Utslått av for mye visdom...

Stille og rolig på bloggen min for tiden! Jeg vet jeg burde ha oppdatert både konverteringsoppskrift for Kindle med nyheter og blogget om flere bøker jeg har lest - for ikke å snakke om å være mer aktiv på kommentarsiden! Jeg kan bare beklage og skylde på at årsaken til bortfallet av livstegn faktisk er for mye visdom! Eller - rettere sagt, visdom som må fjernes... En betent visdomstann som har vært parkert så langt ned i kjeven som overhode mulig fra tidenes morgen må nå ut - first thing tomorrow morning. Jeg er redusert, og blir garantert enda mer redusert en ukes tid. Men så kommer lysere tider! Svar på mail kommer etterhvert, når størrelsen på venstresiden av hodet er nærmere normalen og jeg kan tenke annet enn tannverk igjen... Ha en flott dag i sola alle sammen! :o)


.

Bokomtale - "En mann ved navn Ove" av Fredrik Backman

Jeg har ennå ikke kommet så langt at jeg har lest "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant", men hadde hørt at En mann ved navn Ove skulle være samme småhumoristiske feelgood-type roman. Da boka dumpet ned i postkassen fra forlaget rykket den fort til toppen av leselista. Fortjente den det? Boka er Fredrik Backman's debutroman, og i så måte så må jeg jo si at han har hatt en god start på forfatterskapet!

Boka handler om Ove, borettslagets 59-år gamle grinebiter. Han kjører Saab og er umåtelig opptatt av at alt skal være ordentlig og gå for seg i skikkelige former. Ove er en mann opphengt i tradisjoner og rutiner og kan ikke fordra rot i systemet. Til tross for at han for flere år siden ble kastet som borettslagets formann så tar han hver eneste morgen inspeksjonsrunden sin i nabolaget og sjekker at alt er som det skal være. Noen må jo gjøre denne viktige jobben slik at sykler ikke blir feilplassert og beboere kaster søppelet i feil kildesorteringsdunk utstraffet! Ordnung muss zein, og der er Ove nummer 1. Ihvertfall ifølge ham selv. Ove bærer imidlertid på en sorg, hans kone døde etter noen års sykdom og Ove ser ikke lenger meningen med livet. Var han sær og lite kommunikativ tidligere, så er han blitt direkte innesluttet og aggressiv nå. Han ønsker egentlig bare å ta livet av seg selv, men blir hele tiden avbrutt i gjerningsøyeblikket. Er det ikke en høygravid, nyinnflyttet innvandrerkone så er det naboer som ikke kan rygge med tilhenger eller jappemenn som drister seg til å kjøre! inne på borettslagsområdet hvor Ove har satt opp skilt med All Kjøring Forbudt. Det å ta livet av seg selv var ikke så lett som Ove hadde trodd - det var jo så mange mennesker overalt som la seg oppi livet hans!

Fredrik Backman
Bildekilde: bonnierrforlagen.se

Etterhvert som historien skrider fram begynner jeg å ane tegningen. Dette er historien om Ove's liv og hvorfor han har blitt som han har blitt. Og det er faktisk en rørende historie. Backman veksler mellom å fortelle om Ove i nåtid, og Ove i fortid. Hvordan han og faren hans levde sammen i huset deres, hvorfor Ove har blitt en mann med sterke meninger og prinsipper, hvordan han har blitt en allsidig og praktisk tenkende mann og ikke minst hvordan han mot alle odds klarte å møte og holde på den vakre kvinnen som ble hans kone. Ove er perfeksjonist, men har alltid hatt behov for sosial støtte i livet, noe kona har sørget for i alle år. Nå står han imidlertid helt alene, asosial, lite interessert i andre mennesker og med selvmordstanker. Dette til tross så har hele historien en humoristisk undertone, og Ove får selvfølgelig hjelp. Både sosialt og praktisk. Han tiner opp etterhvert og naboene ser at han faktisk både har hjertevarme og omtanke både for mennesker og dyr. Det er en besk undertone i humoren flere steder, og den gjør seg virkelig. Ove som grinebiteren i borettslaget er en veldig troverdig karakter, og jeg må innrømme at han minner meg mer enn bare litt om min gamle morfar da han levde. Humoren ligger i hvordan Ove reagerer på omgivelsene og naboene sine og det forståelige - men likevel stivbeinte reaksjonsmønsteret og kommentarene Ove klarer å lire av seg i de forskjellige sosiale situasjonene han utsettes for. Jeg føler jeg kjenner Ove. Jeg føler med Ove og jeg blir glad i ham.

Men, og her kommer innvendingen min mot boka. Den er for lang! Lettlest, ja bevares, men det brukes litt for mange trivielle og dagligdagse hendelser til å underbygge de samme personlighetstrekkene hos Ove. Man tror at en ny hendelse vil legge noe til historien, men den repeterer seg litt for ofte. Jeg tar meg i å sitte og vente på at noe skal skje med Ove - klarer han å begå selvmordet? Kjøper han til slutt en Volvo istedenfor Saab (gud forby..)? Dreper han katten? Drar han igang en fest for hele borettslaget? I hvilken retning går dette? Jeg tror kanskje at historien hadde vært enda bedre om boka hadde vært strammet inn litt. Backman har et flott oppbygget persongalleri med interessante karakterer og en veldig troverdig grinebriter av en mann i Ove, men historien tværes litt vel mye ut. Likevel likte jeg boka. Jeg har nemlig kjent en mann som Ove, nemlig min morfar :o)


Kilde: Leseeksemplar fra Cappelen Damm
Utgitt: 2013
Språk: Norsk
Sideantall: 322
ISBN: 9788202409517
Utfordring: Debutant, GoodReads

En flue fra ifjor gjør ingen sommer...

.

Bokomtale - "Inferno" av Dan Brown

Utålmodig? Jeg? Absolutt! ...og forhåndsbestilte derfor Inferno på Amazon noen måneder tilbake. Siden Engler og Demoner (min absolutte Brown favoritt) ble utgitt så har jeg lest alt han har å by på sålangt, og jeg var derfor veldig spent på om Brown klarte å levere med den så definitivt over-hypede Inferno.  Markedsføringen av boka har det ihvertfall ikke vært noe å si på, og på våre norske nettbokhandlere kan man bl.a. lese følgende:

"I hjertet av Italia trekkes ikonografen Robert Langdon inn i en spennende verden som sentreres rundt et av historiens mest fascinerende, mørke og mystiske litterære mesterverk - Dantes Inferno. Langdon settes opp mot en skremmende motstander og slåss med koder og symboler som fører ham dypt inn i klassisk kunst, hemmelige korridorer og avansert vitenskap. Gjennom en heftig jakt hvor det er umulig å fastslå hvem han kan stole på, sliter Langdon med å finne svar - før det er for sent, og verden blir ugjenkallelig forandret. En unik cocktail av heseblesende underholdning og forrykende spenning."

