"Mørke midt på dagen" av Arthur Koestler

Det er ikke akkurat en lettvekter jeg har lest fra Koestler denne gang. Mørke midt på dagen er nemlig blitt stående som selve boken om Moskva-prosessene. Sannsynligvis noen av de grusomste rettsdramaene i historien, der fremtredende kommunister stod fram på rekke og rad og "tilsto" forbrytelser de rett og slett ikke kunne ha begått. Mange av de dømte ble henrettet. Prosessene anses som skueprosesser hvor dommene og straffene var bestemt på forhånd og offentlig rettferdiggjort gjennom fremtvungede tilståelser. Hensikten med prosessene var å eliminere alle mulige utfordrere til Stalins makt, særlig gamle bolsjeviker med erfaring fra den russiske revolusjonen.

Boka følger ett av ofrene til Stalin - den betrodde kommunisten og partimannen Rubasjov - gjennom det sammenhengende, våkne marerittet fra han arresteres uten grunn for "kontrarevolusjonære forbrytelser", via forhørene hvor han blir klargjort for det uunngåelige rettsshowet til dommen og døden. Dette i seg selv er rystende lesning, men det er ikke kjernen i boka. Rubasjov finner nemlig mening i politikk, historie og filosofi, og vi får ta del i hans indre tanker når han filosoferer over kommunismens plass i historien og om forskjellen på meningsløs lidelse og lidelse med mening. Vi sympatiserer med ham når han stiller spørsmål ved å forråde sin moral og livslange tro, selv om vi vet at han selv er blitt forrådt av sine egne. Rubasjov er klar over at han har vært skyldig i å forråde andre. Han lot sin egen kjæreste bli fengslet og bifalt selv dem som dømte henne. Likevel så overtaler Koestler oss til å ha sympati for Rubasjov som nå er offer for sin egen ideologi.

Arthur Koestler
Bildekilde: zenker.se

Koestler avslører mye om Rubasjov gjennom flashbacks og vi forstår at Rubasjovs egen etikk og moral ble undergravd da han deltok i ødeleggelsen og domfellelsen av velmenende, lojale partimedlemmer som utilsiktet ble skyldig i politiske avvikelser. Boka er fantastisk velskrevet, spesielt i dialogene mellom Rubasjov og forhørslederne. De veksler mellom å være veldig intense, gjennomtenkte ned i detalj og liggende på et ordkløverinivå til å bli triste introspeksjoner over et skyldig minne. Historien er gripende, men er ganske tung lesning. Ikke fordi språket er tungt i seg selv, dette var til tross for omfang og innhold en ganske så lettlest historie, men kommunismen som politisk retning og Stalins rettssystem har jeg store vanskeligheter med selv nå i ettertid og i boks form. Denne romanen av Koestler vitner om stor kunnskap om og innsikt i politikk, og ifølge historikere så øvde boka innflytelse på ettertidens holdning til totalitære utrenskninger, og anses som en av vår tids aller viktigste politiske romaner. Jeg kan se hvorfor. Den opprørte meg langt inn i sjelen. Den fikk meg til virkelig å tenke, ikke bare på kommunismen per se, men om de dypere tingene som berører hele den menneskelige eksistens.

Ifølge Koestlers biografi så konkluderte han selv med at det ikke var noen mulighet for at noen av de større religionene og åndsretningene hadde i seg det han anså nødvendig for å holde i sjakk tendensene til etisk forfall og åndelig tomhet. Koestler valgte selv å ta sitt eget liv i 1983. Dette er ei bok for spesielt interesserte, og er absolutt ingen sommerlektyre. Jeg vil likevel anbefale den sterkt.


Kilde: Egen bok
Utgitt: første gang 1940 / min utgave på norsk i 2003
Forlag: Gyldendal
Sideantall: 184
ISBN: 9788205309414
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere


.