mandag 5. august 2013

Bokomtale - "Snakk til meg" av Vigdis Hjorth

Nok engang treffer Vigdis Hjorth meg rett og slett hjemme, og som alltid sitter historien hennes i lenge etter boka er ferdiglest. Jeg er ikke alltid like glad i kvinnene forfatteren skriver om, og enkelte holdninger har forfatteren og jeg definitivt ikke til felles - men bevares som Vigdis kan skrive, engasjere, provosere og generelt få meg til å føle - noe, hele tiden! Også denne gang, og det ble litt sårt etterhvert som jeg fant ut at hovedpersonen Ingeborg og jeg har mer enn én ting til felles..

Ingeborg ble tidlig enke og har en voksen sønn som har flyttet til Stockholm for å studere. Hun føler seg ensom, og eneste sosiale kontakten hun har er med kollegene og kundene på biblioteket hvor hun arbeider som bibliotekar. Ingeborg nærmer seg de 50 og føler at livet er gått helt i stå. Kontakten med sønnen blir dårligere og dårligere, uten at hun egentlig forstår hvorfor. Som alenemor har hun prøvd å oppdra og passe på ham på best mulig måte, men endte hun opp som altfor mye hønemor? Ingeborg savner familiefølelsen, samholdet og det familiesosiale rammeverket. En dag bestemmer hun seg imidlertid for at nok er nok. Hun bestiller tur til Cuba. Med et stort savn etter menneskelig kontakt nedpakket i kofferten så er det kanskje ikke så rart at Ingeborg ganske raskt blir sjarmert og forført av flotte, høye og mørke Enrique, en musiker som spiller på hotellet om kveldene og som jobber i en bitteliten bokhandel på dagtid. I Ingeborg's bakhode surrer imidlertid en rimelig realistisk tanke - hvor langt er Enrique villig til å gå for å komme seg bort fra de fattige levekårene på Cuba? Og hvor oppriktig er nå egentlig kjærligheten han uttrykker at han føler for Ingeborg?

Ei glimrende bok fra Hjorth dette. Historien bærer noe preg av at den nesten er dagbok-aktig i formen, men for ei dagbok! Her kommer Ingeborgs tanker fram, mer eller mindre sensurert, og selv om dagboksstilen normalt ikke fungerer så godt for meg som leser, så var den perfekt for historien som fortelles her. Vi blir med Ingeborg på ferie, opptil flere ganger, og dagboknotatene kommer på løpende bånd - ofte korte, konkrete og konsise som her: "Tok hotellbussen til Havanna og gikk av der den stanset ved den store katedralen i gamlebyen. Overveldende folksomt i de smale brosteinsgatene jeg vegret meg for å gå inn i, innfødte og turister, jeg så forskjell. En slags kø forbi benløse tiggere og gamle kvinner med sigarer i munnen, jeg prøvde å unngå å komme nær noen, det var umulig." Beskrivelsene av Cuba er noe av det beste ved hele boka, og jeg nyter etterhvert disse som tar det fattige livet på Cuba på kornet. Utfordringene, problemene, det løsslupne livet, mangelen på ansvarsfølelse og de så altfor begrensede mulighetene velutdannede menneskene på Cuba har.

