torsdag 14. juli 2016

1001-boka "The Stranger" av Albert Camus

Så har jeg igjen kommet til Nobelprisvinner Albert Camus. Jeg fant The Stranger på Barnes & Noble i Houston i vår. Til tross for tykkelsen (ei lita lefse) oppdaget jeg raskt at dette definitivt ikke var ferielektyre akkompagnert av Frappuchino Caramel på Starbucks. Nå er imidlertid den lille boka lest og fordøyd. Kort fortalt handler historien om Meursault, en følelsesmessig frakoplet og amoralske ung mann som sjeldent er emosjonell og ser derfor heller ikke nevneverdig berørt ut under sin mors begravelse, ikke tror han på Gud og han dreper en mann han knapt kjenner uten å ha noe direkte motiv. Han bare var der, og så ble det bare sånn... For forbrytelsen så blir Meursault ansett som en trussel mot samfunnet og derfor dømt til døden. Noe som han etterhvert som døden nærmer seg forsåvidt også aksepterer som en rett og rimelig straff. The end...

Så hva leste jeg egentlig her? Klok av skade googlet jeg Camus før jeg startet på boka, og godt var det. The Stranger ble utgitt midt under andre verdenskrig og Camus' syn på verden, eller påstand om man vil, var at livet verken hadde noen rasjonell eller forsonende mening.  Menneskets eksistens virket for ham som temmelig absurd. Camus var ikke alene om denne filosofien, at moral ikke hadde noen rasjonell eller naturlig basis. Likevel var ikke Camus moralsk likegyldig. Han var en vedvarende humanist som var kjent for troen på menneskets verdighet i møte med det han anså som et kaldt og likegyldig univers. Og der er jeg tilbake til Meursault, bokas hovedperson. For selv om Meursault virker temmelig så følelsesmessig frakoplet fra resten av verden så har han sitt moralske kompass i orden, på sett og vis. Og det er nettopp i persongalleriet jeg finner det mest interessante med boka.

Albert Camus
Bildekilde: snl.no
Selv om Meursault virker følelsesmessig avkortet, så er han en bunn ærlig mann. Han prøver ikke å skjule seg bak falske tårer under morens begravelse. Han føler bare ikke for å gråte, og på den måten så utfordrer han derfor samfunnets moralske standard som sier at man som sønn burde sørge = gråte/vise affeksjon i begravelsen til en høyt elsket mor. Siden Meursault ikke sørger så ser samfunnet på ham som en outsider, en trussel, som et monster. Og dette karaktertrekket ødelegger faktisk omdømmet hans under rettssaken mye mer enn det faktum at han har tatt et liv. I Meursault's venn Raymond ligger også en interessant karakter, og det er han som trekker Meursault inn i det som til slutt ender med drapet på araberen på stranda. Raymond er direkte umoralsk, Meursault er underlig amoralsk og Marie - Meursault's kjæreste - er den sentimentale og følelsesmessig kjærlige i trekløveret. Sammen skaper disse en særdeles interessant historie som inneholder så mye mer enn mitt korte sammendrag i starten av omtalen.

Dette er ei bok jeg kunne tenkt meg å virkelig analysere grundig. Som skapt for en bacheloroppgave. Bare så synd at Camus er fransk/algerisk. Jeg kommer nemlig ikke til å studere fransk litteratur på noe tidspunkt i livet. Anbefaler jeg boka? Ja så absolutt, men med forbehold. Dette er ei bok med mange lag. Blir den lest som en quick-fix så gir den lite tilbake. Gi boka tid og tanke, og den blir utrolig interessant.

(Tips: det er flere oversettere av denne boka. Jeg leste den anbefalte oversettelsen til engelsk av Matthew Ward.)


Kilde: Egen bok - Utgitt: 1942 - Forlag: Vintage International - Sider: 123 - Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere





9 kommentarer:

  1. Ah! L'étranger! Jeg har lest Camus, men ikke denne! Men nå fikk jeg lyst til å lese den fremmede. Og jeg har faktisk studert fransk litteratur, og kunne godt tenkt meg mer av det. Det finnes mye bra som ikke er så tung som Camus, så det er bare å boltre seg.

    SvarSlett
  2. Kan forresten anbefale Madame Bovary av Gustave Flaubert og Elskeren av Margeruite Duras.

    SvarSlett
    Svar
    1. Elskeren har jeg faktisk lest, og likte den veldig godt. Madame Bovary begynte jeg såvidt på på Storytel, men fant ut at den må jeg lese i fysisk format, enten ebok eller papir. Lyd fungerte dårlig. Sånn er det igrunnen med det meste annet enn krim og plotdrevne bøker for meg. Ikke lest noe annet fra Camus, men er ikke bortskremt. Jeg troddde imidlertid ikke jeg kom til å finne såpass mye som jeg fant i den tynne, lille blekka. Så feil kan man ta. Nobelprisvinnere blir nobelprisvinnere av en grunn, tenker jeg :)

      Slett
  3. Leste denne for mange år siden, husker egentlig ikke så mye, så den står på to read-lista mi. Får prøve å tenke litt mer når jeg leser den på nytt ;) Rart hvordan korte bøker ofte inneholder så mye mer enn hva sidetallet skulle tilsi.

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette var den første boka fra forfatteren for min del. Ikke den siste, men nå er jeg mer forberedt. Har etterhvert lært meg å google før jeg leser bøker fra for meg nye forfattere. Det hjelper ofte å forstå mer av innholdet i litt tyngre bøker. For denne var det et must for min del. Tror ikke jeg hadde fått så mye ut av boka hvis jeg ikke hadde lest dette på forhånd.

      Slett
  4. Denne begynte jeg på for noen år siden, men la den fra meg, og nå finner jeg den ikke igjen. Har ofte tenkt at jeg skal lese den igjen.. Men det er nok en bok man må være i rett modus for å lese, og det var jeg ikke da jeg begynte på den. Camus var veldig mørk, syntes jeg da..

    SvarSlett
    Svar
    1. Man må være i rett modus ja. Jeg forsøkte meg på kafé. Det fungerte dårlig. Jeg synes ikke Camus var mørk i denne boka, men forbausende tung gitt temaet. Boka kan virkelig leses på to måter. Overfladisk, som en kjapp fortelling om en mann som helt tilfeldig blir morder, eller som en filosofisk samtidsroman med mye større tyngde. Synd du ikke finner boka. Det hadde vært interessant og se hva du fikk ut av den. Biblioteket? :)

      Slett
    2. Ja, biblioteket er en mulighet selvfølgelig, så kanskje jeg gjør det, eller leser den jeg faktisk har i hylla: Det første mennesket.
      Tror faktisk jeg startet på Pesten en gang også.. Kanskje var det den og ikke Den fremmede, men husker rett og slett ikke helt nå.

      Slett
  5. Jeg husker Den fremmede som veldig interessant tematisk, men kjedelig å lese. Det at Mersault er så distansert gjør teksten flat, og jeg måtte bruke mye tid og disiplin for å komme gjennom. Men den var verdt det, for den er langt mer givende å reflektere rundt etterpå enn å lese. Mange 1001-bøker som er sånn, når jeg tenker meg om. Jeg skrev om boken i hine hårde dager: https://linesbibliotek.wordpress.com/2011/06/09/albert-camus-den-fremmede/

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...