"Den 13. Disippel" av Tom Egeland

Ja det må man si! Tom Egeland er omsider tilbake med en Bjørn Beltø slik jeg liker ham, som den lettere nevrotiske og lavmælte arkeologen jeg ble kjent med for noen år tilbake. Jeg sier det allerede her, som jeg har sagt det før: Egeland i godt driv er mye bedre enn Dan Brown, igjen! Jeg har fått mer enn nok av Robert Langdon-varianten som sprinter gjennom bibelhistorien med reisehåndbokbeskrivelser på løpende bånd mens han løser gåter i forbifarten og har en jomfru med ukjente intensjoner og behov på slep. Når det gjelder sistnevnte er vel ikke Langdon helt ulik Beltø, selv om Beltø feiler igjen og igjen når det gjelder forsøk på amorøse forhold til heftige kvinner som alltid befinner seg i den uoppnåelige enden av mulighetsskalaen for den keitete albino-arkeologen.

Med tanke på coveret så skal det ikke særlig fantasi til for å gjette at Beltø også denne gang blir fremlagt en interessant problemstilling som gjelder en bibelhistorisk hendelse. Denne gang er det imidlertid en nær venn av Beltø som ber ham om hjelp, mens vedkommende ligger i koma! I seg selv en tilnærmet umulighet. Dette er en uvanlig og noe interessant vinkling, spesielt siden Beltø i utgangspunktet ikke har den fjerneste idé om hva han egentlig er bedt om å gjøre! Etterhvert så krystalliserer ihvertfall noe seg. Et gravkammer fra oldtiden, en nøkkel, en historisk hemmelighet, en forsvunnet israelsk arkeolog og et overfall og drap i Beltø's nærmeste omgangskrets. Sammen med den israelske arkeologens datter går turen til Kapernaum, Jerusalem, Firenze og London for å finne løsningen. Og løsningen, ja den er både oppsiktvekkende og formidabel og får innvirkning på hele tolkningen av bibelhistorien per se. Igjen. Ikke verst med tanke på at løsningen til slutt blir avdekket av en mann med mindreverdighetskomplekser og som snakker med og får kvinnetips av sin avdøde far...

Tom Egeland
Bildekilde: forfatterforeningen.no

Egeland har ikke gått i den fellen å gjøre historien til en heseblesende jakt. Ei heller blir vi overlesset med uhorvelige mengder detaljer som jeg følte hans forrige Nostradamus' Testamente flommet over av. Historien er strammere, detaljene er her interessante og opplysende uten å være anmasende og påtrengende og forfatteren beviser igjen at han har gjort veldig grundig forarbeid når det gjelder det historiske. Jeg har alltid likt skrivestilen til Egeland. Etter jeg leste boka Kain av José Saramago så ser jeg tydelige likheter på flere områder. Egeland poengterer også i denne boka arkeologen Beltø's lettere blasfemiske holdning og presenterer som Saramago både sleivspark mot jødene og Gud:

"Selv forstår jeg meg ikke på denne guden. Det gjør strengt tatt ikke jødene heller. Og de har studert ham i tre tusen fem hundre år. I deler av jødenes hellige skrifter fremstilles Gud som en harm og nådeløs sinnatagg som ikke gikk av veien for å drepe spedbarn og ellers gjøre livet ugreit for dem som ikke dyrket ham inderlig nok. Jeg får ikke taket på denne guden. Hvorfor skapte han oss ikke ferdig omskåret, hvis det var så viktig for ham?"

Jesus får også gjennomgå...

Inn fra siden kommer så en fattig fyr i sandaler - en cool opprører som ettertidens kunstnere har fremstilt som en vakker og langhåret hippie som til enhver tid så ut som han nettopp hadde røykt en joint - og insinuerer at han er denne gudens sønn og som presenterer far sin som en godlynt fader vår som umulig kan være den sammme guden som valset rundt i Det gamle testamente som en olm okse."

Egeland klarer heller ikke å dy seg, og slenger også en fot ut mot sin forfatterkollega...:

"Hva inneholdt skrinet? Jeg kommer til det. Det gikk så mange rykter. Som at det merovingiske dynasti - den tyskfranske kongeætten - hadde skjult en skatt av uanede dimensjoner. Høres ut som noe Dan Brown har funnet på." 

Haha - dette er herlig, og Egeland gjør også flere festlige observasjoner underveis, som: "Demoner er engler som har valgt bad boys varianten..." Underdrivelser og overdrivelser kommer på løpende bånd og forfatteren gjør utstrakt brukt av metaforer, rim, assonans, personifisering, besjeling og perifraser. Alle klangfigurene fra lyrikken er representert - også flere fortellersynsvinkler - og måtte jeg valgt en roman av en norsk forfatter å skrive om til eksamen så ville Den 13. Disippel stått langt oppe på lista. Her kan man gripe fatt i litt av hvert. Den som sier at Egeland er en dårlig kopi av Brown kan bite seg bak!

Er historien troverdig? For meg som ikke er særlig bevandret i bibelhistorien så vil jeg så absolutt si ja! Dette er virkelig en smidig historie som beveger seg sømløst (takk Anita) mellom kjente og ukjente fakta og fiksjon om bibelhistoriens opphav, Jesus, Maria, Josef og hele bøtteballetten av disipler og apostler. Her er det ikke enkelt å se hvor fakta slutter og fiksjonen begynner. Spesielt siden Egeland også refererer til hendelser som han selv har beskrevet i sine tidligere Beltø-bøker. Dette er meget bra gjort! Anbefaler jeg boka? Absolutt! Ihvertfall for dem som ikke lar seg skremme av blasfemiske uttalelser og spekulative teorier når det gjelder Jesu opphav! Festlig og faktisk interessant underholdning i god språkdrakt, det er det denne boka er!


Kilde: Egen e-bok
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Antall papirsider: 486
ISBN: 9788203356698
Format: Epub
Utfordring: GoodReads, Norske forfattere

Julegavetips...