Vigdis Hjorth
Bildekilde: wikipedia
Hjorth portretterer også den middelaldrende Ingeborg nydelig. Man kan ikke annet enn å føle sterkt kontrasten mellom savnet hun har til sønnen som ikke ønsker kontakten med sin mor og følelsene Cuba og ikke minst den trommespillende Enrique vekker i Ingeborg. "Jeg kjente det kroppslige velværet man føler etter å ha svømt i havet etter en varm og strevsom dag, sola var nede, jeg satt med et glass vin i hagen og hørte hotelltrioen mot bakgrunnen av suset fra svake kveldsbølger mot moloen, han på meg." Lengselen Ingeborg har etter å bli sett, hørt og inkludert er til tider  hjerteskjærende vondt å lese. Ingeborg er likevel realistisk i sin rosenrøde, middelaldrende kjærlighetsrus. Hun har ikke glemt sin egen plass i livet, hvor desperate unge menn er etter å forlate øya og hun erkjenner tidlig at forholdet til Enrique ikke kan komme til å vare. Som her, når hun og Enrique er på tur til Trinidad - bare de to, helt alene. "Var lykkelig i det vakre Trinidad ved siden av store svarte Enrique i en dyp stol i en solfylt bakgård med en lunken for søt kokosnøttdrink i ettermiddagsheten... Jeg lengtet ikke etter noe, ville ikke være noe annet sted, kjente ikke noe hulrom i kroppen, ville at dette skulle være. Det varte ganske lenge. Tiden går ikke fort når man er oppfylt. Han var glad, lett, kvinnene så på ham, så jeg, et svart lys, jeg et insekt allerede avhengig, snart død..." Når Ingeborg er hjemme igjen etter oppholdet på Cuba blir kontrasten til den manglende kontakten hun har med sin sønn veldig påtagende, og dette vekker forvirring og frustrasjon. Hva har egentlig Ingeborg gjort galt? Hun forsøker å se sin egen rolle som mor i det manglende forholdet hun nå har til sønnen, en sønn som ikke engang ønsker å feire jul sammen med henne. "Barn besøker foreldrene sine i jula, er sammen med sine nærmeste som det heter selv om ingen lenger vet hva det betyr. Sånn har det vært og sånn er det for de fleste, og jeg har alltid vært sånn som man skal være og så er det plutselig ikke sånn lenger, jeg ble forvirret... Når det ikke er sånn det skal være og er overalt, hvordan skal det være da?" Jeg kjenner meg selv igjen i Ingeborg når det gjelder sønnen, og har selv vært gjennom følgende tankerekke: "Var sikkert for streng. Sa ofte nei. Du argumenterte ikke imot, jeg tenkte du ble enig. At argumentene mine overbeviste. Det er farlig å sykle uten hjelm. Du protesterte ikke... Det var fordi jeg var glad i deg." Hvor går grensene mellom kjærlighet og kontrollbehov? Jeg har fundert mye over dette selv, men har heldigvis et utmerket forhold til min egen sønn idag :o)

Etterhvert forstår vi at historien Ingeborg forteller er stilet ene og alene til sin sønn. Sønnen som flyttet hjemmefra og som ikke engang vil snakke til sin mor. Den eneste gangen sønnen er synlig er når han i sterke ordelag ringer henne og skjeller henne ut for valgene hun gjorde på Cuba. Ellers er det taust. Snakk til meg er en sterk roman. Anbefales!


Kilde: Egen ebok
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2012
Språk: Norsk
Sideantall papirbok: 266
ISBN: 9788202353872
Utfordring: GoodReads



Min egen sønn på naboøya til Cuba - a looong time ago :-)

.

14 kommentarer:

  1. Nydelig bokomtale Marianne! Skal helt klart leses etter den fine omtalen din. Er veldig nysgjerrig på Cuba, en av plassene i verden jeg har lyst å reise til. Virker som et spennende og vakkert land. Ha en herlig mandag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Isabella :) Cuba er spennende, og en venninne av meg er fullstendig frelst på øya. Har vært dere flere ganger allerede, men har foreløpig kommet hjem hver gang uten ny mann ;) Boka kan anbefales på det varmeste, så nå ser jeg fram til omtalen din - om en stund.

      Slett
  2. Jeg er så glad for at det stadig blir flere Vigdisfans i bokbloggnorge.
    Bildet av sønnen din og sitatene fra cuba ga boka en mer sommerlig følelse enn jeg hadde dag jeg leste, (fordi jeg alltid henger meg opp i det triste, om natta), og det hadde vært spennende å lese den på nytt, med sola i bakgrunnen. (, men det har man selvfølgelig ikke tid til -).
    Begynte nesten på ei ny Vigdisboka igår, Med hånden på Hjertet, fra hennes ungdom, men kom på at jeg nok heller burde plukke fra Cora og biografien.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjenner jeg begynner å bli temmelig trofast Vigdis-fan ja. Har også "Takk, ganske bra" liggende i hylla for senere hygge, pluss en rekke andre som jeg også kommer til å lese. Innimellom. Denne dama skal jeg ikke lese hyppig og bli lei!
      Bildet av sønnen min er fra 2006. Nå er han en "slyngel" på straks 20. Tiden flyr. Slike bilder er herlige å se tilbake på :) Du har rett i at jeg leste boka med sola i bakgrunnen. Den er ganske tungsindig, så den behøvde nok sola til hjelp. Fikk virkelig lyst til å reise til Cuba!
      Fram med Cora og biografien!!! Jeg har kommet igang med Undset og kan allerede nå konstatere at hun og jeg har mye til felles! Mer enn Vigdis og jeg, faktisk. Gleder meg faktisk til å lese videre i biografien. Trodde den skulle være noe tørr, nope!

