torsdag 21. mars 2019

"Fever Dream" av Samanta Schweblin

Ok, så fant jeg meg en ny forfatter å studere i andre boka jeg leste på årets Man Booker International Longlist. Likte så godt novellesamlingen Mouthful of Birds jeg leste av Schweblin forrige uke at jeg like greit skaffet meg Fever Dream også. En helt annen sjanger, samme forfatter og du verden så forskjellig stemning!

Fever Dream er nemlig akkurat det tittelen tilsier, en springende, men ikke direkte usammenhengende drømmeliknende fortelling. Hovedpersonen er en kvinne - Amanda - som tilsynelatende ligger i en sykehusseng. Hun har en datter - Nina og mann, men selv om hun etter sigende skal ligge på dødsleiet så er dialogen hennes/historien hun forteller en samtale mellom henne og den 7-8 år gamle nabogutten...

Samanta Schweblin
Bildekilde: Goodreads.com
Familien er på sommerferie i et hus de leier på landet et sted i Argentina. Mor og datter er allerede installert, mens far skal komme etter når han er ferdig å jobbe i Buenos Aires. De er kommet i kontakt med nabokvinnen Carla og hennes sønn David som er jevngammel med lille Nina på 6 år. So far so good? Niks. For historien starter kjapt å bevege seg i flere rare retninger. Jeg skal ikke fortelle verken hva, hvem eller hvordan, men kan si såpass at denne boka virkelig er som en feberdrøm. Jeg satt hele tiden med en intens følelse av at ingenting var helt som beskrevet, ting hang ikke på greip og det er utkast til ideer i flere forstyrrende retninger. Er dette sant? Noe av det? Utslett, gift, dyr som forsvinner, vandrende sjeler - og alle ungene i landsbyen - hva, om noe, er skjedd med dem?

Jeg ble nemlig grepet av en kvelende følelse da jeg leste, en uggen tone ligger over hele fortellingen. Historien blir fortalt i dialog, men det virker ikke som om noen av karakterene er helt forbundet med virkeligheten som vi normalt kjenner den. Ingenting er forklart helt ut, og man klarer heller ikke helt fylle ut det som mangler på egenhånd. Eller, man tror kanskje man har en slags kontroll for en periode, men nei. Og slutten, den var så åpen som bare jeg elsker det. Null forklaring, ingen konklusjon. Er ikke dette som en typisk feberfantasi, så vet ikke jeg.

Unødvendig å si, kanskje, men jeg elsket boka! Ingen deprimerende samtidspresentasjon, ingen dystopisk fremtidsprofeti, ingen dysfunksjonell oppvekstroman og verken action, thriller eller krim. Bare en ren, uggen feberfantasi med et språk og en nerve som hele tiden holdt leseren i ubalanse? Eller faktisk basert på en av Argentinas store naturkatastrofer? For det er den!
Fantastisk innlest av Hillary Huber, funnet på Audible.

Jepp! Dette va mad for mor! :-)

Les gjerne den svært så skremmende bakgrunnen for boka HER...!

Kilde: Egen bok - Format: Lydbok - Forlag: Audible - Sider: 192 - Språk: Engelsk
Utfordring: Andre land, GoodReads


Stemning


.

fredag 15. mars 2019

MBIL-2019: "Mouthful of Birds" av Samanta Schweblin

Det mange kanskje ikke vet er at jeg er temmelig stor fan av maleren Salvador Dalí. Det betyr ikke at jeg har prints av ham på veggen over alt, selv om jeg har et par liggende. Hvorfor Dalí? Fordi jeg rett og slett elsker surrealistiske bilder - bilder der du tror du ser én ting, men ser man nøye etter så ligger det skjulte budskap over alt i bildene hans. Og det fine? De kan tolkes på flere måter. Men hva har Dalí med Samanta Schweblin å gjøre? Nemlig. Surrealismen.

Mouthful of Birds er en novellesamling som argentinske Schweblin gav ut i 2009, men som ble oversatt til engelsk tidlig i år. Den havnet sporenstreks på Man Booker langlisten. Jeg var noe tilbakeholden til boka i utgangspunktet, for jeg er ikke så veldig begeistret for novellesamlinger, men da det viste seg at dette var den eneste (!) boka på lista som faktisk er utgitt i lydbokformatet så ble valget enkelt. Gjett hvem som ble overrasket?

Samanta Schweblin
Bildekilde: Goodreads.com
Jeg likte nemlig denne novellesamlingen svært så godt! Novellene beveger seg hele tiden rundt mellommenneskelige relasjoner, moral, eller mangel på sådan og hvordan mennesker i forskjellige livssituasjoner håndterer livene sine. Her er det bruder i hopetall som forlates på kirketrappa, døtre som spiser levende fugl, dverg-servitører i dødelig krise, hundemishandlere, gravere, håndtering av sorg etter dødfødsel, regnbuesorterte lekebutikker, barn som graver hull i bakken og menn som bærer myrdede koner i koffert. Hva de alle har felles? Novellene altså. En slags moral. Av og til skjult. Andre ganger tydelig. Felles for dem er at de er forbausende engasjerende og tankevekkende. Det var ikke en eneste av dem som jeg ikke fant noe jeg likte i, som jeg ikke fikk noe ut av. Alle hadde ikke like dyp mening, men samtlige fikk meg til å undres over hva som foregår i menneskesinnet, og ikke minst hvor forfatteren har fått alle de svært så spesielle ideene sine fra...?!

