci-fi boka i 2020 av leserne på GoodReads. Om jeg likte den? Full pott og sekser på terningen (som er 5 stjerner på GoodReads). Dette var en svært svært bra space opera. Det beste? Dette er nok den første boka i en forhåpentligvis lang serie.

Bokas hovedperson er xenobiologen Kira Naváres, en kvinne som ved starten av historien er nyforlovet med kollegaen og geologen Alan. De planlegger å gifte seg og legge det krevende arbeidslivet bak seg for å nyte mer tid sammen på månen Adrasteia. Skjebnen vil det annerledes. På det siste oppdraget deres finner Kira en uvanlig bergformasjon med en unik kjemisk sammensetning. Når hun begynner å utforske denne starter en hel rekke skremmende og uforklarlige hendelser som etterlater Kira biologisk knyttet sammen med denne fremmede substansen. Er det en gjenstand? En maskin? Et våpen? Noe helt annet? Fra den dagen blir Kira jaktet vilt, og med egen fremtid lagt i grus må hun flykte fra både ukjente skapninger og militær- og etterretningsgrenene til League of Allied Worlds. Med skjult identitet får hun plass som passasjer på det sivile stjerneskipet Wallfish, og herfra og ut så springer historien i alle retninger. Whoaa!! Dette er en space opera jeg virkelig kan like! Men hvorfor?

Fordi verdensbyggingen er intet mindre enn fabelaktig! Robust, svært kreativ og utrolig fascinerende. Karakterutviklingen er også svært god, med enda mer å gå på. Perfekt til kommende bøker. Hovedhjernen i stjerneskipet Wallfish - Gregorovich - ble fort den personlige favoritten. Jeg kan ikke forklare. Må oppleves. Jeg håper inderlig å høre mer fra ham fremover i serien. Tempoet i romanen varierer veldig. Fra sakte utvikling til dramatiske høydepunkt hvor etterhvert tempoet senker seg igjen før neste topp er i emning. Det dukker selvfølgelig opp aliens. Etterhvert mange. Og det er her Paolini treffer meg igjen. Han er nemlig svært dyktig i å fange enkelheten i menneskets og romvesenenes oppfatning av liv, frihet, selvet, plikter og meningen med tilværelsen og hvordan disse tingene kan være til hinder når man prøver å forstå en fremmed kultur som er bygget på en helt annen filosofi og biologi. Baaaahhhh... Dette er bra! 878 sider sci-fi er ikke for den lettskremte, men du verden for en belønning etter lest bok! For dem som ikke liker fysiske mursteiner ligger boka nyyydelig innlest av Jennifer Hale på Storytel.

Oh yes! Mursteinsmåneden mars leverte! 

Og påsken? Den ble i all hovedsak tilbragt coronavennlig i heimen, med unntak av en 3-dagers bobiltur til Fjøløy Fort ute i havgapet. Ikke akkurat det man gjør når det blåser fra nord-vest med kuling i kastene. Men hei, litt morro må man ha. Vi grillet også. Ute. No comments :-)

For å samle meg sånn helt i slutten av måneden så leste jeg den fine Mens jeg har dere her av Tor Åge Bringsværd. Slik innleder han selv boka:

De fleste er alt for positive når de snakker og skriver om det å bli gammel. Alderdommen skildres ofte så lyst og poetisk, at du nesten får inntrykk av at det er vår aller beste tid her i livet. Men selvfølgelig er det noe dritt å bli gammel. Det er en vandring fra den ene ydmykelsen til den andre. Jeg mener: Det er langt fra lyst og poetisk når du plutselig må innse at riktignok steg du opp i badekaret helt på egen hånd, men hvordan i helvete skal du greie å komme deg ut av det igjen?

I boka reflekterer Bringsværd over det å eldes og bruker seg selv og egen vandring gjennom alderdommens prøvelser som eksempler. Av og litt litt vel nære, av og til detaljer man kanskje ikke ville tro noen ville dele, men likevel med en nå 80 år gammel manns ærlighet og uslukkelige nysgjerrighet.

Hvorfor jeg leser Bringsværd? Fordi han var den første norske sci-fi forfatteren jeg leste tilbake til den gang på åtti-tallet hvor sci-fi var en for meg fullstendig ukjent sjanger. Han ble min frelser ;-) Bringsværd er gull og humoren upåklagelig. Jeg avslutter med et sitat:

"Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men det er enda vanskeligere å dø etter Per Fugelli."

