mandag 9. juni 2014

"Mansfield Park" av Jane Austen

Med Austen's Northanger Abbey friskt i minnet fra ifjor så så jeg virkelig fram til månedens lesesirkelbok hos Line. Jeg likte nemlig utrolig godt nevnte bok, for den hadde både snert, humor og ironi, og heltinne Cathrine var virkelig noe for selv. Stor ble derfor overraskelsen da jeg begynte å slite med Mansfield Park allerede etter andre kapittel, men nå foregriper jeg begivenhetenes gang en smule..

I Mansfield Park møter vi Fanny Price, en fattig kvinne som kommer fra enkle kår. Hun har vokst opp i sine velstående slektningers hjem, men uten noen gang å ha blitt akseptert som likeverdig. Den eneste som har vært virkelig snill mot henne er Edmund, den yngste av familiens to sønner. De to døtrene i familien har alltid sett ned på den utrolig sky og forsagte Fanny, og har aldri inkludert henne i sitt sosiale liv. Inn i livet deres kommer etterhvert Henry Crawford og søsteren Mary som besøker egne slektninger i nabolaget, og snart er godset Mansfield Park transformert fra et stille og temmelig kjedelig hjem til å bli borderline frisky og frivolt (1800-talls frivolt, that is). Fanny, som opp gjennom årene har utviklet sterke, men skjulte følelser for sitt søskenbarn Edmund, får konkurranse på banen. Edmund faller for Mary, mens hennes bror Henry får det for seg at Fanny er hans hjertes utkårede. En teateroppsetning blir virkelig kronen på verket hvor prinsipper blir vendt ryggen til og svik og brustne vennskap står på dagsordenen. Joda, her skjer det såvisst saker og ting, men uten Austens sedvanlige bitende vidd, sjarm og ironi så blir det hele likevel forunderlig ...tamt?

Jane Austen
Bildekilde: biography.com
Boka fenget meg faktisk aldri og jeg ble verken interessert i persongalleriet eller i kjærlighetshistorien(e). Hvor ble det av humoren, snerten og Austens ironiske penn? Og heltinnen Fanny Price, hun er rett og slett kjedelig og uengasjerende og mangler helt den gnisten som gjorde Cathrine i Northanger Abbey så levende og troverdig. Fanny er full av sin egen moralske overlegenhet, og ser aldri  ut for å ha det gøy. Jeg leste et sted følgende setning om Fanny, og den syns jeg oppsummerer veldig så bra: "Fanny Price, in all her moralistic glory, seems more suited to a convent of holy sisters than an Austen novel...". Når det gjelder Edmund så er han i beste fall ustadig, noe som er greit nok - det kunne kanskje hatt sin verdi, men er han spennende? Ikke spesielt. Mary er den livligste personen i boka (ikke rart Edmund liker henne), og er klar over både sine fordeler samt feil og mangler. Mary skaper engasjement til forskjell fra de andre karakterene. Hennes bror Henry derimot er imidlertid noe over the top mistenkelig sjarmerende, og derfor så får jeg heller ikke store sympatien med ham. Karakteren jeg likte aller best i hele historien var tante Kjip - eller, Mrs. Norris, som snudde på hver ei krone. Som person likte jeg henne absolutt ikke, men hun var på sin side mesterlig beskrevet, og her kom Austins satire igjen til syne. Synd hun var den eneste karakteren med virkelig snert!

Innrømmelse: jeg orket faktisk ikke lese boka ferdig! Til å begynne med skyldte jeg på dårlig oversettelse. Jeg startet nemlig med å lese boka på norsk, for den hadde jeg i hylla. Midtveis i historien gikk jeg derfor over til engelsk (Amazon er fantastisk på gamle klassikere, hele Austen-samlingen for $0.99...), og det hjalp faktisk betraktelig på. Boka er nemlig både velskrevet og har et nydelig engelsk språk. Den klarte likevel ikke å engasjere meg. Som historie fant jeg Mansfield Park både kjedelig og søvndyssende med sine altfor mange detaljer. Innsikten i 1800-talls perioden er likevel fascinerende, og således er settingen historien blir fortalt i både interessant og troverdig. Jeg har ikke gitt opp Austen, og har både Pride and Prejudice og Emma i min Austen Complete Collection som jeg ihvertfall skal lese. Jeg vil nok anbefale å starte med en annen Austen-bok enn denne...


