"En dåre fri" av Beate Grimsrud

Jeg holder meg til psykiatrien i ei bok til - denne gang i vår egen samtid. Boka til Grimsrud kom ut i 2010 og fikk Kritikerprisen samme året. Du verden var det fortjent!

Boka handler om Eli og stemmene inni hodet hennes som hun har hatt løpende dialog med siden hun var barn. Stemmene tilhører fire forskjellige gutter. Espen, som er den lekne og eventyrlystne. Emil som er rakkarfanten. Erik som kan være temmelig aggressiv og fysisk rå samt den dekadente kunstnerprinsen Eugen som dukket opp da Eli ble noe eldre. I perioder takler Eli stemmene i hodet og tar kontroll, i andre perioder av livet driver guttene henne ut i psykosen. Eli er forfatter, og noen ganger kan hun bruke guttene som inspirasjon og idébank. Det aller meste av tiden trenger imidlertid Eli hjelp til å håndtere hverdagen og ta kontroll over guttene for å kunne bestemme over sitt eget liv. Dette er historien om Eli fra barn til voksen alder og et møte med psykiatrien i Norge og Sverige. Dette er historien om en sterk, men likevel skjør kvinne og hennes brutale og hjerteskjærende indre reise. Jeg ble helt satt ut!

Bokas åpningslinjer forteller mye om historiens nøkkelinnhold. Den starter så her: "Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn..." Dette gir allerede i startfasen en viktig nøkkel inn til fortolkning av romanen, for er det virkelig forfatteren selv som er Eli? Skriver Beate Grimsrud egentlig om seg selv? I historien er Eli som Beate forfatter. Hun skriver også de samme romanene og novellene som Grimsrud selv har gitt ut. Eli får de samme prisene for bøkene sine, begge får skriveropplæring, begge har forfatter- og fotballspillerdrømmer når de er unge og begge er norsk/svenske. Hvor stopper virkeligheten og hvor starter fiksjonen? Jammen ikke godt å si. Spesielt ikke når man ser på det spesielle narrative grepet som forfatteren tar: Den fiktive forfatteren (Eli) skriver boka som den faktiske forfatteren (Beate) har skrevet og som jeg som leser nå sitter og leser! Her er det ikke bare den psykotiske Eli som blir forvirret!

Eli er både gutte- og jentenavn, og gjennom hele romanen får vi jevne drypp av at Eli ser på seg selv som en gutt i en jentekropp. Hun har et skall hun ikke helt kjenner seg igjen i. "Når jeg hører undersøkelser om hva kvinner og menn er gode til, eller hvordan de er, kan jeg ikke kjenne at jeg tilhører noen av gruppene. Jeg tenker på meg selv som Eli. Eli med guttene..". I hennes hode balanserer de fire fiktive guttene Eli's manglende kjønn, og det er spenningen mellom hvem av disse fem personene inni Eli's hode som får ordet og som får bestemme som er gjennomgripende i romanen. Følgende avsnitt beskriver mye av Eli's komplekse indre liv:

"Jeg lukker øynene. Guttene prater hele kvelden. Samme gamle oppfordringer. Så blir det plutselig stille. Jeg setter på radioen. Det ble så ensomt. Det er værmeldingen. Til sjøs og på land. Været gjør meg bedrøvet. Da er guttene der igjen. De småprater med hverandre. Det er ikke ment for meg. Jeg er bare en kropp å være i. Jeg har ikke kontroll over tankene, stemmene strømmer fritt. De sender ordene mellom seg. Diskuterer saker og ting... "Nei", roper jeg, "ikke i kveld." De bremser meg når jeg snakker. "Hysj, ikke si noe. Vi ringer hverandre. Det er derfor det kan virke litt rotete av og til." Erik ler. Jeg ler. Jeg er et helt barnehjem."

Beate Grimsrud
Bildekilde: finnlitt.org

Eli vandrer inn og ut av psykiatrien i både Norge og Sverige, og hun er veldig oppmerksom på pasientrollen. Etterhvert lærer hun seg teknikker og prøver å tilpasse seg så hun slipper ut fra innleggelser raskere. Noen perioder er bedre enn andre, men ofte må hun tvangsinnlegges. Det kan være temmelig brutalt, og gir meg som leser innblikk i en del av behandlingsmåtene av psykiatriske pasienter som jeg egentlig ikke ønsker å vite. Tvangsmedisinering og beltelegging er en del av regimet, og legene har makten - og kan ta makten - når det trengs. Eli ser imidlertid at hun skriver godt når hun er syk, og klarer faktisk å se noe positivt i sykdommen etterhvert som hun blir eldre. Hun normaliserer den og gjør den i perioder til en del av sin kreative natur. Hun innser også at hun i tyngre perioder ikke kan ta vare på seg selv og aksepterer også innimellom nødvendigheten av institusjonen. Skrivingen har en terapeutisk virkning på Eli. Som andre kan trøstespise så kan Eli stå opp om natta og trøsteskrive. Som en overlevelsesstrategi. Gjennom skrivingen får Eli en vei tilbake til barndommen og et reservoir av fortellinger som kommer som perler på en snor i den noenlunde kronologiske fortellingen i En Dåre Fri.

Boka er delt inn i 5 deler, og hver av delene inneholder mange korte kapitler. Det er mange tidsskifter i teksten, og man ser gjennomgående at sceneskiftene kommer når problemene dukker opp. Da droppes tema i løse luften og historien beveger seg enten fremover eller bakover i tid, eller man får en parallellhistorie istedenfor. Blir det for vanskelig og Eli altfor syk så forsvinner også språket, og med det ordene, og sceneskifte benyttes for å dra historien videre. Et annet grep som Grimsrud benytter er å benytte seg av utdrag fra Eli's pasientjournal i teksten. Denne teksten er i kursiv og stikker seg synlig ut fra resten. Vi får en annen fortellerstemme hvor Eli blir sett utenfra og hvor utklippene fra pasientjournalen skaper sin egen historie om Eli. Konklusjonene dras fra en person som har samtidens legekompetanse og som speiler skandinavisk psykiatri på 2000 tallet. Denne fortellerstemmen er autoritær og objektiv og belyser samme maktproblematikken i psykiatrien som jeg fant i Amalie Skram's Professor Hieronimus. En Dåre Fri kan føres tilbake til naturalismen på slutten av 1800-tallet hvor vi kommer veldig tett inn på hovedpersonene og vi ser en klar parallell til psykiatrikritikken som Else Kant i Professor Hieronimus uttrykker.

En Dåre Fri er en roman med tydelige kontraster. Eli's fantastiske språk når hun er frisk og inspirert kontra manglende språk når hun er syk. Eli som både gutt og jente. Galskapen kontra de normale periodene, kontroll og glede kontra kaos og psykose, frisk kontra syk, fri kontra ufri og ikke minst makt kontra avmakt. Det er en roman som fikk meg til å føle og tenke mye. Historien skaket meg virkelig opp. Den er velskrevet og realistisk og jeg tror på Grimsrud. Jeg har vært inni hodet på en psykotisk pasient og følt direkte på hvordan denne sykdommen kan utarte seg. Det var en skremmende opplevelse. Jeg kan definitivt anbefale boka. Den gjorde virkelig noe med meg.


Kilde: Egen bok
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2010
Språk: Norsk
ISBN: 9788202394929
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads