Alice Munro har etablert seg selv som en av verdens fremste moderne novelleforfattere. I tillegg til en rekke litterære priser opp gjennom årene fikk hun også den høythengende Nobelprisen i litteratur i 2013. Alice Ann Laidlaw, som hun ble kalt en junidag i 1931, ble født i Wingham - en liten by helt i sørspissen av Ontario ikke så veldig langt fra grensen til Michigan, USA. Faren drev med oppdrett av blant annet sølvrev, mens moren var lærerinne. Når Alice er 10 år får moren parkinson og bestemoren kommer for å hjelpe til i heimen. En ulykke kommer sjelden alene. 2. verdenskrig har brutt ut, og etterspørselen etter sølvrev er mer eller mindre ikke-eksisterende. I tillegg må familien flytte pga en storflom som tar resten av sølvrevoppdrettet. Hele familien må trø til for å få endene til å møtes. Bestemor ordner hus, far blir vaktmester og Alice selv må jobbe som hushjelp i Rosedale, den rike delen av Toronto mens hun går på folkeskolen. Hun er flink og klarer å oppnå et 2 års stipend, og kommer inn på et journalistprogram på University of Western Ontario samtidig som hun jobber kveldstid på biblioteket og som servitør i feriene. Dette er intet latmannsliv. Hun bytter over til engelsk hovedfag og får sin første novelle - The Dimensions of a Shadow - utgitt i 1950. 1951 flytter hun til Vancouver og gifter seg med Jim Armstrong Munro og begynner etterhvert å jobbe fulltid på biblioteket. 1952 får Alice og Jim sitt første barn, og nå starter livet som har gitt tittelen til biografien.
Alice Munro - med hatt :-) Bildekilde: theguardian.com |
Ny datter fødes på sekstitallet samtidig som novellen Dance of the Happy Shades publiseres og vinner en Governor-Generals Award. Så publiseres en hel roman, eller - sammenhengende fortellinger - og i 1972 vinner hun Canadian Booksellers' Award med denne - Lives of Girls and Women. I takt med suksessen som forfatter så går ekteskapet ad dundas. Alice gremmes mer og mer over å bli bundet til bokhandelen og hjemmet - og ikke minst mannen - så i 1973 oppløser de ekteskapet. Orker ikke dette dobbeltlivet lenger. "She sees herself as a spy, leading a double life, only pretending to be like everyone else. The idea of a hidden identidy appears in many early stories in the form of a watchful child observer, where wathing is associated with shame, betrayal and exposure..". Hun flytter til London, Ontario med jentene og underviser i creative writing på universitetet samtidig som hun får skrive. Dag og natt. Og finner seg selv. I 1976 gifter hun seg på ny med sin gamle venn Gerald Fremlin, men beholder Munro-navnet. Gjennom 80- og 90-tallet blir Alice mer og mer kjent internasjonalt, og gir ut en novellesamling ca hvert 4. år.
Det som preger novellene til Munro er at uansett tema så blir historiene ofte lagt til småbyer i det kjente Ontario. De lener seg også tungt på dype vaner og tradisjoner. Alice benytter seg ofte av enkle og lette mannsskikkelser, mens kvinneskikkelsene nesten uten unntak er mye mer komplekse. "Her use of language is very sophisticated, but I can always hear, underlying the sentence and its rhythms, that rural Ontario sound. Critics have praised her visionary lyricism and dazzlingly paradoxical style, her sure knowledge of the entanglements of human feeling, and her construction of stories from small moments of illumination and recognition."
En av Munros noveller - A Bear came over the Mountain - er også blitt filmet med tittelen Away from Her, med Julie Christie i en av rollene. Jeg har sett filmen. Den var god. Novellen også, som jeg leste først. Alice Munro gir ennå ut novellesamlinger med jevne mellomrom, og flere av dem har jeg liggende i påvente i haugen min. I 2013 fikk hun Nobelprisen i Litteratur og ble hedret som master of the contemporary short story. The lady is still going strong!
Cathrine Sheldrick Ross Bildekilde: open-shelf.ca |
Kilde: Egen ebok - Utgitt: 1993 - Sideantall: 97 - Språk: Engelsk - Utfordring: Biografi, GoodReads
Interessant dame, eller det trodde jeg ihvertfall opp til nå -). Vi får skylde på biografen. Du fikk ihvertfall med deg litt om litteraturen, som er mer enn hva min biograf gadd, han var bare opptatt av hvem Vita hadde sex med, som kanskje er mer spennende, men som ikke gjør at jeg ble bedre kjent med henne enn du med Munro. Har forøvrig bare lest enkelt noveller av Alice - og kan ikke si at jeg ble berørt, husker de rett og slett ikke, og hver gang jeg prøver tror jeg det egentlig er en dameroman jeg husker...
