onsdag 2. oktober 2013

"En dåre fri" av Beate Grimsrud

Jeg holder meg til psykiatrien i ei bok til - denne gang i vår egen samtid. Boka til Grimsrud kom ut i 2010 og fikk Kritikerprisen samme året. Du verden var det fortjent!

Boka handler om Eli og stemmene inni hodet hennes som hun har hatt løpende dialog med siden hun var barn. Stemmene tilhører fire forskjellige gutter. Espen, som er den lekne og eventyrlystne. Emil som er rakkarfanten. Erik som kan være temmelig aggressiv og fysisk rå samt den dekadente kunstnerprinsen Eugen som dukket opp da Eli ble noe eldre. I perioder takler Eli stemmene i hodet og tar kontroll, i andre perioder av livet driver guttene henne ut i psykosen. Eli er forfatter, og noen ganger kan hun bruke guttene som inspirasjon og idébank. Det aller meste av tiden trenger imidlertid Eli hjelp til å håndtere hverdagen og ta kontroll over guttene for å kunne bestemme over sitt eget liv. Dette er historien om Eli fra barn til voksen alder og et møte med psykiatrien i Norge og Sverige. Dette er historien om en sterk, men likevel skjør kvinne og hennes brutale og hjerteskjærende indre reise. Jeg ble helt satt ut!

Bokas åpningslinjer forteller mye om historiens nøkkelinnhold. Den starter så her: "Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn..." Dette gir allerede i startfasen en viktig nøkkel inn til fortolkning av romanen, for er det virkelig forfatteren selv som er Eli? Skriver Beate Grimsrud egentlig om seg selv? I historien er Eli som Beate forfatter. Hun skriver også de samme romanene og novellene som Grimsrud selv har gitt ut. Eli får de samme prisene for bøkene sine, begge får skriveropplæring, begge har forfatter- og fotballspillerdrømmer når de er unge og begge er norsk/svenske. Hvor stopper virkeligheten og hvor starter fiksjonen? Jammen ikke godt å si. Spesielt ikke når man ser på det spesielle narrative grepet som forfatteren tar: Den fiktive forfatteren (Eli) skriver boka som den faktiske forfatteren (Beate) har skrevet og som jeg som leser nå sitter og leser! Her er det ikke bare den psykotiske Eli som blir forvirret!

Eli er både gutte- og jentenavn, og gjennom hele romanen får vi jevne drypp av at Eli ser på seg selv som en gutt i en jentekropp. Hun har et skall hun ikke helt kjenner seg igjen i. "Når jeg hører undersøkelser om hva kvinner og menn er gode til, eller hvordan de er, kan jeg ikke kjenne at jeg tilhører noen av gruppene. Jeg tenker på meg selv som Eli. Eli med guttene..". I hennes hode balanserer de fire fiktive guttene Eli's manglende kjønn, og det er spenningen mellom hvem av disse fem personene inni Eli's hode som får ordet og som får bestemme som er gjennomgripende i romanen. Følgende avsnitt beskriver mye av Eli's komplekse indre liv:
"Jeg lukker øynene. Guttene prater hele kvelden. Samme gamle oppfordringer. Så blir det plutselig stille. Jeg setter på radioen. Det ble så ensomt. Det er værmeldingen. Til sjøs og på land. Været gjør meg bedrøvet. Da er guttene der igjen. De småprater med hverandre. Det er ikke ment for meg. Jeg er bare en kropp å være i. Jeg har ikke kontroll over tankene, stemmene strømmer fritt. De sender ordene mellom seg. Diskuterer saker og ting... "Nei", roper jeg, "ikke i kveld." De bremser meg når jeg snakker. "Hysj, ikke si noe. Vi ringer hverandre. Det er derfor det kan virke litt rotete av og til." Erik ler. Jeg ler. Jeg er et helt barnehjem."
Beate Grimsrud
Bildekilde: finnlitt.org
Eli vandrer inn og ut av psykiatrien i både Norge og Sverige, og hun er veldig oppmerksom på pasientrollen. Etterhvert lærer hun seg teknikker og prøver å tilpasse seg så hun slipper ut fra innleggelser raskere. Noen perioder er bedre enn andre, men ofte må hun tvangsinnlegges. Det kan være temmelig brutalt, og gir meg som leser innblikk i en del av behandlingsmåtene av psykiatriske pasienter som jeg egentlig ikke ønsker å vite. Tvangsmedisinering og beltelegging er en del av regimet, og legene har makten - og kan ta makten - når det trengs. Eli ser imidlertid at hun skriver godt når hun er syk, og klarer faktisk å se noe positivt i sykdommen etterhvert som hun blir eldre. Hun normaliserer den og gjør den i perioder til en del av sin kreative natur. Hun innser også at hun i tyngre perioder ikke kan ta vare på seg selv og aksepterer også innimellom nødvendigheten av institusjonen. Skrivingen har en terapeutisk virkning på Eli. Som andre kan trøstespise så kan Eli stå opp om natta og trøsteskrive. Som en overlevelsesstrategi. Gjennom skrivingen får Eli en vei tilbake til barndommen og et reservoir av fortellinger som kommer som perler på en snor i den noenlunde kronologiske fortellingen i En Dåre Fri.

