Sea of Tranquility av Emily St. John Mandel

Denne boka ble kåret til beste sci-fi i 2022 av lesene på GoodReads, så Sea of Tranquility måtte jo leses! Når forfatteren i tillegg er en gammel favoritt - OG fra Canada - så ble veien kort til Audible og lydbokversjonen. Dersom Emily St. John Mandel får en bjelle til å ringe så er dette forfatteren som skrev boksuksessen og dystopien Station Eleven (omtale her). 

Så - hva er virkelighet? Og hvordan skiller vi det som er virkelig fra det som er en forestillelse? Disse spørsmålene er drivkraften i romanen. Den åpner i 1912 med Edwin, en ung mann som er kastet ut i eksil fra familien i hjemlandet pga en idiotisk kommentar om britisk øst-India under et viktig middagsselskap. Edwin ender opp i villmarken vest i Canada ikke mange milene fra der jeg befinner meg akkurat nå. Mens han vandrer i skogen kommer han over et sted som får ham til å vurdere om han har klikket helt. Han får nemlig et øyeblikk inntrykk av å være i et stort, åpent rom - som en togstasjon eller en katedral - med andre mennesker rundt seg og en fiolinmusikk som spiller i bakgrunnen. I tillegg hører han en merkelig voooosj-lyd...

Akkurat i det vi begynner å få en viss oversikt over omfanget av hva Edwin opplever så flytter forfatteren oss hundre år frem i tid. Vi møter en komponist som holder et foredrag om sin egen komposisjon - en komposisjon som kombinerer musikk og et videoklipp hans søster har tatt opp for mange år siden. I videoen ser vi henne gå gjennom en skog, og så ser tiden ut for å feile igjen. 

Aha, en rød tråd å følge, tenkte jeg. Neida, før vi rekker å få med oss mer enn dette så forflyttes vi igjen i tid. Denne gang frem til 2203 hvor vi møter en romanforfatter som er på bokturné fra en månekoloni for å promotere sitt siste verk. Mens hun beklager seg over at hun savner familien sin, kommer nyheter om en pest som begynner å spre seg på planeten. I en fiksjon som speiler Mandels egen covid-virkelig, må forfatteren i møter for å promotere boken sin samtidig som den livstruende sykdommen sprer om seg.

Det er ikke før midtveis i romanen at ting begynner å komme på stell. Vi lander i år 2401 i en galakse som er fullstendig forvandlet. Menneskeheten eksisterer i kuppelformede kolonier, en virkelighet som både er fremmed og som føles merkelig kjent etter covid. Gaspery, en mann vi har sett glimt av i de foregående tidssonene, blir omsider introdusert skikkelig. Han er nattevakt på et hotell, og har en jobb han virkelig misliker. Søsteren hans derimot er engasjert som vitenskapskvinne i et spennende og utfordrende prosjekt som har undersøkt unormale hendelser i tid og rom. Hun avslører for Gaspery at forskjellige århundrer og realiteter blander seg med hverandre, en merkverdighet som er uten forklaring. Gaspery, som er klar for å bytte sin egen jobb i hva som helst, samtykker i å reise i tid for å komme til bunns i denne rariteten. Det overskyggende spørsmålet er nemlig:

Eksisterer vi mennesker i en reell virkelighet? Eller befinner vi oss alle kun i en simulering? 

Emily St. John Mandel
Bildekilde: Twitter

*kjenningsmelodien til x-files*

AHH! Dette er en fantastisk mestring av godt skrivehåndtverk og plotting! Her blir vi kastet inn i en reise i tid og rom hvor forfatteren våger å stille de store spørsmålene for å finne svar på de mest usannsynlige steder. Romanen fikk meg virkelig til å tenke underveis. Dersom jeg har gitt inntrykk av at historien er hakkete, usammenhengende og oppdelt så er det kun min feil. Hver historie sklir - til tross for forflyttelser i tid og rom - inn i hverandre som en babushkadukke med flere lag, same same but different. Jeg har lest flere forfattere som har brukt samme skriveteknikk, men aldri noen som har gjort det med så stor suksess som Mandel i denne boka. 

Karakterene? Nydelig fremskrevet, troverdige og med kjøtt på beina. Kompleksiteten? Jeg skal innrømme at jeg var noe forvirret i starten der. Det var vanskelig å se skogen for bare trær, for å si det sånn, men denne forvirringen løste forfatteren ved å introdusere karakteren Gaspery som er i stand til å krysse tid og rom. Han gir akkurat nok av et ankringspunkt for å forstå hvordan dette henger sammen til slutt. Og slutten? Jeg elsket den! Station Eleven var en svært god dystopi. Denne boka er enda bedre. 

