"SINthetic" av J.T. Nicholas

Her en dag jeg satt og surret på Storytel kom jeg over denne rykferske 2018 utgivelsen av ei ny sci-fi bok. Ikke ofte jeg blir solgt av en reklame, men denne boka hadde såpass mange likhetspunkter med ei av Isaac Asimov-favorittene mine - I Robot, at jeg bare måtte sjekke den ut.

Det viste seg at boka vagt hadde Asimov's tre robot-lover i bunn: 1) En robot skal ikke skade et menneske eller gjennom inaktivitet tillate at et menneske blir skadet. 2) En robot må adlyde alle ordre som kommer fra menneskene unntatt dersom dette kommer i konflikt med lov nr. 1. 3) En robot skal og må beskytte seg selv og sin eksistens sålenge dette ikke kommer i konflikt med lov nr. 1 eller lov nr. 2. Men der slutter forsåvidt likheten. Og det var helt greit. Dette er nemlig en sci-fi krim mer enn ei robot-bok. Bra! Var litt redd for at dette skulle bli en tam Asimov-kopi, nemlig.

Storyen er som følger

Jason Campbell, menneske og politi i New Lyon, etterforsker et mord. En kvinnekropp blir funnet  maltraktert og lemlestet i et smug, uten et spor å følge. Og - det skal heller ikke følges noe spor. Liket, eller kvinnekroppen, er nemlig en Synth, et syntetisk menneske, og da blir det ingen etterforskning. En Synth er nemlig regnet som et stykke eiendom/dings selv om denne dingsen både ser ut og oppfører seg som et vanlig menneske. Et mord på en Synth sammenliknes med mordet ... på en mikrobølgeovn... og man etterforsker vel ikke en istykkerrevet mikrobølgeovn?

J.C. Nicholas 
Bildekilde: firstbooklove.wordpress.com

Campbell blir derfor tatt av saken, som jo egentlig ikke er en sak likevel. Men (selvfølgelig), Campbell fortsetter etterforskningen, for han blir nemlig kontaktet av en merkelig fremmed som ber ham kikke nærmere på det som ikke er et mord. Fra her av og utover i boka blir historien mørkere, og mer skremmende. Det viser seg nemlig at psykopater og andre mindre moralske individer har full rett til å ta ut sine spesielle lyster og aggresjoner på disse syntetiske menneskene uten å bli etterforsket. Men jo dypere Campbell graver, desto mer likner mordet av Synth'en på mordet av en vanlig kvinne. Det er her spenningen i historien ligger og gir boken sin filosofiske sci-fi vri, nemlig mellom hva Synth'ene er teknisk og juridisk, og hva de ser ut og fungerer som. I "I, Robot" så robotene ut som, vel, roboter, selv om de fikk menneskelige sanser. Her høynes spillet, og vi beveger oss etterhvert inn i slaveriets verden med sexhandel, barnemishandling, rasens renhet osv. Med andre ord tilbake til det eldgamle spørsmålet: hva betyr det å være menneske? 

Ja, dette ble mørkt og det ble en god dose sci-fi, og jeg elsket det! Basert på Asimovs tankegang, utviklet til sin egen historie og det beste? Dette er bare førsteboka i en planlagt serie. (Det var nok derfor den var så kort). En serie jeg garantert ikke vil gå glipp av! Det er nemlig første gang jeg har kommet over en Asimov-variant jeg har likt og ønsker å utforske videre! Anbefales for sci-fi nerder ;-) Ikke teknisk, ikke komplisert, kun interessante tankespill og veldig gode, gjennomarbeidede og spennende karakterer jeg ønsker å følge videre! Jepp!

Kilde: Storytel - Utgitt: 2018 - Forlag: Rebel Base Books - Sider: 176 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Kaos

Mange dører, like mange løsninger?

.

To korte, men gode bøker

"Så lenge ingen ser oss" av Anders Totland er ei ungdomsbok utgitt i fjor. Ikke ofte jeg leser ungdomsbøker, men denne noterte jeg meg på en bokblogg for en tid tilbake. Kort fortalt handler boka om en alenemor med sønnen Jon. En pannekakesteikende og kul fotballtrener-stefar kommer inn i den lille familien og alt endrer seg. Til det bedre? Ikke det nei. Stefar Ole passer nøye på at alle guttene dusjer skikkelig etter fotballtrening, og en dag spør han om Jon vil være med på guttetur. En campingtur bare for de to alene. Jon blir veldig happy, for Ole er kuleste faren av de alle. Etter campingturen not so much. Vil noen tro Jon om han forteller det som skjedde?

