Bokomtale - "Snakk til meg" av Vigdis Hjorth

Nok engang treffer Vigdis Hjorth meg rett og slett hjemme, og som alltid sitter historien hennes i lenge etter boka er ferdiglest. Jeg er ikke alltid like glad i kvinnene forfatteren skriver om, og enkelte holdninger har forfatteren og jeg definitivt ikke til felles - men bevares som Vigdis kan skrive, engasjere, provosere og generelt få meg til å føle - noe, hele tiden! Også denne gang, og det ble litt sårt etterhvert som jeg fant ut at hovedpersonen Ingeborg og jeg har mer enn én ting til felles..

Ingeborg ble tidlig enke og har en voksen sønn som har flyttet til Stockholm for å studere. Hun føler seg ensom, og eneste sosiale kontakten hun har er med kollegene og kundene på biblioteket hvor hun arbeider som bibliotekar. Ingeborg nærmer seg de 50 og føler at livet er gått helt i stå. Kontakten med sønnen blir dårligere og dårligere, uten at hun egentlig forstår hvorfor. Som alenemor har hun prøvd å oppdra og passe på ham på best mulig måte, men endte hun opp som altfor mye hønemor? Ingeborg savner familiefølelsen, samholdet og det familiesosiale rammeverket. En dag bestemmer hun seg imidlertid for at nok er nok. Hun bestiller tur til Cuba. Med et stort savn etter menneskelig kontakt nedpakket i kofferten så er det kanskje ikke så rart at Ingeborg ganske raskt blir sjarmert og forført av flotte, høye og mørke Enrique, en musiker som spiller på hotellet om kveldene og som jobber i en bitteliten bokhandel på dagtid. I Ingeborg's bakhode surrer imidlertid en rimelig realistisk tanke - hvor langt er Enrique villig til å gå for å komme seg bort fra de fattige levekårene på Cuba? Og hvor oppriktig er nå egentlig kjærligheten han uttrykker at han føler for Ingeborg?

Ei glimrende bok fra Hjorth dette. Historien bærer noe preg av at den nesten er dagbok-aktig i formen, men for ei dagbok! Her kommer Ingeborgs tanker fram, mer eller mindre sensurert, og selv om dagboksstilen normalt ikke fungerer så godt for meg som leser, så var den perfekt for historien som fortelles her. Vi blir med Ingeborg på ferie, opptil flere ganger, og dagboknotatene kommer på løpende bånd - ofte korte, konkrete og konsise som her: "Tok hotellbussen til Havanna og gikk av der den stanset ved den store katedralen i gamlebyen. Overveldende folksomt i de smale brosteinsgatene jeg vegret meg for å gå inn i, innfødte og turister, jeg så forskjell. En slags kø forbi benløse tiggere og gamle kvinner med sigarer i munnen, jeg prøvde å unngå å komme nær noen, det var umulig." Beskrivelsene av Cuba er noe av det beste ved hele boka, og jeg nyter etterhvert disse som tar det fattige livet på Cuba på kornet. Utfordringene, problemene, det løsslupne livet, mangelen på ansvarsfølelse og de så altfor begrensede mulighetene velutdannede menneskene på Cuba har.

Vigdis Hjorth
Bildekilde: wikipedia

Hjorth portretterer også den middelaldrende Ingeborg nydelig. Man kan ikke annet enn å føle sterkt kontrasten mellom savnet hun har til sønnen som ikke ønsker kontakten med sin mor og følelsene Cuba og ikke minst den trommespillende Enrique vekker i Ingeborg. "Jeg kjente det kroppslige velværet man føler etter å ha svømt i havet etter en varm og strevsom dag, sola var nede, jeg satt med et glass vin i hagen og hørte hotelltrioen mot bakgrunnen av suset fra svake kveldsbølger mot moloen, han så på meg." Lengselen Ingeborg har etter å bli sett, hørt og inkludert er til tider  hjerteskjærende vondt å lese. Ingeborg er likevel realistisk i sin rosenrøde, middelaldrende kjærlighetsrus. Hun har ikke glemt sin egen plass i livet, hvor desperate unge menn er etter å forlate øya og hun erkjenner tidlig at forholdet til Enrique ikke kan komme til å vare. Som her, når hun og Enrique er på tur til Trinidad - bare de to, helt alene. "Var lykkelig i det vakre Trinidad ved siden av store svarte Enrique i en dyp stol i en solfylt bakgård med en lunken for søt kokosnøttdrink i ettermiddagsheten... Jeg lengtet ikke etter noe, ville ikke være noe annet sted, kjente ikke noe hulrom i kroppen, ville at dette skulle være. Det varte ganske lenge. Tiden går ikke fort når man er oppfylt. Han var glad, lett, kvinnene så på ham, så jeg, et svart lys, jeg et insekt allerede avhengig, snart død..." Når Ingeborg er hjemme igjen etter oppholdet på Cuba blir kontrasten til den manglende kontakten hun har med sin sønn veldig påtagende, og dette vekker forvirring og frustrasjon. Hva har egentlig Ingeborg gjort galt? Hun forsøker å se sin egen rolle som mor i det manglende forholdet hun nå har til sønnen, en sønn som ikke engang ønsker å feire jul sammen med henne. "Barn besøker foreldrene sine i jula, er sammen med sine nærmeste som det heter selv om ingen lenger vet hva det betyr. Sånn har det vært og sånn er det for de fleste, og jeg har alltid vært sånn som man skal være og så er det plutselig ikke sånn lenger, jeg ble forvirret... Når det ikke er sånn det skal være og er overalt, hvordan skal det være da?" Jeg kjenner meg selv igjen i Ingeborg når det gjelder sønnen, og har selv vært gjennom følgende tankerekke: "Var sikkert for streng. Sa ofte nei. Du argumenterte ikke imot, jeg tenkte du ble enig. At argumentene mine overbeviste. Det er farlig å sykle uten hjelm. Du protesterte ikke... Det var fordi jeg var glad i deg." Hvor går grensene mellom kjærlighet og kontrollbehov? Jeg har fundert mye over dette selv, men har heldigvis et utmerket forhold til min egen sønn idag :o)

Etterhvert forstår vi at historien Ingeborg forteller er stilet ene og alene til sin sønn. Sønnen som flyttet hjemmefra og som ikke engang vil snakke til sin mor. Den eneste gangen sønnen er synlig er når han i sterke ordelag ringer henne og skjeller henne ut for valgene hun gjorde på Cuba. Ellers er det taust. Snakk til meg er en sterk roman. Anbefales!


Kilde: Egen ebok
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2012
Språk: Norsk
Sideantall papirbok: 266
ISBN: 9788202353872
Utfordring: GoodReads

Min egen sønn på naboøya til Cuba - a looong time ago :-)

.