Jeg trodde ikke jeg kom til å skrive dette, men denne novellesamlingen bør du ikke la passere. Den er god, tankevekkende og - ja, sær. Men ikke så sær at den tipper over. Dalí er ikke for alle, jeg vet det. Men Samanta Schweblin? Hun kan du trygt bryne deg på! Lydboka fra Audible er svært god også. Det benyttes en rekke innlesere, og samtlige er dyktige!


Kilde: Audible - Utgitt: 2019(2009) - Språk: Engelsk - Sider: 240
Utfordring: MBIL-2019, Utenlandske forfattere, GoodReads



God, surrealistisk elg... ;-)


.

torsdag 14. mars 2019

MBIL-2019: Drømmefakultetet av Sara Stridsberg

Man Booker Internasjonal Langliste (MBIL-2019) ble sluppet i forgårs, og jeg må innrømme at denne langlisten alltid har vært mer interessant for meg enn den tradisjonelle Man Booker (bøker utgitt først på engelsk foregående år) listen.. Hva forskjellen er? På MBIL kan det befinne seg eldre bøker, men bøker som foregående år første gang ble oversatt til engelsk. En formidabel forskjell, og noe som i år har resultert i at ei svensk bok jeg leste sommeren 2014 (utgitt 2007) er på lista - Sara Stridsberg's Drømmefakultetet.

Jeg skrev noen ord om boka for fem år siden, men boka var så god og gjorde så dypt inntrykk på meg at jeg vil re-poste det jeg skrev dengang. Drømmefakultetet er utgitt på norsk, og Aschehoug skriver selv om boka:

"Drømmefakultetet er en roman, en litterær fantasi, og et rått, eksplosivt portrett av den amerikanske ekstremfeministen Valeria Solana. Hun var et ikon, berømt og beryktet kjent for to ting: Sitt manifest Scum (Society for Cutting Up Men) og for å ha prøvd å drepe Andy Warhol. Fortellingen om den evige, kompromissløse outsideren er skrevet i et nærmest hypnotisk språk det slår gnister av. Sara Stridsbergs suverene stilistiske lekenhet gjør denne romanen til uforglemmelig lesning.

Forfatteren fikk i 2007 Nordisk Råds Litteraturpris for denne romanen, og den er kåret til 2000-tallets beste svenske roman i Dagens Nyheter."

Sara Stridsberg
Bildekilde: albergbonniersforlag.se
Selv synes jeg romanen var en opplevelse av de sjeldne! Dette var rett og slett ei fantastisk godt skrevet bok om livet til det som engang var et særdeles ressurssterkt barn som kom fra en heller dårligere bemidlet familie og som endte opp som hore med et temmelig friskt syn på virkeligheten. Kraftig omsorgssvikt og incest til tross, hvilken skarp hjerne og hvilket engasjert menneske, på sitt vis... Dette var ei forunderlig, forstyrrende og sterkt urovekkende bok med et språk og en slagkraft jeg sjeldent opplever. Anbefales absolutt og definitivt!

Jeg har ingen planer om å gjenlese boka, til det syns jeg den var for heftig ved første gangs lesing. Det ville være dumt å forstyrre dette førsteinntrykket med å lese nok en oversettelse (til engelsk, men dog). Etter Drømmefakultetet har jeg lest flere bøker fra Stridsberg, og vil spesielt løfte fram Beckomberga - omtale HER. Du verden for ei bok det også var!

Har du ikke lest Sara Stridsberg så er du heldig! Du har nemlig fantastiske bøker tilgode!


Kilde: Egen bok - Utgitt på norsk: 2009 - Forlag: Aschehoug - Sider: 356
Utfordring: GoodReads, MBIL-2019


Er ennå i winter wonderland :-)

.

onsdag 13. mars 2019

Man Booker International Longlist 2019

Endelig er listen her, og en svensk er foreløpig favoritt (og eneste jeg har lest til nå).

De andre er:

  • Celestial Bodies by Jokha Alharthi (Oman), translated from Arabic by Marilyn Booth (Sandstone Press)
  • Love in the New Millennium by Can Xue (China), translated by Annelise Finegan Wasmoen (Yale University Press)
  • The Years by Annie Ernaux (France), translated by Alison Strayer (Fitzcarraldo Editions)
  • At Dusk by Hwang Sok-yong (South Korea), translated by Sora Kim-Russell (Scribe)
  • Jokes for the Gunmen by Mazen Maarouf (Iceland and Palestine), translated from Arabic by Jonathan Wright (Granta)
  • Four Soldiers by Hubert Mingarelli (France), translated from French by Sam Taylor (Granta)
  • The Pine Islands by Marion Poschmann (Germany), translated by Jen Calleja (Serpent’s Tail)
  • Mouthful of Birds by Samanta Schweblin (Argentina and Italy), translated from Spanish by Megan McDowell (Oneworld)
  • The Faculty of Dreams by Sara Stridsberg (Sweden), translated by Deborah Bragan-Turner (Quercus)
  • Drive Your Plow Over the Bones of the Dead by Olga Tokarczuk (Poland), translated by Antonia Lloyd-Jones (Fitzcarraldo Editions)
  • The Shape of the Ruins by Juan Gabriel Vásquez (Colombia), translated from Spanish by Anne McLean (MacLehose Press)
  • The Death of Murat Idrissi by Tommy Wieringa (Netherlands), translated by Sam Garrett (Scribe)
  • The Remainder by Alia Trabucco Zerán (Chile and Italy), translated from Spanish by Sophie Hughes (And Other Stories)

Jeg gleder meg! Først ut er eneste jeg har funnet i lydformat hos Audible, Mouthful of birds.