Klassisk Dan Brown oppskrift - MEN,  det er her jeg begynner å lure... Har jeg ikke nettopp lest denne boka? Og brukt 1 uke på å gjøre nettopp dette? Jeg - som spiser pageturnere til kvelds og blipper med øynene tidlig på qvisten når siste side er fortært... Ærlig? Heseblesende underholdning og forrykende spenning? Jeg har virkelig måttet jobbe meg gjennom Inferno sammen med Robert Langdon denne gang. Og det er ikke pga uvilje. La det være sagt med en gang. Jeg er stor fan av Dan Brown. Dette var imidlertid ingen easy read til tross for at vår kjære ikonograf prøver å redde verden fra en dødelig virus ved å benytte alle sine kunnskaper om koder, symboler, kompetanse på Dante's Inferno og en vakker og ualminnelig ressurssterk og spesiell kvinne til hjelp. Hele historien er som vanlig et kappløp mot klokka, men det er her jeg faller av. For underveis i alt dette såkalte heseblesende tempoet så har Langdon tid til å ha historieundervisning? Hele tiden? Det var tider der jeg lurte på om jeg leste en spenningsroman eller en reiseskildring. Langdon kan nemlig ikke gå forbi et eneste spir, maleri, ikon eller fontene uten at man får side opp og side ned med den historiske bakgrunnen til alle disse elementene og hva Langdon tenker (!?) når han ser disse. Hadde alt dette vært relevant for fremdriften av plottet så hadde det vært vel og greit, men det har det langt fra ikke - og opplevdes derfor oftere og oftere som irrelevant  og irriterende fyll.

Dan Brown
Bildekilde: vg.no

Var plottet i seg selv spennende - all historikk satt til side? Definitivt! Dette var et mye mer troverdig scenario enn det man kan finne i flere av Dan Brown's foregående bøker. Verden som vi kjenner den er på grensen til overbefolkning, og en gjeng transhumanister med en velrenommert biokjemiker i spissen har bestemt seg for at noe må gjøres med saken før menneskeheten går under. Det store spørsmålet er imidlertid - Kan man forsvare å drepe noen for å redde menneskeheten som rase? Tygg litt på den tanken der! Det er nemlig nettopp det Langdon og WHO må gjøre underveis, og dette gjorde at 100 sider fra slutt så fikk historien en riktig så interessant vri, det skal Brown ha. Det ER nemlig et interessant plott! Det er bare så synd at istedenfor å ha jevn framdrift i spenning og en interessant karakteroppbygging så blir det potensielt veldig bra underlaget gang på gang parkert av spenningsdrepende og detaljerte historiske data. Vi vet at Brown gjør grundig research, men trenger han hele tiden å fortelle oss alt han vet? Det er som han blir betalt pr. side... Dersom historien hadde blitt trimmet 100 sider og spenningskurvene (ja de finnes faktisk innimellom der) blitt strammet inn, så kunne dette blitt en virkelig bra bok. Denne gang ble jeg imidlertid skuffet. Ikke fordi boka var dårlig, men jeg hadde forventet meg så veldig mye mer. Istedenfor å sitte med bakoversveis etter nesten å ha blitt feid av banen så sitter jeg heller og føler på at jeg igrunnen egentlig har lest en kombinert reisehåndbok fra Firenze, Venezia og Istanbul... Og det er synd!

(...og - så glemte jeg nesten 1000-kroners spørsmålet - for dem som leser boka: Hvorfor i himmelens navn legger Zobrist (den eksentriske og ustyrtelig rike "biokjemikeren") ut en rekke hint over hele, halve Italia og bruker deler av Dante's Inferno som en guide til å hjelpe Langdon og Sienna med å ødelegge sin egen masterplan? Anyone?)


Kilde: Egen e-bok
Forlag: Doubleday; First Edition edition
Utgitt: 14.mai 2013
Sideantall papirbok: 480
Språk: Engelsk
ISBN:  978-0385537858
Utfordring: GoodReads

Ikke beste sikten på sykkeltur igår :-)

.

Endelig !!!

.

Bokomtale - "Dypet" av Tom Kristensen

Sykling + Lydbok-krim = Suksess! Jeg er kommet til fjerde lydboka av Tom Kristensen, og den nytes faktisk fra sykkelsetet! Jeg var noe i tvil om dette kunne bli en høydare, men jammen går det riktig så bra. Bortsett fra i kraftige nedoverbakker, der vindsuset overdøver den behagelige innleserstemmen til Ivar Nergaard, men det er en annen historie... Kombinasjonen trim og lesing har jeg ikke prøvd før, men den må sies å være en uforbeholden suksess. Nuvel - til boka.

Dypet er lagt til kjente farvann og miljø for meg. Som født og oppvokst i Stavanger med oljevirksomheten tredd nedover ørene fra barnsben av både i nær familie og vennekrets så ble historien ikke bare en veldig bra thriller, men også en vandring i gamle, kjente gater, brune pub'er og på oljeplattformer i Nordsjøen. Dette var en uhyre dramatisk historie der Norges oljebarndom og de første nordsjødykkernes utfordringer, krav og umenneskelige forhold er hovedingrediensene. Historien er todelt, og den starter allerede vinteren 1981. Været i Nordsjøen er som vanlig ufyselig, men jobben må gå sin gang og to dykkere blir sendt ned på under 80 meter for å kutte noen vaiere mellom en borerigg og brønnhodet. Tidlig på 80-tallet var det ikke enighet om hvor sikkert det var for dykkerne på dette dypet, men jobben måtte gjøres og Tord Stensen går ned i dykkerklokka med bellboy'en sin. Noe går imidlertid veldig galt, Tord overlever såvidt etter umbilikalen hans blir kuttet, mens bellboy'en inni dykkerklokka dør på uforklarlig vis. Samtidig får olje- og energiministeren i Oslo et trusselbrev som sier at en borerigg vil bli senket om ikke utbyggingen av Troll-feltet stanses. Like etter går boreriggen Canton Driller ned, samme borerigg som Tord hadde det skjebnesvangre dykket på noen dager tidligere. Er dette virkelig en ulykke? Eller blir boreriggen utsatt for sabotasje?

