Sea of Tranquility av Emily St. John Mandel

Denne boka ble kåret til beste sci-fi i 2022 av lesene på GoodReads, så Sea of Tranquility måtte jo leses! Når forfatteren i tillegg er en gammel favoritt - OG fra Canada - så ble veien kort til Audible og lydbokversjonen. Dersom Emily St. John Mandel får en bjelle til å ringe så er dette forfatteren som skrev boksuksessen og dystopien Station Eleven (omtale her). 

Så - hva er virkelighet? Og hvordan skiller vi det som er virkelig fra det som er en forestillelse? Disse spørsmålene er drivkraften i romanen. Den åpner i 1912 med Edwin, en ung mann som er kastet ut i eksil fra familien i hjemlandet pga en idiotisk kommentar om britisk øst-India under et viktig middagsselskap. Edwin ender opp i villmarken vest i Canada ikke mange milene fra der jeg befinner meg akkurat nå. Mens han vandrer i skogen kommer han over et sted som får ham til å vurdere om han har klikket helt. Han får nemlig et øyeblikk inntrykk av å være i et stort, åpent rom - som en togstasjon eller en katedral - med andre mennesker rundt seg og en fiolinmusikk som spiller i bakgrunnen. I tillegg hører han en merkelig voooosj-lyd...

Akkurat i det vi begynner å få en viss oversikt over omfanget av hva Edwin opplever så flytter forfatteren oss hundre år frem i tid. Vi møter en komponist som holder et foredrag om sin egen komposisjon - en komposisjon som kombinerer musikk og et videoklipp hans søster har tatt opp for mange år siden. I videoen ser vi henne gå gjennom en skog, og så ser tiden ut for å feile igjen. 

Aha, en rød tråd å følge, tenkte jeg. Neida, før vi rekker å få med oss mer enn dette så forflyttes vi igjen i tid. Denne gang frem til 2203 hvor vi møter en romanforfatter som er på bokturné fra en månekoloni for å promotere sitt siste verk. Mens hun beklager seg over at hun savner familien sin, kommer nyheter om en pest som begynner å spre seg på planeten. I en fiksjon som speiler Mandels egen covid-virkelig, må forfatteren i møter for å promotere boken sin samtidig som den livstruende sykdommen sprer om seg.

Det er ikke før midtveis i romanen at ting begynner å komme på stell. Vi lander i år 2401 i en galakse som er fullstendig forvandlet. Menneskeheten eksisterer i kuppelformede kolonier, en virkelighet som både er fremmed og som føles merkelig kjent etter covid. Gaspery, en mann vi har sett glimt av i de foregående tidssonene, blir omsider introdusert skikkelig. Han er nattevakt på et hotell, og har en jobb han virkelig misliker. Søsteren hans derimot er engasjert som vitenskapskvinne i et spennende og utfordrende prosjekt som har undersøkt unormale hendelser i tid og rom. Hun avslører for Gaspery at forskjellige århundrer og realiteter blander seg med hverandre, en merkverdighet som er uten forklaring. Gaspery, som er klar for å bytte sin egen jobb i hva som helst, samtykker i å reise i tid for å komme til bunns i denne rariteten. Det overskyggende spørsmålet er nemlig:

Eksisterer vi mennesker i en reell virkelighet? Eller befinner vi oss alle kun i en simulering? 

Emily St. John Mandel
Bildekilde: Twitter

*kjenningsmelodien til x-files*

AHH! Dette er en fantastisk mestring av godt skrivehåndtverk og plotting! Her blir vi kastet inn i en reise i tid og rom hvor forfatteren våger å stille de store spørsmålene for å finne svar på de mest usannsynlige steder. Romanen fikk meg virkelig til å tenke underveis. Dersom jeg har gitt inntrykk av at historien er hakkete, usammenhengende og oppdelt så er det kun min feil. Hver historie sklir - til tross for forflyttelser i tid og rom - inn i hverandre som en babushkadukke med flere lag, same same but different. Jeg har lest flere forfattere som har brukt samme skriveteknikk, men aldri noen som har gjort det med så stor suksess som Mandel i denne boka. 