Kilde: Egen e-bok (og hardcover varianten)
Utgitt: Første gang 1814
Forlag ebok: Orintage Publishing 2013, Amazon
Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, 1001-bøker


Sommerlig fargebombe :-)



.

onsdag 4. juni 2014

"Glassblåseren fra Murano" av Marina Fiorato


Dette er ei bok jeg må takke Anita på bloggen Artemisas Verden for å ha inspirert meg til å lese. Siden jeg har både kunstverk og håndblåste vinglass fra Murano selv, så er jeg kanskje litt over gjennomsnittet interessert i glassblåserkunsten fra den lille øya. Det kan fort bli dyrt å reise på billigtur til Venezia... Nuvel, tilbake til Murano og historien fra halvt venezianske/halvt britiske Fiorato. (Digresjon - når jeg nå har lest boka og sett for meg hovedpersonen Leonora for så å gå inn og google forfatteren så kan jeg ikke fri meg fra å tenke at hun kan ha skrevet seg selv inn i rollen...).

Boka handler om britiske Nora, den noe bohemske kunstnerinnen som etter noen få års ekteskap blir forlatt av sin mann til fordel for business varianten av en kvinne. Nora har alltid hatt forkjærlighet for glassblåserkunsten og har jukset litt i faget hjemme i London. Hennes store drøm er imidlertid å gå i forfaderen Corradino Manins fotspor. Han var den største glassblåserkunstneren i sin tid, på slutten av 1600-tallet, og Nora har et nedarvet glassmykke som stammer fra hans gullår på Murano øya. Nora reiser til Venezia, både for å søke gravstedet etter sin biologiske, venezianske far samt å forsøke lykken som glassblåser på Murano. Hun er heldig og får starte i lære fordi hun er Manins etterkommer og er lidenskapelig opptatt av glassblåserkunsten. Parallellt med historien om Nora, som etter hun flytter til Venezia tar tilbake sitt fulle fornavn, Leonora, så følger vi livet til forfaderen Corradino Manin. Han lever på en tid der glassbåsing er den venetianske republikkens hovednæring. Spesielt deres speil er verdt mer enn gull. De høyt aktede glassblåserne lever praktisk talt fanget under streng bevoktning på Murano av det kompromissløse "Timannsrådet", for flere land i Europa prøver å få tak i hemmeligheten bak utviklingen av det spesielle Murano-speilet. For å beskytte sin hemmelige datter selger Corradino seg selv og sitt håndtverk til franskmennene og Solkongen Ludvig XIV, og "Timannsrådet" er ikke nådige. Både Corradino og Leonora har hver sin historie å fortelle, og kanskje så levde faktisk ikke begge to lykkelige til sine dagers ende?

Marina Fiorato
Bildekilde:
knighthallagency.com
I utgangspunktet er jeg ikke særlig glad i det som på papiret ser ut som en "fra hjerte smerte til lykkelig slutt" roman. Denne boka hadde imidlertid sine sider. Den var nemlig både velskrevet og interessant. Ihvertfall for meg. Nå kjenner jeg til glassindustrien fra Murano, og vet at spesielt gjennom renessansen så begjærte Europas elite det venezianske glasset og bådet samlet på det og brukte det som sitt aller fineste servise når fiffen skulle serveres. Europeiske glasshus prøvde stadig å lure de venezianske glassmesterne bort fra øya for å komme å jobbe i deres egne, lokale glassblåserverksted. Venezia var faktisk så redd for konkurranse og at deres forretningshemmeligheter skulle falle i andres hender at de sendte statlige leiemordere etter avhopperne! Med dette bakteppet så har Fiorato klart å skape en spennende historie som syr skjebnene til Leonora og Corradino sammen. Personlig synes jeg historien til Corradino var mest interessant, men livet som eneste kvinnelige glassblåser på Murano hadde også sin sjarm. Kjærlighetshistorien ble kanskje noe selvsagt, og bakgrunnen for oppreisningen til Corradino i nåtid var nok noe søkt, men alt i alt var dette så absolutt en kjekk historie å lese.

Glassblåseren fra Murano er Marina Fioratos første roman. Hun er selv historieutdannet ved Oxford University og University of Venice, hvor hun spesialiserte seg på studiet av Shakespeares skuespill som historisk kilde. Etter universitetet studerte hun kunst og har siden jobbet som illustratør, skuespiller og film anmelder. Fiorato har god bakgrunn for å skrive troverdig om Murano og øyas kunstskatter, noe hun også gjør. Boka er blitt en bestselger, og jeg kan forstå hvorfor. Anbefaler jeg boka, og til hvem? Som lett sommerlektyre er den flott. Er man interessert i glasskunst får man også et veldig godt og historisk korrekt bakteppe til romanen. Boka glir ikke inn i lista mi over de aller beste jeg har lest, men føyer seg pent inn i rekken av kjekke bøker.


Kilde: Egen e-bok
Forlag: Vega
Utgitt: 2012
Sideantall papirbok: 272
Språk: Norsk
ISBN: 9788282112499
Format: EPUB
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere


The Summer is coming :o)


.

søndag 1. juni 2014

Status lesemål i mai - jøss, jeg er ajour'ish...

