Bokomtale - "Flaskepost fra P" av Jussi Adler-Olsen

Jeg fortsetter mitt Jussi-marathon og er ennå ikke lei. Nettopp avsluttet bok 3 i serien - hu hei hvor det går i svingene her, for denne mannen kan skrive! "Spare boka til påske"-tanken er nå lagt til side, og jeg tror jeg omsider vet hva mennesker med en avhengighet sliter med. Enda godt at jeg har en samboer som kom seg hjem fra USA og direkte på kurs... Jeg aner nemlig at jeg er en schmuule asosial for tiden...

Flaskepost fra P handler nok engang om Avdeling Q i København-politiet, og Carl Mørch med Assad og Rose får en ny sak å bryne seg på. En sak med et budskap som i mange år er gjemt og glemt i en flaskepost som fløt i land ved kysten av Skottland. Etter flere viderverdigheter og underfundigheter havner flaskeposten og innholdet på pulten til Carl Mørch, og det som i utgangspunktet blir oppfattet som guttestreker viser seg å være noe helt annet. Carl forstår etterhvert som innholdet i det nesten usynlige brevet blir tydet at det er skrevet i blod og av to gutter som ble bortført engang på 90-tallet. Det mest skremmende er imidlertid at det er tegn som tyder på at vedkommende som bortførte guttene fremdeles driver i samme bransje, so to speak. Det viser seg nemlig etterhvert at det er flere barn og ungdommer som har forsvunnet i årenes løp, og det merkelige er at samtlige har hatt tilknytning til en eller annen religiøs sekt. Enda merkeligere er det at disse forsvinningene aldri har blitt meldt til politiet. Hvorfor holder foreldrene dette skjult? Hvem er det som står bak bortførelsene? Hvor blir det av ungene? Og ikke minst, hvilket motiv ligger bak disse skrekkelige forbrytelsene? Avdeling Q er på saken, og dette blir etterhvert riktig så creepy.

Jussi Adler-Olsen
Bildekilde: wikipedia.org

Adler-Olsen fortsetter der han slapp i Fasandreperne, og vi følger videre karakterutviklingen til de tre så vidt forskjellige medarbeiderne i Avdeling Q. Denne gang har jeg imidlertid en aldri så liten bemerkning å komme med. Dialogene mellom Carl og Assad som jeg syns har vært aldeles strålende og definitivt over gjennomsnittet morsomt til nå begynner å nærme seg grensen til overspill. Det finnes en grense for hvor ofte Assad kan vrenge på norske ord (ok, danske da - men jeg leser norsk oversettelse) og Carl korrigere før det går fra å være morsomt til plagsomt. Jeg skriver det imidlertid på kontoen for "Marianne-nå-leser-du-for-mange-bøker-på-rappen-av-samme-forfatter". Enn sålenge... Rose, som ble introdusert som ny medarbeider i Fasandreperne, får i Flaskepost fra P en mye større rolle. En morsom utvikling å notere seg er at Rose utover i historien blir erstattet av sin egen søster, Yrsa. Så sier jeg ikke mer om den saken ;o)

Sammenlikner jeg de tre bøkene jeg nå har lest så ser jeg en tendens til samme oppbygning og utvikling utover i historiene. I samtlige tre bøker har Avdeling Q sin egen sak å jobbe med, men samtidig så blir de tilfeldigvis også involvert i en sak i Avdeling A. Ofte er det Assad som er nøkkelen til å løse/hjelpe Avdeling A med et par vesentlige spark i rett retning for å få dem på sporet. Dette gjør igjen Avdeling A mer og mer oppmerksomme på vaskehjelpen som plutselig er blitt en tilnærmet politiassistent. Assad, som i utgangspunktet hadde en liten bi-rolle i starten av Kvinnen i Buret, begynner nå å bli et like stort mysterium som sakene han blir med på å løse. Hvorfor havner han i slosskamp med Samir? Hva er årsaken til at han har oppgitt en bostedsadresse til seg og familien sin, og så bor det ingen der? Og hva gjør egentlig Assad i forbindelse med opptoget som blir vist på TV og hvor Carl tilfeldigvis ser ham overvåke prosesjonen? Her er en mørk side av Assad som vi såvidt nå aner konturene av. Er rett og slett Assad en helt annen person enn den vaskehjelpen han i utgangspunktet så ut for å være? Tror nok det ja...men hvem? Utviklingen av Adler-Olsen's persongalleri har garantert vært planlagt fra starten av, og blir definitivt spredd ut over de 10 bøkene han i utgangspunktet har planlagt å skrive om Avdeling Q. Her er det ikke bare et hovedplot å forholde seg til, men også flere sub-plots. Genialt! Dette liker jeg!

Mysteriet denne gang, som starter med en flaskepost som blir funnet på kysten av Skottland, er også finurlig oppbygget. Med sine 525 sider virker boka som en skikkelig tung murstein av et krimmysterium, men faktum er at jeg raste gjennom sidene i et fryktelig tempo, for plottet bygges sten på sten og driver handlingen ubønnhørlig fremover. Små cliffhangere utover i historien gir boka et tempo som egentlig ikke står i stil med innholdet, for her er det kun en kort, intens biljakt som indikerer fysisk fart og spenning, men boka kryper innpå deg. Historien blir mer og mer creepy etterhvert som man lærer kidnapperen å kjenne. Her er det bare å sette av god tid, for denne boka legger du ikke fra deg av egen fri vilje når du først har startet. Det er en grunn til at Adler-Olsen har fått Glassnøkkelen for Flaskepost fra P - en årlig pris for beste kriminallitterære verk utdelt av Skandinaviska Kriminalselskapet. Anbefales! Absolutt og definitivt!


Kilde: Egen pocketbok
Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Språk: Norsk bokmål
Antall sider: 525
ISBN: 9788203217319
Utfordring: GoodReads

Vår?

.