Bokomtale - "Smertens Aveny" av Roar Sørensen

Jeg tror jeg trygt kan kalle denne boka for en annerledes krim fra et spennende, men ukjent miljø og med en lettere provoserende undertone. Ikke verst prestert av ei bok jeg i utgangspunktet var noe i tvil om jeg ville like! Handlingen i Smertens Aveny er nemlig lagt til Filippinene. Et land vi her oppe i nord ikke ofte besøker, men som vi har desto større forutinntatte meninger om. Smertens Aveny er oppfølgeren til Magellans Kors med den norske eks-politimannen, Stein Inge Olsen, alias Stingo, i hovedrollen.

I bokas åpningsscene møter vi Stingo i en heller spesiell situasjon til  pensjonert politimann å være, nemlig med løpet på sin egen pistol plantet godt inn i munnen og med egen finger frivillig på avtrekkeren. Dette er definitivt ikke en protagonist i fred og harmoni med seg selv og sine omgivelser. Dette er mitt første møte med Stingo, og det er brutalt. Man skal ikke være veldig fantasifull for å forstå at Stingo ikke tar livet av seg - ennå - men dette er en person i fritt fall, og scenen er satt. Årsaken til det avbrutte selvmordet er at Stingo's venn Martin Werner, eier av nattklubben Forbidden Pleasures, er blitt funnet drept, og eks-kona hans ser ingen annen utvei enn å kontakte Stingo for hjelp siden politiet i Angeles City utviser svært liten interesse for mordet. Motvillig går Stingo med på å etterforske saken, uvitende om at det skal komme til å få store, personlige konsekvenser for ham selv.

Roar Sørensen
Bildekilde: digglitt.no

Det hersker ingen tvil om at Roar Sørensen kjenner miljøet han beskriver. Uten å ha vært  på Filippinene, langt mindre i Kirót Avenue, så er det som jeg likevel virkelig befinner meg der - ser menneskene, hører lydene og ikke minst kjenner luktene. Det er så intenst troverdig at det nesten føles påtrengende. Jeg tror deg, Roar! Slik er virkelig livet i Kirót Avenue! Jeg får imidlertid ingen gode følelser for Stingo, etterforskeren og hovedpersonen i historien. Det finnes nemlig for mange av dem i kriminalromanene etterhvert - de venneløse etterforskerne med alkoholproblemer, kjærlighetsproblemer, pengeproblemer og dårlig moral på bunn. Stingo intet unntak, bortsett fra at han må være den mest stakkarslige av dem alle - en mislykket selvmordskandidat, uten penger til å reise hjem til Norge, langt mindre istand økonomisk til å finne seg et skikkelig sted å bo i Angeles City. Jeg er så inderlig lei disse etterforskerne! Men - og her kommer det foruroligende - jeg kjenner likevel at jeg jeg liker å mislike Stingo, og det gjør forholdet mitt til historien veldig så ambivalent. Her er det nemlig elsk og hat i hårfin balanse på mange områder, og ikke et øyeblikk vurderer jeg å legge fra meg boka! Den tvinger seg på meg, provoserer meg og irriterer meg, men driver meg likevel videre. Jeg vil vite! Jeg vil forstå! Jeg vil lese mer om de frivillige organisasjonene, deres holdning til sexturismen til Filippinene og manipulasjonen av virkeligheten som gir dem så uhorvelig mange penger i kassa. Jeg har et makabert ønske om å forstå menneskehandlere og mødre som selger sine døtre for å kunne overleve blant de fattigste fattige og jeg vil veldig gjerne vite hvorfor etterforskningen på mordet av Martin blir så til de grader neddysset av politiet! Jeg har på den annen side overhode ingen respekt for kåte menn som drar som sexturister til Filippinene (og andre asiatiske land) ene og alene for å enten a) utfolde sine pedofile behov, b) fornedrige kvinner som er 100% avhengig av å selge kroppen sin for å overleve eller c) shoppe sex fra øverste hylle fordi ingen kvinne fra eget hjemland med respekt for seg selv vil ta i dem med en fjernstyrt ildtang. Historien inneholder også disse, og det er her elsk/hat forholdet mitt til Smertens Aveny kjemper sin kamp.

Rent språkmessig så er boka nokså variabel. Enkelte steder er språket nesten poetisk vakkert, ofte i miljøskildringene og kvinnebeskrivelsene. Andre steder er språket rått. Korte setninger, anpusten dialog og iblant litt lite smidig. Historien flyter imidlertid lett og greit, og spenningen rundt mordet på Martin bygger seg opp med interessante poeng underveis, likevel - spesielt i første halvpart av boka - så blir det litt vel mange digresjoner. De kommer på løpende bånd, og har ofte liten betydning for framdriften av plottet. Det er som om forfatteren vil øse på av sin detaljkunnskap om miljøet for å vise hvor mye han vet og kan. Jeg er heller ikke særlig glad i fotnotene som til stadighet skal forklare filippinske ord og uttrykk. Noen er greie, ja - enig, men igjen så føles det som om leseren på død og liv skal overbevises om at forfatteren definitivt har lokalkunnskaper. Er det noe vi ikke er i tvil om, så er det imidlertid det.

Innledningsvis så kalte jeg Smertens Aveny for en annerledes krim fra et spennende, men ukjent miljø og med en lettere provoserende undertone. Det er nettopp det kriminalromanen er. Selv om jeg nok syns at språket var variabelt og innholdet på grensen til å være kontroversielt så vil jeg absolutt anbefale boka. Den er altfor spesiell til å gå upåaktet hen. I et forøvrig veldig bra intervju med Bokelskerinnen sier Roar Sørensen at det første forlaget han kontaktet for utgivelse av Smertens Aveny beskyldte ham for å forsvare barneprostitusjon og at han ikke visste hva han skrev om. Jeg kan ikke være mer uenig, men jeg ser hvor holdningene kan komme fra. Som tidligere nevnt, boka beveger seg veldig på den skarpe elsk/hat kanten. Plottet i historien er spennende, flere av karakterene er veldig interessante og settingen er lagt til et miljø så veldig forskjellig fra vårt at bare det er grunnen til å lese boka. Kan anbefales - jeg syns den var god, min skeptiske holdning til tross :o)


Kilde: ebok tilsendt av forfatteren
Utgitt: utgis mars 2013
Forlag: Commentum
Språk: Norsk
Antall sider: Ukjent
Utfordring: GoodReads, Ny norsk forfatter


Sjekk forøvrig bokomtale av Magellans Kors hos Bokbloggeir

Nydelig, eldre thai kvinne fra det flytende markedet utenfor Bangkok