torsdag 31. desember 2015

Status: Hvor er jeg, hvor går jeg?

Leseåret 2015 som nå er kraftig på hell har for min del vært utrolig bra. Jeg har lest mer enn noen gang, og dekket et særdeles bredt spekter av litterære sjangere. Det skal jeg definitivt dra meg meg inn i nyåret! Jeg satte noen lesemål å strekke meg etter for 2015, og disse har fungert som en god pekepinn. Ikke fordi jeg har oppnådd alle målene, men for å ha en viss struktur i lyst- og tvangslesingen. Raskt oppsummert for 2015 har jeg oppnådd å lese
  • 19/25 bøker fra 1001-lista
  • 17/15 nye (for meg) norske forfattere
  • 14/15 forfattere utenfor Skandinavia, England og USA
  • 1/4 fagbøker innenfor litteraturfaget - Canadian Literature in English
  • Hyppig deltaker i Biografisirkelen til Ingalill, parkering av 1001-sirkelen og Bokhyllelesing-sirkelen...
  • 117/100 bøker registrert lest på GoodReads Challenge 2015
  • 85/100 bøker gitt bort!
  • Null begrensning på bokkjøp for året - mål mer enn nådd :o)
For 2016 har jeg nokså samme idé. Lese variert, ikke drukne meg i nye, norske utgivelser, sprenge sjangergrensene mine enda mer og igrunnen kose meg med bøkene. Jeg vil fremdeles frem til juni ha fokus på Canadian Literature in English selvstudiet mitt og ellers prøve å skrive om flere av bøkene som leses. 2016 vil nemlig bli året ebokhyllami pensjonerer seg!!! :o) 

Ikke så og forstå at bloggen legges ned, heller tvert imot. Min siste ordinære arbeidsdag er nemlig idag, og for neste år har jeg ingen jobbplikter på planen! Hvor lenge jeg legger meg på lading får tiden vise, men at det skal leses er garantert! De siste halvannet årene er min lille familie blitt drastisk redusert i antall, så 2016 vil også bli året for refleksjon og justering av fremtidsplaner. Det kan kun gå en vei - oppover, og der er definitivt bokbloggingen med i planen. Kanskje et samarbeid med en publikasjon? Muligens tettere knytning til en bokhandel? Vi får se. Jeg er ihvertfall full av idéer og mulighetene er mange om man åpner øynene.

Mine nye lesemål finner du her på linken, så vet du hva du kan forvente deg å finne på bloggen kommende år. Jeg er allerede påmeldt Lines 1001-lesesirkel som gjenoppstår i 2016. Jeg har fått den ære av å bestemme en av kategoriene i Biografisirkelen til Ingalill for neste år - og, jeg emigrerer til Canada for en 2 måneders periode som starter like utpå nyåret. Ingen fare, de har "high-speed internet" der borte også (eller, vinternett som jeg kaller det på en god dag - nedfrosset, seigt og fryktelig å håndtere, men det funker med smidighet og varme klær...).

Motto for 2016 er som det har vært for alle foregående år: Man får til det man virkelig vil!

GODT NYTT LESEÅR!

Og husk...

 Man har ikke mer gøy enn det man bidrar med selv :o)

.

fredag 18. desember 2015

TV2 - Lesebrett test, hvilket er best?

TV2 Hjelper Deg kan være et nyttig program å få med seg. Ikke alltid like relevant for meg det de tester til enhver tid, men da lesebrett-test stod på programmet ble jeg svært nysgjerrig.

Hvilke lesebrett tester de?
Hva er kriteriene for et "godt" lesebrett?
Og hvilket ble det beste?

Det er nå godt å se, at TV2 er enig med ebokhyllami :-)

Best i test var nemlig --- tadaaaaa --- Kindle Paperwhite!

Panelet hadde fire forskjellige brett på test, ett norsk og tre utenlandske. Testen finner du i videosnutten under her fra TV2 Hjelper Deg. Mulig du er littegranne seint ute med å bestille julepresang - men, det er jo hyggelig med nyttårsgave også?  :-)

Jeg har sammenliknet Kindle Paperwhite og Kindle Voyage HER.


Klikk på bildet - og bli overbevist du også.

http://www.tv2.no/v/999497/


.

tirsdag 15. desember 2015

Biografisirkelen: Catherine Sheldrick Ross - "Alice Munro: A Double Life"

Da var vi kommet til årets siste måned og årets siste biografisirkel hos Ingalill. Desembers tema er: "Dame med hatt". Etter litt kreativ leting på nettet for å finne ei som passet inn i studiet mitt så dukket Alice Munro opp - en kanadisk forfatter som faktisk hadde (har) mer til felles med meg enn jeg ante på forhånd. (At bøkene hennes sålangt ikke griper meg like mye som jeg hadde håpet er en annen sak. Når det er sagt så har jeg fem til på leselista, så jeg skal ikke konkludere riktig ennå.)

Alice Munro har etablert seg selv som en av verdens fremste moderne novelleforfattere. I tillegg til en rekke litterære priser opp gjennom årene fikk hun også den høythengende Nobelprisen i litteratur i 2013. Alice Ann Laidlaw, som hun ble kalt en junidag i 1931, ble født i Wingham - en liten by helt i sørspissen av Ontario ikke så veldig langt fra grensen til Michigan, USA. Faren drev med oppdrett av blant annet sølvrev, mens moren var lærerinne. Når Alice er 10 år får moren parkinson og bestemoren kommer for å hjelpe til i heimen. En ulykke kommer sjelden alene. 2. verdenskrig har brutt ut, og etterspørselen etter sølvrev er mer eller mindre ikke-eksisterende. I tillegg må familien flytte pga en storflom som tar resten av sølvrevoppdrettet. Hele familien må trø til for å få endene til å møtes. Bestemor ordner hus, far blir vaktmester og Alice selv må jobbe som hushjelp i Rosedale, den rike delen av Toronto mens hun går på folkeskolen. Hun er flink og klarer å oppnå et 2 års stipend, og kommer inn på et journalistprogram på University of Western Ontario samtidig som hun jobber kveldstid på biblioteket og som servitør i feriene. Dette er intet latmannsliv. Hun bytter over til engelsk hovedfag og får sin første novelle - The Dimensions of a Shadow - utgitt i 1950. 1951 flytter hun til Vancouver og gifter seg med Jim Armstrong Munro og begynner etterhvert å jobbe fulltid på biblioteket. 1952 får Alice og Jim sitt første barn, og nå starter livet som har gitt tittelen til biografien.

Alice Munro - med hatt :-)
Bildekilde: theguardian.com
Alice er nemlig aldri komfortabel med det dobbeltlivet hun lever. Hun simpelten elsker å skrive, og får utgitt enkle noveller i tidsskrifter og blader, men hun må i tillegg være mor, husmor, kone og drifter av deres etablerte bokhandel Munro's Books. Hvilken kvinne med ambisjoner kjenner seg ikke igjen der... I tillegg blir hun i sterk grad offer for janteloven: "Where Alice grew up, admitting that you wanted fame would be just asking for trouble: Who do you think you are, people would say to take you down a peg..."

Ny datter fødes på sekstitallet samtidig som novellen Dance of the Happy Shades publiseres og vinner en Governor-Generals Award. Så publiseres en hel roman, eller - sammenhengende fortellinger - og i 1972 vinner hun Canadian Booksellers' Award med denne - Lives of Girls and Women. I takt med suksessen som forfatter så går ekteskapet ad dundas. Alice gremmes mer og mer over å bli bundet til bokhandelen og hjemmet - og ikke minst mannen - så i 1973 oppløser de ekteskapet. Orker ikke dette dobbeltlivet lenger. "She sees herself as a spy, leading a double life, only pretending to be like everyone else. The idea of a hidden identidy appears in many early stories in the form of a watchful child observer, where wathing is associated with shame, betrayal and exposure..". Hun flytter til London, Ontario med jentene og underviser i creative writing på universitetet samtidig som hun får skrive. Dag og natt. Og finner seg selv. I 1976 gifter hun seg på ny med sin gamle venn Gerald Fremlin, men beholder Munro-navnet. Gjennom 80- og 90-tallet blir Alice mer og mer kjent internasjonalt, og gir ut en novellesamling ca hvert 4. år.