HEI APRIL!

Diktsirkelen - Klassiker: En annen sol av Kolbein Falkeid

I diktsirkelen skulle vi for mars lese en klassiker fra inn- eller utland. Jeg valgte meg den helnorske og nesten-lokale lyrikeren Kolbein Falkeid. Jeg fikk virkelig øynene opp for Falkeid i 2012 da en av hans diktsamlinger ble valgt ut til prosjektet Hele Rogaland leser. Diktsamlingen til Falkeid ble gitt bort gratis til alle i Rogaland som ønsket en kopi. Et fantastisk leseprosjekt som fremdeles repeteres hvert år med forskjellige forfattere i varierende sjangere.

Kolbein Falkeid har rukket å bli 87 år og profileres ofte som Vestlandets dikter, født og knyttet til Haugesund som han er. Stilen er jordnær og det er svært lett å føle seg hjemme i diktene hans. Det er for meg noe godt, traust, trygt og veldig folkelig over tekstene hans. Diktene er avkledd alt uvesentlig og treffer meg ofte direkte i hjertet. Ingen klisjeer, ingen billige løsninger, ikke noe prat. Bare rene, nakne observasjoner av livet, naturen, sorger og gleder.

Forfatteren debuterte allerede i 1962, tre år før jeg ble født og har utgitt hele 23 diktsamlinger. I tillegg har han skrevet en rekke sangtekster for bandet Vamp, blant annet nydelige Tir na noir (1993)- om et mytisk land i irsk mytologi. En sang som forøvrig min datter sang med en så stor innlevelse på avslutningsfesten i 10.klasse at moren ikke klarte å filme fordi tårene trillet så. 

Den utvalgte diktsamlingen jeg leste for diktsirkelen heter En annen sol og ble utgitt i 1989. Samlingen ble skrevet året etter Falkeid mistet en datter og det er denne boka som har nådd lengst ut. Diktene er aldeles nydelige og gir uttrykk for forskjellige sider ved sorgen. Etter denne diktsamlingen gikk det hele seks år før Falkeid igjen utgav en diktsamling, men da kom det til gjengjeld flere. Det mest kjente diktet fra samlingen er dette

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.
et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter.

Kolbein Falkeid
Bildekilde: ark.no

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værslagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Hverken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

Et litt spesielt trekk med diktsamlingen er også den synlige intertekstualiteten hvor Falkeid trekker inn tekster og elementer fra andre, både norske og utenlandske diktere. Disse tekstene dukker opp på ulike vis. En annen sol innledes f.eks med en runeinnskrift på en gravstein fra Opedal i Hardanger ca 300 e.Kr. "Birgingu boro swestar minu liubu meR Wagi. (Over Birging, min søster som var kjær for meg, har Wage, bror hennes (ristet disse runer))"

Andre steder dukker noen linjer eller eller et vers opp som innledningen på en ny del av diktsamlingen. Denne lille boka er virkelig en liten skattekiste, i tillegg til de nydelige, men ofte såre diktene.

Etter deg

Etter deg
drikker den tørste månen kjølvannet
når ingenting pløyer forbi for full maskin.

Etter deg
går trappene tungt oppover
selv når de går ned.

Etter deg
er stjernehimmelen et venstrehåndsarbeid,
smilet et spørsmål om å ta seg sammen
og diktet et påskudd.

 

Trøst

Iblant, ikke som en trussel
ser jeg hvor kort det er mellom oss:
Et barberblad, en blodpropp
(valg eller mening?)
og den ugjennomsiktige glassveggen
er borte.

Nei, trussel?

Jeg leser nå Kolbein Falkeids 748 siders Samlede dikt til frokost. Et par dikt hver dag i ett år. Det er en fantastisk start på dagen. Lyrikeren anbefales på det sterkeste! (..og for meg er han en klassiker ;-)

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 1989 - Forlag: Cappelen - Sider: 57 - Sjanger: Dikt, Lyrikk

Korset av Ingar Johnsrud og Du er nok av Victoria Dalsberget (og litt ferieplanlegging)

Det ble sol på vestlandet og de siste dagene i februar stakk fra meg. Det er blitt lest - på øret og på papir - samtidig som planleggingen av årets corona(nokså)sikre ferie er påstartet. Vennepar har fått seg bobil de også, så nå blir det fire stk og en firbeint på Nord-Norge tur i sommer. 

