Bokomtaler - "Kvinnen i Buret" og "Fasandreperne" av Jussi Adler-Olsen

Hvor i all verden har jeg vært som ikke har oppdaget Carl Valdemar Jussi Henry Adler-Olsen tidligere? Kan det være det royale navnet? Eller at han er dansk? Eller har jeg rett og slett ikke fulgt med i timen? Tror dessverre sistnevnte ja... Her var det nemlig krim for mor! Så til de grader rett i min gate, og med en humor jeg har brølt høyt av! Kanskje ikke det første man kopler med krimbøker, men her er dialogene så utrolig treffende og persongalleriet så knallbra at det faktisk mangler sidestykke. Men, før jeg går inn på karakterene, lat oss nu se litt på de to første bøkene. (Jeg klarte nemlig ikke å dy meg og burleste 2 bøker etter hverandre på 3 dager. Når skjedde det sist? Jeg bare spør.. - og jeg har de neste 2 også "lainet" opp, for dette er styggbra! :o)

Første boka i serien om kriminalinspektør Carl Mørch er Kvinnen i buret. Carl er nettopp kommet tilbake til politietaten etter et kort rekonvalesensopphold forårsaket av hans forrige oppdrag der en av hans nærmeste kollegaer ble skutt og drept, og en annen ble lammet fra nakken og ned. For å hjelpe Carl over den psykologiske kneiken det er å begynne å jobbe igjen så flytter Politiet ham fra hans gamle avdeling og gir ham istedenfor ansvar for den nyopprettede Avdeling Q i København-politiet, en avdeling for uløste saker av særlig grov karakter. Carl er imidlertid alene i avdelingen, og flyttes ned i et tidligere lagerrom i kjelleren. Og her starter morroa! Carl forlanger nemlig en assistent, for sakene som legges ned på hans "kontor" er jammen ikke få. Etter mye om og men blir han presentert for Hafez el-Assad og får beskjed om at han er vaskehjelpen. Det viser seg imidlertid etterhvert at Assad kan så veldig mye mer enn å vaske gulv...

Den første saken Carl med Assad på slep mer eller mindre planlagt starter på er en forsvinningssak. Den unge fremadstormende folketingspolitikeren Merete Lynggaard er nemlig sporløst forsvunnet og hun har vært borte i noen år. Politiet satte igang en storstilt etterforskning, men uten noen resultat. Merete er fremdeles som sunket i jorden. Carl og Assad gjør imidlertid et gjennombrudd i saken og kommer på sporet av en så til de grader hensynsløs og utspekulert forbryter som, drevet av hat, har lagt en fryktelig plan for hevn.

Andre boka i serien om Avdeling Q er Fasandreperne. Etter den store suksessen med Kvinnen i buret var jeg noe i tvil om Adler-Olsen klarte å følge opp med den alltid så vanskelige andre-boka i en serie. Ingen grunn til panikk, for Fasandreperne er intet mindre enn en imponerende oppfølger! I denne boka blir vi introdusert til det tredje medlemmet av Avdeling Q, nemlig sekretæren Rose, en kvinne som Carl selvfølgelig er veldig negativ til - som han i utgangspunktet er til absolutt det meste. Saken som tas opp i denne boka er et dobbeltdrap på et søskenpar henimot slutten av 80-tallet. De blir funnet drept i et sommerhus. Politiets arbeid peker etterhvert i retning av en gruppe kostskoleelever som kommer fra Danmarks definitivt veldig så representative familier, men pga. mangel på bevis så henlegges saken. Ni år senere melder imidlertid gjerningsmannen seg, og Carl Mørch kan derfor ikke forstå hvorfor denne saken ligger på pulten hans blant uoppklarte saker?

Assad og Carl begynner å grave litt i saken, og etterhvert finner de ut at alt definitivt ikke er opp og avklart. Tre av Danmarks så desidert mektigste menn leter nemlig etter Kimmie, en posedame med et heller frynsete ry. Hvorfor? Hva er det hun vet som kan knuse dem? Til tross for midlene som de råder over er det Kimmie som sitter på planene om hvem som skal jakte på hvem, hvilke detaljer som skal lekkes til almennheten og hvordan det hele skal ende.

Sakene i seg selv er spennende nok, men her er det noe annet som løfter bøkene over i en helt annen sfære enn de fleste kriminalromaner. Nemlig karakterene! Duverden hvilke karakterer Adler-Olsen har klart å skape her! La oss nå starte med kriminalinspektør Carl Mørch, som jeg mer enn antyder må være angrepet av Asperger syndrom... Hans mangel på sosiale antenner, evnen til teamarbeid og kollegialt samvær mangler sidestykke. I tillegg er han full av traumer fra opplevelsen på sitt siste oppdrag før Avdeling Q, nemlig der hans to kolleger ble drept og lemlestet for livet. Egoismen lyser av hele mannen, og tiltroen til Assad - en av våre nye landsmenn - og Rose, den rimelig svartmalt sminkede nye sekretæren - får ikke akkurat ståkarakter. Likevel lærer vi å elske Carl med alle sine feil og mangler. En Carl som tar seg av ekskona's sønn selv om hun har flyttet fra ham og lever kunstnerlivet i sus og dus med unge elskere, en Carl som er full av omsorg for Hardy - kollegaen som ble lammet fra nakken og ned, og en håpløs Carl når det gjelder å nærme seg kvinnen han tror blir den neste i hans liv - psykologen i politietaten.

Jussi Adler-Olsen
Bildekilde: wikipedia.org

I tillegg har vi Assad. En hel historie i seg selv. Den glimrende, fantastiske vaskehjelpen Assad, som jammen kan mer enn å vaske gulv og sortere papirer. De morsomme kommentarene som drypper ut av ham som vann i en utett kran, den påtagende naive holdningen han får til mangt og mye når språket ikke strekker til og han må gjette seg til sammenhenger og forståelse, og humøret som alltid er så sprudlende på topp at Carl av og til ser rødt i ren forbannet fortvilelse. Han er jo bare SÅ herlig! Dette er en genial kopling av politietterforsker og assistent som jeg overhode ikke har kommet over i litteraturen tidligere. Det nærmeste jeg kommer er den første Sherlock Holmes innspillingen fra 2009, med Robert Downey Jr. og Jude Law i hovedrollene. Der lo jeg også så høyt og så lenge at jeg grein av samspillet mellom de to :o)

Det er tydelig at Adler-Olsen i bok 1 og videre i bok 2 bygger opp et persongalleri som han kommer til å ta med seg videre i serien, en serie jeg forstår det er planlagt ihvertfall 10 bøker i. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg STORT til fortsettelsen! De to neste bøkene,  Flaskepost fra P og Journal 64, venter på meg i hhv papir- og ebok format. Jeg sitter og spinner her for å starte på dem, men tvinger meg til å ta en liten pause. Disse karakterene vil jeg ikke lese meg lei på! Det er sjelden man kommer over et radarpar som Carl og Assad, og dem skal jeg nyte så lenge jeg kan!


Kvinnen i Buret
Kilde: Egen bok
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2011
Sideantall: 400
ISBN: 9788203215513
Utfordring: GoodReads

Fasandreperne
Kilde: Egen ebok
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2011
Sideantall papirbok: 416
ISBN:  9788203216695
Utfordring: GoodReads

.