Det som preger novellene til Munro er at uansett tema så blir historiene ofte lagt til småbyer  i det kjente Ontario. De lener seg også tungt på dype vaner og tradisjoner. Alice benytter seg ofte av enkle og lette mannsskikkelser, mens kvinneskikkelsene nesten uten unntak er mye mer komplekse. "Her use of language is very sophisticated, but I can always hear, underlying the sentence and its rhythms, that rural Ontario sound. Critics have praised her visionary lyricism and dazzlingly paradoxical style, her sure knowledge of the entanglements of human feeling, and her construction of stories from small moments of illumination and recognition."

En av Munros noveller - A Bear came over the Mountain - er også blitt filmet med tittelen Away from Her, med Julie Christie i en av rollene. Jeg har sett filmen. Den var god. Novellen også, som jeg leste først. Alice Munro gir ennå ut novellesamlinger med jevne mellomrom, og flere av dem har jeg liggende i påvente i haugen min. I 2013 fikk hun Nobelprisen i Litteratur og ble hedret som master of the contemporary short story. The lady is still going strong!

Cathrine Sheldrick Ross
Bildekilde: open-shelf.ca
Når det gjelder forfatteren av denne biografien - Catherine Sheldrick Ross - så har hun ikke akkurat noen litterær tyngde. Hun kommer ikke med særlig mye nytt om Alice Munro heller, som vi ikke kan lese andre steder. Ross har skrevet en how-to håndbok for bibliotekarer, en matematikkbok for ungdom og har hatt skriv her og der. Det bærer boka preg av. Den var temmelig kjedelig å lese, og når boka starter med en kronologisk rekkefølge av Alice Munros liv og levnet, så ser jeg i ettertid at jeg kunne bare lest denne og så ville jeg igrunnen vært like langt. Jeg fant rett og slett ingen annen biografi som virket mer interessant, merkelig nok. Vel, hun er ikke død - så det ligger vel noe der. Eller, at livet hennes faktisk ikke har vært særlig bemerkelsesverdig i seg selv. Det kan jo selvfølgelig være det også... Litt - nei, veldig i tvil om jeg vil anbefale biografien. Google litt heller, det gir deg nok like mye info om Alice Munro om ikke mer, på kortere tid...

  
Kilde: Egen ebok - Utgitt: 1993 - Sideantall: 97 - Språk: Engelsk - Utfordring: Biografi, GoodReads



lørdag 5. desember 2015

"Second Foundation" av Isaac Awsomeov"

Second Foundation er tredjeboka i Asimov's Foundation-serie, en serie som sammen med Robot-serien blir ansett som Asimov's aller beste verk.  Herlig, god, "gammel" sci-fi opprinnelig skrevet som to noveller publisert i bladet Astounding Magazine mellom 1948-50. Med Second Foundation har Asimov virkelig toppet trilogien som jeg har brukt noen år på å fullføre. Hvorfor den lange tiden mellom bøkene kan jeg ikke helt forklare. Kanskje fordi jeg ville spare på en serie jeg visste jeg ville like? Eller kanskje fordi jeg er blitt side tracked av norske samtidsromaner? Si det... Politiske og intellektuelle intriger driver hovedhandlingen i boka, og i likhet med de to foregående bøkene i serien så er også Second Foundation satt sammen av to kortere historier som finner sted flere tiår fra hverandre.

Premisset for serien er at matematikeren Hari Seldon tilbragte livet sitt utelukkende for å utvikle en gren av matematikken som kalles psykohistorie, et konsept basert på matematisk sosiologi. Ved hjelp av lovene for massehandling kan psykohistorien på mange måter forutsi fremtiden, men bare i stor skala. Seldon forutser den forestående kollapsen av det galaktiske imperiet som omfatter hele Melkeveien og en mørk tidsepoke på ca 30.000 år før et nytt, stort imperium oppstår. Seldon forutser også et alternativ til denne mørke mellomepoken som bare vil vare kun 1000 år. For å sikre dette siste, og mer gunstige utfallet av kollapsen, så skaper Seldon et fundament av dyktige håndtverkere og ingeniører i den ekstreme enden av galaksen for å bevare og videreutvikle menneskehetens kollektive kunnskap for dermed å kunne bli grunnlaget for et nytt, galaktisk imperium.

Isaac Asimov
Bildekilde: wikipedia.com
I denne sisteboka får menneskeheten Seldons plan tilbake på sporet etter å ha blitt forstyrret av en mutant, en mann kjent som the Mule - Muldvarpen. Samtidig så begynner en Second Foundation å titte frem fra kulissene. Har Seldon forutsett og utviklet to konkurrerende, eventuelt supplerende, grupperinger for å håndtere den kommende krisen? Hvem jobber egentlig for hvem? Er de forrædere eller ikke? Og eksisterer nå en Second Foundation, eller er dette et intrikat mind game utspilt av en rekke intelligente og konspiratoriske mennesker med en helt annen agenda? Og hvilken rolle spiller nå Arcadia, den 14 år gamle piken og datteren til en av ingeniørene i historien? Her i tredjeboka får vi hele trilogien summert opp, pakket flott inn og avsluttet slik en krevende trilogi skal avsluttes! Og ja, dette var et spark til de aller fleste nyere dystopier/fantasyserier som i utgangspunktet har gode konsepter, men som fullstendig feiler i opprullingen/avslutningen. Slik som dette skal det gjøres! Les og lær!

Selv om denne serien er en av de beste gamle sci-fi seriene som er skrevet så anbefaler jeg den ikke til dem som kun er måtelig interessert i sci-fi. Mens historien beskriver fremtidige vitenskaper langt utenfor menneskets nåværende evner så sitter man likevel med en følelse av at metodikken baserer seg på reell vitenskap og teknologi. Karakterbygging og -utvikling har ikke særlig fokus i noen av bøkene i serien og mengden av tekniske og vitenskapelige detaljer samt finurlig fremtidsplanlegging av mulige hendelsesforløp kan fort forvirre. Bøkene er ikke fysisk tjukke, denne sisteboka er kun på 279 sider, men Asimov bruker et ganske så fortettet språk som kanskje ikke helt trigger de fleste. For dem som liker sci-fi er dette imidlertid en fantastisk serie, og til dem anbefaler jeg boka og serien betingelsesløst!

Omtalen min av førsteboka i serien kan du lese her.

Kilde: Egen ebok - Utgitt: 1953 - Sideantall: 279 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads


Tau i vinterskrud - før i verden engang...

.

torsdag 3. desember 2015

Kindle Paperwhite eller Kindle Voyage?


Det er tydelig at jula nærmer seg, for innboksen min begynner å fylles med dilemma-spørsmålet: Hva burde jeg velge å gi/ få i gave? Den nyeste versjonen av Kindle Paperwhite eller den en god del dyrere Kindle Voyage?

Jeg snur på flisa og svarer her.

Hva er DU villig til å betale for å lese bøker på et av de beste lesebrettene som er å få tak i?

Selv mener jeg:
  • Er ikke pris et element - kjøp Voyage, because you're worth it!
  • Vil du ha et superbra lesebrett for en billigere penge - kjøp Paperwhite!
  • Har du Paperwhite fra før - behold det, og blås i både ny Paperwhite-modell og Voyage!

Hva mener andre forståsegpå'ere:

Konklusjon:

Uansett hvilket av lesebrettene til Amazon du velger så får du mye kvalitet for pengene og veldig god service!

Ja til harde, flate pakker under juletreet! 

mandag 30. november 2015

November avrundes med..