30 år senere blir Tord Stensen's sønn Jonas oppsøkt av en eldre kar som viser seg å være hans fars venn og dykkerkollega fra 70- og 80-tallet. Jonas har ikke sett sin far etter 1982, og både Jonas og hans mor har i alle disse årene lurt på hvor han ble av. Dagen etter dør den eldre karen. Jonas begynner derfor å grave litt i farens fortid, men så begynner plutselig ting å skje som involverer krefter Jonas ikke var klar over eksisterte. Steg for steg kommer Jonas nærmere sannheten, og den er skremmende....

Tom Kristensen

Dette var igjen en veldig god og grundig krim fra Tom Kristensen, og Ivar Nergaard gjør som vanlig en super innleserjobb! Plottet er veldig troverdig, og ikke minst veldig aktuelt sett i lys av at nordsjødykkerne faktisk har gått til sak mot den norske stat, men ennå ikke har fått den oppreisning som de mener de har krav på. Siste nyhet i saken som jeg kjenner til er at pionérdykkerne fra Nordsjøen har fått sin sak opp for Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg og avventer saksgangen der. Påstanden er at den norske stat drev eksperimentell medisinsk forskning på nordsjødykkerne i oljeboringens spede barndom her til lands. En alvorlig sak som fremdeles pårører flere eldre nordsjødykkere jeg kjenner personlig. Hendelser som underbygger denne saken blir direkte tatt opp i boka til Kristensen. Dypet baserer seg selvfølgelig på en fiktiv hendelse, men kunne kanskje likevel være sann? Det er vanskelig å vite hva som egentlig skjedde bak lukkede dører i perioden da Norge tok sine første steg som oljenasjon. Kristensen beskriver et kynisk, storpolitisk maktspill og hvordan dette gjorde utslag på de menneskene som faktisk ofret liv og helse for å få opp det sorte gullet. Boka var littegranne langtekkelig midtveis, men man må virkelig kjenne detaljene og bakgrunnen for å forstå de videre hendelsene i historien. At boka er to-delt tidsmessig gjør imidlertid boka ytterligere troverdig. Kristensen har gjort grundig research forut for boka, og jeg må si den var både spennende, høyaktuell og ikke minst satte den lyset på den norske stat. Kunne Norge virkelig ha utvist slik kynisme da vi startet oljeboringen på store dyp? Hvor ofte kan de norske myndighetene ha lukket øynene og sett en annen vei da sikkerheten til pionérdykkerne ble vurdert? Igjen en sterk og tankevekkende thriller fra Kristensen! Kan anbefales!


Kilde: Egen lydbok
Produsert av: Lydbokforlaget
Utgitt: 2010
Spilletid: 08:38:52 
ISBN lydfil: 9788242141354
Forlag papirbok: Aschehoug
ISBN papirbok: 9788203198434
Antall sider: 380
Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads

Nå vil vi ha varmere vær på vestlandet! - Perth, Australia

Bokomtale - 1001 boka "Stormfulle høyder" av Emily Brontë

Bildekilde cover:
kasiopeiiasbok.wordpress.com

Denne klassikeren har jeg lest mye om, men ikke lest før nå. Boka ble gitt ut i 1847 og var den eneste boka Emily Brontë noen gang skrev. Jeg har lenge lurt på hvorfor, helt til jeg omsider googlet denne Brontë-søsteren og fant at hun døde av tuberkulose året etter bokutgivelsen - i 1848. Stormfulle høyder kalles et godt eksempel på gotisk litteratur - som tilhører romantikken - og den bekrefter enda en gang at jeg ikke er så veldig begeistret for sjangeren selv om boka er godt skrevet. Jeg klarer likevel ikke holde meg helt borte fra den gotiske litteraturen. Merkelig! Kan jeg være en skap-romantiker uten å vite det selv tro?

Dramaet i Stormfulle Høyder fortelles i all hovedsak som et tilbakeblikk fra den eldre hushjelpen Nelly Dean som tidligere jobbet på godset Wuthering Heights. Huset Thrushcross Grange tilhørende dette godset - og hvor Nelly nå arbeider - blir utleid til en ny leietaker, og han blir interessert i både huset og godset som det hører inn under etter å ha møtt den svært mutte og lite meddelsomme godseieren Heathcliff og de andre nåværende mørksinnede og merkelige beboerne på Wuthering Heights. Hva hushjelpen kan fortelle er en virkelig kompleks kjærlighetshistorie som i all hovedsak fokuserer på forholdet mellom Heathcliff og Catherine Earnshaw. Heathcliff er foreldreløs og blir som liten gutt brakt til Wuthering Heights av godsets eier Mr. Earnshaw. Mr. Earnshaw har to egne barn, Catherine og Hindley. Heathcliff blir raskt favorisert over Mr. Earnshaw's egen sønn Hindley, og en bitter rivalisering utvikler seg mellom disse to guttene, og den forsterker seg bare ytterligere etter Mr. Earnshaw's død. Samtidig blir Catherine og Heathcliff forelsket, og det er deres kjærlighetsforhold som dominerer boka. Her finner man imidlertid ikke den typiske "den vakre kjærligheten overvinner alt" varianten. Historien er derimot mørk og forskrudd og dreier seg rundt de ikke fullt så romantiske karaktertrekkene besettelse, grådighet og lyst.

Emily Bronte
Bildekilde: awsomepeople.com.ua

Det som er noe merkelig med hele historien er at det faktisk ikke finnes en definert helt eller heltinne her. Både Heathcliff og Catherine har begge tiltalende, men også vært lite tiltrekkende karaktertrekk. Jeg både liker dem og avskyr dem på samme tid. Det er en direkte usunn, altoppslukende og flammende kjærlighet mellom dem og den blir så til de grader mørk og forskrudd at den fortærer dem begge. I utgangspunktet skulle man tro at en slik kjærlighet måtte være det ultimate å finne, men når man ser hva denne kjærligheten fører til - galskap, mord, fangenskap og ikke minst ekstrem hevn så blir til og med deres kjærlighetserklæringer til hverandre makabre. Likevel kan jeg ikke fri meg fra det faktum at Heathcliff, som står i sentrum for det meste og groteske, er den mest spennende karakteren jeg har lest om på lenge. Hvordan kan et menneske som er istand til å elske så høyt være så til de grader ondskapsfull?

