"Bluebeard's Egg" av Margaret Atwood

Når leselysten skranter tyr jeg til Atwood. Så også denne gang. I hylla på fjellet stod novellesamlingen Bluebeard's Egg veldig så lett tilgjengelig. Og Atwood? Hun har sålangt ikke skuffet! Samlingen ble utgitt allerede i 1983, men er langt fra utgått på på dato. I all hovedsak utforsker novellene følelser, svik og tap i forholdet mellom mann og kvinne. Temmelig så gjenkjennelige situasjoner, noen nye og interessante og enkelte litt pinlig nær egen erfaring. Jeg peker ikke ut hvilke... :)

Det er ikke Atwood uten at man også får en aldri så liten dose feminisme og politikk (passer kanskje fint at jeg poster denne omtalen på Kvinnedagen 8. mars), uten at disse temaene dominerer på noen som helst måte. Fire av historiene følger imidlertid ikke den røde tråden. Disse er det istedenfor veldig nærliggende å tro er selvbiografiske skråblikk på deler av Atwood's egen barndom og familiære relasjoner, hytteferier i skogen og ikke minst erkjennelsen av at foreldre begynner å bli gamle. Det jeg likte best med novellesamelingen er at forfatteren på en tilsynelatende enkel måte tar oss med inn i karakterenes sinn, vi ser dem ikke bare utenfra. Historiene blir troverdige fordi det er vanlige menneskers virkelige liv som brukes som bakgrunn for poengene Atwood vil ha fram. Ofte er det lite bevegelse i den fysiske verden i disse novellene, men man finner en slående dybde og distanse i innhold likevel. Jeg tar meg ofte i å fundere på karakterenes valg og årsakene som ligger bak disse hendelsene, og som nevnt så er det her sterkt gjenkjennelige karaktertrekk (ofte dysfunksjonelle sådanne) som ihvertfall får meg til å se paralleller til perioder i eget liv.

Og over alle novellene så svever Atwood's poetiske prosa. Uten fyll av ekstra ord eller setninger så tar hun oss rett til poenget, og poenget i denne samlingen er mennesker. J.M. Pope sier det helt enkelt: "These short stories are little worlds, each exploring the razor-edge of love. Words matter here. If you are reading (solely) for plot look somewhere else for your vapid entertainment. If you enjoy the thrill of a pun or the gut-punch of emotional realization, read this instead."

Anbefales!

Kilde: Egen bok - Forlag: Anchor Books - Utgitt: 1983 - Sider: 244 - Språk: Engelsk 

Utfordring: GoodReads 

På vei hjem for denne gang...

1001-boka "Shikasta" av Doris Lessing

Jeg valgte Shikasta som lesesirkelbok i Lines Lesesirkel for februar. Kategorien var temmelig åpen, nemlig å velge en 1001-bok fra en forfatter som har fått Nobelprisen i litteratur. Her er et hav å ta av! En mengde gode bøker som bare skrek etter å bli lest. Og hva gjorde jeg? Valgte nevnte Shikasta av Doris Lessing.. Hvorfor? Fordi jeg hadde lest ganske så mange bejublede omtaler, sjangeren var midt i mi gate - en slags sci-fi/fantasy - og kan man virkelig gå feil da, med en Nobelprisvinner? (..som også har oppnådd 4.4 av 5 stjerner på Amazon..) Jepp! Og der satt jeg, mer eller mindre hele februar, og sleit med ei Nobelpris-bok. I bestefall trasig..

Doris Lessing var en britisk forfatter (1919-2013) og ble belønnet med Nobelprisen i 2007, da som ellevte kvinnen og den eldste personen som hittil har mottatt prisen. I 2008 rangerte avisen The Times henne på en femteplass over de 50 største britiske forfatterne siden 1945. Det er litt av et ettermæle (og også mye av grunnen til at jeg plages med egen oppfattelse av lesesirkelboka mi). 

Shikasta er første bind i en serie av romaner som forfatteren kollektivt har kalt Canopus in Argos: Archives. Boka er ganske så spesielt bygget opp. Istedenfor å bli presentert for en roman så får man en samling av dokumenter, rapporter, brev, taler og korte sammendrag. Disse representerer (visstnok) en generell undersøkelse av planeten Shikasta - eller Jorden, som vi etterhvert finner ut når boka skrider (siger!) fram. Denne samlingen av dokumenter skal bli og blir brukt av historiestudenter ved den høyere planeten Canopus og skal lagres i deres arkiver. Hvorfor? Fordi Jorden - sorry, Shikasta - i evigheter har vært en av de viktigste slagmarkene hvor galaktiske imperier har kjempet mot hverandre. Johar, en utsending fra Canopus og den primære bidragsyteren til arkivene, besøker Shikasta jevlig over flere ti-tusener av år - fra tiden hvor giganter levde på planeten via den bibelske storflommen og frem til idag. Ved hvert besøk prøver han å skåne Shikasta's beboere fra den onde innflytelsen fra planeten Shammat. Johar ser imidlertid tidlig i hvilken retning dette vil gå - mot tredje verdenskrig og total utslettelse dersom ikke noe vesentlig skjer.