Hvem skulle trodd... Etter en heller mager lesevinter og -vår er jeg omsider i rute, både med ... blogging! Ihvertfall er skolebøker pakket bort og lesesirkelbøker og Kindle børstet støv av igjen.  Etter sju magre kommer sju skikkelig feite! Optimismen kan ihvertfall ingen ta fra meg! Til tross for at mai har vært fyllt med hyggelige og mindre festlige hendelser så har jeg faktisk fått med meg følgende bøker:



  • Victoria av Hamsun var god. Og mye bedre enn filmen, synes jeg. Begynner å få sansen for Hamsun og ser ikke bort fra at flere av bøkene hans kommer i hus. Jeg har rett og slett begynt å få øynene opp for våre gamle og ærverdige norske!
  • En av de litt yngre norske er Carl Frode Tiller med Innsirkling. Kjærlighet ved første blikk. Har nettopp lastet ned Innsirkling 2, for 3'ern er rett rundt august-hjørnet.
  • En annen god og temmelig så ny norsk forfatter er Ruth Lillegraven. Jeg ferdigleste Urd i mai, så da kommer den med her (også). Det blir ingen omtale, men boka var nydelig skrevet. Og enda bedre mot slutten. Var, nydelig og skjør på en og samme tid.
  • Det samme kan ikke sies om Tom Egelands Bjørn Beltø i Den 13. Disippel. Han er ikke mye var og nydelig. Skjør kan imidlertid diskuteres, om man snakker om nervene hans... Jeg er like begeistret ennå for albinoen. 
  • Retorikk i vår tid av Kjeldsen er ei sakprosabok. Og for ei bok! Burde nesten vært pensum for bokbloggere. Her kan man lære mye, spesielt på den retoriske arenaen vi befinner oss - i mediesamfunnet.. 
  • Måneden ble avsluttet med årets tyngste tema, Moskva-prosessene i Mørke midt på dagen av Arthur Koestler. Rystende og provoserende lesing. Koestler har fått altfor liten oppmerksomhet! Han skriver veldig godt og er utrolig kunnskapsrik.

Tallenes tale sier følgende
  • 1 kvinne og 5 menn...
  • 6/6 er norske bøker! Jøss! Den var ny! Need to do something about that!
  • Det betyr også at det er en stor overvekt av nordmenn på lista. Kun Arthur Koestler representerer verden utenfor navlen, nemlig Ungarn.

Årets utfordringer ved nesten halvgått løp sier at jeg kan drøye de fleste klappene på skulderen. Jeg har nemlig lest
  • 4/12 Lesesirkel/1001 bøker
  • 1/5 Debutanter
  • 11/10 For meg nye norske forfattere !!! *meget stor klapp på skulder*
  • Jeg er fullstendig ajour med lesing av bøker til bokbloggerprisen!
  • 5/10 bøker av forfattere fra land utenfor Skandinavia og England/USA
  • 5/4 sakprosabøker (!) *stor klapp på skulder*
  • 28/85 bøker i 2014. Her ligger jeg faktisk kun 6 bak skjema. Rundetiden må ned, men det skal gå!

For å si som en av mine favoritt biroller Spike - "Not baaad!" Kryss i margen dersom du kjenner filmen! Så nå er det bare å skyfle på videre. Jeg har ladet Kindle'n med 8 nye bøker til 3 ferieuker som starter imorgen, mandag. Blant dem er ihvertfall én lesesirkelbok, Tiller, 2 x Jussi, Atwood, Austen og noen andre goodies representert. Jeg gleder meg stort! Det har nemlig vært sol og "varm"ish her på berget. Klok av (vann)skade så vet vi vel alle at det ikke varer, derfor ferie i juni. Noe har alderen lært meg :o)


.






Dagens Kindle til 49,- !!!

Ebok.no har nå noe de kaller dagens Kindle. Dagens Kindle er et ett-dags-tilbud på en utvalgt norsk ebok som kan sendes direkte til ... nemlig, Kindle lesebrettet. Ebok.no markedsfører på denne måten at flere og flere norske ebøker faktisk blir levert kun med vannmerke, som betyr at ebøkene ikke er låst til ett filformat.

Dagens Kindle søndag 1.juni er:

https://ebok.no/ebok/den-lange-hvite-skyens-land_sarah-lark

Om boka og forfatteren vet jeg lite - klikk på bildet over for mer info! Tenkte bare jeg ville informere om at her kommer det gode tilbud sånn dann og vann. Og, man kan selvfølgelig abonnere på nyhetsmail fra ebok.no. Og nei - jeg har ingen binding til nettbutikken. Just spreading the good news!

Se forøvring innlegget mitt forrige måned på hvordan man enkelt får ebøker fra ebok.no og digitalbok.no over på Kindle.