..en aldri så liten samlebokomtale. Litt lettere irritert er jeg dog av alt oppstyret rundt betalte bloggere i media, blanding av kortene, dem (den) som påberoper seg å ha enerett på alt vettet her på vår litterære jord og dommedagsprofetier. Selv er jeg optimistisk av natur, det vil helst gå godt, impulskontrollen har aldri vært verre og livet ser lyst ut, til og med i møkkaværet på vestlandet. Carpe det som carpes kan! Så bøkene for november -



Trist som faen av Ari Behn, Vennskapets Pris av Kjell Askildsen og diktsamlingen The Journals of Susanna Moodie av Margaret Atwood er behørig behandlet via linkene. Det var de eneste tre bøkene som fikk sine egne omtaler på bloggen inneværende måned.

Ellers har jeg lyttet til 2015's beste trippel. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - mix'en av Indidason's saktegående islandskrim, kombinert med humorklumpen og vinkjenneren Fredric Drum til Nygårdshaug og Lee Child's testosteronbombe Jack Reacher er rett og slett en genial trippelcombo! Samtlige av de tre seriene ligger på Storytel, og jeg lytter til dem vekselvis i nevnte rekkefølge. Alle bøkene har sålangt veldig gode innlesere, er på det jevne velskrevne og ikke minst engasjerende lettlyttende! Viktig for meg som vaser rundt og gjør ting samtidig som jeg lytter.

 
Vannet handler om et lik som kommer til syne i innsjøen Kleifarvatn på Island. Liket er bundet fast i en gammel kortbølgesender av russisk fabrikat, og ulikt de forutgående bøkene i Erlendur-serien så foregår hendelsene i denne boka i to tidssoner - både i Leipzig på sekstitallet og i nåtid på Island. Tema er den kalde krigen og islendingenes mulige rolle i denne? Vannet er en annerledes Indridason-krim. Like saktegående og møysommelig gjennomarbeidet, men med en mer kompleks historie og et bredere persongalleri. Jeg ble overrasket. Det liker jeg!


 Fredrik Drum er denne gang på Italia-besøk på oppdrag fra Roma-universitetet, men allerede på vei dit blir han selvfølgelig viklet inn i et mysterium og havner alene og villfaren på ei fjellhylle langt fra folk. Han blir selvfølgelig reddet, det går i vin og vinslott, løsning av codex ofanis, flere mordforsøk, gammel kjærlighet ruster ikke?, døde mennesker uten tegn på ytre vold og oppklaring til slutt. Nygårdshaug bruker her nesten samme oppskrift som i hans første Drum-bok, Honningkrukken, men det blir likevel aldri kjedelig, selv om det klinger et gjenkjennelsens ekko gjennom hele boka. På nygårdshaugsk vis kommer klamme klisjeer på rekke og rad, men der andre forfattere tråkker i klisjesalaten så klarer alltid Nygårdshaug å tippe ned på rette siden. Det kommer ene og alene av karakteren Fredric Drum. Jeg hadde nemlig samme følelse for Drum i førsteboka som jeg hadde av Captain Jack Sparrow i Johnny Depp's skikkelse. "Nei vet du hva, dette er virkelig over the top"... etterfulgt av.."hmm.. dette funker faktisk, riktig så godt - etterhvert"... og så blir man nesten avhengig av fyren! Ska sei! Dødens Codex er til forveksling likt oppbygget som Honningkrukken, men det gjør absolutt ingenting!

Jack Reacher havner på sin vandring i Despair, en en-manns-by hvor alt, inkludert et svært lønnsomt gjenvinningsanlegg for metall, eies av en temmelig forkvaklet og gal evangelist. I tillegg ligger det uforklarlig nok en høyrisiko militærbase bare noen få kilometer utenfor gjenvinningsanlegget. Det viser seg at byen Despair har mer enn én hemmelighet, men ingen kan eller vil fortelle hva det går i. Når Jack Reacher kommer over en død, ung gutt i ødemarken som omgir Despair, og så én til - samtidig som det bor unge, single og tilsynelatende livredde jenter på motellet i Despair, da tar selvfølgelig Jack Reacher saken i egne hender. Jeg fatter ikke hvorfor Tom Cruise fikk rollen som Jack Reacher i den eneste filmen som sålangt er basert på bøkene til Lee Child. Kanskje derfor det ble med den ene filmen? Bøkene er herlige spenningsthrillere som er gode å ha på øret. I denne tolvte boka om Jack Reacher er jeg ennå ikke blitt lei. Jeg lytter til ei bok i serien i måneden. Helt perfekt! Dette er ikke høyverdig litteratur, ei heller finurlig morsomt eller overly komplisert. Testosteron, action, pene damer og Reacher, det er det du får her. Intet mer. Intet mindre.


Så til noe helt annet. En virkelig, norsk Badboy! Jørn Lier Horst har, sammen med badboy'en selv - Trond Einar Frednes - skrevet en skremmende fortelling tatt rett ut av norsk virkelighet. En virkelighet jeg faktisk i min naivitet ikke hadde trodd var så rå og brutal i vårt lille land. Om boka skrives det at den langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser. Ikke noe er mer sant enn akkurat det! Jeg sitter ennå og føler på fryktelighetene som ble begått i og rundt Sandefjord av denne mannen og hans medsammensvorne, og jeg kan ikke annet enn å beundre Jørn Lier Horst som (sammen med Frednes) har klart å formidle denne historien på en spiselig måte. Horst og Frednes, to menn på hver sin side av loven. Begge startet sine "karrierer" tidlig på nittitallet og i historien følger vi begge to gjennom mange år - direkte inn i et av Norges tyngste kriminelle miljøer. Bakgrunnen for bokprosjektet er at Frednes kontaktet Horst og fortalte at han ville komme med hele sin historie, ærlig og usminket. Horst tok etter flere vurderinger oppdraget og har skrevet boka basert på flerfoldige sider Frednes skrev ned om seg og sitt liv mens han satt i fengsel. Pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Horst har valgt å skrive boka i flere tidsperspektiv og fra begges synsvinkel. Et veldig heldig fortellerteknisk grep. Dette er ikke ei bok for de sarte, men ei bok som likevel bør leses av de fleste. Skremmende samfunnsrealisme.


Ondaatje er en kanadisk/singalesisk forfatter og poet som nok er best kjent for sin roman Den Engelske Pasienten, som ble en Oscar-belønnet film. Jeg har lest Ondaatje ifm Canada-prosjektet mitt og var veldig nysgjerrig på denne boka. Jeg hadde nemlig ikke lest Den Engelske Pasienten, men sett filmen - som jeg ikke likte noe særlig... In the Skin of a Lion tester grensen mellom historie og myte og handler om Patrick Lewis som kommer til Toronto i 1920. Han tjener til livets opphold ved a) å bli betalt for å søke etter en forsvunnet millionær og b) som tunnelldriver under Lake Ontario. Underveis krysser Patrick's liv livene til flere av karakterene som dukker opp igjen i Ondaaatje's Den Engelske Pasienten.

Personlig syns jeg at dette er en roman som kun passer en smal målgruppe, nemlig dem som setter poetisk prosa over alt annet. Det er en roman med svært lite struktur, den består av løse og ofte tomme tråder, motivasjonen som driver karakterene er i beste fall tvilsom og selve karakterutviklingen er langt fra overbevisende. Tiden går fort, og så veldig sakte. Historien kan følge en karakter tilfeldig, for så å slippe ham igjen. Det ser ut som om Ondaatje har hatt et noe for vidtrekkende formål med boka. Han er innom så utrolig mange tema; tømmerfløting, faget dynamittsprenging, brobygging, fallende nonner i flere enn én forstand, kommunisme, terrorisme, en dæsj romantikk. Men jeg så ikke noe formål med å bringe alt dette på bane. Jeg ble fullstendig frustrert av boka, og selv om den kun var på rundt 270 sider så orket jeg ikke fullføre. Dessverre. Hører svært gjerne fra andre som har lest denne! Ikke likte jeg filmen, ikke fullførte jeg boka. Det var da voldsomt!