Det skal ikke så mye fantasi til for å gjette hva som skjer på campingturen og hvordan dette utvikler seg videre. Historien er enkel, men ikke overfladisk. Jeg må imidlertid minne meg selv på at dette er en ungdomsbok når jeg leser. Jeg krever nemlig mer enn jeg får av boka, men det ligger på meg. Det er en vond historie, det er ei viktig bok, og for ungdom er den svært god. Enkel, direkte, opplysende. Og det er nok. Anbefales!

Kilde: egen ebok - Forlag: Gyldendal - Utgitt: 2017 - Sider: 128 - Språk: nynorsk

Utfordring: GoodReads, Nye Norske

"Ingen skal høre hvor stille det er" av Benedicte Meyer Kroneberg har jeg notert meg for flere år siden og ble påminnet boka i forrige måned. Med denne boka gjør jeg en ny vri, den skal nemlig ikke få noen omtale av meg, for Line på bloggen Lines Bibliotek har skrevet så aldeles vakkert og nydelig om boka at hennes omtale linkes direkte HER - les! Og ja, den anbefales så definitivt og absolutt!

Kilde: egen ebok - Forlag: CappelenDamm - Utgitt: 2010
Sider: 140 - Utfordring: GoodReads, Nye norske, Kaos

.

"How to read literature" av Terry Eagleton

Man skulle trodd at etter 46 år som leser så hadde jeg peiling på hvordan man leser og ikke behøvde å lære akkurat det, men - man lærer så lenge man har lever osv. Denne boka kom jeg over da jeg valset rundt i Barnes & Noble ifjor. Spesielt gode write-ups, og "seriously good fun ... it fizzes and explodes with ideas". Virkelig? Med Norsk Litteraturhistorie fritt etter hukommelsen temmelig ferskt i minnet så måtte den jo prøves. Målsetning for året er å lese flere litteraturfagbøker.

Den enkleste måten å presentere How to read literature på er å sammenlikne den med Nærum si bok. De er nemlig veldig forskjellige. Der hvor kravet til å kunne lite og nada av litteraturhistorie/klassikere på forhånd hos Nærum, var det et absolutt must i Eagleton-boka. For å forstå og sette i perspektiv alle de svært så gode eksemplene forfatteren benyttet for å understreke og belyse et poeng så var det et must å kjenne sine klassikere. I hovedsak sine engelske klassikere, gudsjelov, og dem viste det seg at jeg faktisk har lest flere av enn jeg i utgangspunktet trodde.

Terry Eagleton
Bildekilde: swansea.ac.uk

Så hva kunne How to read literature hjelpe meg med? Ganske mye, viste det seg. Boka fokuserte nemlig på fem kapittel (her oversatt): Åpninger, Karakterer, Fortellermåte, Tolkning og Verdi. I hver av kapitlene kom forfatteren med svært gode eksempler på følgende: Hvilke åpninger som var mest effektive, mao: hvordan starter ei bok, og hvordan kan starten alene gi en god indikasjon på hvordan boka vil fortsette? I kapittelet Karakterer så fikk jeg god innsikt i hva som er god og mindre god karakterisering. Eksemplene var tydelige og gjenkjennelige, og jeg forstod med en gang hva forfatteren mente. Fortellermåte/narrative sa mye om forskjellige teknikker og hvordan de kan påvirke/påvirker hvordan man engasjerer seg i en historie, og hvorfor. Kapittelet om Tolkning var en høydare, hvor Eagleton brukte barnesangen Bæ, bæ, lille lam som utgangseksempel. Ikke bare lærerikt, men svært morsomt både skrevet og poengtert.  Siste kapittelet Verdi/value tok for seg hva det er som gjør litteratur god, dårlig eller rett og slett bare likegyldig. Både sett i lys av teksten i seg selv og ikke minst tiden den ble skrevet i. Er gamle klassikere like gode for lesere i nåtid som den var i samtiden den ble skrevet? Ja/nei og hvorfor (ikke)?

Her var det SVÆRT mye å ta til seg. Terry Eagleton er professor i engelsk litteratur og har over 40 bøker bak seg som spenner over svært mange felt, som litteraturteori, postmodernisme, politikk, religion og ideologi. Han har en svær sekk å velge fra rent faglig. Det som imidlertid gjorde boka for meg, i tillegg til innholdet, var måten forfatteren presenterte dette i utgangspunktet kanskje temmelig tørre stoffet på. Boka er nemlig lettlest, morsom(!), har skikkelig tydelige og gode eksempel og ikke minst så er de personlige kommentarene til Eagleton til å flire seg skakk av oppi all seriøsiteten. For det ER ei god bok, en slags Engelsk Litteratur 101.

The Guardian sa følgende om boka da den kom ut: "A personable stroll ... The best jokes are also critical observations..."

Anbefales!

Kilde: egen bok - Utgitt: 2013 - Forlag: Yale University Press - Språk: Engelsk - Sider: 206
Utfordring: GoodReads, Litteraturfagbok, Kaosutfordringen

Fag idag
Universitetet i Oslo

Fire kjappe, og oppsummering av januar

Da kan jeg trygt si at jeg er i mål med januar, på alle vis. Jeg satte meg etterhvert uti måneden noen hårete målsetninger, men i år noen målsetninger som jeg kan klare til en forandring. En av dem er å skrive noen ord om de fleste (med andre ord ikke alle...) bøkene jeg leser gjennom året.

 Jepp, startet med en av favorittene - Vigdis Hjorth. Livredd for at jeg ikke skulle få en god start på året... Drama med Hilde er Hjorth sin gjennombruddsroman, og ja - den er festlig, du. Kvinnen in question i denne boka er Hilde Bøe, hun er dramalærer, mor til ett barn og gift med en ingeniør. Selvbildet hennes er heller frynsete og innehar de fleste karakteristika jeg selv ikke ønsker å bli definert av. Denne boka er ikke helt slik jeg foretrekker Hjorth, men dramafrøken Hilde med pusteøvelsene og stoldansen var likevel en fornøyelig nok opplevelse. Gjenkjennelige situasjoner forsåvidt, selv om dama ble noe over-the-top hysterisk for min del. Men Vigdis engasjerer hun, og jeg kan forsåvidt forstå hvorfor denne romanen skapte gjennombruddet. Hadde de bare visst da, at Hjorth skriver inn mye om seg selv i romanene sine, så hadde man kanskje sett hva som var på gang :-) Anbefales!

Og så banner jeg i kjerka... Denne boka hadde jeg lest SÅ mye om, at jeg bare visste at jeg kom til å like den. Kommentarer som "sensasjonelt bra svensk kriminalroman", "den beste svenske debuten siden Larsson?", "en ytterst velfungerende og underholdende bok" osv.. Jeg MÅ slutte og lese alle disse rosende ordene før jeg selv leser ei bok! 16-årig gutt savnet og finnes drept i en myrpytt i et skogholt. Hjertet er fjernet. Rikskrim med Torkel Høglund blir satt på saken, og det beste med boka er ... den patologiske kvinneforføreren og kriminalpsykologen Sebastian Bergman som har et spesielt grep om seriemordere. Helt ok plott, det beste med boka var persongalleriet. SÅ, derfor kommer jeg til å lese mer Hjorth Rosenfeldt. Ikke ofte jeg faller for etterforskerne i en sak. Nemlig. De ble veldig godt portrettert. Anbefales faktisk, til tross for litt klam omtale her...

Så ei lydbok. Må dessverre rydde og vaske i fjellheimen også, og da er det greit med noe lett og ledig på øret. Jeg liker gamle, gode Lovecraft. Og denne fant jeg på Storytel. Det ble igjen en noe guffen opplevelse, men god! Daniel er god buddy med Edward, men det endrer seg når Daniel faller hodestups for vakre Asenath, en kvinnelig hypnotisør med et  merkelig rykte. Jeg skal ikke si mer enn at det går i underlige seanser, kroppsskifter og igjen, ei bok om sjelen? Er Asenath bare gal, eller er hun noe enda mer fryktinngytende? Hehe.. jepp, god gammal horrer denne. Anbefales på øret. Kort og uhyggelig.

Deretter ei bok av Dan Brown. En forfatter jeg hadde forbannet meg over IKKE å lese igjen. Nå husker jeg ikke i farten hvem som overbeviste meg, men da vedkommende påstod at denne var den nest beste boka hans etter Angels and Demons, så var jeg solgt. A&D er nemlig den eneste boka jeg virkelig har likt fra forfatteren. Trodde ikke jeg ville si det igjen, men Origin likte jeg faktisk godt. Ikke så mye løping, ikke noe kodeknekking å snakke om. Heller et interessant syn på "hvem er vi? ... hvor går vi?"-spørsmålet til menneskeheten. Ei mye mer interessant (for meg) teknologisk bok enn den vanlige kjasingen og vasing rundt i hemmelige ordener. Jepp! Denne kan anbefales! (Gav den 4/5 på GoodReads, og det sier MYE om meg og forholdet mitt til Brown).


Rask månedsstatus

Først - stor takk til Linn på bloggen Den har jeg lest for å sette meg på ideen om regneark for kontroll. Jeg modifiserte regnearkforslaget til å passe meg, og plutselig så hadde jeg full kontroll på alle tall. Hvorfor har jeg ikke tenkt på det tidligere? Tallenes tale -

Totalt antall bøker: 11, 4 foran skjema til 100/året
Blogget om: 11/11 bøker inneværende mnd
Kjønnsfordeling: 5 menn, 6 kvinner
Medium: 5 ebøker, 3 papir, 3 lydbøker
Språkfordeling: 8 bokmål, 2 engelsk, 1 nynorsk
Sjangerfordeling: 5 romaner, 1 sakprosa, 1 krim, 2 action/thriller, 2 diktsamlinger
Antall sider lest, ferdige bøker: 2743

En dag igjen av måneden. Bruk den vel :-) 

Stemningsrapport fra det lille huset i den store skogen

.

"Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen" av Knut Nærum

Jeg tenkte her for noen dager siden at jeg må lirke leselysten over på litteraturfaget igjen, men å starte direkte med ei fagbok ble litt brå start. Helt til jeg fant denne svært så morsomme inngangen til norsk litteraturhistorie. Nå liker jeg svært godt Knut Nærum, da. Humoren hans går hånd i hanske med min, og jeg må si at jeg lo høyt av denne boka. Ikke bare flere ganger, men nokså på det jevne gjennom hele den norske litteraturhistorien. Helt fra 10-12.000 år f.kr opp til 2008, da boka ble utgitt.

Nærum setter scenen perfekt før boka starter (ja, jeg lyttet til denne boka fra Storytel, lest av forfatteren):

"Dette er en bok for deg som kan litt. Altfor mange litteraturhistorier forutsetter at leseren kan norsk litteratur på rams. Denne litteraturhistorien er for deg som mener å ha vært borti Ibsen på videregående. Du som lot deg verve inn i Bokklubben Nye Bøker av søsteren din for at hun skulle få det blå koppesettet som vervepremie. Du som gjerne skulle ha lest mer, men ikke helt vet hvordan du skal begynne."

Tar du tegningen? Jepp, dette er Nærum-humor. Men likevel faglig forbausende interessant. Det er rett og slett en fascinerende gjennomgang av norsk litteraturhistorie, og så er det opp til leseren da - å ta Nærum i fleip blant all fakta. Flere av de store, norske forfatterne opp gjennom tidene får nemlig gjennomgå: Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad, Ingvar Ambjørnsen og ikke minst Dag Solstad. Men han starter ikke der. Som Stavanger Aftenblad så treffende skrev:

Knut Nærum
Bildekilde: forfatterforeningen.no

"Til å være en ettbindshistoriker går Nærum grundig til verks. Han åpner med å avlive myten om at de første menneskene kom til Norge omtrent 12.000 år før Kristus. Kristus kom jo aldri til Norge. Etter dette går det slag i slag gjennom steinalder og sagatid fram til gullalder og bokklubbens blå koppesett. Fra andre, mer tradisjonelle, litteraturhistorier vet vi at Ibsen var en slik regelmessig gjest på Grand Café at man kunne stille klokken etter ham. Mindre kjent er det at han også ble brukt som utgangspunkt for den internasjonale meteren. «En delegasjon fra Paris kom på årlig besøk til Kristiania for å måle ham. Dette tok slutt i 1896, da Ibsen av uforklarlige grunner hadde begynt å krympe. Noen år senere døde forfatteren av naturlige årsaker, mett av dage, rik og knøttliten» skriver Nærum."  