.

mandag 4. mars 2019

1001 Lesesirkel - The Crying of Lot 49 av Thomas Pynchon

Ååå som jeg har gledet meg til denne! 1001-bok, ny forfatter, neste bok ut i American Modernism studiet, utgitt mitt fødselsår OG kandidat til februars 1001-lesesirkel. For ikke å snakke om at jeg lånte boka på Whistler bibliotek, hvor de måtte bestille den fra Vancouver fordi de ikke hadde den inne. Spenningen bare steg - her blir det mange kryss i ei og samme bok. Og for ei bok!

Not...

Snakker meg om fallhøyde... Det ble et solid mageplask!

Boka skal ifølge forståsegpå'ere være en klassisk postmodernistisk satire som forteller historien til en noe spesiell dame med navn Oedipa Maas. Den godeste Oedipa (her begynte jeg allerede å rynke på nesa, Oedipa? - ja, jeg ser tydelig pekeren, men - nok om det enn så lenge...) får plutselig i oppdrag fra sin veldig rike eks-elsker Pierce Inveriarity (nå veldig død eiendomsmekler) å ta seg av testamentet hans. Hun blir svært forbauset over dette, siden det begynner å bli en god stund siden de var elskere. Vel, hun tar nå på seg oppdraget og blir kastet inn i et slags paranoid mysterium fullt av metaforer (som jeg forstår en brøkdel av), symboler (hvor mange for meg er ukjente eller veldig gått ut på dato) og en eldgammel konspirasjonsteori omhandlende USA's posttjeneste ... (!!?) Jepp, postverket er her en slags rød tråd (?) gjennom deler av historien. Og vår kjære Oedipa, mellom tull, vas og mye (u)nødvendig sex? Hun setter seg fore å finne ut om denne konspirasjonsteorien ang det gamle postvesenet - Trystero - er sann.

Thomas Pynchon
Bildekilde: Vice Media
Det er tre alternative ruter ut av denne historien: a) Oedipa hallusinerer og blir gal, alt foregår egentlig bare oppe i hennes eget hode - b) Den døde eiendomsmekleren og eks-elskeren Inveriarity (Moriarity, anyone?) har arrangert hele serien av såkalte ledetråder Oedipa finner som en praktisk spøk eller - c) Den hemmelige konspirasjonen eksisterer faktisk! Får vi svaret i slutten av boka? Nope!

The Crying of Lot 49 er både ei lesesirkelbok og ei av studiebøkene mine, så den fortjener noen ord, men personlig finner jeg ikke mye positivt å fremheve. Her var det altfor mange digresjoner, pappfigurer istedenfor troverdige karakterer, 'morsom' navngivning som jeg kun fant tåpelig og et altfor krampaktig forsøk på å skriver smart og intelligent satire. Jeg tror man enten trykker dette til sitt bryst, eller som meg - sliter en hel måned på å komme gjennom ei bok på 150 sider. Dette ble en jobb. Definitivt not my cup of tea, men jeg ville jo eeelske om noen andre leste og skrev om boka. Det kan jo være meg det er noe galt med...


Kilde: biblioteket - Forlag: Harper Perennial - Sider: 152 - Utgitt: 1965 - Språk: Engelsk
Utfordring: 1001-lesesirkel, GoodReads, 1001-bøker, 1965




 Etter denne boka må jeg komme meg ut i sola og få påfyll!


mandag 11. februar 2019

Michael Connelly og jeg = leseboble

Det leses i et for meg svært høyt tempo i forhold til planen for tiden. Ligger 6 foran skjema til 100 bøker i 2019 (og nå hørte jeg Per Jorsett og Knut Bjørnsen i hodet for dere som er gamle nok til å huske dem ;-)  Lesegnisten på topp med andre ord, og mye av årsaken ligger her:



Jepp, hele fem på rad fra Michael Connelly! Jeg har så fullstendig falt for Connelly sin Harry Bosch-serie at jeg føler meg naken uten å ha ham på øret. LAPD-detektiven Harry som driver mordetterforskning i englenes by Los Angeles i California. Etterforskeren med bakgrunn fra Vietnam hvor han var tunnelrotte, som røyker som besatt, som har bart, et godt hjerte og en evne til dedusering som kan matche Sherlock Holmes.

Jeg måtte spørre meg selv hvorfor denne serien traff meg så til de grader, jeg mener - det er ikke som det er manko på krimserier der ute. Konklusjonen? Etterforsker Bosch er menneskelig! Ikke sær og rar, ingen "skjulte" diagnoser, han kan være sur og tverr, irriterende når han har rett, sta når han får det for seg og svært plagsom for omgivelsene med kjederøykingen sin. Han er singel og ofte ensom, men alltid målbevisst, rettferdig, dyktig og snill på bunn. Karakterutviklingen, både når det gjelder Bosch, men også de andre bi-karakterene i førsteboka Black Echo, følger også interessante linjer videre utover i serien.

Michael Connelly
Bildekilde: wikipedia.org
Connelly har rett og slett truffet blink hos meg med protagonisten sin. I tillegg tegner han et tydelig bilde av både LAPD og Los Angeles forøvrig. Plottene er interessante, så langt i serien varierte og godt skrudd sammen, helter blir skurker og skurker blir helter så man aldri er helt sikker på hva som har skjedd og hvem som er skyldig i hva.