En av en lang rekke hyllester til Sea of Tranquility og forfatteren, og jeg er så levende enig:

“I didn't just read Station Eleven, The Glass Hotel, or Mandel's latest, Sea of Tranquility. I lived in those novels and felt the remnants of their weird, chill atmosphere long after I had to move on…World builder is a phrase that's rightly used to describe Mandel's immersive powers as a novelist…Sea Of Tranquility is a poignant, ingeniously constructed and deeply absorbing novel that surveys big questions about the cruel inevitability of time passing, loss, the nature of what we consider reality and, in the end, what finally matters…Mandel is an important novelist of our moment, but doesn't settle for merely replicating our moment. She inhabits it even as she sees beyond it.” 

Anbefales!

Kilde: Audible - Utgitt: 2022 - Sjanger: Sci-fi - Sider: 272 - Format: Lydbok

Galaktisk lys på "home tree"
Whistler, Canada

1001-boka Cat's Cradle av Kurt Vonnegut

Hmm.. Hvor skal jeg begynne? Jeg går ihvertfall friskt ut i 2023 med å delta i Elidas 1001-lesesirkel igjen. Jeg har savnet listen over 1001 bøker man bør lese før man dør, så i år er målet å lese minimum 12 nye. Det ser ut for at jeg har startet med den mest odde 1001-boka jeg noen gang har lest, og tro meg - jeg har lest et par..

(Copy)Cat's Cradle begynner ihvertfall svært så interessant, i det minste for alle som har lest Moby Dick. "Call me Jonah. My parents did. Or nearly did. They called me John." Og John er førstepersonsfortelleren av denne historien, som for meg startet svært så interessant og ikke så rent lite humoristisk for så å virkelig ta helt av, ut i det ...blå?

Fortelleren John (eller Jonah) har en plan om å skrive en bok om hva som skjedde den dagen Amerika slapp atombomben over Hiroshima. Som research til boka har han bestemt seg for å intervjue de tre barna til oppfinneren Dr. Felix Hoenikker som nå er død, og starter derfor med å sende de to yngste barna - nå en voksen mann og kvinne - et introduksjonsbrev. Etter hvert får han kontakt med Hoenikkers yngste sønn, dvergen Newt. Så langt så godt, men her begynner historien å skli sideveis. 

Underveis mens John researcher familien Hoenekker finner han ut at Dr. Felix også oppfant et stoff han kalte Ice-9. Amerikanske soldater var nemlig så lei av å vasse rundt i gjørme når de var i krig at de ønsket seg bedre "arbeidsvilkår". Det Ice-9 gjør er å umiddelbart omgjøre alt vann til is med en smeltetemperatur på 140 grader. Ideen er at når soldatene i krig finner seg selv i å vasse i gjørme så kan de bare dryppe en dråpe Ice-9 ned i gørra, og vips så kan de fortsette å krige på hard grunn. Nuvel... Når Dr. Felix dør fordeler hvert av Hoenikkers tre barn like deler Ice-9 til hver og er nå i besittelse av dette stoffet som ennå ikke er brukt i praksis.

Ikke fall av lasset helt ennå... jeg speeder opp resten av innholdet av boka...

Underveis til øya San Lorenzo - hvor eldstesønn Frank Hoenekker er i ferd med å bli president etter Papa Monzano, Franks kommende svigerfar - støter forteller John tilfeldigvis på dvergen Newt og søsteren. De er på vei til San Lorenzo fordi Frank skal gifte seg med den vakreste kvinnen i hele verden. Problemet er at det er denne kvinnen John selv har fallt fullstendig nesegrus for. Tilbake til gamlepresident "Papa" Monzano. Han er døende av kreft, og for å redde seg selv fra lidelsen ved å dø en lang og smertefull død klarer "Papa" å snike til seg en liten mengde Ice-9 og forvandler seg øyeblikkelig til is. Mens kroppen hans flyttes til et begravelsesbål så faller en del av "Papa's" døde kropp i vannet. Og vips er havene og alt vann på kloden blitt til is, noe som i hovedsak ødelegger verden og alt liv med den.

Sånn noenlunde The End... Phuuhh!