Nå lyttet jeg til denne boka, og fikk Nærums temmelig så satiriske stemme i perfekt symbiose med det han selv har skrevet. For meg var det en absolutt høydare. For samboen her i huset, en hoderistende opplevelse. "Er du sikker på at det er norsk litteraturhistorie du lytter til?" Jepp. Det var nettopp det det var. 

Så vil du ha noen festlige, lærerike og hoderistende lyttetimer på øret. Velg denne! For meg ble den en innertier, og en fin overgang til neste fagbok ut: "How to read literature" av Terry Eagleton.

Kilde: Storytel - Lydbok utgitt: 2010 - Forlag:  CappelenDamm - Tid: 4t59
Utfordring: GoodReads, Nye Norske

Churros
Nok en perfekt symbiose :-)

.

"Blå" av Maja Lunde

Maja Lunde's Blå er andreboka i hennes planlagte klimakvartett som startet med suksessromanen Bienes Historie. Som coveret og tittelen tilsier så handler denne boka om havet, eller - vann, og den etterhvert store mangelen på drikkevann. Blå beveger seg på to tidsplan. I nåtid, hvor vi møter den snart 70 år gamle sjøulken Signe, tidligere miljøaktivist, nå singel kvinne som aller helst tilbringer tid i seilbåten sin. Hun forlater det lille hjemstedet sitt på Vestlandet for å prøve å finne mannen hun en gang skulle gifte seg med. I båten har hun en litt spesiell last, og ferden er ikke direkte en seilas i medvind og solgangsbris.

Parallelt med Signes historie blir vi også kjent med den unge faren David og hans lille datter. Året er 2041 og de er på flukt nordover gjennom et Sør-Europa som er rammet av stor tørke. Målet er å komme til vannlandene i nord. I starten av flukten mister David sin kone og yngste sønn av syne for ikke å finne dem igjen. Håpet er å møtes i en av de mange flyktningeleirene nordpå, men livet går ikke helt som planlagt. Én dag oppdager de en seilbåt i en forlatt hage langt inne i landet.

Maja Lunde
Bildekilde: linkedin.com

Maja Lunde har igjen truffet godt med valg av tema og gjort et interessant og tankevekkende valg med klimaboka si. Dette er ei velskrevet og spennende miljøvernbok uten å komme med advarende pekefingre. Skjebnen til David og hans datter har en troverdighet over seg som det er vanskelig å komme fra. Lunde har funnet en oppskrift som virker. Jeg håper likevel at hun gjør en litt annen vri i sin tredjebok, så bøkene ikke likner altfor mye på hverandre. Personlig likte jeg Bienes Historie best, der oppbygningen med parallelle historier i forskjellige tidsepoker samlet rundt ett tema var nytt. Blå er mer av det samme. Misforstå meg rett, dette er ei god og tidsriktig bok. Men jeg vil helst ha en helt forskjellig form i bok 3. Kravstor jeg, serru :-)

Kilde: fått fra forlaget - Forlag: Aschehoug - Utgitt: 2017 - Sider: 368

Utfordring: GoodReads, Kaosutfordringen

Definitivt nok vann på Barbuda 2016
Sambo med 10 kg tarpon

Diktlesesirkelen "Foran Orion" av Rune Tuverud

For å utfordre meg selv har jeg meldt meg inn i Artemisias nyopprettede dikt-/lyrikksirkel. Vi leser 6 diktsamlinger i året, og tema for januar var off-the-shelf, - eller: les en diktsamling som allerede står i bokhylla og samler støv. Siden jeg ikke befinner meg hjemme denne måneden (og heller ikke har noen uleste diktsamlinger i mine nå så magre bokhyller) så har jeg valgt meg ut nevnte diktsamling av Rune Tuverud, en forfatter jeg aldri har lest noe fra tidligere, men som allerede har gitt ut 10 diktsamlinger. Her var det bare å hoppe uti etter et tips på bloggen Tone's Bokmerke.

Tittelen Foran Orion, og coveret på diktsamlingen, peker direkte på stjerneformasjonen Orions Belte, og jeg innbiller meg umiddelbart at dette er en litt flytende, fjern og diffus diktsamling. Jeg tok fullstendig feil.