Siden jeg er en som eeeelsker å planlegge turer, så blir det nesa i reisebøker fremover. Nærmere bestemt to av de tre Bobilguidene som Magne Klann har gitt ut. Ja, jeg vet. Man kan selvfølgelig bruke det store internettet, men disse skal jeg ha med meg og bla i på tur. Sånn erre bare :-) Bøkene er svært gode og viser både fricamp-, bobilcamp- og campingplasser over det ganske land. Boka Vestlandet er brukt en del allerede. Nå er det dags å bla seg gjennom Nord-Norge & Midt-Norge for å finne steder å overnatte på veien oppover. Nuvel, en liten feriedigresjon der.

 

Da jeg på tre års overtid innså at Ingar Johnsrud var kommet ut med sisteboka i krimtrilogien med Fredrik Beier i hovedrollen var jeg ikke sein om å snu meg. Korset er navnet på sisteboka, de to forrige - Wienerbrorskapet og Kalypso - var nemlig veldig spennende! (Les omtale på begge to bak linkene) Korset skuffet definitivt ikke og toppet faktisk også de forutgående to veldig gode bøkene.

Dette er definitivt serien for feinschmeckere på krimfronten. Her var det ingen dødpunkter, historien hadde flere spenningstopper underveis og svært få hint ble plassert for å lede leseren i rett retning. Her var jeg like mye i stuss som Fredrik Beier selv. Sånn liker jeg!

Normalt leser jeg nødvendigvis ikke serier kronologisk (jeg vet mange grøsser nå...), men denne trilogien vil jeg anbefale å lese fra start til mål. Her er det historikk som er relevant å kjenne til for fullt å forstå utviklingen av både plottet og det som skjer med og rundt Beier og kumpanen Kafa Iqbal. 

Har du ikke lest disse bøkene ennå? Da er du heldig! Jeg anbefaler alle tre. 

Forlaget skriver om boka:

"Han har ofret alt. Sannhetens time er kommet.
En av myndighetenes mest betrodde menn blir funnet død i en vaskehall i Oslo. Skutt i skrittet og etterlatt til lidelsen. Den kjente TV-journalisten som jaktet hans hemmeligheter forsvinner. For politietterforsker Fredrik Beier er etterforskningen personlig. Journalisten visste noe om ham. En historie selv Fredrik bare ante de mørke konturene av."
I politiet opererer en infiltratør. Fredrik og hans kollega Kafa Iqbal må kjempe mot en mektig fiende som alltid befinner seg et steg foran. Men i en verden av svik, hvem kan Fredrik egentlig stole på?

Kilde: Leseeksemplar fra Aschehoug - Utgitt: 2018 - Sider: 525 - Sjanger: Krim, Thriller

 

"du er nok" av Victoria Dalsberget er en fin liten diktsamling med korte dikt. Gjennomgangstema er som tittelen antyder - du er god nok, sterk nok, fin nok, flink nok. En diktsamling som kanskje mest er rettet mot yngre lesere. 

 

Veldig fin inngang til poesiens verden for dem som vanligvis ikke leser dikt. Victoria Dalsberget driver insta-kontoen enkel_poesi og flere av diktene i denne samlingen har tidligere vært publisert der.

 

du vet det speilet
du stirra inn i
i dag tidlig
skuffa

jeg skal hilse
fra det speilet
og si at du
tok feil

 

Boka er mottatt som leseeksemplar fra Vigmostad Bjørke. 

Kilde: Vigmostad Bjørke - Utgitt: 2021 - Sider: 108 - Sjanger: Dikt, Poesi

 

 

 

.

A Promised Land av Barack Obama

La meg starte med å si: jeg leser normalt ikke politiske biografier/selvbiografier. Det er en sjanger jeg aldri har brydd meg særlig om. Ikke fordi det ikke finnes dyktige politikere med interessante liv bak seg, men fordi disse bøkene ofte (ja, jeg har prøvd) har vært både tunge, lite engasjerende og veldig politisk fokuserte, naturlig nok. Så hvorfor i all verden gikk jeg da løs på Obama sin 780 sider lange murstein av ei bok? 

Årsakene er flere, men den største er nok beundringen jeg alltid har hatt for Obama. En oratorisk begavelse som i tillegg er både intelligent, familiær og står for demografiske verdier som er viktige. Ihvertfall for meg. Jeg hadde også hørt rykter om at han var en dyktig forfatter, selv om jeg aldri tidligere hadde lest noe fra ham.