Karakterene? Nydelig fremskrevet, troverdige og med kjøtt på beina. Kompleksiteten? Jeg skal innrømme at jeg var noe forvirret i starten der. Det var vanskelig å se skogen for bare trær, for å si det sånn, men denne forvirringen løste forfatteren ved å introdusere karakteren Gaspery som er i stand til å krysse tid og rom. Han gir akkurat nok av et ankringspunkt for å forstå hvordan dette henger sammen til slutt. Og slutten? Jeg elsket den! Station Eleven var en svært god dystopi. Denne boka er enda bedre. 

En av en lang rekke hyllester til Sea of Tranquility og forfatteren, og jeg er så levende enig:

“I didn't just read Station Eleven, The Glass Hotel, or Mandel's latest, Sea of Tranquility. I lived in those novels and felt the remnants of their weird, chill atmosphere long after I had to move on…World builder is a phrase that's rightly used to describe Mandel's immersive powers as a novelist…Sea Of Tranquility is a poignant, ingeniously constructed and deeply absorbing novel that surveys big questions about the cruel inevitability of time passing, loss, the nature of what we consider reality and, in the end, what finally matters…Mandel is an important novelist of our moment, but doesn't settle for merely replicating our moment. She inhabits it even as she sees beyond it.” 

Anbefales!

Kilde: Audible - Utgitt: 2022 - Sjanger: Sci-fi - Sider: 272 - Format: Lydbok

Galaktisk lys på "home tree"
Whistler, Canada

Det Siste Stykket Hjem av Ørjan N. Karlsson

Med fullt hus og slektsbesøk i heimen de siste par ukene så har det ikke vært enkelt å finne lesetid. Frustrerende, for jeg har hatt liggende på vent ei rykfersk bok fra en av mine største norske favorittforfattere. Boka var verd ventetiden, for å si det sånn.

De fleste vet at jeg er en stor fan av Ørjan N. Karlsson - både av thrillerne og ikke minst sci-fi serien hans. Jeg var derfor veldig spent på starten på det som nå skal bli en ny krimserie, lagt til Nordland Politidistrikt, med Bodø Politikammer som ankringspunkt og Jakob Weber i hovedrollen. For å unngå å ufrivillig spoile noe av innholdet - her er hva forlaget sier om boka:

En mann reiser rundt i Skandinavia i bobil, og i sporene hans forsvinner unge kvinner. I Bodø ligger 19 år gamle Iselin Hanssen i hardtrening for å oppfylle drømmen om å komme inn på Politihøgskolen. Hun vender aldri tilbake etter en lang løpetur opp Keiservarden.
 
Den erfarne politietterforskeren Jakob Weber får denne tragiske forsvinningssaken på bordet, og løsningen virker opplagt da søkelyset faller på Iselins kjæreste Casper, sønnen til en av Bodøs rikeste forretningsmenn. Blant vennene er han kjent for å være sjalu.
 
Så forsvinner nok en ung kvinne under lignende omstendigheter, denne gang på øya Røst ytterst i havgapet. Bodø-politiets etterforskerteam står nå overfor en sak av stadig større dimensjoner, der også Jakobs forkjærlighet for Skandinavias uløste drapssaker vil spille en avgjørende rolle.

Ørjan N. Karlsson
Bildekilde: FB

Jeg skal innrømme det - 50 sider inn tenkte jeg, dette er saktegående til Karlsson å være. De 12 bøkene jeg har lest fra ham tidligere har startet mer eksplosivt enn dette. Men - litt videre ut i historien forsvinner skepsisen. Det Siste Stykket Hjem er fødselen til en helt ny serie, og det er klart at persongalleriet må bygges opp fra bunnen av. 