Dette var ei spennende bok, og til tross for at jeg i utgangspunktet ikke er spesielt glad i romantikken og dens gotiske litteratur så må jeg si at jeg denne gang ble mer enn fascinert over persongalleriet. Her var det lite dydighet å spore og Catherine er vel så langt fra en tafatt veggpryd som man kan komme, selv om også hun blir styrt av og er fokusert på den store kjærligheten. Er du glad i happy endings så er ikke dette boka for deg, og kanskje derfor tiltalte den meg. Her er det de mørke følelsene, egoismen og sjalusien som råder. Det er virkelig synd at Emily Brontë kun fikk skrevet ei bok. Den kan imidlertid sterkt anbefales! (Og utgaven min - en rød, skinninnbundet variant med gullskrift er et nydelig verk å ha i hylla!)


Kilde: Egen bok
Forlag: Frogner Trykkerier
Utgitt: Ukjent
Sideantall: 279
Språk: Norsk
ISBN: Ukjent
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

Nå ser jeg virkelig fram til sommerblomstene :o)

.

Bokomtale - "Pygmalion" av George Bernard Shaw

Pygmalion er opprinnelig en legende fra Kypros - en legende som handler om en gullsmed som ble forelsket i en statue han selv laget av elfenben. Statuen kom til liv ved hjelp av Venus, en romersk gudinne, og gullsmeden ble deretter gift med henne. Slik går det imidlertid ikke i det kjente skuespillet Pygmalion av Shaw, sannsynligvis bedre kjent som My Fair Lady, hvor en kvinnefiendtlig og snobbete fonetikk professor samtykker i et veddemål om at han kan ta en blomsterpike fra den engelske slummen og gjøre henne fullstendig presentabel for sosieteten. (PS! My Fair Lady og Pygmalion har samme basishistorie, men er f.eks. forskjellige mht avslutning, sjanger og litt på karaktersiden.)

Jeg har sett skuespillet i flere forskjellige oppsetninger, men dette er faktisk første gangen jeg leser boka. Jeg husker jeg i utgangspunktet trodde skuespillet var bygget rundt temaet "rik mann møter fattig pike og blir forelsket". Hvor feil kunne jeg ta. Dette er nemlig en historie både om karakterstyrke, individualitet, feminisme og evigvarende vennskap. Det er samtidig en effektiv skildring av de firkantede sosiale barrierene og klasseskillene i det britiske samfunnet og ikke minst hvor stor betydning språket har i et slikt segregert miljø.

Karakterene i dette skuespillet er virkelig noe for seg. Eliza - blomsterpiken - har et fryktelig gutturalt språk som tyder på lite og ingen skolering, hun er kledd i filler og befinner seg på bunnen av rangstigen. Likevel har hun en indre styrke og integritet de fleste sosietetsdamene kan skyte en hvit pil etter. Fonetikk professoren Higgins er en arrogant og kynisk mann som ser på Eliza kun som et eksperiment. Han er full av nådeløse meninger på de aller fleste områder og klarer å bagatellisere alle dem han finner uverdige for hans intellektuelle oppmerksomhet. Han ser på verden som sitt eget private laboratorium, og mennesker under hans rang har ikke mer verdi for ham enn som prøvekaniner. Dette gjør ham til en særdeles interessant og morsom karakter - spesielt når han i eksperimentet sitt prøver å tøyle den forbausende sterke personligheten til Eliza . Den respektable og anstendige oberst Pickering - som er villig til å bære kostnadene med å undervise Eliza - brukes på en genial måte som motvekt til den ufølsomme Higgins og gjør dette trekløveret til en herlig mix av et persongalleri. I tillegg kommer Eliza's far, husholdersken til Higgins og Eliza's kjæreste som også spiller mindre roller.

Det å lese skuespill er ikke det jeg syns er det enkleste, eller mest interessante, men Pygmalion er virkelig noe for seg. Den må imidlertid leses på engelsk for å få med detaljene i språk og språkutviklingen til Eliza. Dette er en must read dersom du liker klassikere!

KLIKK PÅ BILDET...

...og du får link til hele filmen på youtube :o)

Kilde: Egen bok
Forlag: Penguin
Utgitt: 2004
Språk: Engelsk
ISBN: 9780141439501
Sideantall: 122
Utfordring: GoodReads

.

Bokomtale - "Hjerterått" av Chelsea Cain

Den andre intense psykologiske thrilleren jeg har lest sålangt i mai er fra Chelsea Cain. Nå har jeg hørt så mange praises om denne dama at jeg rett og slett bare måtte gi henne en sjanse. Jeg gikk noe skeptisk til verks etter nettopp å ha lest den fantastiske Sandmannen av Kepler. Og konklusjonen? Jepp - Chelsea Cain innfridde så til de grader!

Hjerterått er den tredje boka i serien om detektiv Archie Sheridan og seriemordersken Gretchen Lowell. Jeg har ikke lest de to foregående bøkene, og har nok derfor mistet en del historikk dem imellom, men det forringet ikke boka det minste når jeg først var kommet igang. I Hjerterått er Gretchen fremdeles på frifot, og begynner å bli mer en medie-celebritet enn å være kjent som den hjerteløse seriemordersken som hun er. Bildet av henne figurerer overalt både i aviser og på TV, og det har vært "pålitelige" observasjoner av henne over hele globen. Men mest sjokkerende av alt er at Portland Herald reporteren Susan Ward har oppdaget en bizarr Gretchen Lowell fan club som feirer antall dager seriemordersken har vært på frifot.

