mandag 13. mai 2013

Bokomtale - 1001 boka "Stormfulle høyder" av Emily Brontë

Bildekilde cover:
kasiopeiiasbok.wordpress.com
Denne klassikeren har jeg lest mye om, men ikke lest før nå. Boka ble gitt ut i 1847 og var den eneste boka Emily Brontë noen gang skrev. Jeg har lenge lurt på hvorfor, helt til jeg omsider googlet denne Brontë-søsteren og fant at hun døde av tuberkulose året etter bokutgivelsen - i 1848. Stormfulle høyder kalles et godt eksempel på gotisk litteratur - som tilhører romantikken - og den bekrefter enda en gang at jeg ikke er så veldig begeistret for sjangeren selv om boka er godt skrevet. Jeg klarer likevel ikke holde meg helt borte fra den gotiske litteraturen. Merkelig! Kan jeg være en skap-romantiker uten å vite det selv tro?

Dramaet i Stormfulle Høyder fortelles i all hovedsak som et tilbakeblikk fra den eldre hushjelpen Nelly Dean som tidligere jobbet på godset Wuthering Heights. Huset Thrushcross Grange tilhørende dette godset - og hvor Nelly nå arbeider - blir utleid til en ny leietaker, og han blir interessert i både huset og godset som det hører inn under etter å ha møtt den svært mutte og lite meddelsomme godseieren Heathcliff og de andre nåværende mørksinnede og merkelige beboerne på Wuthering Heights. Hva hushjelpen kan fortelle er en virkelig kompleks kjærlighetshistorie som i all hovedsak fokuserer på forholdet mellom Heathcliff og Catherine Earnshaw. Heathcliff er foreldreløs og blir som liten gutt brakt til Wuthering Heights av godsets eier Mr. Earnshaw. Mr. Earnshaw har to egne barn, Catherine og Hindley. Heathcliff blir raskt favorisert over Mr. Earnshaw's egen sønn Hindley, og en bitter rivalisering utvikler seg mellom disse to guttene, og den forsterker seg bare ytterligere etter Mr. Earnshaw's død. Samtidig blir Catherine og Heathcliff forelsket, og det er deres kjærlighetsforhold som dominerer boka. Her finner man imidlertid ikke den typiske "den vakre kjærligheten overvinner alt" varianten. Historien er derimot mørk og forskrudd og dreier seg rundt de ikke fullt så romantiske karaktertrekkene besettelse, grådighet og lyst.

Emily Bronte
Bildekilde: awsomepeople.com.ua
Det som er noe merkelig med hele historien er at det faktisk ikke finnes en definert helt eller heltinne her. Både Heathcliff og Catherine har begge tiltalende, men også vært lite tiltrekkende karaktertrekk. Jeg både liker dem og avskyr dem på samme tid. Det er en direkte usunn, altoppslukende og flammende kjærlighet mellom dem og den blir så til de grader mørk og forskrudd at den fortærer dem begge. I utgangspunktet skulle man tro at en slik kjærlighet måtte være det ultimate å finne, men når man ser hva denne kjærligheten fører til - galskap, mord, fangenskap og ikke minst ekstrem hevn så blir til og med deres kjærlighetserklæringer til hverandre makabre. Likevel kan jeg ikke fri meg fra det faktum at Heathcliff, som står i sentrum for det meste og groteske, er den mest spennende karakteren jeg har lest om på lenge. Hvordan kan et menneske som er istand til å elske så høyt være så til de grader ondskapsfull?

Dette var ei spennende bok, og til tross for at jeg i utgangspunktet ikke er spesielt glad i romantikken og dens gotiske litteratur så må jeg si at jeg denne gang ble mer enn fascinert over persongalleriet. Her var det lite dydighet å spore og Catherine er vel så langt fra en tafatt veggpryd som man kan komme, selv om også hun blir styrt av og er fokusert på den store kjærligheten. Er du glad i happy endings så er ikke dette boka for deg, og kanskje derfor tiltalte den meg. Her er det de mørke følelsene, egoismen og sjalusien som råder. Det er virkelig synd at Emily Brontë kun fikk skrevet ei bok. Den kan imidlertid sterkt anbefales! (Og utgaven min - en rød, skinninnbundet variant med gullskrift er et nydelig verk å ha i hylla!)


Kilde: Egen bok
Forlag: Frogner Trykkerier
Utgitt: Ukjent
Sideantall: 279
Språk: Norsk
ISBN: Ukjent
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads



Nå ser jeg virkelig fram til sommerblomstene :o)

.

13 kommentarer:

  1. Då eg høyrte denne på lydbok for nokre år sidan vart eg ikkje så altfor imponert. Eg er nok ingen stor fan av gotisk litteratur, men romantikeren i meg elsker "Jane Eyre" (skrevet av ei Brontë-søster). Om du vil ha meir Brontë kan eg anbefale Anne Brontës "The Tenant of Wildfell Hall."