Boka er delt inn i 5 deler, og hver av delene inneholder mange korte kapitler. Det er mange tidsskifter i teksten, og man ser gjennomgående at sceneskiftene kommer når problemene dukker opp. Da droppes tema i løse luften og historien beveger seg enten fremover eller bakover i tid, eller man får en parallellhistorie istedenfor. Blir det for vanskelig og Eli altfor syk så forsvinner også språket, og med det ordene, og sceneskifte benyttes for å dra historien videre. Et annet grep som Grimsrud benytter er å benytte seg av utdrag fra Eli's pasientjournal i teksten. Denne teksten er i kursiv og stikker seg synlig ut fra resten. Vi får en annen fortellerstemme hvor Eli blir sett utenfra og hvor utklippene fra pasientjournalen skaper sin egen historie om Eli. Konklusjonene dras fra en person som har samtidens legekompetanse og som speiler skandinavisk psykiatri på 2000 tallet. Denne fortellerstemmen er autoritær og objektiv og belyser samme maktproblematikken i psykiatrien som jeg fant i Amalie Skram's Professor Hieronimus. En Dåre Fri kan føres tilbake til naturalismen på slutten av 1800-tallet hvor vi kommer veldig tett inn på hovedpersonene og vi ser en klar parallell til psykiatrikritikken som Else Kant i Professor Hieronimus uttrykker.

En Dåre Fri er en roman med tydelige kontraster. Eli's fantastiske språk når hun er frisk og inspirert kontra manglende språk når hun er syk. Eli som både gutt og jente. Galskapen kontra de normale periodene, kontroll og glede kontra kaos og psykose, frisk kontra syk, fri kontra ufri og ikke minst makt kontra avmakt. Det er en roman som fikk meg til å føle og tenke mye. Historien skaket meg virkelig opp. Den er velskrevet og realistisk og jeg tror på Grimsrud. Jeg har vært inni hodet på en psykotisk pasient og følt direkte på hvordan denne sykdommen kan utarte seg. Det var en skremmende opplevelse. Jeg kan definitivt anbefale boka. Den gjorde virkelig noe med meg.


Kilde: Egen bok
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2010
Språk: Norsk
ISBN: 9788202394929
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads




13 kommentarer:

  1. Jeg leste denne boka like etter at den kom, og var også og hørte forfatteren på Litteraturhuset. Jeg synes at boka var ganske god, men ble ikke helt overbevist over kvaliteten, slik du har blitt.. det ble for meg noe overfladisk her og der.. synes jeg at jeg husker.. Men bevares, en interessant bok.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg likte at du kommenterte kvaliteten, for den varierte - der er jeg fullstendig enig. Jeg syns imidlertid at den varierte med psyken til Eli og valgte derfor å se på språkkvaliteten som ett av virkemidlene i boka. Mye mulig det ikke var tiltenkt. Enkelte ganger syns jeg også repetisjonene ble utmattende. Like utmattende som Eli selv var. Jeg syns likevel det ble en del av boka og opplevelsen den gav meg. Interessant bok ja, det skal være visst!

      Slett
  2. Veldig bra omtale! Virker som en spennende og interessant bok. Creepy fremside da ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Coveret speiler innholdet. Det var virkelig creepy til tider, og veldig realistisk. Vil man inn under huden på en psykotisk person så er det bare å sette igang å lese...

      Slett
  3. Fantastisk bok som åpnet opp for en helt ny forståelse for meg personlig. - Følte jeg hadde enorm utbytte av lesingen. Det er sjeldent man kommer så til de grader inn i det menneskelige sinn i all dens galskap og kompleksitet.