Starten viser seg etterhvert å ikke være kjedelig, men grundig og svært god. Jeg har alltid ment at Karlssons styrke ligger i å skrive fram gode og troverdige karakterer, uansett hvor spinnville stuntene deres blir etterhvert. Så også her. Jakob Weber er en interessant politietterforsker og teamet hans med gamle og nye kollegaer byr på mer enn løsningen av en - eller kanskje to? - krimgåter.

Språk og dialoger flyter og fenger. Selv om dette er en mer langsom sak enn de siste thrillerne til forfatteren mangler det ikke på spenning, og naturbeskrivelsene er flotte. Jeg var på en 3 mndr lang norgesturne i bobil sommeren 2021 hvor vi besøkte både Bodø og Lofoten på vei nordover, og det er skikkelig gøy å 'kjenne seg igjen'.

Beklager skepsisen i utgangspunktet Karlsson - du har meg fremdeles som en svært så trofast leser :-) Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2022 - Forlag: Gyldendal - Sider: 336 - Sjanger: Krim - Format: Lydbok

 

Family fun day på fjellet

1001-boka Cat's Cradle av Kurt Vonnegut

Hmm.. Hvor skal jeg begynne? Jeg går ihvertfall friskt ut i 2023 med å delta i Elidas 1001-lesesirkel igjen. Jeg har savnet listen over 1001 bøker man bør lese før man dør, så i år er målet å lese minimum 12 nye. Det ser ut for at jeg har startet med den mest odde 1001-boka jeg noen gang har lest, og tro meg - jeg har lest et par..

(Copy)Cat's Cradle begynner ihvertfall svært så interessant, i det minste for alle som har lest Moby Dick. "Call me Jonah. My parents did. Or nearly did. They called me John." Og John er førstepersonsfortelleren av denne historien, som for meg startet svært så interessant og ikke så rent lite humoristisk for så å virkelig ta helt av, ut i det ...blå?

Fortelleren John (eller Jonah) har en plan om å skrive en bok om hva som skjedde den dagen Amerika slapp atombomben over Hiroshima. Som research til boka har han bestemt seg for å intervjue de tre barna til oppfinneren Dr. Felix Hoenikker som nå er død, og starter derfor med å sende de to yngste barna - nå en voksen mann og kvinne - et introduksjonsbrev. Etter hvert får han kontakt med Hoenikkers yngste sønn, dvergen Newt. Så langt så godt, men her begynner historien å skli sideveis. 

Underveis mens John researcher familien Hoenekker finner han ut at Dr. Felix også oppfant et stoff han kalte Ice-9. Amerikanske soldater var nemlig så lei av å vasse rundt i gjørme når de var i krig at de ønsket seg bedre "arbeidsvilkår". Det Ice-9 gjør er å umiddelbart omgjøre alt vann til is med en smeltetemperatur på 140 grader. Ideen er at når soldatene i krig finner seg selv i å vasse i gjørme så kan de bare dryppe en dråpe Ice-9 ned i gørra, og vips så kan de fortsette å krige på hard grunn. Nuvel... Når Dr. Felix dør fordeler hvert av Hoenikkers tre barn like deler Ice-9 til hver og er nå i besittelse av dette stoffet som ennå ikke er brukt i praksis.

Ikke fall av lasset helt ennå... jeg speeder opp resten av innholdet av boka...

Underveis til øya San Lorenzo - hvor eldstesønn Frank Hoenekker er i ferd med å bli president etter Papa Monzano, Franks kommende svigerfar - støter forteller John tilfeldigvis på dvergen Newt og søsteren. De er på vei til San Lorenzo fordi Frank skal gifte seg med den vakreste kvinnen i hele verden. Problemet er at det er denne kvinnen John selv har fallt fullstendig nesegrus for. Tilbake til gamlepresident "Papa" Monzano. Han er døende av kreft, og for å redde seg selv fra lidelsen ved å dø en lang og smertefull død klarer "Papa" å snike til seg en liten mengde Ice-9 og forvandler seg øyeblikkelig til is. Mens kroppen hans flyttes til et begravelsesbål så faller en del av "Papa's" døde kropp i vannet. Og vips er havene og alt vann på kloden blitt til is, noe som i hovedsak ødelegger verden og alt liv med den.

Sånn noenlunde The End... Phuuhh!

Kurt Vonnegut (død 2007)
Bildekilde: The Guardian

Utrolig nok er denne boka kun 287 sider lang, men inneholder til gjengjeld det vanvittige antall 127 kapitler. Jeg lyttet til boka på Audible, og til tross for lengden så ble dette en jobb. En svær jobb. Sammendraget over her tar langt fra for seg alt som skjer i boka. Her er nemlig øysamfunn som ikke eksisterer, en egen oppfunnet religion - bokononismen, som erkjenner at menneskelig eksistens ikke har noen iboende mening eller hensikt, men den anerkjenner at mennesker krever mening og formål med livene sine, og øysamfunnet har også sitt eget språk. Som jeg får høre i lydboka. Fullstendig uforståelig, men basert på engelsk... Sært nok for deg nå? Haha - det er allerede over the top for meg, som elsker det sære.

Så hva vil egentlig Kurt Vonnegut med boka, og er det noe poeng for oss her på berget nokså nøyaktig 60 år etter Cat's Cradle ble utgitt å lese denne? 

Jeg fant ut at problemet mitt er at jeg har altfor liten kunnskap om USA og de interne forholdene der etter andre verdenskrig og frem til 1963, da boka ble utgitt. Her er mange pekere i flere retninger, og selv om jeg forstår en (mikroskopisk del) av satiren, som gjennomsyrer boka og peker nese i alle retninger både politisk, sosialt og samfunnsmessig, så gir den meg lite tilbake. Dette er en slags sci-fi med innrørt dystopi og fantasi, og selv om jeg svært gjerne vil like boka så får jeg det ikke helt til. Jeg klarte rett og slett ikke å forstå betydningen av det Vonnegut prøvde å formidle til meg. Kanskje man må være mer studert i Vonneguts stil, hans liv, ham som person og det sosiale klimaet og problemene i hans tid for til slutt å forstå moralen i historien hans?

Jeg har også lest forfatterens God Bless You, Mr. Rosewater. Den var noe lettere å lese, men du verden...

Kan jeg anbefale boka? Ja! Til alle som vil lese noe helt annerledes. Lykke til :-)

Kilde: Audible - Utgitt: 1963 - Sider: 287 - Sjanger: Sci-fi/dystopi/noe - Medium: Lydbok
Utfordring: Elidas 1001-lesesirkel

Her er ingen Ice-9, kun blå himmel og myk snø :-)
Whistler, Canada

 

Ugly Love (Stygg Kjærlighet) og dampende sex fra Colleen Hoover

Jeg måtte jo lese Colleen Hoover på et tidspunkt - forfatterfenomenet og BookTok-dronningen som virkelig slo gjennom i corona-alderens store år, 2020 eller deromkring. Ugly Love - eller Stygg Kjærlighet som den heter på norsk - er ei av flere bøker fra forfatteren, denne utgitt så langt tilbake som i 2014. Med nesten 100.000 omtaler på Amazon med en gjennomsnittkarakter 4.7 av 5 så sier det litt om populariteten.

Hva er dette fenomenet som ligger et stykke på siden av egen komfortsone? Jeg er nemlig veldig kresen på chick-lit som i all hovedsak har fokus på unge kvinner, kjærlighet og karriere. Colleen Hoovers Ugly Love? ...har fokus på Tate (singel ung kvinne), som møter Miles (singel ung mann, pilot og med kjærlighets-issues) samtidig som hun tar en master på toppen av en sykepleierutdannelse. Fullstendig etter oppskriften.