Ha en flotters søndag! For meg starter ferien imorgen. Ut på tur med Kindle på lur :o)


.

lørdag 31. mai 2014

"Retorikk i vår tid" av Jens E. Kjeldsen

Pensumbok for bokbloggere? Det er vel sjelden jeg har fått så god nytte av ei pensumbok som jeg har av denne, og det ikke bare for studiet sin del! Retorikkboka fra Kjeldsen er en innføring i moderne retorisk teori, og er rett og slett su-ve-ren! Boka starter med å sette retorikk i historisk perspektiv fra Aristoteles og Platon til vår tid hvor mediesamfunnet er blitt den nye retoriske arenaen. Og der befinner vi oss. Midt i smørøyet!

Boka tar for seg den retoriske jernbanemodellen: Sender - Budskap - Mottaker og setter denne opp i forhold til gitte situasjoner, ser på avsenderen og mottakeren spesielt og går detaljert inn på uttrykket, altså ordenes retorikk. Særlig kapittelet om logikk og argumentasjon syns jeg var veldig bra, for ikke å snakke om alt jeg har lært når det gjelder ironi og ironibruk... Boka gir en grundig behandling av viktige retoriske emner og inneholder gode eksempler fra norsk offentlighet og populærkultur. Disse blir brukt for å presentere sentrale retoriske perspektiv på kommunikasjon og språklige virkemidler. Løp og kjøp!

Kun en liten advarsel - dette er ikke strandlektyre. Som fagbok er den imidlertid like god som Fiksjon og film av Jakob Lothe som jeg tidligere har skrytt opp i skyene :o)


Kilde: Egen pensumbok
Sjanger: Sakprosa
Utgitt: 2009
Forlag: Spartacus
Sideantall: 395
ISBN: 9788243003958
Utfordring: GoodReads, Norske forfattere


.

fredag 30. mai 2014

Påminnelse: Enda enklere å få norske ebøker til Kindle !!!

Det er på høy tid å igjen minne om våre flotte, norske ebok-leverandører som gjør det enklere for oss Kindle-frelste å få de aller fleste norske ebøker over på det amazon'ske lesebrettet.

DIGITALBOK.NO
Først ut er favoritten min Digitalbok.no - favoritt fordi de (foreløpig) er den første norske lesebrett- og ebok-leverandøren som har direktelink fra lesebrettet til egen nettbutikk. Med ett-klikks-kjøp, som hos Amazon. Veldig bra! Nuvel - det var over på Kindle vi skulle... Dersom du ønsker å kjøpe en norsk ebok fra www.digitalbok.no og få den enkelt ned på din Kindle så søker du først fram boka. Deretter sjekker du følgende - at boka faktisk kan sendes direkte til Kindle. Det står skrevet i klartekst på hver ei bok du finner hos Digitalbok. Her er eksempel fra en Chris Tvedt bok:


Dersom du finner Kan sendes til Kindle, så er denne eboka enkel å få over. Hvordan? Klikk på ordet Kindle - linken tar deg til en enkel how-to-do!

EBOK.NO
Ebok.no har allerede gjort filtreringen for deg, så du finner alle Kindle-vennlige bøker HER. Hvordan du får denne nettbutikkens ebøker over til Kindle kan du lese om HER.

Er ikke dette enkelt da? Jepp!

Når dette er sagt så er det ikke nettbutikkene som bestemmer hvilke bøker som enkelt kan overføres. Dette er det forlag og forfattere som i utgangspunktet har bestemt. Du finner ikke ei bok ett sted tilgjengelig for Kindle, og samme boka hos en annen ebok-leverandør IKKE tilgjengelig. Det er likt over hele fjøla. Jeg har ikke gått gjennom alle ebok-leverandørene på nett, og jeg vet det er flere enn disse to som leverer løsninger til Kindle. Dette er imidlertid to av leverandørene som har spesialisert seg på norske ebøker.

I teorien er alle ebøker som kun er vannmerket - mao. ikke har teknisk DRM (fysisk kopibeskyttelse) - mulige å lese på Kindle. Dersom du kommer over norske ebøker som har fysisk kopibeskyttelse, så kan du alltids benytte denne muligheten. Da står og faller imidlertid etikk og moral på deg :-)

Spørsmål ifm norske ebøker til Kindle? Kontakt meg gjerne på mykindlejoy@gmail.com

.



torsdag 29. mai 2014

"Mørke midt på dagen" av Arthur Koestler

Det er ikke akkurat en lettvekter jeg har lest fra Koestler denne gang. Mørke midt på dagen er nemlig blitt stående som selve boken om Moskva-prosessene. Sannsynligvis noen av de grusomste rettsdramaene i historien, der fremtredende kommunister stod fram på rekke og rad og "tilsto" forbrytelser de rett og slett ikke kunne ha begått. Mange av de dømte ble henrettet. Prosessene anses som skueprosesser hvor dommene og straffene var bestemt på forhånd og offentlig rettferdiggjort gjennom fremtvungede tilståelser. Hensikten med prosessene var å eliminere alle mulige utfordrere til Stalins makt, særlig gamle bolsjeviker med erfaring fra den russiske revolusjonen.