Jeg tok meg i å sammenlikne Harry Bosch med Lee Child sin Jack Reacher, en serie jeg faktisk har lest 22 bøker av. Personene er vidt forskjellige - Bosch stedbunden og med et tydelig mål om å være Los Angeles' stødige og grundige etterforsker av absolutt alle sakene han blir tildelt. Reacher er stikk motsatt - en loner som drifter formålsløst fra sted til sted i USA, alltid med buss, eier ingenting, skylder ingenting og som dumper oppi saker helt tilfeldig. Felles for dem begge er imidlertid at de har hver sin forfatter som gir dem liv du interesserer deg for, saker som engasjerer, historier som ikke drives videre verken av groteske detaljer  eller irriterende cliffhangers. I tillegg er begge seriene avhengighetsskapende å ha på øret. De første bøkene i Bosch-serien ligger ikke på Storytel, så de har jeg funnet på Audible. Storytel begynner med den sjette boka i serien, så det er neste bok ut for meg. Dersom jeg klarer å bytte innleser da. Dick Hill gjør en formidabel jobb!

Serien anbefales til alle som liker gode, sammenskrudde LAPD-historier med troverdig persongalleri og kreative plott som flyter.

Michael Connelly er amerikansk, han har bakgrunn som kriminalreporter, blant annet for Los Angeles Times. Og for arbeidet sitt der?  ...fikk han Pulitzer-prisen. Løp og kjøøøøp! Evt lytt :-)

Fangirl Ingalill hyller også de første fire i serien opp i skyene HER.


Kilde: Audible - Sider: ca 400/hver - Tid: mellom 12-13t - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads



Et litt annerledes bilde fra California - Giant Redwood trær i Hendy Woods


tirsdag 29. januar 2019

"The Penelopiad" (eller antikkens Handmaids?) av Margaret Atwood

The Penelopiad er min tyvende bok fra Margaret Atwood, og ennå klarer forfatteren å fange meg fullstendig. Ikke alle bøkene har truffet meg like godt selvfølgelig, men Atwood fikser det å overraske, variere og eksperimentere med språk og tekst så overbevisende hver gang at jeg overhode ikke går lei.

Boka var i så måte en så perfekt innertier for eget vedkommende at jeg faktisk ikke lettet rumpa fra soffen igår fra jeg satte meg ned til den var ferdiglest. The Penelopiad står allerede hjemme i hylla, men denne gang har jeg ikke hatt med meg papirbøker på tur. Derfor ble den lånt på Whistler bibliotek istedenfor - alltid litt spesielt å låne Atwood-bøker fra biblioteket her hun 'hører hjemme'.

Historien handler om Penelope, kona til Odyssevs (som var den antikke, greske kongen av Ithaka og en av heltene i Homers Odysseen og Iliaden). Så kan man jo lure på hvorfor Atwood skriver seg så langt tilbake som antikken, siden hun er mest kjent for sine fremtidsdystopier? Årsaken er at Atwood er med og bidrar i en serie kalt Canongate Myths, hvor samtidens forfattere omskriver gamle myter og gir dem nytt liv. Litt morsomt da å lese sjangerbeskrivelsen denne boka har fått, for det er en parallel novel. Og det er her The Handmaids Tale kommer inn i bildet. En parallell roman er nemlig litteratur skrevet inn i, avledet av eller som har foregått under rammen av et annet fiksjonsarbeid av samme eller annen forfatter. (kort forklart fra wiki). La meg komme til boka...

Margaret Atwood
Bildekilde: wired.com
Eller, kort om den opprinnelige myten først: Penelope, som er søskenbarnet til den vakre Helen av Troya, er gift med Odyssevs. Når Helen av Troya blir bortført drar Odyssevs av gårde for å kjempe i den trojanske krigen. Han blir borte i 20 år. Penelope klarer i løpet av disse årene å oppdra deres felles sønn, beholde kongedømmet Ithaca og holde over 100 friere på avstand - samtidig. Når Odyssevs endelig kommer hjem etter å ha overlevd vanskeligheter, kjempet mot monstre og gått til sengs med gudinner i fleng, så dreper han alle Penelopes 100 friere og - merkelig nok - tar livet av 12 av hennes nærmeste tjenerinner. DER starter nemlig boka.

Det Atwood har gjort er å skrive historien fra Penelopes og tjenerinnenes synsvinkel, for Homer's Odysseen er nemlig ikke den eneste versjonen av denne myten. Myter gikk originalt fra munn til munn, som betyr, at en myte ble fortalt på en måte ett sted, men kanskje på en helt annen måte et annet sted. Atwood har brukt Odysseen som kilde når det gjelder Penelopes biologiske bakgrunn, hennes tidlige liv og ekteskap for så å legge til de skandaløse ryktene som også gikk om det i utgangspunktet så pertentlige og såkalt trofaste hustruemnet som hun var. Innimellom kapitlene som Penelope forteller om sitt eget liv og levnet - fra dødsriket må vite -  og ser tilbake på eget levd liv mens hun daglig møter alle de andre døde fra mytene så er det kapitler med korsang (chorus) fra de hengte tjenerinnene.