A Promised Land er rett og slett gull. Til forskjell fra det man kanskje skulle tro, så omhandler ikke boka Obamas vei mot det hvite hus og de åtte årene han satt på det ovale kontor. Boka slutter allerede 2. mai 2011 med at bin Laden blir skutt og drept av amerikanske spesialstyrker i Abottabad, Pakistan. I utgangspunktet ble jeg skuffet da jeg innså dette, men nå er jeg bare ufattelig lettet over at det med stor sannsynlighet kommer minst ei bok til fra Obama omhandlende resten av presidentperioden hans. Boka er nemlig svært velskrevet, interessant oppbygget med anekdoter om både dette og hint, familiære hendelser, personlige oppfatninger, beskrivelse av kjente og mindre kjente operasjoner og ikke minst en grundig, men absolutt ikke kjedelig gjennomgang av amerikansk politikk. 

Siden jeg ønsket meg papirboka til jul samtidig som jeg også hadde den liggende som lydbok på Audible så både leste og lyttet jeg meg gjennom mursteinen. 780 sider er ikke å kimse av, spesielt ikke når innholdet i all hovedsak er politikk, men stemmen til Obama - du verden for en nytelse å lytte til! Velmodulert, tydelig og emosjonelt engasjert. Muligens den beste innleseren jeg har hatt på øret noen gang.

Det er selvfølgelig helt umulig å gjøre en kort oppsummering av innholdet, til det er A Promised Land så altfor innholdsrik, derfor vil jeg kun anbefale alle som har interesse for amerikansk politikk å lese boka. Både fordi den var utrolig god, men også fordi alle av oss trenger å bli påminnet at det ikke er så lenge siden USA hadde en intelligent, raus og dyktig mann ved roret, og at den selvopptatte linselusa vi er blitt presentert for de siste fire årene forhåpentligvis var unntaket, og ikke regelen for årene foran oss.

God lesing!

Andre bøker av Barack Obama

• 2004 - Dreams from my father
• 2008 - The Audacity of hope
  
• 2008 - Change we can believe in

Kilde: egen bok/lydbok - Forlag: Penguin/Audible - Sider: 780/29t10min - Språk: Engelsk
Sjanger: Sakprosa, Selvbiografi

Røldal
Vi fyrer for kråkene i -18 :-)

Om å le så tårene triller: Operasjon Sjølvdisiplin av Agnes Ravatn

 "Sjå på oss! Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorde."

Klarer du å unngå å plukke med deg ei bok med denne vaskeseddelen bakpå? Jeg fortsetter med undertittelen:

"For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme."

Ikke til å stikke under en stol at jeg er spesielt glad i Ravatn sine tekster, men jeg må si - denne boka tok virkelig kaka. Dette er nemlig selvhjelpsboka mot manglende selvdisiplin for deg som ikke kan utstå selvhjelpsbøker, selv om du innerst inne vet at du er dronningen av prokastinering. Ei bok der Ravatn er full av eksempler dryppende av selvironi, men likevel på mesterlig pedagogisk vis klarer å formidle tips og triks som virkelig sitter mellom latterkulene mine i soffen. Er det fordi jeg føler meg så truffen i eksemplene Ravatn trekker fram? Jeg er redd svaret er et rungende JA...

Operasjon Sjølvdisiplin er en interessant miks av resultater fra en rekke forskningsprosjekt (som marshmalloweksperimentet på barn i regi av Walter Mischel på 1960-tallet og popcorn-eksperimentet ved en kino i Philadelphia), referanser til datidens store filosofer Platon, Seneca og Epiktet og en rekke annen seriøs forskning på området. Tørrt, tenker du? Så absolutt ikke. Pakk dette inn i Ravatns skråblikk på egne sjøldisiplinære utfordringer og du får ei intelligent bok som faktisk etterhvert blir et svært så nyttig hjelpemiddel. Eller, er du kanskje ikke en av dem som har utfordringer med impulskontrollen? Som takler enhver distraksjon med bestemt mine? Som kan ta en tur på IKEA uten å bli fristet av kanelbollene og kun komme hjem med den ene tingen som stod på handlelista? Ikke det nei? Da er denne boka for deg!