Boka følger ett av ofrene til Stalin - den betrodde kommunisten og partimannen Rubasjov - gjennom det sammenhengende, våkne marerittet fra han arresteres uten grunn for "kontrarevolusjonære forbrytelser", via forhørene hvor han blir klargjort for det uunngåelige rettsshowet til dommen og døden. Dette i seg selv er rystende lesning, men det er ikke kjernen i boka. Rubasjov finner nemlig mening i politikk, historie og filosofi, og vi får ta del i hans indre tanker når han filosoferer over kommunismens plass i historien og om forskjellen på meningsløs lidelse og lidelse med mening. Vi sympatiserer med ham når han stiller spørsmål ved å forråde sin moral og livslange tro, selv om vi vet at han selv er blitt forrådt av sine egne. Rubasjov er klar over at han har vært skyldig i å forråde andre. Han lot sin egen kjæreste bli fengslet og bifalt selv dem som dømte henne. Likevel så overtaler Koestler oss til å ha sympati for Rubasjov som nå er offer for sin egen ideologi.

Arthur Koestler
Bildekilde: zenker.se
Koestler avslører mye om Rubasjov gjennom flashbacks og vi forstår at Rubasjovs egen etikk og moral ble undergravd da han deltok i ødeleggelsen og domfellelsen av velmenende, lojale partimedlemmer som utilsiktet ble skyldig i politiske avvikelser. Boka er fantastisk velskrevet, spesielt i dialogene mellom Rubasjov og forhørslederne. De veksler mellom å være veldig intense, gjennomtenkte ned i detalj og liggende på et ordkløverinivå til å bli triste introspeksjoner over et skyldig minne. Historien er gripende, men er ganske tung lesning. Ikke fordi språket er tungt i seg selv, dette var til tross for omfang og innhold en ganske så lettlest historie, men kommunismen som politisk retning og Stalins rettssystem har jeg store vanskeligheter med selv nå i ettertid og i boks form. Denne romanen av Koestler vitner om stor kunnskap om og innsikt i politikk, og ifølge historikere så øvde boka innflytelse på ettertidens holdning til totalitære utrenskninger, og anses som en av vår tids aller viktigste politiske romaner. Jeg kan se hvorfor. Den opprørte meg langt inn i sjelen. Den fikk meg til virkelig å tenke, ikke bare på kommunismen per se, men om de dypere tingene som berører hele den menneskelige eksistens.

Ifølge Koestlers biografi så konkluderte han selv med at det ikke var noen mulighet for at noen av de større religionene og åndsretningene hadde i seg det han anså nødvendig for å holde i sjakk tendensene til etisk forfall og åndelig tomhet. Koestler valgte selv å ta sitt eget liv i 1983. Dette er ei bok for spesielt interesserte, og er absolutt ingen sommerlektyre. Jeg vil likevel anbefale den sterkt.


Kilde: Egen bok
Utgitt: første gang 1940 / min utgave på norsk i 2003
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 184
ISBN: 9788205309414
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere


.

søndag 25. mai 2014

"Innsirkling" av Carl Frode Tiller

Men Tiller! Du kan da ikke avslutte slik, mann! Midt i akten! Og så det etter at du har vært med meg til sengs flere kvelder på rad! Uhørt! Jeg har lest Tillers første Innsirkling. Nå må jeg kjappe meg å skaffe nr 2 for Innsirkling 3 er like om hjørnet og er planlagt utgitt til høsten en gang. Duverden, dette var en noe uforventet bok!

Historien handler om David. Han har mistet hukommelsen sin. I en avisannonse oppfordres venner og bekjente å skrive brev til ham i et forsøk på å gi ham minnene tilbake. Kanskje han da finner seg selv igjen? Tre personer velger å svare på annonsen. Det er Jon, en desillusjonert kompis fra ungdommen som spiller i band. Det er stefaren Arvid, en prest som er i ferd med å dø av kreft. Og det er Silje, ungdomskjæresten til David, nå en voksen kvinne som sliter kraftig i ekteskapet. Brevene de sender David gir dem sjansen til både å fortelle om felles kjente og hendelser fra før David mistet hukommelsen samt å fortelle om deres eksisterende liv og utfordringer. Brevene inneholder alt fra gode og dårlige minner fra tiden sammen med David, valg de har gjort, følelser og tanker som de har hatt og om ensomhet, lengsel og ikke-oppnådde drømmer. En ganske så broket samling av historier fra tre ensomme menneskers liv.