Detektiv Archie Sheridan har jaktet på seriemordersken i over 10 år. Etter hans siste stunt i jakten på henne der alt gikk fullstendig feil og han selv ble fanget av Gretchen, så har han blitt værende på psykiatrisk avdeling på sykehuset - altfor redd for hva som vil skje om han friskmelder seg selv. Sist han var i kontakt med seriemordersken inngikk de nemlig en merkelig avtale - Archie var enig i å ikke ta livet av seg selv dersom hun ikke drepte noen flere mennesker. Når et nytt lik dukker opp sammen med Gretchen's varemerke for mord - et hjerte - blir imidlertid alle tidligere avtaler brutt og Archie blir tvunget tilbake til jobben sin som etterforsker. Har Gretchen - også kjent som The Beauty Killer - returnert til sin grufulle hobby eller er det kulten rundt henne som har startet med djevelskap? Se det er for me to know and you to find out :o)

Chelsea Cain
Bildekilde: abebooks.com

Dersom Kepler er King of Creepy med Sandmannen så vil jeg nå si jeg har funnet matchen i The Queen of Creepy! Dette var ei rå bok! Her kryper rett og slett historien rett under huden på deg og gir seg ikke å krible før du har fått både svettet, sittet med hjertet i halsen, ristet febrilsk på hodet fullstendig innlevd i journalist Susan Ward sine uredde stunt for å få sitt scoop til avisen og Archie's famlende forsøk på å komme ut av seriemorderskens grep. Archie har nemlig følelsesmessig vært fullstendig fortapt i Gretchen og utro mot sin kone med selvsamme dame... Persongalleriet i Hjerterått er veldig variert og utrolig interessant. Gretchen som den forskrudde, men superintelligente seriemordersken, Archie - detektiven med alle sine feil og mangler, Henry - den pertentlige og ordentlige detektiven som alltid gjør ting etter boka samt Susan, den påfallende flotte, fargerike og morsomme reporteren. Det er ei velskrevet bok med høyt tempo og ingen dødpunkt. Cain har en egen evne til å trenge inn i psyken til karakterene sine, og som leser føler jeg at jeg kjenner disse menneskene personlig. Hjerterått er en blanding av krim og psykologisk creepyness på høyt nivå, samtidig som jeg tar meg i å flire av både Archie og Susan. Hvilken bombe av en mix! Denne boka anbefaler jeg på det sterkeste! Men - og det er uvanlig fra min side, allergisk som jeg er mot kronologi - jeg anbefaler å lese de to første bøkene i serien først: Ondskapens Hjerte og Hjerterdame. Fjerde boka i serien er også nettopp kommet ut - Døden to ganger. Gjett om jeg skal anskaffe meg den!

En fjorårsvår - i Finnmark :o)

.

Bokomtale - "Sandmannen" av Lars Kepler

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg er noe over gjennomsnittet glad i psykologiske thrillere og intens krim. Jeg kan rett og slett parkere meg selv i senga og lese til morgengry bare historien er rå nok. Jeg har nettopp lest to slike. På rappen. Og OM jeg storkoste meg!

Den første av disse to bøkene - Sandmannen av Lars Kepler - hadde jeg ikke de helt store forventningene til. Jeg leste Ildvitnet av Kepler for et par år siden og syns den var grei nok. Ikke dårlig, bare ok. Så fikk jeg Sandmannen tilsendt fra forlaget. Duverden! Dette var definitivt noe annet. 484 sider med nesen klistret i boka. Det blei natta si det...

En kald vinternatt i Stockholm blir en ung mann funnet gående på en jernbanebro. Han kan ikke gjøre rede for seg, han har legionærsyken og ikke minst er han sterkt nedkjølt. På sykehuset oppdages det at mannen ble erklært død for sju år siden. Han var et av seriemorderen Walter Jureks siste ofre før Jurek ble arrestert av kriminaletterforsker Joona Linna. Jurek ble dømt til psykiatrisk behandling og total isolasjon og der har han sittet siden. Innesperret. Hvor har da den unge mannen befunnet seg i alle disse årene? Og hvor er hans søster som også forsvant samme dag?

Etterhvert som den unge mannen får hukommelsen tilbake så kan han fortelle en uhyggelig historie, om innesperring i en betongcelle, mating gjennom en luke i veggen, en søster som fremdeles er i live og en rekke andre mennesker som de delte celle med helt i starten. Denne uventede utviklingen av den gamle saken gjør at den må gjenopptas. Og det haster. Noen må vinne seriemorderens tillit, og politikvinnen Saga Bauer - med rå fysikk og psyke - viser seg å være det perfekte valget. Men kan hun gjøre det som må gjøres for å få den intelligente seriemorderen Jurek's tillit? Kan hun sperres inne på psykiatrisk avdeling undercover og være troverdig nok? Og sist, men ikke minst - har hun virkelig sterk nok psyke til å holde ut med de andre fangene på denne lukkede avdelingen? Dette er nemlig intet hvilehjem, men sikkerhetstjenestens isolat for ekstra farlige forbrytere...

Lars Kepler
Bildekilde: bokogsamfunn.no

Sandmannen er en intens og intelligent skrevet psykologisk thriller. Her er intet tatt for gitt, og historien er troverdig kompleks. Duoen bak Kepler-psevdonymet har virkelig gjort research her for å kunne klare å skape en så rå psykisk ekkel historie. Sett i lys av nok en bortføringssak i USA i disse dager hvor 3 kvinner er blitt kidnappet, innelåst og misbrukt i 10 år før de nå nylig slapp løs så er historien også skremmende aktuell. Det finnes faktisk slike kryp av noen menn der ute som har et så forskrudd syn på liv som Walter Jurek. Skrivestilen som Kepler har lagt seg på i denne romanen er også noe forskjellig fra tidligere. Her er det hyppige sceneskifter, og med bokas 484 sider så har den faktisk godt over 180 kapittel. I utgangspunktet trodde jeg dette villle være veldig forstyrrende og oppstykkende for historien, men det viser seg etterhvert at en slik oppdeling faktisk trengs for å skifte scene raskt nok. Her skjer det nemlig flere ting parallelt i nåtid koplet mot historier fra fortiden som danner bakgrunnen for både psykopaten Walter Jureks liv samt bakgrunnshistorien til politietterforskeren vår Joona Linna og hans tidligere befatning med nettopp Walter Jurek. Jurek og Joona goes a long way, og privatlivet til Joona har direkte vært intenst tilkoplet Jureks forskrudde verden, og det med et tragisk utfall som jeg ikke vil komme inn på her. Les heller boka. Jeg kan anbefale den på det sterkeste! Det er den beste krimboka jeg har lest på lang tid med tanke på kompleksitet, troverdighet, creepyness og generelt ubehag- akkurat slik jeg liker det!


