"Mannen som ikke ville" av Vidar H. Andersen

Etter en temmelig blandet mottakelse av krimboka Mysteriet utgitt av samme forfatter tidligere i år - ei bok jeg ikke har lest - så var det med nysgjerrighet jeg gikk igang med Mannen som ikke ville. Den var definitivt annerledes, på mange vis.

Kort fortalt handler historien om Kjell, en 54 år gammel mann som er singel og usedvanlig anonym. Kjell vil egentlig ingenting annet enn å skli gjennom livet uten å måtte ta ansvar eller stilling til noe som helst, men selvfølgelig så havner han oppi situasjoner helt utenfor hans kontroll. Vi følger Kjell gjennom en hel dag i hans liv hvor han mesteparten av tiden befinner seg på jobben, ved samlebåndet til en sjokoladefabrikk. Her står han og reflekterer over livet som har gått og må håndtere dagens utfordring - som han heller ikke ønsker å ta - nemlig tilbudet om ny stilling som arbeidsleder i delikatesse-avdelingen.

Av en aller annen årsak fikk jeg i det første kapittelet sterke vibber til boka En mann ved navn Ove av Fredrik Backman, men hovedpersonene og handlingen skilte veldig fort lag. Både Kjell og Ove er nemlig nokså sære personligheter, men der man utover i boka fikk større og større sympati med grinebiteren Ove som ikke legger fem flate øre mellom for å skape tumulter så blir jeg mindre og mindre interessert i Kjell. Jeg tok meg i å undres over hvorfor, og konkluderte ganske fort med at det er skrivestilen som utgjør hele forskjellen.

Vidar H. Andersen
Bildekilde: digglitt.no

Andersen har en utrolig naivistisk skrivestil, og den fullfører han til fingerspissene. Når Kjell står og dagdrømmer ved samlebåndet og forteller historie på historie om livet sitt, kvinnene (lekkerbisknene) han har møtt og farens dominerende rolle i oppveksten så tolker Andersen virkeligheten umiddelbart og ureflektert. Stilen er naken, ren og barnslig og med en gjennomgående vekt på gjengivelse av detaljer. Om naivistiske malere sies det at de gir fantasien fritt løp, har et preg av opprinnelig fortellerglede og ofte preget av en minutiøs, men uakademisk skildring av kjente og hverdagslige ting. Dette er Mannen som ikke ville i et nøtteskall, og her er forfatteren pinlig konsekvent.

Likte jeg boka? Det er vel like mye spørsmålet om jeg likte den naivistiske stilen i denne boka, og der må jeg si nei. Dette blir for enkelt for meg. Disse hverdagslige skildringene gjør ingenting for å drive historien framover, og selv om alle tilbakeblikkene til Kjell gir oss flere detaljer om livet hans så skapes det ikke for meg noe forhold til hovedpersonen. Jeg blir ikke interessert i mannen, og det er en stor ulempe, siden boka ene og alene dreier seg rundt Kjell. Episodene som trekkes fram er verken spennende, spesielle eller særlig interessante. Erlend Loe er også en naivistisk forfatter og er vel den eneste norske forfatteren jeg selv har lest som jeg kan sammenlikne stilen med. Loe får meg imidlertid til å humre og le, og det ligger alltid en dypere mening bak historiene hans. Det er mulig det er jeg som ikke ser den i Mannen som ikke ville. Personlig foretrekker jeg utfordring - også i naivistiske bøker -, et elegant språk, karakterer jeg engasjerer meg i og historier som får meg til å synes og føle noe. Det opplever jeg dessverre ikke her. Noe annet som også trekker boka noe ned er mange skrivefeil. 3-4 ganger skrives også navnet Kjell med én l. Riktignok er jeg en språkpirk, men navnet på protagonisten bør ihvertfall være gjennomgående korrekt!

Alt i alt var dette ei grei bok, men for min del ikke noe mere.


Kilde: takk til forfatteren som sendte meg eboka!
Forlag: Nova
Utgitt: 2013
ISBN: 9788282810579
Utfordring: Nye norske forfattere, GoodReads

Hva finner man ikke i Texas...