Heldigvis avsluttet jeg måneden med to favoritter - fornøyelige, herlige favorittforfattere! Kollektivt Selvmord er en definitivt humreverdig bok over et seriøst tema, noe som forfatteren takler på strak arm. Aldri hysterisk morsomt, men Paasilinna viser stor menneskekjennskap og håndterer temaet selvmord på en genial, og definitivt annerledes måte. Kanskje noe repeterende. Kanskje littegranne langtekkelig der på midten. Men så absolutt leseverdig!

I Slutten på verden slik vi kjenner den møter vi omsider Doppler igjen. Doppler som stakk til skogs i førsteboka. Stakk fra bruk-og-kast- og flinkhetssamfunnet for å skape et nytt liv for seg selv i skogen, basert på jakt, fiske og å bytte til seg andre livstrengende varer. Nå er Doppler tilbake, og vil inn i varmen igjen. Inn til kona og ungene. Inn i huset. Melde seg inn i den vanlige verden. Men det er ikke enkelt. Kona har fått ny samboer, så Doppler flytter inn i hagens tre. Han blir en kikker og følger med på alt som skjer i huset. Han runker på naboens skatoll, kommer seg inn i huset, blir kastet på gata, treffer tiggerimmigranter, havner i Københavns pornoindustri for så å returnere tilbake til Norge. Og til huset. Med elgkalven Bongo som nå er blitt voksen og stor. Og hvordan det går? Ja det får du lese selv! :-) Det er ikke måte på hvor mange samfunnsaktuelle tema Loe bringer på bane i denne sisteboka om Doppler. Det blir nesten vel mye. Men så er det Doppler da. Og ironien. Og pekefinger'n. Og språket til Loe. Og den crazy, men likevel skremmende gjenkjennelseseffekten. Joda, dette er bra. Dette er Loe-bra! Mye bedre, synes jeg, enn Loes forrige Vareopptelling. Slutten på verden slik vi kjenner den er absolutt verd både pengene og tiden - om man liker absurde bøker, that is ;-)


En månedsoppsummering

  • Kjønn: 9 menn og 1 kvinne på forfatterfronten
  • Språk: 3 engelske og 7 norske
  • Format: 3 lydbøker, 2 ebøker, 5 papirbøker - Storytel lønner seg som bare det
  • Antall: 10 bøker og har passert GoodReads-målet på 100 i 2015 med 8 bøker!!!
  • Sjangere: Poesi, politikk/samfunn/sak, poetisk prosa, krim, thriller, noveller = blanda drops
Alt i alt såre fornøyd, til tross for at det sprutregner vannrett - en rogalandsspesialitet...

Og et bilde av Tau-ferja i solnedgang, lovlig lånt av sambo -
for å bevise at det ikke alltid regner her. Bare veldig ofte :-)





fredag 20. november 2015

"The Journals of Susanna Moodie" diktsamling av Margaret Atwood

Etter å ha lest romaner og novellesamlinger fra Atwood var det dags å prøve seg på en diktsamling. Valget falt på The Journals of Susanna Moodie. I all hovedsak fordi jeg allerede har lest en god del om pioneerkvinnen Susanna Moodie og store utdrag fra hennes Roughing it in the Bush - en beretning  om livet som kanadisk nybygger. Susanna var nemlig også forfatter, og skrev boka på forespørsel fra sin egen forlegger. Han ønsket at hun skulle skrive en slags "guide" om nybyggerlivet for briter som vurderte å komme til Canada. Det ble litt av en guide... som ikke akkurat roset livet i villmarken opp i skyene, for å si det forsiktig.

Atwood sier selv at diktene ble til ut fra en drøm hun hadde, en drøm om at hun satt og så på en opera hun selv hadde skrevet om Susanna Moodie. Atwood hadde hørt om Moodie forut for drømmen, men hadde aldri lest noe av henne. Etter å ha lest Roughing it in the Bush var Atwood (som jeg) skuffet. Historiene i boka hoppet fra det ene til det andre emnet uten mye logikk og The Journals... var uten en fast form. Men personligheten til Moodie tøt likevel ut fra hver bokside som en tjukk stråle, og det var personligheten Atwood ble så fascinert av at hun måtte skrive disse diktene. Moodie var en bemerkelsesverdig kvinne og særdeles todelt i sitt syn på Canada. På den ene siden lovpriset hun det kanadiske landskapet, men påsto samtidig at det ødela henne. Hun mislikte sterkt menneskene som allerede var i landet, men disse menneskene ble likevel hennes eneste tilfluktssted fra landet og det knallharde levesettet Canada krevde av sine nybyggere. Moodie påstod selv at hun var en glødende kanadisk patriot, men samtidig så tok hun avstand fra landet og kritiserte det som om hun var en frakoplet observatør, en fremmed. Atwood sier selv om todeltheten: "If the national mental illness of the United States is megalomania, that of Canada is paranoid schizophrenia." Hun burde vite hva hun snakker om, kanadier som hun selv er.

Susanna Moodie og Margaret Atwood
Bildekilde: wikipedia.com og goodreads.com
The Journals of Susanna Moodie er en tett og komprimert diktsamling som er kronologisk oppbygget og er formet av og rundt personligheten til Moodie. Atwood beskriver nydelig endringen, veksten og utviklingen Susanna har til landet og menneskene der. Samlingen er som en levendegjøring av myten om villmarken, innvandrererfaringen og ikke minst fremmedgjøringen og det Atwood kaller de schizofrene effektene av den koloniale mentaliteten. Diktsamlingen er delt i tre, Journal I-III, hvor hver av dem tar for seg tidsperiodene 1832-40, 1840-71 og 1871-1969. Susanna Moodie emigrerte til Canada i 1832 og bodde ute i bushen i 7 år før hun flyttet til et mer sivilisert liv i Belleville. Atwood berører alle epokene i Moodie's liv, også som gammel - og deretter etter døden, i nåtid (diktsamlingen ble skrevet 1970). I den siste delen beskriver Atwood Moodie når hun observerer 1900-tallet og hvordan utviklingen har ødelagt hennes egen fortid. Susanna Moodie endret seg også veldig mye selv gjennom livet, og Atwood påpeker at "Susanna Moodie has finally turned herself inside out, and has become the spirit of the land she once hated."

Etter å ha lest kanadisk litteratur dette halvåret, hvor jeg startet med de første engelske og franske innvandrerne og utforskeren David Thompson så har det slått meg - at Canada virkelig er en smeltedigel av nasjonaliteter. Har alltid vært. Vil forever forbli. Derfor forstår jeg veldig godt kanadiske Atwood når hun selv sier: "We are all immigrants to this place even if we were born here..." Er vi ikke egentlig alle?

Jeg anbefaler diktsamilingen, men er ikke helt enig i Atwood når hun sier at det ikke er nødvendig å lese Roughing it in the Bush av Susanna Moodie først. Sikkert ikke nødvendig i ordets rette forstand, men jeg mener jeg med stor sannsynlighet har fått mye mer ut av diktene med Moodies bok i erfaringshylla først.

Kilde: Egen bok - Forlag: Oxford University Press - Utgitt: 1970 - Sider: 64 - Utfordring: GoodReads


Den kanadiske villmarken i litt mer sivilisert modus

torsdag 19. november 2015

Pengeutfordringer og "Vennskapets Pris" av Kjell Askildsen

Det er blitt lest på vestlandet, til tross for manglende bokomtaler. Jeg fant årsaken til manglende omtaler - eller, anmeldelser - idag. Jeg tjener så altfor lite på det jeg skriver! Som alle andre BOKbloggere i Norge. Det har ligget over meg som ei mare i lang tid. Men idag gikk lyset opp for meg. Pengemotivasjonen har ikke eksistert i min lille, blonde hjerne. Og DET har jeg gjort noe med! Hvordan? Jeg har nå gått til anskaffelse av følgende:
  • skaut til håret (som også fikk seg en omgang med hairextensions)
  • hvit blondebluse
  • kurs i posering (intelligent posering! viktig!)
  • ...og saftige avtaler med både B og C forlag her i Norge
Og - for å legge lista til mitt nivå - man får da jammen det man betaler for - så har jeg satt prisen til mellom 40.000-60.000 pr. omtale. Så, dere som leser dette, kan nå bare se fram til noen saftig blomstrende anmeldelser av "dameromaner" her på bloggen. Disse bøkene, vet dere, som minner oss om hvor kjekt det er å lese. Og, at neste års bokbloggerjulebord kommer til å bli en fest av dimensjoner, med rød løper, champagne til øra og et helt pressekorps i hælene - stinne av gryn som vi alle er blitt. (Og for de av dere som ikke har lest avisa idag og skjønner bæret av dette innlegget - se HER og HER).