Hele historien dreier seg rundt Miles' manglende evne og vilje til å la det gryende 'forholdet' mellom ham og Tate bli noe annet enn friends with benefits, og det er denne manglende evnen og ukjente årsaken bak som er drivkraften til hele historien. Fortellingen hopper frem og tilbake i tid og fortellerstemmene veksler hyppig mellom Tate og Miles. Et smart, skriveteknisk knep for framdriften i boka. Men så er det innholdet da. Nå er jeg ikke prippen og kan godt lese både en og to sex-scener i ei bok om de er skrevet godt frem. Men alvorlig talt. Her var det så mye "het" sex og smektende følelser at jeg fant meg selv i å scrolle og scrolle på Kindle'n for å finne noe mer interessant å sette tennene i. Det ble rett og slett for mye av det gode. Ikke fordi jeg begynte å ta meg nær av det, men alvorlig talt - dette ble repetetivt og kjedelig.

Når det er sagt, så ser jeg hvorfor boka har fått så uvanlig mange og strålende tilbakemeldinger. Sett til side all den repetetive sexen så skriver faktisk Hoover svært godt. De to hovedpersonene blir levende mennesker med kjøtt på beina, Miles har en hjerteskjærende fortid og Tate, som i et øyeblikk der virket som å gå fra sterk, selvbevisst og særdeles oppegående kvinne til å dåne av en pen, ung pilot med nydelige øyne og veltrent kropp - viser virkelig styrke når det kommer til stykket. Det ligger en livserfaring i boka her. En erfaring som kanskje noen og enhver ikke helt ville visst hvordan man ville taklet selv. Lettvindt story? Ja, kanskje. Oppskriftsmessig? Definitivt. Men likevel. Det var noe der - hete sexscener aside - som jeg likte. En alvorlig undertone som fikk et stadig større grep om meg som leser. Deler man boka i fire så dro første fjerdedelen meg rett inn, de to midterste delene var et langt, repetitivt mellomspill, mens siste fjerdedelen gav meg lyst til å sjekke ut nok ei bok fra forfatteren. Kanskje det blir Verity, som skal være en  psykologisk thriller og mer i min gate?

Kilde: Amazon - Utgitt: 2014 - Sider: 336 - Sjanger: Chick-lit - Medium: Kindle

Alt man finner i skogen her :-)
Whistler, Canada

Fin serie fra John Scalzi

Jeg har rett og slett startet 2023 med å gå tilbake til leserøttene mine. Noen røtter som strekker seg tilbake til seint syttitall, nemlig science fiction. Jeg husker jeg følte jeg var kommet hjem da jeg fant norske Bing og Bringsværd innerst i hyllene på det gamle voksenbiblioteket i Stavanger. Det var starten på en livslang glede over at noen forfattere "for lenge siden" mer eller mindre kunne forutse hvordan verden ville utvikle seg teknologisk. Leser man de gamle, gode traverne så er det nettopp de mange av dem har gjort.

Først ut i 2023 ble derfor trilogien Interdependency fra Scalzi. Bøkene ble utgitt i hhv 2017, 2018 og 2020 så akkurat denne serien er forholdsvis ny.

Som med de andre bøkene jeg har lest fra Scalzi så er språket - til tross for at dette er sci-fi - lang fra teknologisk. Ja, det er en space opera. Og ja, hendelsene er lagt sånn ca 1500 år frem i tid og har løsninger og muligheter som vi ikke har idag, men styrken til Scalzi ligger heller i persongalleriet enn i teknologiske duppeditter.

Alle tre bøkene handler om en relativt stor bosetting som spenner fra planeter til galaktiske byggverk som snurrer ute i verdensrommet. For å bevege seg mellom dem reiser menneskene med romskip på the Flow, noe som kan sammenliknes med et elvesystem som transporterer dem mye raskere enn om romskipene skulle gått kun for egen maskin mellom de forskjellige bosettingene. Nå ser det imidlertid ut for at the Flow er i ferd med å bryte sammen. En ny keiserinne har fått kastet både tittelen og problemet i fanget og må sjonglere utfordrere, elskere, rike familier og digitaliserte personer på strak arm mens hun samtidig holder kirken og religionen tilfreds.