Doris Lessing
Bildekilde: wikipedia

Jeg kjøpte prinsippet og utgangspunktet for boka. Prosjektet også, selv om det er gigantisk/galaktisk i sin utbredelse. Jeg har heller ikke noe imot sære måter å presentere tekst på. Det kan bli virkelig så effektivt og utrolig bra, ref. Paal-Helge Haugens punktroman Anne som jeg elsket. I Shikasta er hver rapport, hvert dokument og brev en byggestein i den komplette historien. Men det trasige er, den fenget meg ikke. Den fanget meg ikke inn. Den var tung. Johar, utsendingen fra Canopus, forble en uklar karakter, det ble ikke skapt noen magi verken mellom meg og Johar eller teksten. Og det plager meg. For jeg ser at dette i utgangspunktet er et prosjekt som trigger nysgjerrigheten, til tross for omfanget. Eller nettopp på grunn av det. Gi meg en murstein av en space-opera som eksempelvis Peter F. Hamilton's The Reality Dysfunction, og jeg kan sitte med nesa parkert i boka og utvikle sittesår i ren begeistring. I Shikasta kom jeg meg forbi gigantene og deres vandring på Jorden, jeg kom meg også godt inn i bibelhistorien, men da Det Gamle Testamentet og dets historie ble dradd ut i det uendelige, begynte jeg å sammenlikne boka med José Saramago's Kain. Og da var det gjort. Det Saramago presenterte der, med snert og satire, tok Shikasta igjen med tekst og tørre fakta... Det måtte jo gå galt.

Jeg innrømmer, etter 25% ut i ebok-varianten var det slutt. Jeg har ikke sagt jeg har gitt opp totalt, og siden det er ei ebok så kommer jeg til å drasse den med meg til Kindle'n tar kvelden. Det jeg igrunnen mener er at jeg har prøvd nok for denne gang. Jeg gjorde en innsats. En STOR innsats. Å legge fra meg bøker gjør jeg ikke med lett hjerte, ihvertfall ikke bøker jeg "føler" jeg burde lest ferdig. Men ett sted går grensen. (Til sammenlikning kan jeg si at jeg på tre dager har lest 1,5 bøker - en novellesamling av Margaret Atwood og jeg er nesten ferdig med Jonas Hassen Khemiri's sistebok. Det sier litt hva som fenger og ikke fenger meg...).

Jeg hører gjerne fra dere der ute som har lest Shikasta! Er nysgjerrig på hva dere syns om dette prosjektet som jeg selv ikke fikk til å fullføre - ennå. Når det er sagt, så har jeg ikke gitt opp Doris Lessing. Så lett gir jeg meg ikke :-)

Kilde: Egen ebok - Forlag: Vintage - Utgitt: 1979 - Språk: Engelsk - Sider: 384 - 

Utfordring: GoodReads, 1001-Lesesirkel, Nobelprisvinnere

Dagens Shikasta :-)

Samleomtale

Ett av mine nyttårsforsetter er å skrive et par ord om alle bøkene jeg leser, derfor - et kjapt, lite oppsamlingsheat grytidlig dagen før Valentines morgen.. (Nok en importert amerikansk "day" som jeg har lite til overs for - nuvel..). Bøkene som sålangt har unnsluppet bloggen er ikke mange, men til gjengjeld varierte.

Jeg har likt Indridason, og begynte´(nesten) - kryss i taket - på nummer én i serien. Traust, sakteflytende krim. Nå er jeg en tålmodig sjel iblant, men ett sted går grensen - og grensen gikk ved denne boka. Ikke spesielt spennende plott, mye mellomsnakk og digresjoner og forsøk på to parallelle plot som jeg ikke syntes gjorde hverandre mer spennende eller tilføyde noe til helheten. I utgangspunktet blir en ung asiatisk gutt myrdet, men hva er motivet? Hvem er den forsvunne kvinnen? Hva har lærerne på skolen med dette å gjøre? Rasisme? Annet? Gjeeeesp... Tror jeg skal ta en Indridason-pause nå... Denne var usigelig treig og lite engasjerende. Synd. But I'll be back... trur eg...