SvarSlettJeg føler at Munro er dull og tung, der Atwood er lett og freidig. Det er noe traust over Munro. Hun skriver godt, men historiene blir for lite oppsiktsvekkende. Som du sier, du husker dem rett og slett ikke. Vel - jeg husker A Bear came over the Mountain, men det er mer for filmen - ikke boka, som forøvrig var en lydbok med en noe dårlig innleserkvinne. Jeg har flere bøker å prøve meg på. Biografien var helt grei, 3- hvis jeg må gi disse stjernene på GoodReads. Litt sånn bla bla. Dessverre. Men, jeg kan fort skifte mening får jeg får lest litt flere bøker!
SlettTenkte på denne samtalen - altså du/Monro, Anita/Brøgger, og til dels min Vita, da jeg hørte Tolstoys tordentale i etterordet på Kreutzer Sonata igår. Det med at barn regnes som obstacles, og kjønnsurettferdigheten, forsåvidt ingenting nytt, men stadig mer in your face når du leser faktiske historier - om hvordan fortidens heltinner løste sine problemer.
Slett(Kreutzer Sonata var fantastisk)
Same same, no difference... Kanskje man burde sette mer pris på kun å være BOKblogger? No money, no pressure, No fame...
SlettJa var ikke Kreuzer Sonata gullgod vel! Og forunderlig lettlest/hørt. Kvinnesyn til Mr.P var nok noe i overkant, men fornøyelig umoralsk og upassende i vår tid :-)
Jeg har også Munroes beste i hylla mi, enda ulest.. Tenker stadig at den må jeg starte på. Kanskje nå, selv om jeg ble mye mer fristet til å lese mer Atwood slik du sammenligner dem.
SvarSlettAng biografien: Det interessante jeg leser ut av dette, er hvor vanskelig det var (og sikkert fortsatt er) å være kvinne, i ekteskap/samboerskap, mor, og forfatter ; Også Suzanne Brøgger sier det i et intervju i Klassekampen:
" Jeg tror kanskje ikke menn tenker på samme måte, at intimsfæren er så spesielt avgjørende for hvordan livene deres blir. Det er i høy grad et spørsmål som kvinnene har tatt på seg. Dypest sett har det også for meg vært et spørsmål om man som kvinne både kan være forfatter og ha en familie.
– Kan man det?
– Ikke automatisk. Jeg tror det er veldig, veldig vanskelig. Forfatter er man 24 timer i døgnet.
– Er de motsetninger, de to størrelsene i en kvinnelig forfatters liv? Moderskapet og det å skrive?
– Ikke så mye moderskapet, men det å passe en familie. Å være omsorgsfull. Og å passe sine manuskripter. Jeg var ganske gammel da jeg fikk familie – min egen familie. Det er også dilemmaet. Hadde jeg fått min egen familie da jeg var i tjueåra, er jeg slett ikke sikker på om jeg hadde hatt kreftene til å bli forfatter. Jeg var så usikker på om jeg kunne"
Ser ut som Brøgger og Munro har erfart nøyaktig det samme. Kanskje Munro enda sterkere, siden dette var sånn ca midt på 1900-tallet hvor det nok var enda mindre akseptert at ikke kvinnen "kjente sin plass". I disse dager, hvor spesielt den gjennomsnittlige norske forfatter ihvertfall, ikke kan leve av forfatteryrket alene, så må nok både kvinner og menn ofre forfattertimer for betalende arbeid og deling av arbeidsoppgaver i heimen. Med mindre man har dobbeltarbeidende kone, eller mann. Men hvem har det i disse dager? Nødvendigvis ikke spesielt lukrativt dette forfatteryrket nei, så drivkraften må være sterk...
SlettKjedelig biografi eller ikke - jeg liker det lille jeg har lest av Munroe! Og nå har jeg jo lest biografien din om henne, så da trenger jeg ikke lese flere ... men flere noveller blir det garantert!
SvarSlettJeg er også veldig klar for novellene fra Munro. Men de må leses i papirform. Jeg fikser dem ikke i lydbokformatet. Det samme gjelder forsåvidt også Atwood's noveller. Jeg er rar der...
SlettDet jeg har lest av Munro har vært veldig bra, mye spennende mellom linjene der det kan virke traust. Skjønt, Atwood er av en helt annen kaliber! Men uansett, synd at en biografi kan få folk til å la være å lese Munro fordi biografen skrev dårlig.
SvarSlettÅ jeg skal nok lese Munro, jeg syns bare at forfatteren av bio'en hadde en kjedelig tilnærming til stoffet - eller, at hun ikke hadde så mye spennende stoff å jobbe med. Munro selv er jo noe helt annet, selv om jeg foretrekker Atwood ja :)
Slett