Kjell Askildsen får imidlertid ikke nyte godt av mitt nå pengesterke forhold til forlag. Etter å ha lest Trist som Faen av Behn, en novellesamling jeg faktisk likte, så ble jeg skuffet av Vennskapets Pris. Jeg forstod ikke hvor Askildsen ville med denne novellesamlingen, jeg - som i utgangspunktet er veldig glad i forfatteren. Jeg fant svært få poeng med hver av novellene, og som samling totalt sett så gav de meg svært lite. Dessverre. Askildsen skriver likevel særdeles godt. Også disse novellene har en språklig kvalitet som langt overgår de fleste. Men de grep meg ikke. Holdt meg ikke fast. Fikk meg ikke til å fundere på dem i etterkant. Samlingen er et knippe noveller hvor flesteparten av dem ble skrevet mellom 1998 og 2004. Av en eller annen årsak ble de ikke utgitt dengang, og det har det nå vært en grunn for, tenker jeg.

Derfor ble jeg svært overrasket da jeg leste følgende i VG om selvsamme bok: "Det er 19 år siden Kjell Askildsen sist ga ut en bok med nyskrevne noveller. Derfor er utgivelsen av «Vennskapets pris» ikke bare årets litterære comeback. Det er et lite stykke norsk litteraturhistorie."  Nyskrevne noveller? I etterordet skriver Askildsen selv: "De fleste novellene i denne samlingen er skrevet i årene 1998-2004. Jeg vil takke Torleiv Grue og Terje Holtet Larsen som overbeviste meg om at disse novellene fortjente utgivelse. Uten deres innsats ville denne boken aldri blitt til." 

Jeg klør meg derfor litt  bakhodet og lurer på følgende: har VG anmelder ikke engang bladd igjennom hele boka? Eller... rykk tilbake til start.

Kilde: Egen bok - Forlag: Oktober - Utgitt: 2015 - Sider: 100 - Utfordring: GoodReads



Snart tilbake hit - men først jul :-)

 .

onsdag 4. november 2015

"Trist som faen" av Ari Behn

Overrasket! Det tok 16 år før jeg fikk meg til å lese noe av Ari Behn, og hvem skulle trodd..?! - jeg likte fortellingene! Av en eller annen årsak hadde jeg fått for meg at jeg ikke kom til å like den tynne, lille flisa av ei bok som "hele Norge" strødde 5'ere og 6'ere over da den kom ut i 1999. De som kjenner meg vet at jeg rygger unna hyper i ekspressfart, og Trist som faen var definitivt ei av dem. Dengang da. Nå er det få som snakker om boka, men jeg ble minnet om den på forlagsmøte hos Gyldendal nå i høst. Ari Behn er nemlig ute med ny novellesamling, Tiger i hagen, og da jeg idag kom over Trist-boka til den nette sum av 7 kroner så må jeg si at det er vel den boka som til nå i år har vært verd hver eneste krone :-)

(For dere i Stavanger: Glem ikke Løvås Bruktbu! Der finner du perler på rekke og rad bare du gidder å lete!)

Ari Behn
Bildekilde: Kristian Gravvold
Inntrykket jeg sitter igjen med etter endt bok er at dette var da en svært så erfaren og reflektert 26-åring! Ari Behn har mye å fortelle på svært så mange og uforventede områder, og observeringsevnen er det lite å si på. Vi møter i hovedsak menn på forskjellig ståsted i livet, og hendelsene som forfatteren beskriver på en vellykket fortettet måte stiller mannen i et nådeløst sterkt lys. Her er det full utlevering av sjalu fedre, tømmerfellere, sjømenn, fabrikkarbeidere og emner som incest, kjærlighet og dødsfall berøres. På 94 sider - hvor mange av dem er blanke - får vi ikke mindre enn 15 historier. Alle er komplette. Men selv om ikke alle er like gode, så er et par av dem briljante. Språket er lettere østlandskpreget, et par av fortellingene er skrevet i tredjeperson, ellers er resten førstepersonfortellinger. Noe som gjør at man føler man kommer tett inn på forfatteren selv. Personlig likte jeg Nachspiel best, hvor Ari Behn portretterer en aldrende sjømann så aldeles på kornet, og avslutningen er like sjokkerende gjenkjennelig for meg som den sikkert er for mange andre med sjømenn i familien. Jo dette var faktisk bra. Og jeg er overbevist. Det kommer nok en Tiger i hagen til dette huset også skal du se! Trodde aldri jeg skulle skrive dette, men Trist som faen anbefales rett og slett!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 1999 - Forlag: Kolon - Sider: 94 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere


En ikke-trist ballongferd i Namibia :)

søndag 25. oktober 2015

Sålangt i oktober - samlebokomtale

...så har jeg lest, vært asosial og nøyd meg med det. Bøkene har vært varierte, noen gode, enkelte ikke helt som forventet, og ei temmelig skuffende, selv om den var god - og solgt til 10 land allerede - for fallhøyden var stor, og sånn kan det gå. Det er dags for noen few-liners bokomtaler. Man må da komme ajour!

Arne Henning Årskaug: Utstyrstekstar
Kortprosa, når ikke Fotturar i Norge til midt på leggen, rotete og lite fengende. Lesegleden led nok litt av at Samlaget sendte meg feil bok - jeg ventet nemlig på Fotturar, og fikk denne først. *

Arnaldur Indridason: Røsten
Islands svar på Jørn Lier Horst, bare noe mer sakteflytende. Gjennomført og god krimhistorie om en barnestjerne/korgutt som i voksen alder blir funnet drept i kjelleren på et hotell, naken og med kondomet på. Ble kanskje løftet et hakk av at jeg lå ved en bassengkant i 38 grader og lyttet til denne. ***

Vigdis Hjorth: Hjulskift
Svikter aldri! Sannsynligvis og kanskje den beste av Hjorth jeg har lest sålangt. Kanskje delt førsteplass med Snakk til meg. Litteraturprofessor og litteraturelsker Louise finner kjærligheten med bilselger Truls som aldri har lest ei bok. Morsom og på kornet om forhold på tvers av samfunnslag og -normer. Kan fisketurer, mygg og sex i trange campingvogner veie opp for samtaler om Ibsen, Brecht og verdien av å lese bøker? Les! *****

Lee Child: Bad Luck and Trouble
Innleserne til Lee Child - han veksler mellom et par - har bare de mest sexy, mannlige innleserstemmene jeg har kommet over. De passer SÅ til helten Reacher (og er SÅ forskjellige fra Tom Cruise som de kan komme!) og er så herlige å ha på øret at jeg nesten ikke henger meg opp i feil og mangler i historiene. Denne er spesielt god. Historien altså. Om man liker å ha film på øret (eller liker å lese film i bokform). ****

Maja Lunde: Bienes Historie
Jeg har hørt masse om denne boka, spesielt direkte fra forfatteren selv og jeg hadde skyhøye forventninger. Boka var god, misforstå meg rett - det er absolutt en grunn til at den er solgt til nå 10 land allerede. Men jeg forventet meg kanskje noe mer? Biedøden er et utrolig interessant emne. Jeg hadde likevel håpet at de tre historiene i boka fra tre forskjellige tidsepoker skulle gi meg noe mer. Et mer komplett bilde og en mer intens historie. Er det pga den så veldig store forventningen at jeg ble skuffet? ***+