Kilde: Leseeksemplar fra forlaget
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2013
Sideantall: 484
Språk: Norsk
ISBN: 9788202382131
Utfordring: GoodReads

Bokomtaler - "Hysj" og "Hva er det med mor" av Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth fikk kritikerprisen i kategorien beste skjønnlitterære voksenbok i 2012 med Leve Posthornet, hun drikker hver dag, hun har sittet inne for fyllekjøring, hun har fått ei av de første barnebøkene sine, Jørgen + Anne = sant fra 1984 filmatisert og hun skriver om sex, horer og alkoholiserte mødre med en overbevisning andre kun kan misunne. Hvordan jeg har klart å unngå Vigdis Hjorth alle disse årene er meg en stor gåte! Men nå, nå har også jeg funnet Vigdis Hjorth, og kan igjen konstatere - at den som sparer, den har... - mange veldig bra bøker tilgode :o)

Den første boka jeg leste av Hjorth var den lille romanen Hysj som ble utgitt i 1996. Ei nydelig lita bok om ei hore. Ja, nettopp! Nydelig. Henny er alene og bor for seg selv i en liten leilighet i Oslo. Hun har en 12 år gammel sønn som bor sammen med sin far og som hun skriver brev til hver 4-6 uke, ellers består livet av jobben og ensomme, lange dager uten noen særlig form for det man kan kalle normal voksenkontakt.

"Hun betrakter det ikke som noen tilfeldighet at hun var prostituert, i den grad hun tenkte på seg selv som det. Hun mente heller ikke det var noe avgjørende eller særlig i livet hennes. Det var arbeidstiden, at hun sov om dagen, i likhet med de nattarbeidende på sykehus, drosjesjåfører, resepsjoner. At gatene lå tomme når hun kom hjem gjennom byen, at hun visste hvordan lyset faller om natten og skifter gjennom året."

Henny holder avstand til kundene sine, og prater aldri med dem. Helt til en spesiell mann tar større og større del av tankene hennes, og det går så langt at hun ønker å kommunisere med ham. Hun ønsker å prate, være der for ham, ønsker å si at hun bryr seg, at hun føler, at hun er et menneske på samme måte som ham selv. Hun forblir imidlertid stille, sier aldri noen ord. Istedenfor begynner hun å spionere på Rolf Meltvedt., og gjennom hennes øyne får jeg som leser følge trekantdramaet som utspiller seg i familien hans. Det er en sår roman med en trasig sluttt. Det er en roman som i all hovedsak handler om forholdet mellom mann og kvinne, de samfunnsmessige vilkårene for kommunikasjon og om lengsel, savn og tilhørighet. Det er en nydelig bok om ensomhet. Den er som et poetisk landskapsmaleri.

"Mørket flyter. Fjellenes skygger er blå. Hengealmen kaster et blått lys over plassen og gir henne følelsen av å gå hjem under vann, i havet. Dyrene beveger seg langsomt og uten lyd. Snart kommer lyset, rommet hvelver seg over byen, og hun kjenner en fred bare den som lever alene utvikler evnen til å motta."

Min andre roman fra Hjorth - Hva er det med mor - er igjen en bok om kvinner. Denne gang to kvinner. Den ene en alkoholisert mor, den andre er datteren hennes Mari. En datter som i tenårene forsøker å finne ut hva slags mor hun egentlig har, hvordan moren påvirker henne med alkoholforbruket sitt og hva Mari egentlig føler rundt det å ha ei mor som som ikke akkurat er som alle andre mødre.

"En gang, da jeg var mindre, sa jeg til henne at hun var nesten perfekt, at det bare var én ting. At hun ville vært perfekt hvis det ikke var for dét.
Det er ikke ditt, sier hun. Driter jeg meg ut, har det ingenting med deg å gjøre. Du behøver ikke like meg. Ikke forsvare meg. Du kan ta avstand fra meg. Du kan si: Mora mi er teit. Jeg forakter henne. Du kan si: Moren min drikker. Til venner, lærere, alle, hvem som helst, det er din rett, meg gjør det ingenting."

Ut fra historien føler jeg som leser at Mari virkelig syns moren er perfekt, bortsett fra faktumet med altfor høyt alkoholforbruk. Som leser blir jeg presentert for morens alkoholforbruk i dagliglivet. Moren drikker til langt på natt, veldig ofte helt alene mens hun skriver, maler eller bare funderer over livet. Hun drikker også i sosiale lag og skjuler ikke at hun har et altfor høyt alkoholinntak. Moren er ærlig overfor seg selv og alle andre og hun snakker ofte om sin egen avhengighet, friheten hun føler over livet hun lever og at andre står fritt til å dømme henne som de vil. Hun har gjort sine valg og står for dem. Mari tenker ofte over hva moren sier og blir sjelden og aldri skremt av misbruket, selv om hun kan føle seg beklemt iblant. Spesielt når hun har med seg venninner hjem som ikke kjenner morens avhengighet. Mari forsøker å tenke egne tanker og ha egne meninger, men merker ofte at hun tenker og mener det samme som moren. Bortsett fra at hun ikke vil ende opp som alkoholmisbruker. Mari ønsker å være normal..

Vigdis Hjorth
Bildekilde: volapuk.no

"Hun sitter oppe om nettene og drikker. Før hendte det jeg våknet av at hun satte på musikk og danset; gikk jeg inn i stua, var hun full og ikke til å snakke til, så jeg sluttet å gå inn, jeg var mye mindre da. Var musikken så høy atjeg ikke fikk sove, gikk jeg inn og tok kontakten ut av stereoanlegget uten å si noe og la meg igjen. Jeg forstår meg ikke på henne, men det behøver jeg kanskje ikke, det er det jeg spør meg selv om...."

 Hva er det med mor er ei litt tung bok. Jeg vet imidlertid ikke om jeg syns den er trist. Til det er ærligheten og åpenheten for stor. Jeg kan imidlertid ikke fri meg helt fra å tenke om boka tar opp forfatterens eget syn på alkohol og det å drikke hver dag, som jo Vigdis Hjorth selv har gått ut og sagt at hun gjør. Ifølge Hjorth selv så trenger hun å bli full for å slappe av, men at hun aldri skriver i fylla. I boka skriver Mari's mor i fylla, men kaster alltid det hun har skrevet i fylla i søpla dagen derpå. Aner jeg en parallell? I et intervju med universitas.no lærer jeg følgende om Vigdis Hjorth:

"En sen sommerdag i 2009. Vigdis har vært på sin daglige joggetur rundt Nesøya. Hun har masse champagne fra 50-årsdagen stående og har sin egen lille private fest i hagen. Hun er glad og full. Utpå kvelden får hun så innmari lyst på røyk. Så lyst at hun bare må ta taxi til butikken. Men hun finner ikke mobilen. Hun bruker nemlig å gjemme mobilen når hun drikker. Det er for å unngå å skrive teite meldinger i fylla. Det ligger et ukjent antall mobiltelefoner gjemt rundt omkring i huset. Så hun kjører til butikken. Det går helt fint til hun sneier speilet på en annen bil.
Rettsaken kommer og straffen blir en bot på 50 000 kroner, inndratt sertifikat og en dom på 30 dager i Sandefjord fengsel. Det svir å kjøre til butikken for å kjøpe røyk med 2,2 i promille."