    Hadde for øvrig en sær opplevelse da jeg møtte Grimsrud like etter utgivelsen. Jeg bad henne signere boken min, og skrive til Eli, altså meg. Tiden stod stille noen sekunder.

    SvarSlett
    Svar
    1. Å...jøss !!! Der ville jeg vært flue på veggen! Jeg kan tenke meg det var et spesielt øyeblikk.
      Boka grep virkelig tak i meg også og jeg fikk en innsikt i en verden jeg kun har sett utenfra. Med en datter som nå utdanner seg innen psykisk helse så er det garantert at hun skal få lese boka etter meg. Når hun er klar. Det er sjelden vare å føle at ei bok er så skremmende troverdig som denne., og det innenfor et område som det ikke har vært snakket og ikke minst skrevet altfor mye om. Fantastisk bok indeed!

      Slett
  4. Fin omtale:)
    Selv har jeg ikke lest noe av denne forfatteren, men har fått med meg at denne boka har fått mange blandede tilbakemeldinger :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det :-) Jeg er en av dem som bejubler Grimsrud og syns boka var den beste selvbiografiske romanen (ikke selvbiografien! - viktig!) jeg har lest.

      Jeg ser du leser Knausgård akkurat nå. Grimsrud sammenliknes nettopp med Knausgård i Dagbladet her: http://www.dagbladet.no/2010/10/25/kultur/litteratur/anmeldelser/litteraturanmeldelser/bok/13979796/
      Jeg har forøvrig ikke lest noe av Knausgård. Ennå :-)

      Slett
  5. Omtalefest - eh, sorry, for dette er jo en anmeldelse, finner ikke slik grundighet og kvalitet i avisa! Hvis du vil lese bloggomtaler var den nominert til Nordisk det året Knirk hadde lesesirkel - vi var alle svært begeistrede og trodde den ville vinne, selv om jeg håpet på Tiller. Det slo meg nå at det sikkert nettopp var pga repetisjonene. Når de er rytmiske - og logiske - og vittige - og full av punchlines - er det det beste jeg vet. Eg. Innsirkling - og litt mindre tydlig hos Grimsrud.
    Jeg ble så besatt av språket da jeg leste den, de korte setningene, poengene, sitatverdigheten at handlingen og hele psykiatribiten havnet i bakleksa. Det brilijante språket og den skakke damen, som bare er svak og sårbar i mellomrommene - for alt det andre hun glitrende beskriver er sterkt og lysende. Se den har modnet på meg - for jeg greide ikke å uttrykke dette i 2011. Nå minner den meg litt om det jeg skrev om Linnea Myhre - eller ihvertfall mente å skrive - eg: Hadde det ikke vært for at Eli/Linnea selv skriver at de (eh. hovedpersonene deres) er syke - hadde vi aldri skjønt det - ikke slik de framstår utad, pene bilder og litteraturpriser, ikke slik de framstår i eget språk - sterke og overbevisende.
    Takk for at du minnet meg på at jeg hadde planer om å lese mer Grimsrud.

    Link til Knirk og omtalene (scroll de ligger nederst)
    http://knirk.no/samlesning-nordisk-litteratur/samlesning-beate-grimsrud/

    SvarSlett
    Svar
    1. Det kommer interessante bøker ut av studiet, gitt! Jeg vil svært gjerne lese andre anmeldelser(!) for denne boka er en del av pensum, og da kan det være kjekt med andre vinklinger inn til teksten enn sin egen. Takk for link! Var ikke klar over denne samlesingen! Alle plusspoeng er gode plusspoeng -) Jeg ble også fullstendig grepet av teksten, dama og den utrolige styrken som hun hadde. Jeg låner med meg uttrykket ditt "svak og sårbar i mellomrommene", for det var nettopp slik jeg oppfattet Eli. For ei dame! For en ressurs! Dyslektisk, dårlig syn og psykotisk og likevel kritikerrost forfatter. Fantastisk. Jeg har heller ikke lest min siste Grimsrud!

      Slett
  6. Ja, dette var en sterk historie! Sårt å lese om kampen for tilværelsen, men jeg synes det var fint å få innsikt i hvordan det er å leve med en sykdom som denne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja ikke sant. Og hvor "vanlig" man kan virke overfor dem som ikke kjenner den reelle situasjonen, men likevel slite med så store personlige problemer. Sterk og opplysende bok som var utrolig godt skrevet.

      Slett
  7. Enig! En utrolig bra bok! Den "satt" lenge etter at jeg var ferdig med den!

    SvarSlett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)