John Scalzi: Old Man's War
ENDELIG! Da fant jeg omsider tilbake til sci-fi, den foretrukne sjangeren over alle før jeg begynte å blogge og fant en enorm verden der ute av andre, fortreffelige forfattere. Det var likevel herlig å lande med en lettlest, småhumoristisk Scalzi som tok meg med i krigen hvor ingen soldat er under 75 år gammel - kvinner som menn,  verdener koloniseres, det hoppes mellom univers med letthet og eleganse, og det beste? Det er mange flere bøker i serien - dette er den første! **** :-)

Elle Andra-Warner: David Thompson
Biografien til Canada's største eventyrer som på 1700-tallet kartla store deler av Canada til fots eller med kano. Historien til Thompson er formidabel, og det ligger et par gode filmer ute på youtube. Det florerer også informasjon om Thompson på mange nettsted så derfor visste jeg mer enn boka da jeg først startet på biografien. Jeg skal ikke si den var dårlig, men den gav meg lite tilleggsinformasjon. Bærer preg av at Thompson er long gone, og at forfatteren lener seg på mye av informasjonen jeg allerede hadde tilegnet meg før jeg leste boka. **+

Sånn i bunn og grunn burde dette vært delt opp i flere omtaler. Mange av bøkene over fortjener sitt eget innlegg, men det går ikke alltid som man planlegger. Regner med å være i septemberdriv i november igjen :-)



Ikke mye vann i bekken vår forrige uke...

.

onsdag 7. oktober 2015

"The Buddha in the Attic" av Julie Otsuka

Jeg ble temmelig fascinert av Julie Otsuka under Kapittel-dagene i Stavanger. Hun fortalte nemlig historier fra USA som ihvertfall jeg aldri har lest i noen norske skolebøker, ei heller omtalt i de amerikanske, viser det seg. Hendelsene er nemlig en stor, svart skamplett på USA's historie, nemlig hvordan japanerne ble behandlet da de kom til kontinentet. USA er i utgangspunktet en smeltedigel av immigranter, men det har vært stor forskjell på hvor velkomne de forskjellige folkegruppene har vært. USA har vært et sterkt rasistisk land, og dette skjedde i en veldig rasistisk periode. Japanerne ble behandlet som et usynlig tjenerskap i landet og ble ikke integrert i det amerikanske samfunnet. Dette emnet har Julie Otsuka tatt tak i. The Buddha in the Attic følger de japanske postordrebrudene som kom på bestilling til den amerikanske vestkysten mellom 1908-1929.

De japanske jentene var mellom 13 og 17 år, og de gikk med på å gifte seg med japanske menn som hadde reist til USA noen år tidligere etter at kineserne - som hadde kommet for å bygge det amerikanske jernbanenettet - ikke fikk innreisetillatelse etter 1882. Californierne hadde behov for billig arbeidskraft som skulle jobbe med jorden - plukke salat og dyrke bær - og her fikk de japanske mennene innpass. Problemet var, at da disse hadde tjent opp nok penger til å kunne gifte seg så fantes det ikke japanske kvinner å gifte seg med. Siden gifting på tvers av rase var ulovlig i USA fram til 1940 så var det ikke annet å gjøre enn å bestille bruder fra hjemlandet Japan. Ifølge Otsuka så dro mellom 20.-30.000 jenter til USA for å bli gift med menn de aldri hadde sett tidligere. Kun fra bilder som disse mennene hadde sendt av seg selv. Og her starter boka.

Det helt spesielle med The Buddha in the Attic er at Otsuka har valgt å skrive boka ut fra synsvinkelen til det kollektive "vi'et". Det er ikke historien til en eller flere utvalgte postordrebruder vi hører om, men om den samlede gruppen kvinner og deres forskjellige opplevelser, tanker og følelser. Det første avsnittet setter tonen for resten av boka, og den har en overraskende gripende måte å fange meg som leser på.
"On the boat we were mostly virgins. We had long black hair and flat wide feet and we were not very tall. Some of us had eaten nothing but rice gruel as young girls and had slightly bowed legs, and some of us were only fourteen years old and were still young girls ourselves. Some of us came from the city, and wore stylish city clothes, but many more of us came from the country and on the boat we wore the same old kimonos we'd been wearing for years - faded hand-me-downs from our sisters that had been patched and redyed many times."
Jentene ble ikke tvangssendt ut av Japan. Mange av dem ville dra til USA fordi de hadde hørt at der fikk de et mye bedre liv. Ut fra brevene til brudgommene allerede i California hørtes alt lovende og spennende ut, og mye bedre enn et liv på rismarkene i Japan. Virkeligheten var en helt annen. Ofte viste det seg at de oversendte bildene var 15-20 år gamle, eller bilder av bedre utseende kamerater av mennene som søkte seg koner. Og livet i USA ble noe helt annet. De aller fleste av kvinnene ble skuffet, for de ble ofte satt i hardt, fysisk arbeid ute på åkrene, eller i vaskerier eller som hushjelper hos rike amerikanere. De endte som et usynlig tjenerskap, men det å reise hjem var utelukket. Det ville være å miste ansikt, så kvinnene ble værende.
Julie Otsuka
Bildekilde: goldsea.com
"Their children threw stones at us. Their waiters always served us last. Their ushers led us upstairs, to the second balconies of their theaters, and seated us in the worst seats in the house. Their barbers refused to cut our hair. Their women asked us to move away from them in their trolley cars whenever we were standing to close. "Please excuse", we said to them, and then we smiled and stepped aside...We learned to live at a distance from them, and avoided them whenever we could."
Men selv om historiene til disse kvinnene ikke nødvendigvis var lykkelige, så skildrer boka dem på en vakker måte. Godt hjulpet av den spesielle synsvikelen får vi ta del i alle livene deres - forholdet til mennene, hjemlengselen, slitet, barnefødsler og oppdragelsen av egne unger og etterhvert ungdommer som går sine egne veier og som ser ned på foreldrene - førstegenerasjonsarbeiderne - og deres underdanige liv.

Så kom 2. verdenskrig med japanernes angrep på den amerikanske marinebasen Pearl Harbour og livet som tidligere var vanskelig ble enda verre. På kun få dager begynte japanske menn å forsvinne. De ble hentet og kom ikke tilbake til hjemmene sine. Så forsvant større menneskegrupper og etterhvert hele den japanske befolkningen på den amerikanske vestkysten. De ble alle sendt til interneringsleire, ofte midt ute i ørkenen under svært dårlige forhold. Årsaken? Det var militært nødvendig! Japanerne som gruppe ble sett på som forrædere av USA. Spioner som hjalp japanerne i krigen. Selv om disse japanerne ikke hadde gjort annet enn å jobbe og slite for daglig brød og overlevelse i et fremmed og ikke akkurat gjestfritt og inkluderende samfunn. 1941 var i tillegg valgår og det ble politisk populært å gå inn for å samle japanerne i egne leirer. Som tenkt så gjort. Etter krigen fikk de komme tilbake, men da var hjemmene deres som regel overtatt av andre amerikanere, jobbene borte og de måtte starte helt på nytt. En forferdelig behandling av japanerne.

Selv om denne boka tar for seg denne grusomme behandlingen av japanerne i USA så har den ingen gjennomgripende anklagende tone. Den er som japanerne selv, stille aksepterende. Det er ei fantastisk god bok, velfundert og utrolig velskrevet. Otsuka hadde selv en bestefar som forsvant plutselig. Han så de ikke igjen før etter krigen. Otsuka hadde også en bestemor, som til tross for sykdom og dårlig hukommelse, hadde sterke minner fra tiden i interneringsleir. Les boka for dens historiske verdi. Les boka for dens særdeles vellykkede synsvinkel og nydelige språk. Les boka fordi dette nok er den boka som har påvirket meg mest som leser i år. Boka er oversatt til norsk, Buddha på Loftet. Jeg leste den på engelsk. Gjør det, om du kan.