Det første som slår meg med Innsirkling er den litt uvanlige inndelingen av boka samt fortellerinstansen. Tiller har valgt å dele boka i tre nokså like store deler. Hver av delene er dedikert de tre personene som velger å sende brev til David. Del 1 starter med Jon, Arvid fortsetter i del 2 og Silje avslutter med tredje og siste delen. Hver del er så videre delt i to, hvor avsnittene skrevet med normal skrift og font beskriver dager i brevskrivernes nåtid - dager like før og etter David mister hukommelsen. Avsnittene som er de faktiske brevene som David mottar er samtlige skrevet i kursiv. Dette letter betraktelig forståelsen av hvor vi er når og med hvem. For i tillegg til at Davids tre venner skriver om deres felles opplevelser sammen med ham så beskriver de også veldig ofte situasjoner der flere av dem eller alle fire personene er representert. Dette gjør at vi som lesere får innblikk i disse situasjonene sett med tre par forskjellige øyne. Tiller oppnår dermed å få belyst viktige hendelser fra flere, ofte svært så forskjellige synsvinkler. Forfatteren får også på denne måten fram de mer subtile personlighetstrekkene hos alle karakterene i boka. Alle tre delene i boka er skrevet fra en refererende førstepersonfortellers synspunkt hvor vi får del i ikke bare det som skjer, men også tankene til den enhvert tid gjeldende "eg". Dette gjør fortellerinstansen svært troverdig.

Carl Frode Tiller
Bildekilde: namdalsavisa.no
Selv om boka handler om David og hukommelsestapet så møter vi aldri David selv i historien. Han blir på en måte sittende passiv på sidelinjen mens de andre tre presenterer deler av livene sine for ham. En temmelig uforventet situasjon å finne ei boks antatte hovedperson i. Jon spiller i band og er helt tydelig ikke fornøyd med livet han lever. Han finner ingen glede og føler seg svært mislykket, spesielt i forhold til hans perfekte FrP-bror som moren roser opp i skyene. Stefaren Arvid er prest og er i ferd med å dø av kreft i all ensomhet. Han giftet seg med Davids mor og nærmiljøet forstod nok aldri hva de to hadde felles. Mer snakk ble det da en særdeles kjekk organist ble ansatt og helt tydelig påvirket Berit kraftig. Berit døde, men uten å ville fortelle David hvem som var hans biologiske far. Arvid befinner seg på sykehuset med få utsikter om å slippe ut. Silje er godt gift økonomisk, men er blitt temmelig nevrotisk i voksen alder. Hun føler seg tom innvendig og at livet står på vent. Fra å være den i gjengen som kom fra det frieste og mest bohemske hjemmet føler Silje seg nå fastlåst i et mønster hun mistrives sterkt i. Alle tre personene har sin historie å fortelle David. Etterhvert så innser vi, at det ikke kun er Davids liv som innsirkles, men også livene til Jon, Arvid og Silje.

Dette er ei bok om ensomhet og lengsler, feilslåtte planer og en virkelighet som ikke ble akkurat slik som personene hadde tenkt seg. Brevene som David mottar sammen med glimtene fra Jon, Arvid og Siljes hverdagsliv forteller at brevskrivingen til David har en terapeutisk virkning på dem. De får følelsen av å omsider kunne konsentrere seg om noen andre enn seg selv, å kunne være til hjelp for noen. De blir også tvunget til å se tilbake på sin egen barndom og ungdom og reflektere over i hvor stor grad denne har påvirket deres ståsted idag. De kommer i kontakt med seg selv, hvor de står og hva de føler. De innsirkles. Sammen med David. Boka avslutter med et brev fra Silje. Det er gått drøye 2 uker siden hukommelsestapet var et faktum, og som kjæresten til David var det nok Silje som kjente ham best. David var alltid som ung full av ideer og mer eller mindre halvgale innfall, og han var alltid kompromissløs når det gjaldt å følge opp disse. Dette er ett av personlighetstrekkene som Silje alltid har likt med ham. Til tross for det forferdelige faktum at David har mistet hukommelsen så holder hun derfor en dør åpen:
"...har eg rett i mistanken om at du faktisk ikkje har mista hukommelsen i det heile tatt, men at alt dette berre er eit nytt kunstprosjekt som du har sett igang (din lurendreiar), så kan eg ikkje seie anna enn at eg beundrar deg for denne kompromissløysa fortsatt."

Innsirkling ble skrevet av Tiller i 2007 og er hans tredje bok. Den er Bragepris-belønnet og er blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Ja, den er skrevet på nynorsk. Og ja - til tross for dette så elsket jeg boka. Den er realistisk inn til beinmargen, personskildringene er så varme, levende og ikke minst troverdige at det til tider gjør vondt og den gav meg denne sjeldne følelsen av å ha lest noe nytt og betydningsfullt annerledes.