    Ha ein fin kveld!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har kun lest bøker fra Charlotte og nå Emily, så The Tenant of Wildfell Hall er notert bak øret! Til $0.99 på Amazon for Kindle er den jo ikke akkurat en stor investering ;o) (Boka Agnes Grey, også av Anne Brontë, ligger gratis på Amazon ser jeg - just as U know)

      Slett
    2. De har den gratis også. Lastet den ned med gode intensjoner for noen måneder siden. (hvis du vil spare de 0,99 mener jeg -)

      Slett
    3. Pokker - 0,99 til ingen nytte!? ;)

      Slett
  2. Husker filmen godt. Den var jo til å gråte av, husker jeg.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var ikke klar over at den var filmatisert engang... Den må jeg få min kjære sønn til å sjekke opp på internett (han er en racer til å finne gamle filmer til meg ;o)

      Slett
  3. Stormfulle høyder er mer gotisk enn Jane Eyre - den har i alle fall et mørkere tema. Jeg leste boken for noen år siden, og så en filmatisering etterpå. Interessant det du skriver om Heathcliff, "Hvordan kan et menneske som er istand til å elske så høyt være så til de grader ondskapsfull" - jeg har tenkt at det kan komme av hans oppvekst. Han kan ikke hatt det godt før han kom til Wuthering Heights, og selv der ble han uglesett. En spennende historie - nettopp pga den mørke, spesielle kjærligheten mellom de to.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja det ble definitivt en spennende historie etterhvert. En så mørk og destruktiv kjærlighet tror jeg ikke jeg har lest om tidligere. Det må ha vært en skikkelig bombe av en bok dengang i 1847 da boka kom ut. Jeg må få se å få fatt i filmen, som også Anita har sett. Jane Eyre ble jo som en sommereng i forhold til denne historien... Igjen ble jeg tatt litt på sengen av en kjærlighetshistorie. Jeg må nesten innrømme jeg begynner å like enkelte av bøkene skrevet i romantikkens tidsalder :)

      Slett
    2. ...en sommereng...hehe, en treffende beskrivelse! Ja, kjærlighet kan være verdt å lese om, når språket er godt :)

      Slett
  4. Jeg var (er) stor fan av boka, som jeg også hadde på skolen, med akkurat samme foreleser som Pygmalion, notatene fulgte ei hel A4 notatbok, og jeg trodde det var dypsindig visdom og hente, helt til jeg leste de opp for en tid tilbake, der hver ordrettetsetning fra foreleseren, var etterfulgt av frie assosiasjoner om benken jeg satt på og hva jeg skulle gjøre etterpå. Foreleserens røde krøller var nøye skissert, og ikke minst det faktum at den eneste grunnen til at jeg gadd sitte der at all, var at han var irsk - og det klang så fint.
    (muligens kan denne irsken også være forklaringen til at hele notatserien var fulgt av uforståelige notater. Han var ikke så lett å forstå, selv om han gjentok hver setning thrice.)

    Det jeg husker bortsett fra den gotiske romansen, og Heathcliff som drømmemann, hey, jeg var ung og er tross alt modellen til dagens fleste farlige helter. (Twilight Edward, 50Grey osv, han og Darcy). Det jeg husker best er Nelly, tidenes mest upålitelige forteller, som egenhendig orkestrerte hele tragedien med løgnene sine. Innfløkt!

    (beklager tastediareen)

    SvarSlett
    Svar
    1. , så kan man lure på da, hvorfor jeg konsekvent skriver FULGT, hver gang det skal stå FYLT.

      Slett
    2. Ja Nelly var ei innful dame, det skal være visst. Det kunne vært interessant og fått Heathcliff's versjon av sannheten! Jeg mistenker at den ville vært svært så forskjellig... Twilight Edward med 50Grey & company kan bare gå og legge seg, for Heathcliff overgår dem alle - by far! Det var karakteren sin det! Når det gjelder foreleseren din...så forstår jeg at du må ha vært en smule betatt. Av ham også. Det kan umulig ha vært Heathcliff som fikk deg til å doodle røde krøller :) Kan forsåvidt forstå fascinasjonen for det irske språken, jeg er tross alt samboer med en. Mørk istedenfor røde krøller, men dog. Ekstra sjarmerende blir det jo når de forsøker seg på stavangersk tonefall på toppen av det norske språket, hehe..
      Å følge - i fylla - fulgte - har føllet?... who cares...;)

      Slett
  5. Marianne, med den siste setningen innser jeg at du har gått glipp av en karriere innen hiphop. Vakkert!

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...