Et ikke helt vanlig syn på alkohol og bilkjøring... Og kanskje en traumatisk nok opplevelse? Ihvertfall resulterer hendelsen i at Vigdis Hjorth skriver nok ei bok - Tredve dager i Sandefjord - om oppholdet i fengselet. Hun vet å hente inspirasjonen hjemme... Hva er det med mor ble imidlertid skrevet i 2000, som er 9 år før fengelsesoppholdet for promillekjøringen. Det aner meg at livet til Vigdis Hjorth har vært en lang fest som langt fra er over :o) Jeg har flere bøker av Hjorth i hylla. Denne dama begynner jeg virkelig å like!


Hysj 
Kilde: Egen bok 
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 1997
Sideantall: 105
ISBN: 9788202167288
Utfordring: GoodReads, Norske forfattere

Hva er det med mor
Kilde: Egen bok
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2001
Sideantall: 127
ISBN: 9788202201746
Utfordring: GoodReads, Norske forfattere

Flashback til Antigua...

Ny versjon av Calibre og Plugins

Til alle dere som bruker oppskriften min for å konvertere norske e-bøker til Kindle-formatet

Dersom dere får problemer med å konvertere norske e-bøker til Kindle-formatet med gammel oppskrift så må dere oppgradere både Calibre programvaren og Plugins til siste versjon.

Pr. 6. mai 2013 er siste versjoner følgende

• Programvaren Calibre har nå versjonsnummer: 0.9.29
• Plugins til Calibre (nødvendig!): Versjon 6.0.4

Hvordan oppgradere (installere) Calibre og plugins finner du HER.

Dersom du har brukt oppskriften tidligere og ikke har problemer med konvertering trenger du ikke gjøre jobben med oppgradering før det er nødvendig :o)

Bagan - Burma

Bokomtale - 1001 boka "De skrekkelige barna" av Jean Cocteau

Dette var mitt første møte med den franske forfatteren Cocteau, og jeg må si jeg var ikke helt forberedt på denne temmelig forstyrrende og voldelig intime historien. Men først litt om denne noe spesielle forfatteren...

Jean Cocteau var en fransk multikunstner og han favnet over mye i løpet av sitt 74 år lange liv - novellist og poet, skuespillforfatter, maler, designer og filmskaper. Han var borti det meste og var også en periode boksemanager(!) Samtidig så heter det seg at han var en av de mest gåtefulle skikkelsene i den parisiske avant-garden i 20- og 30-årene. Med andre ord en fargeklatt av dimensjoner. Kanskje ikke rart at De skrekkelige barna ble så sær som den virkelig er...?

Historien starter uskyldig nok med en snøballkrig mellom noen skolegutter. Det går kraftig ut over stakkars Paul som åpenlyst beundrer den eldre Dargelos. Selv når Paul får seg et skikkelig slag i brystet av sin store helt (som han er hemmelig forelsket i) og som gjør ham langtids sengeliggende så angir han ikke Dargelos til skoleledelsen. Paul lider istedenfor i stillhet på rommet sitt, et rom han deler med søsteren Elizabeth. Paul og Elizabeth blir i tenårene foreldreløse og blir dermed tatt hånd om av en hushjelp, og mellom seg bygger søsknene en merkelig verden inne på rommet sitt som virkelig eskalerer når Paul blir sengeliggende. Mellom dem vokser en voldelig og intens intimitet, og etterhvert så blir jeg som leser innhyllet i denne fantasiverdenen hvor Paul og Elizabeth sakte isolerer seg selv fra den virkelige verden i sin egen versjon av galskap. Soverommet blir deres verden hvor alt leves ut. Etterhvert som de blir eldre så faller to av vennene deres som slaver for de sterke og magnetiske personlighetene til Paul og Elizabeth. Agatha og Gérard flytter mer eller mindre inn på Rommet hvert ledige øyeblikk de har, fascinerte som de er av søskenparet og deres bizarre verden.

Når Elizabeth finner ut at Paul er iferd med å forelske seg i Agatha (som utseendemessig likner veldig på Paul's kjære Dargelos fra skoledagene) så manipulerer hun Gérard (som er forelsket i henne selv) til å gifte seg med Agatha. Herfra går det kun én vei, og utfallet av historien er intet mindre enn tragisk. Rommet bestemmer nemlig at to av dem må dø...

Jean Cocteau
Bildekilde: wikipedia.org

Det første som slo meg er karakterene i denne historien. De er rett og slett merkelige. Jeg kan verken si at jeg liker eller misliker Paul og Elizabeth. Det er akkurat som om de er fullstendig hevet over hva andre mennesker og leseren måtte mene. De lever sitt eget liv i Rommet, i fantasiverdenen, der de orkestrerer hver sin del av denne absurde historien. Paul og Elizabeth er sterke på hvert sitt vis, og lar seg bare måtelig styre av den andre - når de selv vil. Selv om jeg ikke leser om sex i boka, så er hele historien incestuøst ladet. Det at søskenparet ble foreldreløse i tenårene har nok påvirket følelseslivet deres sterkt. Faren døde tidlig av rusmisbruk og en dag fant de moren død i sengen hvor hun hadde vært sengeliggende syk veldig lenge. Husholdersken steller huset, men lar søsknene mer eller mindre styre seg selv. Uten voksenstyring kan det ikke helt sunne søskenforholdet utvikle seg fritt, og når Elizabeth - som er eldst - begynner å kontrollere både Paul og de to nære - og eneste - vennene de har, så må det ende i tragedie. Elizabeth utvikler nemlig en sykelig sjalusi som vipper henne over grensen til galskap. Jeg dro etterhvert sterke paralleller til William Golding's Fluenes Herre hvor guttene på den øde øya i stadig sterkere grad brutaliseres og avsiviliseres etterhvert som tiden går.