Dette er morsom lesing, med god plotting og actionscener. Det som både holder handlingstrådene sammen og som gjør serien interessant er alle de forskjellige agendaene til hovedpersonene. Hvordan de settes opp mot hverandre og hvordan de må forholde seg til hverandre. Mellommenneskelige utfordringer kombinert med teknologiske utfordringer der liv og samfunn står på spill. Joda - dette er god Scalzi-plotting. Serien er i sin helhet på engelsk. Såvidt jeg kan se er det kun Old mans war / De gamles krig som er oversatt til norsk fra denne forfatteren. 

Anbefales! Også til dem som ikke nødvendigvis leser sci-fi til vanlig.

Ptarmigan i alpinanlegget
Holdt på å kjøre på denne stakkaren

Hello 2023 - How're you doin'

 Jeg starter alltid så entusiastisk hvert år med lesemål, bøker på vent, lister over kommende norske bøker og abonnement på fantasticfiction.com som oppdaterer meg hver gang mine favorittforfattere kommer ut med nye bøker. Det holder i nøyaktig tre måneder, og så sklir jeg ut. Både med lesemål, hvilke bøker, rekkefølge og engasjement. 

Hvor jeg ender opp? Som regel hos mine gamle, gode sci-fi forfattere.

Joda, noen nye dukker opp, men ofte så er det dem jeg har lest noen år som får meg opp av sirupen som har klamret seg rundt lesegleden. 2023 intet unntak. Jeg starter ihvertfall med store planer, 104 bøker for det nye året og denne gang - et mål om maaaange flere gamle sci-fi enn norske nye. La oss nå se om det er en plan jeg kan følge. Den er ihvertfall litt annerledes.

Akkurat nå befinner jeg meg til fjells. I den kanadiske fjellheimen i British Columbia. Har feiret jul og idag nyttår me ungene og et tantebarn. Og joda, mannen er med :-) Whistler er alltid kos å besøke. Det er noe med snø og trær og høye fjell. De gir meg energi. Mye mer enn varme, en solseng og turkis hav. Vi er alle forskjellige. Her i bygda har jeg fått meg bibliotekkort, og i tillegg til Audible og Storytel på øret så er jeg mer enn dekket. Jeg kommer tross alt med en "fully loaded" Kindle i tillegg. Ikke rart jeg alltid er optimistisk i starten av året.

Det er ennå 2022 her i vest, selv om dere hjemme i Norge er vel over i nytt år og 2023. Jeg kommer sterkt etter og ønsker dere et riktig så godt nytt år med ønsker om de beste leseopplevelsene. See U on the other side :-)

Mine fine
Trude, Ian og Pål

 

 

 

Skuffende avslutning på klimakvartetten - Drømmen om et tre av Maja Lunde

Med fare for å fornærme de fleste lesende i inn- og utland. Jeg må innrømme det først som sist - jeg ble ingen fan av Drømmen om et tre som er Maja Lundes avslutning på bokserien hun har kalt klimakvartetten. Serien startet med Bienes historie som tok for seg hva som kan skje med verden om biene dør ut, videre med Blå hvordan mangelen på ferskvann kan komme til å prege kloden vår, i Przevalskis hest er det miljø og levekår for både dyr og mennesker som står i fokus og med denne siste boka belyser forfatteren det alvorligste - fortjener menneskene å være herre over naturen, eller er vi selv en truet art?

Jeg elsker hva/hvis premisset for klimakvartetten. Det er et svært spennende utgangspunkt. Med blikk både bakover i tid og med hendelser fra nåtiden som legger grunnlaget for en potensiell dystopisk fremtid dersom menneskene turer på som vi gjør i samme tempo på denne lille knollen som er kloden vår. Så hva var det jeg ikke klarte å fordøye i boka?