Diktene er modernistiske i formen, uten noen særlig rim og rytme. Tematisk er diktene observasjoner som fortellerstemmen "jeg" gjør gjennom flere stadier i livet. Noen tilsynelatende poengløse, som diktet Villminken som fikk meg til å tenke Jan Erik Volds (fritt etter hukommelsen): "En maur klatret opp på et strå, snudde og klatret ned igjen." Eller Tuverud's Søvngjenger, som handler om jeg's datter som går i søvne mens fortellerstemmen ser på et program på TV. Ingen av diktene beveget meg særlig. De er nøytrale. Fjerde teksten Om morgenen slår meg imidlertid rett i bakken, en kort tekst - ikke et dikt - på knapt én side, hvor observasjonen som gjøres er fortellerstemmens egen datter som ligger på gulvet etter selvskading. Kutting av underarmer og flekker med blod, dette er IKKE nøytralt! Her kan man forvente seg det meste. Kanskje?

Rune Tuverud
Bildekilde: forlagsliv.no

Noen av diktene er tankefulle, andre igjen observerende, i mange av dem er fortellerstemmen en person i bevegelse. Bilkjøring, alene eller med barnebarn, sterke hentydninger om at fortellerstemmen og hans kone ikke nødvendigvis er de beste venner hele tiden. Et lite stykke ut i samlingen finner vi diktet Ved en bensinstasjon. Og i det gjenkjenner jeg coveret på boka. En bensinstasjon under Orions belte, fortellerstemmen og en liten jentebaby. (Diktet ble forøvrig ukas dikt hos CappelenDamm i oktober 2015.) Diktsamlingen har flere tekster som ikke er i diktform. Nostalgi preger i hovedsak disse. Nostalgi og tilbakeblikk. Og så er det over.

Og jeg? Likte et par av diktene, ble rykket opp av selvskadingsteksten, men ellers fløt observasjonene jevnt forbi uten å feste seg noe særlig. En lett tilgjengelig diktsamling for meg, helt ok.

Kilde: Egen ebok - Forlag: Cappelen Damm - Utgitt: 2015 - Sider: 77

Utfordring: GoodReads, Nye norske, Diktsirkelen

Min sambo's bilde av stjernehimmelen over Tau
en kald vinterdag

.

"Tokyo" av Mo Hayder

Ny forfatter for meg, og sannsynligvis ny favoritt, så takk til Bjørnebok for godt tips. Det ble en innertier og sterk 4'er på GoodReads!

For å forstå hvorfor jeg likte denne boka så godt, så er det på plass med en liten forhistorie. Bakteppet til boka er nemlig den historiske Nanjing-massakren i Kina i 1937. Hendelsen er også blitt kalt voldtekten av Nanjing, og var en japansk krigsforbrytelse der det antas at inntil 300.000 kinesiske sivilister og krigsfanger ble myrdet - henrettet i full offentlighet med den internasjonale presse tilstede. De ble skutt, halshugget, brent i hjel, kokt, bundet sammen med piggtråd og overkjørt av tanks osv. I full offentlighet! I tillegg ble mellom 20-80.000 kvinner og småjenter voldtatt av japanske okkupasjonsstyrker i det som har fått betegnelsen verdenshistoriens største massevoldtekt. Aldeles fryktelig! (På japansk side benektes det at overgrep av noe større omfang fant sted, og ikke før i 2014 ble 13.desember - dagen for utbruddet av massakren - gjort til nasjonal minnedag i folkerepublikken Kina.) Med dette bakteppet ble Tokyo av Mo Hayder en svært spesiell opplevelse.

Vi befinner oss i Tokyo i 1990 hvor den engelske studinen Grey Hutchins er på søken etter en film som hun helt bestemt mener er blitt tatt under den beryktede Nanjing-massakren fra 1937. Noen påstår at denne filmen ikke finnes, men Grey er besatt av tanken på å finne den. Hun vet nemlig at den finnes skjult i Tokyo et sted. Grey kommer til Tokyo uten særlig med penger og er helt alene i en fremmed by. Når en eldre kinesisk professor, en overlevende fra Nanjing, i utgangspunktet nekter å hjelpe henne, driver hun inn i en velbetalt jobb som nattklubbvertinne i en eksklusiv klubb som driver med catering til japanske forretningsmenn og gangstere. En gangster dominerer i denne klubben, en gammel mann i rullestol fra den beryktede Yakuza'en som baserer hele sin helse på en kraftig medisin, en eliksir som andre vil ha tak i for enhver pris.