Have fun :-)

Kilde: biblioteket - Utgitt: 2014 - Forlag: Samlaget - Sider: 108 - Sjanger: Sakprosa, Selvhjelpsbok

 

Meg uten impulskontroll?
Antall lime margaritas og churros på La Cantina

On the Beach av Nevil Shute

On the Beach er en postapokalyptisk roman som gir en skremmende beskrivelse av hvordan en atomkrig utsletter alt liv på jorda. Boka ble skrevet tilbake i 1957 av britisk-australske Nevil Shute, en forfatter  som her hjemme kanskje er mest kjent for klassikeren A town like Alice. 

Dersom halvdelen av verden ble ødelagt av atomkrig, hvordan ville du brukt dine siste par måneder? Dette er forutsetningen for romanen som følger en blandet gruppe mennesker i Melbourne de siste månedene av livet. En ubåtkaptein fra USA som egentlig vet at hans kone og sønn der hjemme er døde, helt til han får høre at det er registrert radiosignaler fra Seattle. En racerbil-entusiast hvis målsetning i livet er å få delta i Grand Prix med Ferrarien sin. Et par med en liten datter som de planlegger fremtiden for. En ung, singel kvinne som ønsker å gifte seg og få barn. Vanlige mennesker med vanlige jobber i havnebyen Melbourne.

Jeg hadde ingen forutinntatte meninger om denne boka. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg gikk til. Den eneste referansen jeg hadde var forfatterens A town like Alice som jeg leste, og elsket, på ungdomsskolen.  Men selv om språket var noe gammeldags og veldig dialogdrevet så fant jeg historien utrolig rørende og ikke så rent lite trist. Samtidig var den ekstremt tankevekkende. 

Likte jeg boka? Med tanke på at all action allerede hadde skjedd - atomkrigen var over og enden på verden forstyrrende nær - så syns jeg persongalleriet ble behandlet i overkant overfladisk. Jeg fikk ikke noe nært forhold til noen av dem. Kanskje det var like greit? For menneskene Shute beskrev når enden kom var temmelig distanserte og oppførte seg med en unaturlig stoisk ro. Er det virkelig så, at man holder på med de vanligste, dagligdagse aktivitetene som å kjøpe fiskeutstyr, planlegge neste års kjøkkenhage og bekymrer seg over datterens første tann når enden virkelig er nær? Jeg vet ikke. Kanskje vi mennesker er skapt slik, å holde livet så vanlig man kan til det er over?

Jeg sitter med en uggen følelse her i soffen mens jeg ser ut over fjorden. Sola skinner fra blå himmel og det er snø på de nærmeste fjelltoppene. Nei. Jeg vil ikke tenke mer på denne boka. Vil. Ikke. Den skremte meg. Det er noe nytt.

Anbefales, men du er herved advart..

(Fun fact: Nevil Shute's fulle navn var Nevil Shute Norway :-)

 

Kilde: egen bok - Utgitt: 1957 - Forlag: Penguin - Sider: 320 - Språk: Engelsk - Sjanger: Roman

On another Beach, Barbuda
Stolt fisker :-)

To diktsamlinger: Frukt og grønnsaker av Erika Jong og Den kvite rosa av Olga Ravn

I forbindelse med diktlesesirkelen som jeg er med i så tok jeg med meg disse to samlingene fra biblioteket. Utfordringen for januar var å lese ett eller flere dikt om kjærlighet. Til min fortvilelse, irritasjon, frustrasjon - stryk det som ikke passer - så fenget ingen av disse meg. 

Den kvite rosa var nok samlingen jeg likte best, en rekke svært korte dikt hver på bare noen linjer på hver side som handlet om sykdom, tap og kjærlighet. En samling full av metaforer.

Frukt og grønnsaker ble altfor "in your face" til at jeg likte den. Erotisk, surrealistisk og svært så feministisk til tross, jeg fikk ikke til denne heller.

Begge diktsamlingene burde i utgangspunktet passe meg godt å lese. SÅ uerfaren er jeg ikke med lyrikk, men jeg klarte ikke å ta disse til meg. Derfor kan jeg heller ikke gi noen fornuftig omtale. Det jeg imidlertid KAN levere, er en flott samleomtale av begge diktsamlingene på bokbloggen til Beathe. Til forskjell fra meg så passet denne lyrikken henne som hånd i hanske.

Stol mer på Beathe enn meg her, just sayin'...

Klikk her for link til Beathe sitt innlegg. Som ekstrabonus har hun også skrevet om diktsamlingen Ly av Ingvill Solberg.

Kilde: Lånt på biblioteket - Utgitt: 2020/2019 - Forlag: Samlaget/Oktober - Sider: 164/97
Sjanger: Dikt, Lyrikk

.