Bienes historie var ufattelig bra. Konseptet var nytt, synsvinklene var spennende, koplingen fortid, nåtid og potensiell fremtid var skremmende og ikke minst øyeåpnende. I Blå kjente jeg oppskriften, men ble fengslet av boka likevel. Przevalskis hest var helt ok, men begynte å flate ut. I Drømmen om et tre håpet jeg at forfatteren hadde funnet en ny og briljant måte å avslutte serien på, men så viser det seg at den ble mer av det samme. I utgangspunktet er frøhvelvet på Svalbard og oppvarmingen av Arktis spennende i seg selv. Hva skjer om frøene forsvinner? Hvem finner dem, har dem og hvordan kan eller vil de bli forvaltet og eller skuslet bort? Hva kan komme til å skje om vi ikke klarer å stoppe den globale oppvarmingen? Jeg fant språket uengasjerende, karakterene merkelig flate til Lunde å være og fremdriften var altfor laber. Jeg var klar for the grand finale, men den kom aldri. Forfatteren mistet meg på veien over havet mellom Svalbard og Kina et sted. Der ligger jeg fremdeles og vaker. Jeg klarte nemlig ikke fullføre boka. Det kommer jeg nok til å gjøre, men bare fordi.

Har jeg hatt en dårlig lesedag? Forventet jeg meg for mye? Er boka blitt altfor hypet? Jeg vet ikke. Les selv og gjør deg opp en mening. Alle bøkene i serien er verd å lese. Jeg har nok forventet meg så mye mer enn jeg fikk, og da falt jeg fra svært stor høyde. Det kan nok være meg, for de fleste anmeldere roser boka opp i skyene..

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2022 - Forlag: Aschehoug - Sider: 481
Tags: Biblioteket, Sølvberget, Klima, 2022

Ikke ennå, men snart
Juletrær

Hjemmekontoret av Lars Saabye Christensen og 9 flere forfattere

La meg innrømme helt i starten her, denne boka var mye bedre enn jeg hadde forestilt meg selv om jeg ser Dagbladet har trillet en sekser på terningen. Ikke nok med det, men de har jammen plukket ut samme sitatet som meg fra boka, og det er definitivt ikke i mangel på sitatvennlige kommentarer.

I Hjemmekontoret møter vi ti forskjellige norske forfattere som forteller om eget liv som skribent. Hvor de skriver, hva som påvirker dem, hvor produktive de er, om talismaner som hjelper dem med inspirasjon, om behovet for stillhet og et eget room with a view for kunne konsentrere, eller den andre ytterligheten - Vigdis Hjorth som ser ut for å kunne skrive bok mens hun står i kø for å betale kjøttboller en hektisk fredag ettermiddag på Rema1000 med laptopen på tralla.

Under pandemien fikk mange av oss kontakt med hvordan det er å ha hjemmekontor - på godt og vondt. En forfatter lever hele sitt arbeidsliv på hjemmekontoret. Hvordan påvirker dette motivasjonen og kreativiteten, avskåret fra alle andre i skriveprosessen? Boka er forunderlig privat, og forfatterne åpner seg virkelig opp for leserne sine. Som her, Jan Kjærstad:

"Det velsignede med et hjemmekontor er at ingen ser meg avkledd, at ingen ser hvor mislykket jeg er. At ingen ser hvor lite jeg får til på en dag, og hvor gudsjammerlig dårlig det er. Det er også̊ godt å vite at ingen er vitne til hvor lite jeg jobber. Eller hvor irriterende ofte jeg står fast. Hvor mye jeg ligger på sofaen og stirrer i taket."

Følelsen jeg sitter igjen med er at forfatterlivet må være temmelig ensomt til tider. Når idéene ikke kommer, teksten ikke flyter, inspirasjonen dabber av og det virker som om prosjektet aldri kommer i mål. Når det å sette på en maskin med klær, luke i bedet og bake boller eller intens internettsurfing kamuflert som research ikke er annet enn prokrastinering. 

Stor takk til alle forfattere der ute som holder ut og finner gnisten, idéene og inspirasjonen igjen og igjen så vi andre dødelige kan stikke av fra egen hverdag med nok ei bok mellom hendene.

