mandag 5. januar 2015

"Den vanvittige" av Kahlil Gibran

For 2015 har jeg noen faste og noen flytende målsetninger. En av de flytende er å lese litteratur fra land jeg sjelden besøker. Jeg vil også prøve meg litt mer utenfor egen komfortsone ved å lese mer prosapoesi, en sjanger jeg fikk øynene opp for i fjor med Hver morgen stiger jeg opp av havet av Frøydis Sollid Simonsen. Idag har jeg lest nok ei bok som føyer seg inn i denne sjangeren som jeg virkelig begynner å like. Den vanvittige er skrevet av Kahlil Gibran, forfatteren bak den store suksessen Profeten, ei bok som visstnok er ei av de mest siterte bøker i verden.

Den vanvittige inneholder rare og underfundige historier om livets mangfoldigheter. Den er lettlest på overflaten, men samtidig også tankevekkende, innsiktsfull og selvreflekterende. Boka er en samling av korte lignelser og dikt som varierer i lengde fra et enkelt avsnitt til noen få sider. De er individualistiske av natur og sentrerer seg rundt en enkelt person eller sjels handlemåte i forhold til verden rundt seg. Kommunikasjonen som foregår er både samtaler med Gud, venner, naboer, fremmede, dyr og seg selv. 
"I byen hvor jeg vokste opp, bodde en mor og en datter, som begge gikk i søvne. En natt da verden lå innhyllet i den dypeste stillhet, møttes mor og datter i tåkesløret i hagen, begge var i dypt søvn, men gikk med åpne øyne.
Og moren begynte å snakke, hun sa:
Endelig, endelig, der er du min fiende! Du som ødela min ungdom og bygde ditt liv på ruinene av mitt. Kunne jeg bare drepe deg!
Og datteren svarte:
Å, hatefulle, selvgode gamle kvinne! Du som står og sperrer min vei mot friheten! Som vil gjøre mitt liv til en kopi av ditt eget skyggebleke liv! Bare du var død!
I samme øyeblikk gol en hane, og begge kvinnene våknet.
Moren sa mildt: Er det deg, vennen min? Og datteren svarte blidt: Ja, kjære mor."
Khalil Gibran
Bildekilde: famousauthors.org

Kahlil Gibran var en libanesisk kunstner, poet og forfatter. Han ble født i Libanon og levde mesteparten av sitt produktive liv i USA. Barndommen var preget av familiens fattigdom, og Gibran fikk derfor ingen skolering som ung. Presten kom imidlertid ofte og lærte ham om Bibelen og de syriske og arabiske språkene. Allerede på denne tiden begynte Gibran å få ideer til det som senere skulle bli hans store verker.

Den vanvittige likte jeg utrolig godt. Det forslitte uttrykket en liten perle passer faktisk på denne boka. Neste gang jeg visiterer bruktbokhandelen i Stavanger så skal jeg se etter Profeten. Det hadde vært flott og hatt begge bøkene i samme spesielle innbinding. Anbefales alle som vil forsøke seg på prosapoesi som er lett begripelig, men likevel har dybde i seg.



Kilde: Egen bok
Forlag: Ex Libris
Utgitt: 1997
Språk: Norsk
Sideantall: 76
ISBN: 9788273845962
Utfordring: Utenlandske forfattere, GoodReads


Kunsten å klippe hekk... Bangkok, Thailand

.

6 kommentarer:

  1. Så fin en omtale! Jeg har en nesten utslitt utgave av Profeten fra mine unge år, samt en nyere praktutgave. Denne skal jeg også kikke etter, fordi jeg likte smakebiten. (hva er prosapoesi? Poetisk prosa eller prosaisk poesi? )

    SvarSlett
    Svar
    1. Så du har Profeteten ja. Dette var en fullstendig ukjent forfatter fra min side, og boka ble kjøpt på innfallsmetoden. Av og til treffer jeg blink. Prosapoesi er prosa med poetiske innslag. Måtte sjekke med Bokkilden, Ark og Bokklubben. De kaller alle sjangeren for prosalyrikk. Frøydis Sollid Simonsen kaller de for prosastykker eller kortprosa. Det ser ut for at jeg enten får konvertere eller holde på egne begrep her. Kjært barn :-)

      Slett
    2. Jepp, har brukt den i både konfirmasjon, brullyp og andre begivenheter… En klassiker med visdomsord. :) Kortprosa trenger vel ikke være poesi/lyrikk? - eller ?? Ang. Prosapoesi/lyrikk vil ikke egentlig Ruth Lillegravens Manilahallen og Marit Kaldholds Lodzbok også komme inn under en slik definisjon? Gruble, gruble..**

      Slett
    3. Litt rart med de sjangrene. Både Urd og Manilahallen kalles Lyrikk. (ref. Bokkilden og de andre). Det ser ikke ut som om det er noen faste krav til å kalle slike blandingssjangere ved samme navn. Uansett har jeg funnet at jeg liker slike sjangerbastarder som ikke har noe rent opphav. De skaper en helt spesiell stemning som jeg kjenner tiltaler meg.

      Slett
  2. Notere, notere.
    Korte, vise bøker kommer garantert godt med når jeg, som alltid, innser rundt november, at her må det kriselesing til for å nå oppgitte mål. Jeg liker også bastardsjangre. Tror det er den eneste måten å få meg til å lese lyrikk på - at de bryter med de fordommene, som sikkert bare finnes i mitt hode, og presenterer stoffet i, for meg, kjente former. Eg. Urd, Hekla Myter, Yassan (som forøvrig er den eneste lyrikken jeg har lest på år.) Tenkte aldri på Simonsen som lyrikk, mer som kort roman, det samme med Kaldhol. æHHHH, jeg glemte Kaldhol på nomineringslista, hvordan er det mulig - hun var jo blant de beste jeg leste ifjor. æhhhhh...
    Helt til jeg skrev nanvet hennes i forrige setning - har hun vært helt borte for meg....
    Internettpause beordres. Ut på tur.

    SvarSlett
    Svar
    1. Angrer ennå på at jeg lot Yassan ligge igjen på bokbordet da jeg fikk velge bok først... Lyrikk ble jeg presset til å lese på det som nå heter VGS, og det var tvang fra første stund. Jeg tror det var derfor jeg fikk skrekken. Har alltid likt Jan Erik Vold og Inger Hagerup da, men det er de eneste. Føler bastardsjangere gir mer fleksibilitet, om jeg kan kalle det det. Som Espedal-bøkene. Da spesielt Imot Naturen. En utfordring i tillegg til leseglede. Kaldhol har jeg ikke lest, og sorry for deg som ikke fikk boka på nomineringslista!! Bahh!! Rotehue! Tur med devildog? Hjelper sikkert på det meste :-)

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)