Parallelt med historien fra 1990 møter vi en mann og hans gravide kone gjennom ukene før og noen dager utover i massakren i 1937. Hva disse menneskene opplever er skremmende og til slutt hjerteskjærende. For ikke å spoile noe av boka vil jeg ikke gå inn på detaljene her, men det er et genialt fortellerteknisk grep fra Hayder å ha to parallelle historier som er så ulike, men likevel så utfyllende som kommer så sømløst og elegant sammen til slutt.

Mo Hayder
Bildekilde: goodreads.com

Det er persongalleriet, i tillegg til de to finurlige historiene, som gjør det for meg. De er virkelig noe for seg selv. Hayder er lærer ved et universitet i Bath og har faktisk jobbet som vertinne i en nattklubb i Tokyo. Begge disse erfaringene skinner gjennom i boka og gir den en uvanlig rik atmosfære. Spesielt Mama Strawberry som eier nattklubben Grey jobber i er fantastisk og troverdig presentert - en selverklært asiatisk versjon av Marilyn Monroe, med blondt hår og det hele. Det samme er de to russiske tvillingjentene Irina og Svetlana som lærer Grey opp i jobben som nattklubbvertinne. For ikke å snakke om Miss Ogawa, den monstrøse sykepleieren og hennes sjef, Mr. Fuyaki i rullestolen. Erotiske hemmeligheter og internasjonale intriger, et stort falleferdig hus med uutforskede rom og en overgrodd, inngjerdet hage. Alt er med på å holde meg som leser på kanten gjennom hele fortellingen. Etterhvert som historien skrider frem blir vi også mer kjent med den skremmende Yakuza'en og den makten disse gangsterne faktisk har over hverdagslivet i Japan.

Dette var virkelig en underholdende, stemningsfull og spennende historie. Til tider bestialsk. Full av grusomheter - ja, men også lærerik, tankevekkende og ikke så rent lite opplysende. Velskrevet og imponerende av Mo Hayder dette, og anbefales sterkt!

(Fun fact: Jeg lyttet til boka på Storytel og kunne ikke fri meg fra at jeg hadde hørt stemmen til "mannen i Nanjing i 1937" tidligere. Men hvor? Han lest på perfekt engelsk, men alle kinesiske og japanske navn hørtes så autentiske ut. Jeg endte opp med å google, og måtte le da jeg fant svaret. Innleserens navn er nemlig Burt Kwouk. Ukjent navn kanskje, men han spilte Cato (katøøøø) i Rosa Panteren filmene på 70-tallet. De filmene elsket jeg, og så på repeat sikkert 10 ganger :-) :-)

Kilde: Storytel - Utgitt: 2008 - Spilletid: 6t10m - Språk: Engelsk

Utfordring: GoodReads, Kaosutfordringen

Kan man få for mye puddersnø?
NEI det kan man ikke :-)

.

Bokbloggertreffet 2018 i Stavanger

Vi har nå bikket over i 2018 - året der bokbloggerne har bestemt seg for å ta det store steget fra storbyen og ut i provinsen. Det årlige bokbloggertreffet i Oslo hver september har vært en høydare i alle år. Endelig får man treffe face to face dem man knatrer med på tastaturet uke ut og uke inn resten av året. Vi er noen herlige nerder hele gjengen :-)

September-treffet i 2017 tok imidlertid en stor beslutning - vi skal nå forflytte oss ut fra Oslo, for å få en litterær ramme rundt treffet igjen. Ikke til å legge skjul på at det var veldig kjekt de årene bokbloggertreffet sammenfalt med Oslo Bokfestival. Men, løsningsorienterte som vi er fant vi fort en ny litterær ramme, nemlig Kapittel-festivalen i Stavanger som går av stabelen i ... jepp, september hvert år. Noe som verken påvirker bokbloggerprisen, samlesingen eller utdelingen av prisen.

Kjenner du ikke til Kapittel? Les litt om kapittel HER. Festivalen ifjor ble en fantastisk bra seanse, med store nasjonale og internasjonale navn. En flott ramme rundt bokbloggertreffet. Tema for festivalen i år er Samhald, som du kan lese litt om HER.

Detaljene rundt innholdet av bokbloggertreffet er naturlig nok ikke klart ennå. Det som er klart er imidlertid:

Dato: fredag 21. - søndag 23. september
(Kapittel starter allerede onsdag 19. september)

Transport
Norwegian har gode priser på fly til Stavanger.
(Tog syns jeg er dyrt i forhold, men det er nå meg da - gitt det man får for pengene...).
Det går flybuss fra Sola airport til Stavanger sentrum og alle hotellene der, hver halvtime. Kr 170,- t/r
Togstasjonen er så godt som i sentrum, og er i gåavstand til alle hotellene.