"There be of them, that have left a name behind them, that their praises might be reported. And some there be, which have no memorial; who are perished, as though they had never been; and are become as though they had never been born; and their children after them." -Ecclesiasticus 44:8-9


Kilde: Egen ebok - Forlag: Anchor - Utgitt: 2012 - Sider: 144 - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere



+

.

mandag 5. oktober 2015

"Stone Mattress: Nine Tales" av Margaret Atwood

Som en del av Canada-prosjektet mitt, men også fordi jeg er veldig glad i Atwood, så gikk jeg løs på min første novellesamling fra forfatteren. Jeg har alltid foretrukket romaner fremfor noveller, fordi romaner gir meg en mye mer utbrodert historie og fordi karakterene nødvendigvis får mye mer kjøtt på beina. Jeg tror jeg liker det litt mer omstendelig, ihvertfall i utgangspunktet. Jeg ble derfor overrasket over hvordan jeg utover i boka storkoste meg med denne novellesamlingen til Atwood. I etterpåklokskapens lys ser jeg jo at det er det Atwood'ske språket nok engang som tar meg, og ikke minst evnen til å overraske der man minst venter det. 

I Stone Mattress får vi ni uforglemmelige historier som avslører ganske så groteske samt herlig humoristiske, men også onde sider av menneskeheten. De tre første novellene henger løst sammen og blir fortalt fra tre forskjellige perspektiv. De introduserer oss til den meget suksessrike, eldre fantasy forfatteren av "Alphinland" og et par av hennes venner fra ungdommen. De ser tilbake på livene sine og kommer til noen ganske overraskende konklusjoner. I utgangspunktet kanskje ikke et så spennende scenario, men Atwood har en enestående evne til ikke bare å finne det groteske og bisarre i livets mest dagligdagse situasjoner, men har også den mye sjeldnere og undervurderte evnen til å finne det kjedelige og ordinære innenfor det groteske og bisarre. Resultatet er at disse historiene normaliseres på et vis. Det er vanskelig å forklare, jeg bare kjøper dem med hud og hår og tror det bare kan oppleves ved å lese historiene selv.

I to av de andre novellene, Lusus Naturae og The Dead Hand Loves You, tar Atwood tydelig inspirasjonen fra horrorsjangerens mestre: H.P. Lovecraft og Edgar Allan Poe. Lusus Naturae  peker uten tvil mot Lovecraft's The Outsider og handler om en kvinne som på grunn av en genetisk abnormitet får en hel by til å tro at hun er en vampyr. Pekeren til Edgar Allan Poe finner jeg allerede på coveret til boka - den svarte ravnen - og Poe's dikt The Raven:
"Once upon a midnight dreary, while I pondered, weak and weary,
Over many a quaint and curious volume of forgotten lore—
    While I nodded, nearly napping, suddenly there came a tapping, As of some one gently rapping, rapping at my chamber door...
I The Dead Hand Loves You var det imidlertid ikke en ravn som klorte på døren, for å si det slik. Ganske festlig lesning for meg som nettopp i august leste Edgar Allan Poe i Ingalill's biografisirkel. I novellesamlingens tittelstykke, Stone Mattress, får vi rett og slett en mordhistorie lagt til et cruise i de arktiske strøk der en kvinne er fast bestemt på hevn og mord for en forferdelig urett som ble gjort mot henne for mange år siden. Den største overraskelsen i novellesamlingen var for meg I Dream of Zenia with the Bright Red Teeth. Her fikk jeg et gledelig gjensyn med mine tre venninner fra Atwood's The Robber Bride: Charis, Roz og Tony! Utrolig gøy å lese om dem igjen. Det var som å møte noen long lost friends, og de gav meg et behagelig avbrekk mellom noen av de mørkere historiene. 

Margaret Atwood
Bildekilde: cbc.ca

Atwood avslutter novellesamlingen med Torching the Dusties. Novellen beskriver hvordan ungdom på et ikke-nevnt tidspunkt i fremtiden uttrykker sin harme mot den eldre generasjonen som de mener har drept moder jord med grådighet og blindhet for miljøet. En temmelig relevant problemstilling i dagens samfunn. De yngre føler seg snytt og er rasende bestemt på å gjøre noe med saken. Tittelen sier vel det meste, men også i denne historien klarer Atwood på en mesterlig måte å snike inn galante, eldre menn med høflig og respektful oppførsel mot sine kvinner midt oppi galskapen.

Margaret Atwood har rukket å bli 76 år, og det er ikke vanskelig å se at novellesamlingens tema er eldre mennesker og deres tilbakeblikk på forgangen tid, på ett eller annet vis. Om det er tilbakeblikk på levd liv, opplevd eller manglende kjærlighet, urett som er blitt begått eller valg man har eller burde tatt på et tidspunkt. Likevel er novellene dagsaktuelle, skarpe og vittige med skråblikk i flere retninger. Atwood selv kaller novellene i samlingen for fortellinger, ikke noveller, og statuerer at det ikke er hendelsene i seg selv i livene våre som betyr noe, men historiene vi forteller som et resultat av disse. Vi kan alle være historie- og eventyrfortellere fra egne liv. Jeg skulle likevel ønske at jeg hadde fantasien og ikke minst fortellerevnen til Atwood. Etter min mening en sterk novellesamling! Anbefales.


Kilde: Egen ebok - Forlag: Anchor - Sider: 305 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, CanLitt


 

mandag 28. september 2015

"Fotturar i Norge" av Gaute M. Sortland

Kortprosa og meg har sjeldent fungert. Årsaken kan selvfølgelig ligge i denne enden... Jeg ble likevel minnet om at sjangeren kan ha sine definitive fortrinn, som da jeg leste Hver morgen kryper jeg opp av havet av Frøydis Sollid Simonsen ifjor. Nå er jeg imidlertid fullstendig overbevist, med Fotturar i Norge av Gaute M. Sortland.

Kortprosastykkene hans overrasket meg, for jeg fikk ikke det jeg forventet meg. Og det er alltid et stort pluss! Jeg fikk nemlig så mye mer, og ofte var det de korteste tekstene som gav meg mest. Litt underlig, siden jeg helst trigger på mursteinsromaner. Fotturar i Norge er nemlig ikke en samling historier om vandring i fjellheimen med inngåtte fjellsko, lusekofte, fiskestang, kaffi på bål og gnagsår på hælene. Fotturar i Norge er i bunn og grunn små glimt av livet - som et barn i en bæremeis, en rømt oppdrettslaks på ville veier, en mann oppvokst i et arbeiderklassehjem på Aksdal, en fattigfant uten midler som utnytter gavmildheten til gode venner, en pakke brunsneglegift og en eldre mann i pustemaskin. Fotturar i Norge er på mange måter den norske folkesjela på godt og vondt. Noen ganger humoristisk, andre ganger trassig og innimellom optimistisk eller beint fram melankolsk.

Sortland starter boka med slutten av livet og historien til en eldre mann, før han fortsetter med en tekst om en liten gutt i bæremeis på ryggen til sin far. Deretter går diktene, anekdotene og fortellingene gjennom dagligdagse hendelser til sirkelen sluttes med tekstoverskriften Fotturar i Norge døyr. I hver tekst ligger det rom for tolkninger, og ofte har tekstene en dobbeltbunn. Boka gav meg en helt særegen leseopplevelse, jeg kjente meg igjen, jeg følte meg på en måte norsk og i ett med boka (helt merkelig erfaring), og jeg vil avslutte med parateksten - som i ettertid satt hele stemningen i perspektiv for meg. Denne boka skal leses flere ganger!
"Og regnet vil falle og
snøen vil dale
over Fotturar i Norge"
Anbefales rett og slett!

Kilde: Leseeksemplar - Forlag: Samlaget - Utgitt: 2015 - Sider: 93 - Språk: nydelig nynorsk


Et lite stykke Norge - Børselvfjellet i Finnmark

.

lørdag 26. september 2015

"I Hodet på en Gammel Dame" av Tordis Ørjasæter

Og det er akkurat der jeg har befunnet meg, i hodet til en gammel dame. Eller, rettere sagt - jeg følte vel egentlig at jeg satt og hørte på min gamle mormor fra dengang hun reflekterte over samfunnet og livet - dengang da og nå. Det ble en riktig trivelig opplevelse. I Ørjasæters hode fant jeg nemlig både en ro og en erkjennelse av at alder faktisk er mer enn bare et tall. Alderdommen er også en vekstperiode, et utviklingsstadium man jammen ikke skal kimse av. Samtidig er også alderdommen en balansegang mellom det å resignere og det å faktisk ikke gi opp.