Kurt Vonnegut (død 2007)
Bildekilde: The Guardian

Utrolig nok er denne boka kun 287 sider lang, men inneholder til gjengjeld det vanvittige antall 127 kapitler. Jeg lyttet til boka på Audible, og til tross for lengden så ble dette en jobb. En svær jobb. Sammendraget over her tar langt fra for seg alt som skjer i boka. Her er nemlig øysamfunn som ikke eksisterer, en egen oppfunnet religion - bokononismen, som erkjenner at menneskelig eksistens ikke har noen iboende mening eller hensikt, men den anerkjenner at mennesker krever mening og formål med livene sine, og øysamfunnet har også sitt eget språk. Som jeg får høre i lydboka. Fullstendig uforståelig, men basert på engelsk... Sært nok for deg nå? Haha - det er allerede over the top for meg, som elsker det sære.

Så hva vil egentlig Kurt Vonnegut med boka, og er det noe poeng for oss her på berget nokså nøyaktig 60 år etter Cat's Cradle ble utgitt å lese denne? 

Jeg fant ut at problemet mitt er at jeg har altfor liten kunnskap om USA og de interne forholdene der etter andre verdenskrig og frem til 1963, da boka ble utgitt. Her er mange pekere i flere retninger, og selv om jeg forstår en (mikroskopisk del) av satiren, som gjennomsyrer boka og peker nese i alle retninger både politisk, sosialt og samfunnsmessig, så gir den meg lite tilbake. Dette er en slags sci-fi med innrørt dystopi og fantasi, og selv om jeg svært gjerne vil like boka så får jeg det ikke helt til. Jeg klarte rett og slett ikke å forstå betydningen av det Vonnegut prøvde å formidle til meg. Kanskje man må være mer studert i Vonneguts stil, hans liv, ham som person og det sosiale klimaet og problemene i hans tid for til slutt å forstå moralen i historien hans?

Jeg har også lest forfatterens God Bless You, Mr. Rosewater. Den var noe lettere å lese, men du verden...

Kan jeg anbefale boka? Ja! Til alle som vil lese noe helt annerledes. Lykke til :-)

Kilde: Audible - Utgitt: 1963 - Sider: 287 - Sjanger: Sci-fi/dystopi/noe - Medium: Lydbok
Utfordring: Elidas 1001-lesesirkel

Her er ingen Ice-9, kun blå himmel og myk snø :-)
Whistler, Canada

 

Fin serie fra John Scalzi

Jeg har rett og slett startet 2023 med å gå tilbake til leserøttene mine. Noen røtter som strekker seg tilbake til seint syttitall, nemlig science fiction. Jeg husker jeg følte jeg var kommet hjem da jeg fant norske Bing og Bringsværd innerst i hyllene på det gamle voksenbiblioteket i Stavanger. Det var starten på en livslang glede over at noen forfattere "for lenge siden" mer eller mindre kunne forutse hvordan verden ville utvikle seg teknologisk. Leser man de gamle, gode traverne så er det nettopp de mange av dem har gjort.

Først ut i 2023 ble derfor trilogien Interdependency fra Scalzi. Bøkene ble utgitt i hhv 2017, 2018 og 2020 så akkurat denne serien er forholdsvis ny.

Som med de andre bøkene jeg har lest fra Scalzi så er språket - til tross for at dette er sci-fi - lang fra teknologisk. Ja, det er en space opera. Og ja, hendelsene er lagt sånn ca 1500 år frem i tid og har løsninger og muligheter som vi ikke har idag, men styrken til Scalzi ligger heller i persongalleriet enn i teknologiske duppeditter.

Alle tre bøkene handler om en relativt stor bosetting som spenner fra planeter til galaktiske byggverk som snurrer ute i verdensrommet. For å bevege seg mellom dem reiser menneskene med romskip på the Flow, noe som kan sammenliknes med et elvesystem som transporterer dem mye raskere enn om romskipene skulle gått kun for egen maskin mellom de forskjellige bosettingene. Nå ser det imidlertid ut for at the Flow er i ferd med å bryte sammen. En ny keiserinne har fått kastet både tittelen og problemet i fanget og må sjonglere utfordrere, elskere, rike familier og digitaliserte personer på strak arm mens hun samtidig holder kirken og religionen tilfreds.

Dette er morsom lesing, med god plotting og actionscener. Det som både holder handlingstrådene sammen og som gjør serien interessant er alle de forskjellige agendaene til hovedpersonene. Hvordan de settes opp mot hverandre og hvordan de må forholde seg til hverandre. Mellommenneskelige utfordringer kombinert med teknologiske utfordringer der liv og samfunn står på spill. Joda - dette er god Scalzi-plotting. Serien er i sin helhet på engelsk. Såvidt jeg kan se er det kun Old mans war / De gamles krig som er oversatt til norsk fra denne forfatteren. 

Anbefales! Også til dem som ikke nødvendigvis leser sci-fi til vanlig.

Ptarmigan i alpinanlegget
Holdt på å kjøre på denne stakkaren