Bokomtale - 1001 boka "Storm i Juni" av Iréne Némirovsky

Bedre seint enn aldri kommer bokomtalen fra lesesirkelboka i februar. Til tross for at tilblivelsen av boka har en veldig så spesiell historie, så var ikke boka engang i nærheten av det jeg i utgangspunktet hadde forventet meg. Boka starter med nazistenes okkupasjon av Paris i 1940 og forteller historiene til en rekke menn og kvinner hvis liv ble snudd fullstendig på hodet i løpet av noen få dager. Familier må flykte fra sine hjem, kjempe for å få mat og tak over hodet, jobbene blir tatt fra dem og livene blir snudd fullstendig på hodet. Flere av pariserne havner på landsbygda, ivaretatt av lokale familier, og de må lære seg å sameksistere med tyskerne som har okkupert landet. Da Iréne Némirovsky begynte å jobbe med boka Storm i Juni var hun allerede en kjent forfatter bosatt i Paris, men hun var også jøde, og i 1942 ble hun arrestert og deportert til Auschwitz hvor hun døde. I 64 år lå Storm i Juni ukjent og gjemt i en koffert.

Det skal innrømmes først som sist at denne boka krevde ganske så mye tålmodighet fra min side. Jeg startet entusiastisk på historien pga dens veldig så spesielle tilblivelse, men første delen - kalt Storm i Juni - kvalte fort entusiasmen. Den ble rett og slett kjedelig og følelsen av å studere en isbres vandring mot havet var nærværende... Némirovsky fokuserer på så mange forskjellige personer og deres handlinger den uken Paris ble okkupert at jeg rett og slett hadde problemer med å holde dem fra hverandre, langt mindre få noe som helst forhold til dem. Hun beskriver også karakterene så utrolig distansert at det ikke føles som hun har verken medfølelse eller empati med noen av dem. Skrevet av en kvinne som selv stod med begge beina plantet i tragedien virker det mer for meg som hun prøver å fjerne seg selv fra virkeligheten og beskrive den som fiksjon istedenfor å beskrive den som faktiske hendelser. Det tok meg et par uker å bli ferdig med del 1 Storm i Juni. Det sier litt om hvor liten entusiasme for den videre fortsettelsen forfatteren klarte å skape i meg.

Iréne Némirovsky
Bildekilde:
moniquespassions.com

Del 2 av boka - Dolce - fikk jeg umiddelbart et mye bedre inntrykk av. Her tok Némirovsky seg tid til grundigere karakteroppbygninger, persongalleriet ble mye mindre og som leser ble jeg både nysgjerrig, fascinert av og interessert i flere av deres skjebner. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg tvang meg gjennom første delen (takk Line, jeg trengte et kraftig spark bak), og da Dolce var ferdiglest var jeg igrunnen veldig så klar for å begynne på del 3, som dessverre aldri ble skrevet pga forfatterens tragiske endelikt. Inntrykket jeg sitter igjen med til slutt er likevel at historien rundt bokas tilblivelse er mye mer spennende enn historiene som fortelles. Jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor Némirovsky skriver del 1 så utrolig distansert fra de hendelsene som hun selv satt midt oppi!? Nå kjenner vi jo resultatet av 2.verdenskrig, vi vet hvordan jødene ble behandlet, vi har lest et utall historier fra selvsamme krig, og flere av oss - som jeg - har vært i Auschwitz og fått grusomhetene beskrevet ned til minste detalj. Jeg har sett med egne øyne "dusjene" som sannsynligvis tok livet av Némirovsky. Er det derfor jeg forventet mer av boka? Iréne levde dengang, hun hadde ikke opplevd alt det vi vet nå i ettertid, det verste var ennå foran henne. Var det faktisk slik at hun opplevet okkupasjonen så distansert som hun skriver? Ville vi gjort det samme gitt situasjonen? Jeg sitter igjen med så utrolig mange flere spørsmål enn svar, og i så måte så har boka hatt sin misjon. Jeg har lest mange bøker fra 2.verdenskrig, men aldri fra en forfatter som ble drept midt under tilblivelsen av selvsamme bok.

Totalt sett så er jeg glad for at jeg leste boka med begge delene ferdig. Jeg tror imidlertid ikke jeg kommer til å ta fram igjen forfatterskapet til Iréne Némirovsky med det første.Til det har jeg et altfor ambivalent forhold til boka. Den var ikke dårlig, langt derifra, store deler av den var faktisk glitrende skrevet, men den endte likevel dessverre bare opp som en tålmodighetsprøve, med en stor gulrot i slutten. Om jeg vil anbefale Storm i Juni som en god bok? Se det tror jeg ikke. Den er imidlertid et interessant leseprosjekt, spesielt gitt forfatterens skjebne og faktumet at det gikk 64 år fra boka ble skrevet til den ble utgitt. Igjen kan jeg takke Lines Lesesirkel for at jeg har lest ei bok jeg garantert ikke hadde plukket opp på egenhånd :o)


Kilde: Egen bok
Forlag: Arnberg Forlag
Utgitt: 2007
Antall sider: 507
Språk: Norsk
ISBN: 9788291614564
Utfordring: 1001-bok, Nye land, GoodReads

Kunst? ;o)

.