Bokomtale - 1001 boka "Stormfulle høyder" av Emily Brontë

Bildekilde cover:
kasiopeiiasbok.wordpress.com

Denne klassikeren har jeg lest mye om, men ikke lest før nå. Boka ble gitt ut i 1847 og var den eneste boka Emily Brontë noen gang skrev. Jeg har lenge lurt på hvorfor, helt til jeg omsider googlet denne Brontë-søsteren og fant at hun døde av tuberkulose året etter bokutgivelsen - i 1848. Stormfulle høyder kalles et godt eksempel på gotisk litteratur - som tilhører romantikken - og den bekrefter enda en gang at jeg ikke er så veldig begeistret for sjangeren selv om boka er godt skrevet. Jeg klarer likevel ikke holde meg helt borte fra den gotiske litteraturen. Merkelig! Kan jeg være en skap-romantiker uten å vite det selv tro?

Dramaet i Stormfulle Høyder fortelles i all hovedsak som et tilbakeblikk fra den eldre hushjelpen Nelly Dean som tidligere jobbet på godset Wuthering Heights. Huset Thrushcross Grange tilhørende dette godset - og hvor Nelly nå arbeider - blir utleid til en ny leietaker, og han blir interessert i både huset og godset som det hører inn under etter å ha møtt den svært mutte og lite meddelsomme godseieren Heathcliff og de andre nåværende mørksinnede og merkelige beboerne på Wuthering Heights. Hva hushjelpen kan fortelle er en virkelig kompleks kjærlighetshistorie som i all hovedsak fokuserer på forholdet mellom Heathcliff og Catherine Earnshaw. Heathcliff er foreldreløs og blir som liten gutt brakt til Wuthering Heights av godsets eier Mr. Earnshaw. Mr. Earnshaw har to egne barn, Catherine og Hindley. Heathcliff blir raskt favorisert over Mr. Earnshaw's egen sønn Hindley, og en bitter rivalisering utvikler seg mellom disse to guttene, og den forsterker seg bare ytterligere etter Mr. Earnshaw's død. Samtidig blir Catherine og Heathcliff forelsket, og det er deres kjærlighetsforhold som dominerer boka. Her finner man imidlertid ikke den typiske "den vakre kjærligheten overvinner alt" varianten. Historien er derimot mørk og forskrudd og dreier seg rundt de ikke fullt så romantiske karaktertrekkene besettelse, grådighet og lyst.

Emily Bronte
Bildekilde: awsomepeople.com.ua

Det som er noe merkelig med hele historien er at det faktisk ikke finnes en definert helt eller heltinne her. Både Heathcliff og Catherine har begge tiltalende, men også vært lite tiltrekkende karaktertrekk. Jeg både liker dem og avskyr dem på samme tid. Det er en direkte usunn, altoppslukende og flammende kjærlighet mellom dem og den blir så til de grader mørk og forskrudd at den fortærer dem begge. I utgangspunktet skulle man tro at en slik kjærlighet måtte være det ultimate å finne, men når man ser hva denne kjærligheten fører til - galskap, mord, fangenskap og ikke minst ekstrem hevn så blir til og med deres kjærlighetserklæringer til hverandre makabre. Likevel kan jeg ikke fri meg fra det faktum at Heathcliff, som står i sentrum for det meste og groteske, er den mest spennende karakteren jeg har lest om på lenge. Hvordan kan et menneske som er istand til å elske så høyt være så til de grader ondskapsfull?

Dette var ei spennende bok, og til tross for at jeg i utgangspunktet ikke er spesielt glad i romantikken og dens gotiske litteratur så må jeg si at jeg denne gang ble mer enn fascinert over persongalleriet. Her var det lite dydighet å spore og Catherine er vel så langt fra en tafatt veggpryd som man kan komme, selv om også hun blir styrt av og er fokusert på den store kjærligheten. Er du glad i happy endings så er ikke dette boka for deg, og kanskje derfor tiltalte den meg. Her er det de mørke følelsene, egoismen og sjalusien som råder. Det er virkelig synd at Emily Brontë kun fikk skrevet ei bok. Den kan imidlertid sterkt anbefales! (Og utgaven min - en rød, skinninnbundet variant med gullskrift er et nydelig verk å ha i hylla!)


Kilde: Egen bok
Forlag: Frogner Trykkerier
Utgitt: Ukjent
Sideantall: 279
Språk: Norsk
ISBN: Ukjent
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

Nå ser jeg virkelig fram til sommerblomstene :o)

.