Hotell
Når det gjelder hotellanbefalinger så er det selvfølgelig lommeboken som bestemmer. Ingen hotell i Stavanger sentrum er langt fra hvor det skjer, vi har en pitteliten bykjerne.Søker man på momondo.com så får man gode alternativ. Sjekk linken for 21.-23. september HER.

Jeg har tidligere fått gratis tilgang til Kapittel som bokblogger. Jeg skal prate med dem når jeg kommer hjem fra utflukten vår (rett over påske) for å se om vi kan få pressetilgang hele gjengen. Burde kanskje gå. Jeg vet ikke helt hvor løst pengene sitter, men jeg skal gjøre mitt :-)


Program

Når det gjelder programmet for Bokbloggertreffet 2018 så er det langt fra på plass, men jeg håper og tror vi skal få til noen interessante dager. I tillegg til sosialisering, den selvfølgelige quiz'en og prisutdelingen så har jeg et par kort opp i ermene. Bokbloggerne i Stavanger samles til møte like over påske for å planlegge detaljene.

Når det gjelder quiz, så er Silje fremdeles sjef. Elisabeth har kontrollen på bokbloggerprisen og jeg kan forhåpentligvis hjelpe med det praktiske, om noen lurer på noe.

Stay tuned!

"Tung tids tale" av Olaug Nilssen

Jeg er SÅ glad for at bokbloggerne i Norge leser variert og blogger om sine lesepreferanser og nyoppdagede perler i bokform. Ellers ville jeg ha gått glipp av denne boka, ei aldeles spesiell, ærlig og sjelsutbrettende bok fra Olaug Nilssen.

Tung tids tale er forfatterens første roman på 12 år, og den handler om hvordan det er å være mor til en gutt på 12 som har en diagnose i autismespekteret, regressiv autisme. Det er ei ærlig bok om å være mor gjennom oppturer og utfordringer, om å vise kjærlighet til sin sønn og resten av familien samtidig som hun krangler, kriger og kjemper for å få den støtten hun har krav på fra samfunnet. Det er ei vond bok. Det er ikke minst ei politisk bok. Det er ei bok om å sette fingeren på det administrative, skjematiske og nesten ugjennomtrengelige byråkratiet som allerede pressede foreldre blir utsatt for for å fremme sin sak og få det man har krav på uten at det går helt på bekostning av egen helse. Rigide systemer, kjærlige øyeblikk med sønnen, biting, slag, ødelegging og ekstrem livsutfoldelse. Alt i en vekslende strøm av reaksjoner, motreaksjoner, destruktive tanker og det lykkelige ønsket om å ha en blomsterbukett på bordet, med ei pent pyntet fløtekake, som får stå for seg selv. I fred og ro sammen med tynn porselen, uten låste dører og nerver i helspenn.

Olaug Nilssen
Bildekilde: dagbladet.no

Boka grep og rev i meg, den fortellende formen så naken og direkte, så nær, men likevel ikke utleverende. Så fantastisk godt skrevet, rå og detaljert, men uten at man på noen måte sitter igjen og synes synd på forfatteren, og tenker - hun har jammen en forferdelig sønn. Jeg sitter heller igjen og føler at jeg bør kjempe, mot systemet, for alle foreldre som gjør en så forbannet stor innsats uten å bli hørt på rette måten. Uten å bli tatt på alvor, på rette måten.

Forfatteren sier selv at noe av motivasjonen bak den nye romanen: "har vært å nyansere bildet av hva det vil si å ha et barn med funksjons- eller utviklingshemming. Å vise hvor sammensatte utfordringene kan være... Hans personvern er det vanskeligste. Jeg må bare erkjenne at det er viktigere å fortelle, sier hun." (sitert fra Dagbladet - les gjerne hele innlegget på linken her).

Tung tids tale ligger på langlisten til å vinne Bokbloggerprisen i romanklassen for 2017. Det skal ikke stå på meg å stemme denne boka videre.

Anbefales på det sterkeste!

Kilde: egen e-bok - Utgitt: 2017 - Forlag: Samlaget - Sider: 155 - Språk: Nynorsk

Utfordring: Nye norske, Kaosutfordringen

En lykkelig mann believes he can fly :-)

.