For å referere Cicero i parateksten i boka:
"For meg har avfatningen av denne boken vært så gledelig at den ikke bare har utslettet alt ubehag ved alderdommen, men til og med gjort den hyggelig og innbydende."

Kanskje det er fordi jeg nettopp er blitt femti selv og er inne i et heftig renn av 50-årsdager som absolutt setter fokus på at jeg har kommet meg helskinnet gjennom ihvertfall halvparten av livet at jeg fant boka interessant. For det er den, men jeg tror kanskje man bør ha fått noen år på baken før boka har sin virkning? Jeg vet ikke. Jeg fikk plutselig lyst til å referere noen få kapitteloverskrifter fra boka og litt av deres innhold for å skissere hva denne boka egentlig inneholder.

  • Vi blir alle gamle, hvis vi lever lenge nok
    Hvordan hver periode i livet har sitt særpreg
  • Voksen - eldre - gammel?
    Hva ligger egentlig i disse begrepene? Hva insinuerer de og hvordan påvirker de oss
  • Mye er annerledes nå enn før
    Nei, dette er ikke et "alt var mye bedre før" kapittel...
  • Fra fattigdommens dager til velferdsstaten
    Et blikk på utviklingen av samfunnet vår
  • Fjernsynet og bøkene venter på oss
    Til forskjell fra fotturer i fjellet, utforske verden og være aktive på mange arenaer?
  • Våre formødre og forfedre
    Sies best med Kolbein Falkeid's ord: "Et menneskes røtter er en liten melankolsk sang på bunnen av hjertet"
  • Og saligheta var et bæssmorfang
    Hvordan barn og barnebarn kan være både til glede og sorg
  • Korte dager - endeløse netter
    Når alderen legger tungsinnet over den mest optimistiske
  • "Jeg skulle så gjerne ville forføre deg"
    ...sa Aksel Sandemose til forfatteren og vennen Margareta Strømstedt kort tid før han døde, "men jeg orker ikke". Om å få en kjæreste eller venn i voksen alder.
Tordis Ørjasæter
Bildekilde: lydbokforlaget.no
Med 32 kapittel fordelt på 154 sider berører forfatteren mange sider av livet, uten at hun graver seg for dypt ned i hvert emne hun tar opp. Dette gjør at boka blir lettlest og ikke kjedelig. Dette er ikke en eldre dame som henger seg opp i et tema for aldri å bli ferdig. Med sine 88 år har Tordis Ørjasæter et langt livs erfaring å øse fra. Innimellom korte fortellinger, tilbakeblikk, refleksjoner og kommentarer siterer hun nydelig fra flere av våre kjente og kjære forfattere og poeter. I flere avsnitt kommer hun også med noen gode råd til hvordan man kan håndtere en situasjon som kanskje ikke er så enkel. Som eksempelvis at man i alderdommen får uforholdsmessig mye tid alene.

Boka er, som det står bakpå, "boken for dem som er blitt gamle, men også for dem som er yngre og erkjenner at de selv skal bli gamle en gang." Det har jeg erkjent og følt spesielt sterkt på de siste par årene. Så er det jo opp til hver enkelt hvordan man møter alderdommen - i panisk stress for å holde seg evig ung, eller å akseptere livets realiteter og gjøre det beste ut av hver alder. Jeg vet hvor jeg har landet.  Boka anbefales derfor rett og slett for dem som "er blitt gamle, men også for dem som er yngre og erkjenner at de selv skal bli gamle en gang." :-)

Kilde: Leseeksemplar - Forlag: Kagge - Utgitt: 2015 - Sider: 154 - Utfordring: GoodReads/Norske forfattere


En flott, gammel dame jeg traff på det flytende markedet utenfor Bangkok


torsdag 24. september 2015

"Kledd Naken" av Agnes Lovise Matre

Øystese i Hardanger er for meg sommer, idyll og moreller. Kontrasten til innholdet i Kledd Naken, som er lagt nettopp til denne lille bygda i Norge, kunne ikke vært større. Derfor legger også slagkraften igjen store fotspor i sinnet, og gjør meg forbannet og uhorvelig trist, men også en aldri så liten smule provosert. Av kvinnen som individ.

Bakpå boka leser jeg følgende: "Etter en fuktig bygdefest på Holmatun, det lokale festlokalet, blir Iselin brutalt voldtatt av en nær venn. Redselen for bygdesladder og skammen over at hun ikke var i stand til å forhindre overgrepet, fører til at hun holder voldtekten for seg selv. Et valg som får fatale konsekvenser når ryktene i bygda begynner å svirre og gjerningsmannen blir mer og mer truende. Iselin er svært preget av overgrepet, og det blir ikke bedre av at overgriperen til envher tid lusker rundt henne og familien hennes."

Agnes Matre tar her opp et viktig tema, nemlig isfjellet som voldtekt av kvinner faktisk er. En studie fra 2014 gjort av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress vitner om en sterk realisme i situasjonen til forfatterens hovedperson, Iselin i Øystese. Ifølge studien er det få av kvinnene som blir utsatt for voldtekt som går til medisinsk undersøkelse den første tiden etterpå (så få som 11%). Nesten en tredjedel forteller heller aldri om voldtekten til noen andre. En annen skremmende statistikk når det gjelder gruppene av overgripere er at det er venner, bekjente, naboer, kollegaer eller kjærester/partnere som representeres i den aller største gruppen av voldtektsmenn.

Agnes Lovise Matre
Bildekilde: agnesmatre.com
Kledd Naken lener seg derfor godt mot reelle fakta i samfunnet vårt og det er dette som gjør meg både forbannet og uhorvelig trist. Troverdigheten i situasjonen er fullstendig, og persongalleriet passer som hånd i hanske til historien Matre forteller. Den er vondt realistisk, og menneskene vi treffer er ikke karrikaturer, men ekte mennsker av kjøtt og blod. Alt fra Iselin selv, mannen Tore som jobber 2/4 i Nordsjøen, den kommende fjortis-in-spe-Sara datteren og hennes utfordringer, naboene, venninnene, sladdersentralen på bensinstasjonen og Bygdedyret med stor B. (Bor selv i bygd og vet hvordan det kan oppføre seg...). Historien er fortalt kronologisk, hvor hvert kapittel starter med et romertall samt sted, dato og eventuelt tidspunktet på dagen. Det er 53 kapitler i boka, noe som gjør at historien flytter oss hyppig i tid og sted. Det gir et godt driv fremover. Boka har også et fargerikt språk. Matre gjør effektiv bruk av både metaforer og personifikasjon og bruken av kursivert skrift viser Iselin's tanker innimellom dialogene og den fortellende strukturen. Vi er i rommet, vi er inni hodet til Iselin, og vi opplever den temmelig klaustrofobiske og angstfyllte situasjonen gjennom henne. Dette er bra! Men det er også her jeg blir provosert. For jeg engasjerer meg sånn at jeg setter meg selv inn i situasjonen, og bare vet - at jeg selv ikke kunne tiet om voldtekten. Uansett hvem som forgrep seg på meg. Om det var en far, en nabo, en eks-kjæreste eller en venn. Jeg hadde dratt sporenstreks til sykehuset/legen, anmeldt forholdet til politiet og sørget for at jævelen fikk som fortjent. Uansett!

Ei viktig bok med et stikkvåpen rett inn i et isfjell av en verkebyll i samfunnet vårt.

Kilde: Mottatt fra forfatter - Forlag: Comino - Utgitt: 2015 - Sider: 339 - Utfordring: Norske Forfattere/GoodReads



.

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...