Kilde: egen bok
Utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Sideantall: 285
ISBN: 9788252567991
Utfordringer: GoodReads, Norske forfattere

.

tirsdag 20. mai 2014

"Den 13. Disippel" av Tom Egeland

Ja det må man si! Tom Egeland er omsider tilbake med en Bjørn Beltø slik jeg liker ham, som den lettere nevrotiske og lavmælte arkeologen jeg ble kjent med for noen år tilbake. Jeg sier det allerede her, som jeg har sagt det før: Egeland i godt driv er mye bedre enn Dan Brown, igjen! Jeg har fått mer enn nok av Robert Langdon-varianten som sprinter gjennom bibelhistorien med reisehåndbokbeskrivelser på løpende bånd mens han løser gåter i forbifarten og har en jomfru med ukjente intensjoner og behov på slep. Når det gjelder sistnevnte er vel ikke Langdon helt ulik Beltø, selv om Beltø feiler igjen og igjen når det gjelder forsøk på amorøse forhold til heftige kvinner som alltid befinner seg i den uoppnåelige enden av mulighetsskalaen for den keitete albino-arkeologen.

Med tanke på coveret så skal det ikke særlig fantasi til for å gjette at Beltø også denne gang blir fremlagt en interessant problemstilling som gjelder en bibelhistorisk hendelse. Denne gang er det imidlertid en nær venn av Beltø som ber ham om hjelp, mens vedkommende ligger i koma! I seg selv en tilnærmet umulighet. Dette er en uvanlig og noe interessant vinkling, spesielt siden Beltø i utgangspunktet ikke har den fjerneste idé om hva han egentlig er bedt om å gjøre! Etterhvert så krystalliserer ihvertfall noe seg. Et gravkammer fra oldtiden, en nøkkel, en historisk hemmelighet, en forsvunnet israelsk arkeolog og et overfall og drap i Beltø's nærmeste omgangskrets. Sammen med den israelske arkeologens datter går turen til Kapernaum, Jerusalem, Firenze og London for å finne løsningen. Og løsningen, ja den er både oppsiktvekkende og formidabel og får innvirkning på hele tolkningen av bibelhistorien per se. Igjen. Ikke verst med tanke på at løsningen til slutt blir avdekket av en mann med mindreverdighetskomplekser og som snakker med og får kvinnetips av sin avdøde far...

Tom Egeland
Bildekilde: forfatterforeningen.no
Egeland har ikke gått i den fellen å gjøre historien til en heseblesende jakt. Ei heller blir vi overlesset med uhorvelige mengder detaljer som jeg følte hans forrige Nostradamus' Testamente flommet over av. Historien er strammere, detaljene er her interessante og opplysende uten å være anmasende og påtrengende og forfatteren beviser igjen at han har gjort veldig grundig forarbeid når det gjelder det historiske. Jeg har alltid likt skrivestilen til Egeland. Etter jeg leste boka Kain av José Saramago så ser jeg tydelige likheter på flere områder. Egeland poengterer også i denne boka arkeologen Beltø's lettere blasfemiske holdning og presenterer som Saramago både sleivspark mot jødene og Gud:
"Selv forstår jeg meg ikke på denne guden. Det gjør strengt tatt ikke jødene heller. Og de har studert ham i tre tusen fem hundre år. I deler av jødenes hellige skrifter fremstilles Gud som en harm og nådeløs sinnatagg som ikke gikk av veien for å drepe spedbarn og ellers gjøre livet ugreit for dem som ikke dyrket ham inderlig nok. Jeg får ikke taket på denne guden. Hvorfor skapte han oss ikke ferdig omskåret, hvis det var så viktig for ham?"
Jesus får også gjennomgå...
Inn fra siden kommer så en fattig fyr i sandaler - en cool opprører som ettertidens kunstnere har fremstilt som en vakker og langhåret hippie som til enhver tid så ut som han nettopp hadde røykt en joint - og insinuerer at han er denne gudens sønn og som presenterer far sin som en godlynt fader vår som umulig kan være den sammme guden som valset rundt i Det gamle testamente som en olm okse."
Egeland klarer heller ikke å dy seg, og slenger også en fot ut mot sin forfatterkollega...:
"Hva inneholdt skrinet? Jeg kommer til det. Det gikk så mange rykter. Som at det merovingiske dynasti - den tyskfranske kongeætten - hadde skjult en skatt av uanede dimensjoner. Høres ut som noe Dan Brown har funnet på." 
Haha - dette er herlig, og Egeland gjør også flere festlige observasjoner underveis, som: "Demoner er engler som har valgt bad boys varianten..." Underdrivelser og overdrivelser kommer på løpende bånd og forfatteren gjør utstrakt brukt av metaforer, rim, assonans, personifisering, besjeling og perifraser. Alle klangfigurene fra lyrikken er representert - også flere fortellersynsvinkler - og måtte jeg valgt en roman av en norsk forfatter å skrive om til eksamen så ville Den 13. Disippel stått langt oppe på lista. Her kan man gripe fatt i litt av hvert. Den som sier at Egeland er en dårlig kopi av Brown kan bite seg bak!

