lørdag 5. september 2015

"Mor Courage og Barna Hennes" av Bertolt Brecht

Dette er et teaterstykke som ble skrevet av Brecht i 1939 da han var i eksil i Sverige. Stykket handler om Mor Courage og hennes tre barn, - to sønner og en stum datter - som livnærer seg under 30-års krigen på 1600-tallet av å selge varer til soldatene fra vogna si. De er fullstendig avhengige av krigen for å overleve, og vet å utnytte krigens ulykker til egen fordel. De fire er hele tiden på reise rundt i Europa og følger krigens gang. Men krigen, som gir dem såvidt penger til mat og husly i vogna, tar også barna fra Mor Courage. En etter en. Hun må betale en høy pris for å overleve.

Jeg tror jeg ser hvor Brecht ville med skuespillet sitt, men i bokform fungerte det svært dårlig for egen del. Jeg sitter igjen med følelsen av at Mor Courage var villig til å ofre alle ungene sine for business'en sin, hun var en kaldblodig handelskvinne av rang og lot tilsynelatende lite gå innpå seg. Hun så på sin stumme datter som verdiløs og hun favoriserte sønnen og krigshelten Eilif over dem alle. Courage eller ei, hun får ingen medfølelse fra meg. Penger var det viktigste. Det eneste forsonende trekket jeg fant var at hun ikke reiste fra datteren sin da hun fikk tilbudet om å drive et vertshus sammen med kokken til feltmarkskalken.

Bertolt Brecht
bildekilde: art-sheep.com
Det var også vanskelig å få grep på skuespillet. Fremmedgjøring dukket opp i hodet gjentatte ganger under lesingen. Det var vanskelig å føle noe annet enn forakt for hele greia. Og det er nettopp her jeg tror Brecht vil. Meningsløsheten med krig og survival of the fittest. Jeg fikk ikke engang medfølelse med Kattrin, den stumme datteren, selv om en slik karakter så absolutt burde påvirke meg som leser. Til alt overmål er skuespillet pepret med sanger, som om det skulle være en musical. Og kanskje akkurat det ville fungert, for da ville ihvertfall stykket for meg vippet helt over.

Enten forstod jeg Brecht - eller ikke. And frankly, I don't care much, for dette engasjerte meg ikke...

LimeLight - Australia's Classic Music and Arts magazine - summerer det hele opp i årets lengste setning - og jeg er fullstendig enig i konklusjonen, etter siste komma...:
"As a visionary playwright and theatrial theoretician Brecht is a pretty divisive figure. His idea that "Epic Theatre" should be a vehicle for symbolic, moralistic, politically charged narratives rather than merely a pleasing plot, that unnecessary pathos or sentimentality should take a back-seat to rational self-examination, and that a play should be conspicuously artificial instead of seeking to suspend an audience's disbelief, had an undeniably seismic influence on the course of 20th century theatre, but Brecht is definately not for everyone." 

As a visionary playwright and theatrical theoretician Brecht is a pretty divisive figure. His idea that “Epic Theatre” should be a vehicle for symbolic, moralistic, politically charged narratives rather than merely a pleasing plot, that unnecessary pathos or sentimentality should take a back-seat to rational self-examination, and that a play should be conspicuously artificial instead of seeking to suspend an audience’s disbelief, had an undeniably seismic influence on the course of 20th century theatre – but Brecht is definitely not for everyone. - See more at: http://www.limelightmagazine.com.au/live-reviews/review-mother-courage-and-her-children-belvoir#sthash.oIl79mQb.dpuf
As a visionary playwright and theatrical theoretician Brecht is a pretty divisive figure. His idea that “Epic Theatre” should be a vehicle for symbolic, moralistic, politically charged narratives rather than merely a pleasing plot, that unnecessary pathos or sentimentality should take a back-seat to rational self-examination, and that a play should be conspicuously artificial instead of seeking to suspend an audience’s disbelief, had an undeniably seismic influence on the course of 20th century theatre – but Brecht is definitely not for everyone. - See more at: http://www.limelightmagazine.com.au/live-reviews/review-mother-courage-and-her-children-belvoir#sthash.oIl79mQb.dpu
for symbolic, moralistic, politically charged narratives rather than merely a pleasing plot, that unnecessary pathos or sentimentality s - See more at: http://www.limelightmagazine.com.au/live-reviews/review-mother-courage-and-her-children-belvoir#sthash.oIl79mQb.dpuf
As a visionary playwright and theatrical theoretician Brecht is a pretty divisive figure. His idea that “Epic Theatre” should be a vehicle for symbolic, moralistic, politically charged narratives rather than merely a pleasing plot, that unnecessary pathos or sentimentality should take a back-seat to rational self-examination, and that a play should be conspicuously artificial instead of seeking to suspend an audience’s disbelief, had an undeniably seismic influence on the course of 20th century theatre – but Brecht is definitely not for everyone. - See more at: http://www.limelightmagazine.com.au/live-reviews/review-mother-courage-and-her-children-belvoir#sthash.oIl79mQb.dpuf

Kilde: Egen bok, Forlag: Gyldendal, Utgitt: 1968, Sideantall: 115, Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere

Her trengs en blomst...
.

5 kommentarer:

  1. Det er noe som klinger gjenkjennende baki hodet mitt, men jeg greier ikke dra det frem. Hm... det kommer til å ligge å surre :) Spennende å lese dine tanker om boken, var det i alle fall.

    SvarSlett
    Svar
    1. Definitivt annerledes og utenfor min lesekomfortsone ja. Men tester jeg ikke grensene, så vet jeg heller ikke hvor de går :) Foreløpig holder jeg en knapp på Shakespeare... og kjenner at skuespill i bokform er det en stund til jeg forgriper meg på igjen. Man lærer osv. men jeg gir meg nok ikke :)

      Slett
    2. Vil du prøve deg igjen, kan jeg anbefale Lilleskogen av Jesper Halle. Et stykke om barn, for voksne. Jeg leste det først og så teaterfremførelsen etterpå. (Har blogget om begge...) Leste også Medealand av Sara Stridsberg, det falt ikke i smak, holder en knapp på Shakespeare jeg også :)

      Slett
  2. Der ser du. Er ikke dette 1001?
    Jeg assosierer øyeblikkelig Vigdis Hjorth inn når jeg tenker på Brecht. Hun skrev et begeistret essay om han i den nyeste essaysamlingen (fordi jeg ikke husker navnet pr.nu) + dårlig samvittighet. Hadde den på pensum på grunnfaget (alit), men gadde ikke lese både Brecht og Beckett og dumpet Courage til fordel for Godot. Skjønner nå at det kanskje var smart, selv om jeg normalt liker både forkastelighet og fremmedgjøring...

    (vi skulle sett det på teater)

    SvarSlett
    Svar
    1. Akkurat den er dessverre ikke 1001 Ingalill.. Da hadde den ennå vært god for noe.. Vigdis og assosiasjonen? Har ikke lest essaysamlingen hennes. Jeg har et par bøker ennå i hyllene som skal leses først. Brecht og Beckett's Godot? Ja det var pest og kolera... Nå har jeg lest begge, og må si - at jeg fikk mest ut av Godot. For den var så totalt fjern at den ble kul :) Intet kult med Courage, så der gjorde du et smart valg. Fremmedgjøring ok - forkastelighet, under tvil kan være greit. De to sammen ble overdose i skuespillformatet. Men ja - definitivt skulle vi sett begge på teater. Jeg har kun sett utdrag fra Godot. Fornøyelig!

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)