Kople historieoppbygningen over her med pekere mot vår samtid og språkdrakt, tjenerinner i framtidsdystopier samt alle menneskene fra antikkens myter - som vakre Helen av Troya og Odyssevs selv - som støtt og stadig tar seg en tur for å gå igjen som levende personer så har du en herlig røre. Historien blir deretter betydelig farget av Atwood's snertne og skarpe penn hvor kommentarene drypper syrlig og satiren like ofte er tydelig som mellom linjene. Dette er bare SÅ BRA! Språket og ikke minst satiren i denne boka minner meg svært om Jose Saramago's Kain (link her) som jeg rett og slett elsket nettopp pga skrivestilen.

Penelope skriver her sin egen selvbiografi akkompagnert av korsang fra tjenerinnene, og denne boka - den vil du IKKE gå glipp av!

Fra en henført Atwood-tilhenger. Ingen over - ingen på siden!


Kilde: Whistler Biblioktek (og egen hjemme i hylla) - Forlag: Alfred A. Knopf - Sider: 196
Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Favoritter




Ikke rare bokhylla i Whistler... men jeg har! :-)

.

mandag 14. januar 2019

Diktsirkelen "Her er huset som Per bygde" av Jan Erik Vold

Diktsirkelen er igang for 2019, og sirkelgenerøse Anita på Artemisias Verden har bestemt at vi starter året med lyriske humorister. Jeg er ikke så bevandret i diktenes verden, men har alltid hatt en svakhet for Jan Erik Vold. Spesielt en Jan Erik Vold som leser diktene sine selv, for han har en særdeles besnærende og svært karakteristisk innleserstemme. Da jeg fant denne samlingen på Storytel, hvor forfatteren leser og i tillegg er akkompagnert av Egil Kapstad (piano), Nisse Sandström (tenorsaks), John Pål Inderberg (barytonsaks) og Terje Venaas (bass) så var jeg solgt. Fullstendig!

Samlingen ble skrevet i 1996 og er en samtidsbeskrivelse med svært så humreverdig snert mellom alvorsordene. Politikk, kultur, rasisme og krig er alle tema som blir berørt uten at det blir tungt av den grunn. Jeg følte tidlig at tittelen peker tilbake på Det Norske Hus, Jagland-regjeringens politiske slagord da den ble innsatt i 1996. Jeg måtte google for å se at jeg husket, og jammen - i tiltredelseserklæringen står følgende:

"Grunnmuren i Det Norske Hus er den samlede verdiskapningen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire søylene som bærer huset er:
  • Nærings- og arbeidslivspolitikk.
  • Velferdspolitikk.
  • Kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk.
  • Utenriks- og sikkerhetspolitikk."

Ikke mye humor her, tenker du kanskje. Men vær du sikker, her får de fleste passene påskrevet med skråblikk. Brundtland-regjeringen og Willoch-regjeringen slipper heller ikke unna.

"Willoch, Willoch 
- hvor har du gjort av pengene
Willoch, Willoch 
- gjemt dem under sengene
Willoch, Willoch 
- vet din mamma om...
hvem det var som klipte hull i pappas store pengepung

Brundtland som vil ha Norge ut av Norge
Brundtland som vil ha mere OL-gull
Brundtland som angrer på sitt løfte om mindre arbeidsløshet
Stem Høyre, sier Brundtland"

Jan Erik Vold
Bildekilde: wikipedia.org
Jeg smiler meg gjennom diktsamlingen og nikker gjenkjennende til det aller meste som kommer opp. Flirer godt av hvordan forfatteren snur og vrenger på ord og fakta, og så er det denne musikken da. Jazz'en som smyger seg rundt ordene. For i tillegg til at tekstene tar for seg Norge, så er musikken nostalgisk norsk. Alt fra ventetonen til nyhetene på radio før kl ble 06:00 om morgenen på 60- tidlig 70-tallet via Erik Bye til juletoner og gamle norske slagere. Og så passer de så forunderlig bra til tekstene!

Dette var rett og slett en herlig lytteopplevelse. Det er muligens en fordel å ha levd litt lenge i landet, for det å huske hendelsene Vold har diktet rundt tror jeg er et must for å få med seg de humoristiske poengene. Jeg har også "gjennomlevd" musikkvalgene, og disse løfter samlingen ytterligere.

Dagbladet sa dengang: "Satt inn i Volds hverdagsrabulistiske perspektiv blir det en forbannet og provoserende nytelse. «Her er huset som Per bygde» kriger mot støyen - og vinner"


Jepp - godt valg av lyrikksamling til årets første kategori!


Kilde: Storytel - Tid: 1t10 - Utgitt: 1996 - Språk: Norsk - Utfordring: GoodReads, Diktsirkel


Lille kontorkroken min her borte vest i fjellom


søndag 13. januar 2019

STOR krimfavoritt Stefan Ahnhem!!

Du all verden - jeg har rett og slett glemt å skrive omtale om min store, nye krimforfatterfavoritt Stefan Ahnhem. Sjelden har noen klistret meg til Kindle'n som ham nemlig! Jeg blir periodevis lei krimbøker, og må alltid ha solide pauser innimellom om jeg drister meg til å lese et par på kjappen. Med Ahnhem sine bøker er det komplett motsatt, til tross for at bøkene hans er på solide 600+ sider hver.