      Slett
  3. Så utolig fint og godt du skriver! Fikk nesten lyst til å lese mer Vigdis Hjorth :-) Eh, det var ikke mer enn det altså. Ble nesten litt rørt bare, når jeg leste omtalen din.

    SvarSlett
    Svar
    1. Har du ikke lest Snakk til meg så vil jeg definitivt anbefale den. Og takk - hyggelig sagt :)

      Slett
  4. Jeg synes også dette var en god bok, - den boka av Hjort som har berørt meg mest faktisk.
    Dette fordi hun så godt beskriver stemningen fra Cuba- samt kunnskapen om vestlig kvinner/unge cubanere som vil ut.. av landet og derfor inngår forhold, samt det triste forholdet Ingeborg har til sin sønn.
    Hjort har forresten leserturer til Cuba hvor hun har vært mange ganger.
    Selv drar jeg alene til Cuba utpå høsten en gang, tenker jeg, Men målet mitt er IKKe å skaffe meg en ung cubaner ala Enrique..

    SvarSlett
    Svar
    1. Fælt så du reiser for tiden! Er nesten så jeg blir skikkelig misunnelig her :) Hørtes DEILIG UT å reise til Cuba!! Det har jeg skikkelig lyst til, men det må bli temmelig nært i tid - før Cuba endrer seg for mye. Aller helst skulle jeg vært der for flere år siden, men det var det å rekke over alt man ønsker da... Skal bli utrolig spennende å høre hvordan du trives på øya!!

      Slett
    2. Ja, jeg innvilger meg noen sabbatsmåneder, med permisjon fra job,b og reiser fra september og ut året.:) (en gammel drøm og tiden for å oppfylle den er nå)

      Slett
  5. De to bøkene jeg har lest, "Fransk åpning" og "Hva er det med mor" var gode - jeg synes Hjort skriver meget bra og kan godt tenke meg å lese mer av henne så jeg har notert meg denne boken du skriver så engasjert om.

    Artig at du var i Puerto Rico for såpass lenge siden og kunne mimre litt! Helt sikkert en god del forandringer siden den gang, for eksempel er det nå motorvei helt frem. Vi var veldig optimistiske med tanke på å spare taxipenger ettersom vi er fem og måtte ha to stk, men til slutt ble det gåing ned og taxi opp :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Har også lest Hysj og Hva er det med mor. Begge to gode på hvert sitt vis syns jeg. Hjorth er en ærlig og uredd forfatter, og jeg må virkelig si jeg begynner å få sansen for dama.

      Motorvei helt fram ja - det var det definitivt ikke dengang da.. Og hullete og livsfarlige "asfalterte" veier, eller - hull med asfalt rundt... Når man ser tilbake og mimrer er det jo hyggelig, men jammen var ikke alt bedre før :) Gå - eller, trille - ned, var bare gøy. Kveldene opp var slitsomme kan du si ja, men så var vi jo unge og (forholdsvis) spreke hehe.. Fattige studenter på tur som skulle ha sol UANSETT :D Kjekt å se bilder fra steder jeg selv har vært! Takk for at du deler!

      Slett
    2. Der er også en forfatter som skriver i samme stil; Bjørg Vik - har du lest noe av henne?

      Hehe, jeg kan forestille meg de veiene ja, i fjor tok vi lokalbussen til Las Palmas og herregud! det var den verste bussturen jeg noensinne har vært med på; underveis la jeg fluktplaner i tilfelle vi skulle ende utover klippene og i sjøen!

      Slett
    3. Ser ut som du har gått i mine fotspor, for vi var også på lokalbuss til Las Palmas. Never again! Beste stuntet var da bussjåføren brukte hornet istedenfor bremsene...
      Bjørg Vik har jeg ikke lest noe av. Hva skriver hun?

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)