Forfattere: Lars Saabye Christensen, Cecilie Enger, Jan Kjærstad, Vigdis Hjorth, Kjartan Fløgstad, Selma Lønning Aarø, Olaug Nilsen, Agnes Ravatn, Dag Solstad, Thorvald Steen.

Anbefales!

Kilde: Biblioteket - Forlag: CappelenDamm - Utgitt: 2022 - Sider: 170 - Tags: Personlige beretninger

My room with a view

Agnes Ravatn - Gjestene

Haha, herlig!!

Ravatn er like fornøyelig i denne romanen som når hun skriver essays og plotter krim. 

Juristen Karin og mannen snekker Kai får tilfeldigvis låne sommerhytta til Karins nemesis fra ungdomsårene, skuespilleren Iris som er gift med en svært rik programvareutvikler. Misunnelsen og mindreverdighetskompleksene til Karin gjør seg gjeldende i samme øyeblikket som de entrer hytta. Etter en liten løgn overfor de nærmeste hyttenaboene, som tilfeldigvis er Karins favorittforfatter Hilma Ekhult og forfatterektemannen Per Sinding, tar det helt av. 

Skarpe dialoger, herlig skadefryd, nevrotiske reaksjoner og med en herlig tvist på slutten sitter jeg igjen og flirer av boka. Dette er bare så deilig dyneløftende digg. For hvem kan ærlig si å ikke ha hatt et snev av Karins tankegang iblant? Skadefryd er som kjent den beste fryd, eller? 

Beste setningen i boka? "Per svarte slagordaktig og fiffig og liksom-klokt, som om han var fanga i eit evig bokbad." 

Ravatn, you made my rainy day! :-)

Kilde: Biblioteket - Utgitt: 2022 - Sider: 174 - Forlag: Samlaget - Tags: Roman

En annen båt og i feil fjord,
men boka har jeg med :-)

Julian Barnes - The Sense of an Ending

Det måtte en Man Booker Prize-vinner fra 2011 til å vende meg mot blogg igjen. Ei av de tynneste bøkene jeg har lest i år, men som jeg er nokså sikker på kommer til å sitte igjen som den aller beste av året - selv om vi har et par måneder til å gå på. 

Dette er nemlig ei av disse sjeldne bøkene man kommer over gjennom livet, hvor forfatteren klarer å trenge helt inn til beinet. I The Sense of an Ending får Barnes meg som leser til a) å filosofere over eget liv og hukommelsens upålitelighet  gjennom hovedpersonen i boka, Tony som forsøker å forstå sin egen situasjon i nåtid sett i lys av egen fortid, og b) utforske hvilke mekanismer som settes igang både hos Tony og oss selv dersom vi prøver å få en dyper innsikt i eller forsøker å beskytte oss selv mot den vi er. For hvem er vi, egentlig? Og er min sannhet det samme som din når vi ser tilbake på samme episode?

 Fornemmelse for Slutten som den heter på norsk - er rett og slett ei forunderlig tankevekkende og svært velskrevet bok. Barnes har valgt å dele den i to, hvor første parten beskriver Tony som ung mann og en av fire kamerater i en vennegjeng som vokser opp i London. Siden treffer vi ham et sted i 60årene - skilt, med en datter og et godt forhold til sin ekskone - der han reflekterer over livet og forsøker å finne ut hvordan det er gått med kameratgjengen og hans tidligere kjæreste Veronica. 

Boka høres kanskje triviell og ordinær ut, som hvilken som helst oppvekstroman, men det er den definitivt ikke. Jeg er en temmelig rask leser, men jeg har brukt over ei uke på denne 192 sider lange boka. Så absolutt ikke fordi den er tunglest eller kjedelig, men fordi den satte igang så mange tanker og funderinger over eget levd liv. Og språket. Nevnte jeg språket?

"History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation."

Anbefales!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2011 - Sider: 192 - Forlag: Vintage -
Tags: 1001lesesirkel2022, ManBookerPrize2011, 1001books

 

 The White Cliffs of Dover
Det nærmeste jeg kom Barnes' London i sommer :-)