I løpet av desember og januar har jeg lest meg gjennom ikke mindre enn tre av bøkene. Den tredje avsluttet jeg igår, og har allerede skaffet meg den fjerde og siste. Bokserien jeg vil rose herfra og til månen når det kommer til krim er følgende (foreløpige) tre:



Serien følger politietterforsker Fabian Risk i Sverige og til dels også Dunja Hougaard i Danmark, og er virkelig et spenningsfunn. Til forskjell fra Lars Kepler's bøker er det lite grotesk å spore hos Ahnhem, men nerven er desto høyere. I tillegg til at plottene er intrikate og langt fra selvsagte så synes jeg Ahnhem har vært svært dyktig med utviklingen av personalgalleriet sitt. Fabian Risk med familie og Dunja med sine utfordringer er noe annerledes enn den "typiske" kriminaletterforskeren som vi finner i så mange kriminalromaner. Utover i serien blir de mer og mer komplette mennesker, med feil, mangler, styrker og svakheter som ikke hever dem over gjennomsnittsmannen i gata. Men heller ikke gjør dem særere eller mindre troverdige.

Stefan Ahnhem
Bildekilde: Lydbokforlaget
Og så er det dette med spenningstopper og oppbygning da. Nå er jeg en temmelig rask leser og er vant med å sluke bøker i høyt tempo. Men når jeg selv presterer å lese altfor langsomt for meg selv, fordi jeg baremåleseviderenåogutoverhelenattaogmorgenen med. Ja da er det noe ekstra på ferde i bokform.

Stefan Ahnhem selv har vært manusforfatter innen film og TV i over 20 år og har bla. skrevet manus til den kjente Wallander-serien. Nå har Nordisk Film kjøpt TV-rettighetene til de fire første bøkene i serien om Fabian Risk, og jeg gleder meg stort! Er veldig nysgjerrig på hvem som blir valgt i hovedrollen(e) her!

Hva kan jeg si? Liker du krim og spenning? LES BØKENE! Nedenfor kan du lese litt om hva forlaget selv skriver om de tre første. NUH skal jeg igang med fjerdeboka i serien om Fabian Risk, og gleder meg stort :-) Fjerdeboka i serien heter Motiv X - oh yess!



Offer uten ansikt

En sløydlærer blir funnet drept på sløydsalen. Ved siden av den døde ligger et gammelt klassebilde fra 9. klasse, der ansiktet hans er krysset over. Fabian Risk, etterforsker i Helsingborgpolitiet, blir trukket inn i etterforskningen. Den drepte er nemlig en av hans gamle klassekamerater. Snart blir det klart at morderen har flere ofre på listen.
Fabians dobbeltrolle som etterforsker og potensielt offer er utfordrende: Når blir det hans tur?

"Offer uten ansikt" er en intelligent og psykologisk interessant kriminalroman om hvordan mobbing og neglisjering kan forvandle et menneske til et monster. Det er også historien om den ultimate hevn og driften etter ikke å forsvinne inn i glemselen selv lenge etter døden.


Den niende graven

I et vinterkaldt Stockholm har Sveriges justisminister forsvunnet sporløst på den korte veien mellom riksdagen og en ventende bil. Omtrent samtidig blir konen til en kjent dansk tv-personlighet funnet drept i luksusvillaen nord for København.

DEN NIENDE GRAVEN er en intrikat konstruert thriller der Stefan Ahnhem forteller hva som fikk politietterforsker Fabian Risk til å forlate Stockholm og flytte tilbake til Helsingborg. Fabian og den danske etterforskeren Dunja Hougaards spor krysser hverandre i et iskaldt Skandinavia der de dras stadig dypere inn i en konspirasjon som viser seg å være verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg. De tvinges til å konfrontere demonene som lurer i menneskenaturens aller mørkeste gjemmer.

DEN NIENDE GRAVEN er den andre, frittstående boken om Fabian Risk. Det er en intrikat komponert roman som utspiller seg et halvt år før OFFER UTEN ANSIKT.


Atten grader minus

Fabian Risk og teamet hans kjemper mot klokken i en etterforskning der ingenting viser seg å være slik det skal. Han begynner å tvile på sine egne vurderinger, og finner de ikke løsningen kommer snart neste offer til å havne i fryseren.

En bil kjører over kaikanten i Helsingborgs havn etter en voldsom biljakt. Alt tyder på at det var en ulykke, men når føreren, en it-entreprenør som har blitt steinrik på mobilspill, obduseres, viser det seg at han alt har vært død i to måneder, i nedfryst tilstand.

Det er vår og nesten to år har gått siden hendelsene i Offer uten ansikt. I Helsingborgs kriminalavdeling har det vært uvanlig stille. Fabian Risk har kunnet bruke det meste av tiden sin på å lappe sammen familien. Selv om verken han eller kollegene neppe ville sagt det høyt så begynner de å kjede seg. Når den merkelige saken med den nedfryste millionæren havner på bordet deres kjenner alle det samme: Endelig skjer det noe.

Like over sundet har Dunja Hougaard blitt nødt til å ta på seg uniformen igjen, i sin nye jobb som ordenspoliti i Helsingør. Når en hjemløs blir mishandlet til døde klarer hun ikke å la være å sette i gang en egen etterforskning. Sporene leder snart til Helsingborg.

Have fun!