Er historien troverdig? For meg som ikke er særlig bevandret i bibelhistorien så vil jeg så absolutt si ja! Dette er virkelig en smidig historie som beveger seg sømløst (takk Anita) mellom kjente og ukjente fakta og fiksjon om bibelhistoriens opphav, Jesus, Maria, Josef og hele bøtteballetten av disipler og apostler. Her er det ikke enkelt å se hvor fakta slutter og fiksjonen begynner. Spesielt siden Egeland også refererer til hendelser som han selv har beskrevet i sine tidligere Beltø-bøker. Dette er meget bra gjort! Anbefaler jeg boka? Absolutt! Ihvertfall for dem som ikke lar seg skremme av blasfemiske uttalelser og spekulative teorier når det gjelder Jesu opphav! Festlig og faktisk interessant underholdning i god språkdrakt, det er det denne boka er!


Kilde: Egen e-bok
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Antall papirsider: 486
ISBN: 9788203356698
Format: Epub
Utfordring: GoodReads, Norske forfattere




Julegavetips...






onsdag 14. mai 2014

Bratte bakker og det man ikke dør av...

...vokser man på, sa min kjære mor engang. Det er kanskje noe i det. Jeg konstaterer at jeg har vokst kraftig siden siste innlegg på bloggen for et par måneder siden, men håper det roer seg nå. Voksesmerter kan være slitsomme..

Det er blitt lest. Ikke mye utenom pensumlitteratur, men noe skjønnlitteratur er det blitt likevel. I tillegg til Lillegraven's Urd har jeg fått med meg Nordahl Grieg's Vår ære og vår makt, Knut Hamsun's Victoria (på engelsk, var litt kjapp i avtrekken da jeg var på bokshopping ifjor vår..) og Alice Munro med Bjørnen gikk over fjellet. Sønnen til Nesbø er også fortært. Forøvrig beste Nesbø-boka jeg har lest, jeg som aldri har vært stor fan av Harry Hole. Ok, Snømannen var god - den skal han ha. Største skuffelsen siden sist er Terrorjegerne av Tom Bakkeli. Jeg trodde den kanskje skulle nærme seg Rikard Spets sitt thriller-nivå -- Allah's Tårer var virkelig i særklasse --, men Bakkeli nådde ham ikke til midt på leggen engang. Dessverre. Nå venter jeg på neste Angus Storm bok, Spets - få fingrene på tastaturet!

Jeg leser norsk for tiden. Tom Egeland har gitt ut ny Beltø-bok, og sta som jeg er har jeg gjøvet løs på denne. Fikk overdose på albino-arkeologen da Nostradamus' Testamente kom ut, men nå satser jeg på at det er gått lang nok tid siden sist Beltø-dose. Er godt igang med Den 13. Disippel. Sålangt lover den godt, til tross for at ett og annet provoserende element i bokbransjen sabler bestselger-Egeland nord og ned. Liker den nevrotiske Beltø med kvinnekomplekser jeg!

Bøkene av Nordahl Grieg og Hamsun var to store, positive overraskelser. Alice Munro hadde jeg store forventninger til. Den lange novellen (korte romanen) jeg leste var helt ok. Kanskje jeg hadde forventet meg noe bedre språk? Nå kan det selvfølgelig være formatet som ødela litt. Jeg hørte boka som lydbok - på norsk. Jeg må nok gå tilbake til gamle tradisjoner, og lese engelsktalende/-skrivende forfattere på engelsk, og holde meg til norsk når det gjelder norske forfattere. Jeg er ikke alltid like overbevist om at oversetterne gjør en superb jobb. Innleseren av Munro-boka klang heller ikke helt godt i øret. Det var nå et veldig personlig synspunkt, men dog.. Og så glemte jeg nesten Urd! Nydelige Urd! Jeg har lest to diktsamlinger i år. Det blir flere! Lillegravens Urd var spesiell - ikke rart den havnet på Bokbloggerpris-shortlista! Det blir imidlertid ingen bokomtaler av ovennevnte. Det startes med blanke ark. Eller kanskje rett og slett Urd må få noen ord? Man får se.

Jeg er igang igjen. 2 eksamener gjenstår, men de er jo "bare" en adaptasjonsanalyse og en dikt-tolkning. Pyttsann - det var da så lite... (sa optimista :o)





.