Utgaven av boka som jeg har inneholder illustrasjoner gjort av Cocteau selv, og teksten og grafikken likner hverandre veldig. Samme stil, ekstremt nakent, ispedd spesifikke detaljer som understreker teksten og veldig surrealistisk. Jeg syns alle de enkle tegningene gav en ekstra dimensjon til historien og et enda dypere inntrykk av Paul og Elizabeth. Jeg anbefaler å lese denne versjonen av De skrekkelige barna. Her kommer virkelig Cocteau sine evner til syne.

Det er vanskelig å skulle anbefale denne boka videre for den er veldig så spesiell. Har du lest og likt Fluenes Herre så vil du nok gjenkjenne og like den absurde verdenen Cocteau tar oss inn i her. Jeg leste i et tidsskrift en kommentar om De skrekkelige barna som jeg syns var veldig beskrivende: "This is a strange book both in style and in content: a stone skipping across a lake of taboo." Bedre kan det ikke sies. Personlig likte jeg boka veldig godt selv om den sparsommelige og drømmeaktige stilen gjorde historien veldig flytende surrealistisk. Vil du lese noe definitivt annerledes så er dette boka å prøve :o)


Kilde: egen bok
Forlag: Tiden
Utgitt: 2005
Sideantall: 117
ISBN: 9788205340596
Språk: Norsk
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

 

Hva skjedde med april?

Jeg frøys! Jeg leste! Jeg kjøpte sykkel! Jeg frøys! Og så leste jeg litt til før jeg gikk bananas på en bruktbokhandel og sprengte den flotte og fantastisk begrensede bokinnkjøpsmåneden april med et PANG 30. april...! Led meg inn i fristelse og jeg kommer løpende... Men som sagt, jeg leste! Og etter krimmåneden mars så ble det et interessant utvalg ikke-krim-bøker. Det gjorde virkelig godt å heller lese om incestuøse søsken, horer, humor, naivt absurde russere, dydige skjørtekanter og en aldrende forfatter som gikk berserk på bokanmeldere. Variasjon så  det holdt, kan man trygt si! Javelda, og så med et lite(!) innslag av krim, men de kom fra hylla! Faktisk... Ikke kjøpt, ihvertfall! Fått, såvidt jeg husker.

Jeg har litt problemer med å plukke ut den beste av april-bøkene, for hver av dem var spesielle på sin måte. Den jeg ikke klarte å legge fra meg etter å ha startet var imidlertid Sandmannen av Kepler. Den var creepy good! Nå har jeg ikke vært overbegeistret for alle bøkene fra Kepler, men denne - en soleklar krim-5'er! Hysj fra Vigdis Hjort var noe for seg selv. En stemningsfull beretning om en hore og en tragedie, som likevel var hjerteskjærende. Ja, det er faktisk mulig. Omtale kommer. Jean Cocteau's 1001-bok De Skrekkelige Barna var klaustrofobisk incestuøs med innslag av kontrollbehov og syk sjalusi. For dem som vil lese om følelser i fullt oppkok så er det bare å forsyne seg. Omtale kommer. Jeffrey Archer's Fanget av Fortiden var et leseeksemplar med skikkelig snert. Ny variant av Greven av Monte Cristo temaet, men utrolig bra. Torkelsen var ei humorbombe, Herr Prokhartsjin av Dostojevskij en naivt absurd novellesamling om mellommenneskelige forhold, sjalusi og kjærlighet, i Vareopptelling av Loe klikker en aldrende forfatter på dårlige anmeldere og Northanger Abbey av Austen, lesesirkelboka, var et aldeles herlig satirisk blikk på 17-1800-tall romantikkens gotiske romaner. Herlig blanding!

1. Når det gjelder 1001-bøker denne måneden så fikk jeg med meg to. Lesesirkelboka Northanger Abbey av Austen og De Skrekkelige Barna av Cocteau. Austen var definitivt den beste av de to, selv om Cocteau hadde en spesiell vinkling på et søskenpar.
2. Jeg har ikke lest noen Debutanter denne måneden
3. Jeg kan imidlertid føye en Ny norsk forfatter på lista, og det er Vigdis Hjorth. Det var et overraskende bra møte! To bokomtaler kommer samlet fra denne forfatteren shortly.
4. Krim-målet max 2 stk pr. måned har jeg klart uten problemer. Sandmannen og Fanget av Fortiden. Begge to gode 5'ere, med Sandmannen øverst.
5. Jeg har ikke lest noe Sci-Fi i april heller. Humm.. Skjerpings! Dette er jo egentlig favorittsjangeren min!?!
6. 1 lydbok pr. mnd? Jeg har startet på Dypet av Tom Kristensen. Ikke ferdig, men den er bra! Handlingen er lagt til Nordsjøen og med store deler også lagt til byen min, Stavanger. Alltid kjekt med bøker fra eget miljø. Jeg gleder meg til fortsettelsen!
7. Nye land på lista mi? Nei, dessverre. Det kan jeg ikke skilte med..
8. Og Off-The-Shelf målsetting på 4 pr. mnd? Nope... Ikke flink med lesemål her nei...
9. Når det gjelder å oppnå Totalt 85 bøker i 2013 ligger jeg imidlertid veldig godt an. 9 stk foran skjema :o) Det kan man like!

Tallenes tale sier følgende

• 3 kvinner og 6 menn (jo, det er mulig - for Kepler består av én kvinne og én mann)
• 1 engelsk og 7 norske! Så få engelske bøker har jeg ikke lest på en måned på veldig så mange år...
• Totalt 5 forskjellige land (Norge, England, Russland, Sverige og Frankrike)

Jeg var utroolig flink med ikke å kjøpe meg flere bøker i april. Helt til 30.4 that is... Da kom jeg over salg på bruktbokbutikken Løvås i Stavanger. Kjekke klassikere og 1001-bøker, nye norske favoritter og et par bøker jeg hadde notert på ønskelista kom med meg hjem. Bokkjøp og mottatte bøker i perioden ligger her, for likesinnede som trenger å vite at det finnes andre her ute som ikke klarer å gå forbi boksalg...

For meg ble april avsluttet 1. mai med en av årets flotteste dager i skitrekket! April var en flott måned!

Ikke akkurat klart for sommerblomster på hytta...

...men nå er jeg også omsider klar for våren :o)