.

fredag 11. januar 2019

1001-lesesirkelen: "Closely Watched Trains" av Bohumil Hrabal

Det er blåst liv i 1001-lesesirkelen igjen, denne gang av Elida på bloggen My First My Last My Everything, og hurra og takk for det! Jeg har nemlig savnet lesesirkelen, for den gav meg jammen mange fantastisk gode, men også rare, givende og temmelig frustrerende leseopplevelser sist jeg deltok. Det er noe eget med det å lese klassikere - bøker og forfattere som overlever tidens tann. Lesesirkelen tar utgangspunkt i lista og boka "1001 books you must read before you die". Denne oppdateres årlig, noen få nye kommer til, enkelte faller fra, men lesesirkelen omfavner dem alle - eksisterende og utgåtte fra lista. Må si jeg har gledet meg til å komme igang igjen!

Januars kategori er å lese ei bok på 250 sider eller færre. Jeg valgte meg Closely Watched Trains av forfatteren Bohumil Hrabal opprinnelig fra det historisk spennende landet Moravia som nå er en del av Tsjekkia. Jeg ble faktisk så fascinert av selve landet Moravia at det tok litt tid før jeg kom igang med boka. Historie-googlingen min hadde imidlertid noe for seg, for det gjorde at jeg fikk en bedre forståelse av forholdet mellom tsjekkerne og tyskerne under den 2. verdenskrig, tidsepoken hvor boka er lagt til. Nuvel.

Vi møter Milos Hrma, en ung lærling som jobber som stasjonsvakt på en togstasjon i Bohemia i 1945. Krigen går mot slutten, noe Milos er glad for. Han er nemlig en litt sart sjel og er nettopp kommet tilbake i jobb etter å ha prøvd å ta sitt eget liv ved å kutte begge håndleddene. Krigen går inn på ham, men det verste er at han ikke klarer å fullbyrde kjærligheten til Masha. Han får den rett og slett ikke opp å stå.

Handlingen i boka går over kun én dag, en dag som kulminerer i et plott hvor Milos og kollegaen Hubička skal sprenge et stort, tysk ammunisjonstog. Tyskerne og samarbeidspartnerene deres er allerede på tuppa, siden flere av togene deres er blitt angrepet av partisanerne, så det er ikke en ufarlig jobb den glamorøse motstandsagenten Viktoria Freie gir Milos og Hubička. De skal nemlig droppe en tidsbombe midt i togsettet.

Bohumil Hrabal
Bildekilde: wikipedia.org
Mer vil jeg ikke si om historien, den er nemlig kun 85 sider lang, men en ting er sikkert. Closely Watched Trains er særdeles spesiell. På togstasjonen er det både nazi-kollaboratører, oppdrett av noen spesielle brevduer, sex med telegrafisten og stempling av hennes edlere deler og en stasjonsmesters higen etter å bli forfremmet til inspektør. Alt beskrevet i et heller tungt, men likevel overkommelig språk.

Likte jeg boka? Tjah. Humor og tragedie hånd i hånd, en dose sosialrealisme og sex, men også mer enn jeg likte om mishandling av dyr på disse togene. Jeg sitter igjen med en blandet følelse etter lest bok. Gav den en 3'er på GoodReads, men kunne like gjerne gitt den 2 eller 4... alt etter hva som vektlegges. Glad jeg valgte og leste denne boka. Det hadde jeg ikke gjort om jeg ikke deltok i lesesirkelen, og DET hadde vært et minus. Uansett.

Kilde: egen bok - Utgitt: 1965 - Forlag: Northwestern University Press - Språk: Engelsk - Sider: 85
Utfordring: GoodReads, 1001-sirkelen, 1965, Kaosutfordringen



Endelig tilbake på snowboard igjen
Whistler Blackcomb hurra :-)

tirsdag 8. januar 2019

Bytt ut din gamle Kindle og få ny til redusert pris!

Gladnyhet til alle som sitter på en eldre Kindle-modell og som vil bytte denne inn i den nyeste, vanntette og (ifølge meg) beste Kindle ever!

Du kan nå nemlig sende inn din gamle Kindle til Amazon, hvor du vil få en verdivurdering av denne. Verdien som settes på din gamle Kindle får du på et gavekort. I tillegg vil du få 25% avslag på kjøpet av en ny Kindle.

Dette er definitivt en god deal!

Sjekk mer på Amazon-linken HER.

Og skulle du være i tvil om hvilken jeg synes er best? Så kan du sjekke DENNE LINKEN :-)

Happy swapping!

lørdag 5. januar 2019

TIPS! - Den populære Isfolket-serien av Margit Sandemo

Da vi solgte gamlehuset og måtte kvitte oss med 2000+ bøker var det ikke tvil om hvilke som fór først ut av huset. Det var de 47 bøkene i Sagaen om Isfolket-serien av Margit Sandemo. Utrolig hvor populær den serien ble. Husker jeg fikk den av min bestemor for mange herrens år siden, hun kom med en plastpose bøker til meg. "De skal du arve", sa hun da. Jeg hadde ikke lest serien, men der lå de - alle 47 bøkene - og jeg tror jeg leste den komplette serien ihvertfall 4 ganger gjennom.

Hvorfor jeg forteller dette nå? Jo fordi jeg fant Isfolket-sagaen på Storytel idag - på engelsk! Så langt ligger det 28 bøker inne. Og jeg? Jeg skal selvfølgelige lytte til den engelske versjonen også! En gang blodfan (som ung), alltid blodfan!

