"Gå aldri fra meg" av Kazuo Ishiguro

Noen bøker er ekstraordinære. Det var denne. Gå aldri fra meg av bookerprisvinner Kazuo Ishiguro krøyp innpå meg og ga meg skikkelig gufne gysninger. Tenk om samfunnet vårt kommer dit? Tendensene er der jo allerede. Jeg foregriper begivenhetenes gang...

Romanens fortellerperson er Kathy, en kvinne i begynnelsen av 30-årene som introduserer seg selv som omsorgsperson bare måneder unna å bli donor. Som leser får vi ikke vite hva som ligger i disse begrepene før det utover i boka begynner å snike innpå deg - hva er det egentlig man leser her? Kathy er kommet til en overgang i livet, og begynner derfor å mimre om Hailsham, skolen på den engelske landsbygda der hun vokste opp med sine to nærmeste venner, Tommy og Ruth. Disse danner en nokså spesiell trio. Ruth er den som er full av ideer og spillopper, men veldig sta. Tommy har et voldsomt og ukontrollerbart temperament mens Kathy er den stødige av dem og er limet som holder alle tre samlet. Vi får ikke vite noenting om familiene til disse tre personene, ei heller hvorfor de aldri får bevege seg utenfor skoleområdet. Som forteller er Kathy veldig observant, spesielt når det gjelder formidling av menneskelig adferd, og dette setter tonen i romanen. Språket er enkelt og historien blir fortalt med en slags fullkommen ro. En ro som står i sterk kontrast til spørsmålene som aldri stilles, både ved merkelig teminologi og samtaler mellom elevene og lærerne/forstanderne som varsler leseren om at det er noe svært så alvorlig som ligger og lurer under overflaten.

Kazuo Ishiguro
Bildekilde: themanbookerprize.com

Sannheten, som blir fortalt stykkevis og delt utover i romanen, krever at leseren er observant. Og uten at jeg skal komme med noen spoiler så er den skremmende. Skremmende fordi den forteller noe om hvordan forbrukersamfunnet vårt har utviklet seg og hvordan verdien av menneskeliv har endret. "Hvorfor skal ikke vi ha sjel?" På dette punktet i romanen blir det tydelig for leseren at Kathy, Tommy og Ruth er mennesker i alle betydninger av ordet, med talenter og intelligens, svakheter, styrker og komplekse følelser. Likevel blir de sett på som freaker av såkalte normale mennesker.

Dette er en stille og urovekkende roman som gjorde meg sterkt oppmerksom på det smale skillet mellom etikk og vitenskap. Historien var sår og gripende, samtidig som den gjorde meg forbannet. Forbannet på egoismen til mennesker som kan utnytte andre på den mest groteske måten. Det finnes en sterk tematisk parallell til filmen The Island med Scarlet Johansson og Ewan McGregor, og jeg skal innrømmet jeg googlet for å sjekke om Ishiguro var involvert der - noe han ikke var. Boka ble imidlertid til en mye sterkere opplevelse, spesielt pga den hjerteskjærende slutten. Og selv om tema i og for seg er det samme, så er historien bak helt forskjellig.

Den litterære stilen til Ishiguro legger vekt på de små øyeblikkene og vil nok skuffe dem som forventer et sterkt og intenst plot. Selv om historien tenderer innom science fiction så er romanen mer opptatt av karakteroppbygning og tema. Hvis du liker forfattere i tradisjonen til Ian McEwan og Margaret Atwood (hvor The handmaids tale skaper en annen slags dystopi) så vil du med stor sannsynlighet bli sugd inn i Ishiguros alternative verden der fortiden også er fremtiden.

Anbefales så absolutt!

Publishers weekly 

"Så utsøkt observert at selv de mest hverdagslige hendelser blir til lysende romankunst... en sviende advarende fortelling..."

Booklist

"I denne lysende romanen tar forfatteren oss med på en følelsesmessig reise gjennom nåtid og fortid, og balanserer på den fine linjen mellom medlidenhet og avsky, fornøyelse og lidelse."

Kilde: Fått i gave
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2011
Språk: Norsk
Sideantall: 309
ISBN: 9788202282462
Utfordring: Utenlandske forfattere, GoodReads

Thai-design