Første bok ut heter Spellbound og blir lest av Myanna Muring, som har en svært behagelig stemme. Dette blir mimring og kos på øret! :-)



.

torsdag 3. januar 2019

1001-boka "Lost in the Funhouse" av John Barth

Hadde jeg tenkt meg om kunne jeg kombinert Yale-studiets første bok i 2019 med Elida's 1001-lesesirkel, men så langt tenkte jeg ikke. Lost in the Funhouse er nemlig på bare 203 sider (kravet i lesesirkelen 'under 250'), men siden jeg nå skal lese 1001 bøker fra denne lista før jeg dør så er det bare å henge i stroppen...

Denne boka er nemlig en håndfull, til tross for sitt noe begrensede sideantall. Jeg ser jeg skrev følgende på Bookstagram om novellesamlingen: "..den skal være både ekstremt selvbevisst og selvrefleksiv. Personlig mener jeg at mesteparten som idag kalles 'ekstremt' ikke akkurat er særlig ekstremt." Jeg tok sørgelig feil - den ER ekstrem! Eksempel? Det er for eksempel svært vanskelig å vite hvem fortelleren er, for den veksler frem og tilbake mellom - ja, hva skal jeg si - forskjellige subjekter, om jeg kan kalle dem det? Som i første novellen Night-Sea Journey, der det er en sædcelle som står for storyen og i novellen Ambrose His Mark hvor et ufødt spebarn har litt han/hun(?) vil si.

John Barth
Bildekilde: Soylent Communications
Lost in the Funhouse sender meg boms tilbake til litteraturstudiene og metafiksjonen, og er et svært godt (alternativt grelt?) eksempel på skjønnlitteratur som er mest opptatt av selve skriveprosessen og hvor fokus er hva som ligger mellom teksten og virkeligheten, ikke nødvendigvis på selve (i dette tilfellet) innholdet i novellene som presenteres. For å være ærlig? Jeg leste boka, men skummet jammen fort etterhvert, for tekstene var rett og slett kjedelige, repeterende, om en forfatter som skriver en tekst om en forfatter som skriver en tekst som handler om en forfatter som skriver en tekst. Henger du med? Ok, rett skal være rett - det var et par noveller som var fornøyelige, og har man lest sine klassikere så er det pekere i flere retninger. Moro når man oppdager dem og kan nikke gjenkjennende, men i all hovedsak ristet jeg på hodet. 

Not my cup of tea! Men, metafiksjonen er en del av hele romantradisjonen, og forekommer derfor også blant postmodernistene, så derfor. Lyst på noe sært, spesielt og annerledes, med en god dose ironi, parodi og intertekstualitet? You're welcome :-)


Kilde: egen ebok - Forlag: Anchor (Amazon) - Sider: 203 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Yale-studiet, 1001


Dagdrømmer...


.

tirsdag 1. januar 2019

"Ny Grunnlov" av Are Kalvø


På tampen av min gjesteopptreden på lydbok-tjenesten Fabel fikk jeg med meg ei bok fra Are Kalvø. Han pleier å være temmelig humreverdig, så også denne gang. Ny Grunnlov er ei kort lydbok -  omgjort til papirsider 191, men en perfekt start på leseåret 2019. GoodReads sier derfor allerede at jeg har lest 1 bok i år, og er foran skjema. Det bør jeg ta kopi av, for det er vel første og siste gang før jeg gjør en durabelig innsats på tampen av året...

Viktig å gå optimistisk og pedagogisk riktig til verks
ved starten av nytt år med nye mål...

Tilbake til boka. Som sagt går Kalvø grundig til verks når han skriver Norges nye grunnlov, og tar derfor også utgangspunktet i den gamle grunnloven fra 1814. Boka er faktisk lærerik. Jeg fikk utdrag fra vår egen grunnlov som jeg med hånden på hjertet "aldri" hadde hørt før (ihvertfall ikke husket...kan være alderen, men det er beside the point) og Kalvø hadde også besøkt byer både nord og sør i landet vårt og intervjuet Folket og hva de/vi mente om den eksisterende grunnloven. Hva synes vi for eksempel om monarkiet, norske politikere og stemmeplikten - hvem skal få lov å stemme, hvilke 4 ord kan best beskrive Norge og det samfunnet vi ønsker å leve i og ikke minst - hvordan kommer Kardemommeloven inn i det hele.

Are Kalvø
Bildekilde: wikipedia.no
Joda, humreverdig dette, og Kalvø leser selv. Det er ALLTID et pluss. Han er ironisk på egne og andres vegne, språket er krydret med nordnorske hjelpeverb og det var noen hyggelige 5 timer på øret mens jeg strikket. Kan absolutt anbefales som lett bakgrunnsstøy, evt som gå-bok.

Jeg er som nevnt på vei ut av lyttetjenesten Fabel igjen. Jeg hadde en mnd gratis-abonnement, og har betalt for ytterligere 2 måneder. Men, jeg savnet Storytel og de engelske bøkene der, selv om jeg også via Amazon har gjesteopptredener på Audible. Hvorfor Storytel er bedre? Vel - ideelt burde jeg hatt begge, fordi det er interessante forfattere på begge plattformer, men det får holde men en - om gangen. Så da går jeg inn i 2019 med Storytel på øret igjen. For der ligger jo Outlander! Jeg maktet ikke flere uker uten Jamie på øret. Noen valg er enkle...

Ha en flott start på året alle!

Kilde: Fabel - Utgitt: 2013 - Forlag: Samlaget - Sider: 191 - Utfordring: Nye Norske, GoodReads


Mimrebilde fra julepynten 2018
Pr 1.1 2019 er den allerede pakket bort her inne i fjorden,
La det nye året begynne!




LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...