  
...en kommentar som leder meg direkte til den aller beste boka av de jeg ikke har omtalt, nemlig den Spellemannsprisvinnende(!) "Jon Eikemo leser Jacob Sande". UTROLIG BRA! Jeg digger forfatteren og visesangeren Jacob Sande. Han skrev i all hovedsak om sjømannslivet og livet i fjordlandskapet på Vestlandet. Diktene fremkaller det meste, også denne samlingen glitrende lest av Jon Eikemo. Jeg flirte, gapskrattet, funderte, fikk litt fnatt av det groteste (lytt til litt av Likfunn her) og burleske og hadde en tripp og to ned memory lane sammen med melankolien. Denne lydboka ligger på Storytel og kan rett og slett bare anbefales. Trur eg... :-)

Sisteboka ut sålangt ikke omtalt er den nye serien Vulcan's Fury fra Michael R. Hicks. Jeg er subjektiv her, for jeg er deltakende i editeringsprosessen også på denne. 2 ukers arbeid nettopp ferdig og avlevert, så nå kan jeg lystlese igjen. Ei fantasybok helt annerledes enn de sci-fi/fantasybøkene han har gitt ut tidligere. Handlingen er lagt til romerriket, men ikke nødvendigvis til det romerriket vi kjenner til fra ca 800 f.Kr til ca. 500 e.Kr. Dette romerriket er basert på vårt gamle, med styreform, skikker og en ledende Cæsar. Men når i tid vi befinner oss vet jeg ennå ikke etter lest førstebok, flora og fauna er distinkt annerledes, det rusler hexatigre i skogene og alt det grønne er ikke spiselig, for å si det sånn. Hicks har gjort sin research når det gjelder å portrettere det gamle romerriket, styresett og intriger. Jeg har googlet meg grønn, men fant ikke en eneste logikkfeil. Historien er spennende, boka avslutter med en cliffhanger, og jeg sitter og spinner littegranne irritert over at jeg ikke har nesteboka i serien foran meg. For de av dere som er interessert så gir jeg lyd når denne er tilgjengelig og jeg kan si noe mer om historien :)

Jeg er omsider igang med biografien til lesesirkelen denne måneden, men om jeg blir ferdig ila februar vil tiden vise. Danseren Rudolf Nureyev står på planen. En utrolig spennende fyr, og starten av boka har direkte litterære kvaliteter. Jeg ble nesten sjokkert, for det har jeg ikke vært vant til de siste rundene i bio-sirkelen. Dette blir bra (selv om jeg - igjen - har valgt en murstein). Nathan Farrugia har også sendt meg et forhåndseksemplar på førsteboka i sin nye serie som blir utgitt om en måneds tid. Helix skal serien hete, og jeg tripper etter å gå igang også med denne. De av dere som leste og likte hans 5th Column serie (technothriller på høyoktannivå) har sannsynligvis noe å glede seg til. Det gjør jeg! (Og kjenner jeg meg rett så sniker denne boka seg foran både bio- og 1001-sirkelen denne måneden...). Spennende tider!

...og her borte er det påskestemning og påskeføre i fjellet.

Nebulaprisvinnende "Annihilation" av Jeff VanderMeer

Jeg har nå lest førsteboka i Southern Reach-trilogien av VanderMeer fra 2014 og må si at jeg ble ganske så overrasket. Den skaper nemlig en virkelig underlig atmosfære, og jeg har ennå ikke helt klart for meg om det er selve teksten eller stemmen til innleseren som er årsaken? Dystopiske tendenser nok engang fra denne kanten, men til forskjell fra de fleste dystopiske trilogiene jeg har lest de siste årene så er jeg ennå ikke sikker på hvor på skalaen jeg skal plassere denne.

Velkommen til Area X - et villmarkens eden som har vært avskåret fra resten av kontinentet i flere tiår. Naturen har tatt tilbake de siste restene av sivilisasjon og ligger nå der tilsynelatende uberørt av menneskehender. I tretti år, mens Area X er blitt overvåket av den hemmelige organisasjonen kun kjent under navnet The Southern Reach, har området ligget mystisk og fjernt  bak sin usynlige grense - en miljømessig katastrofesone ingen egentlig kjenner omfanget av eller innholdet til. Det er imidlertid sendt inn flere ekspedisjoner til området i et forsøk på igjen å kartlegge landet, ta prøver og utvide organisasjonens forståelse hva Area X egentlig skjuler. Vi får bli med den tolvte ekspedisjonens reise inn i det ukjente. En ekspedisjon bestående av kun fire kvinner. Fortelleren av historien er gruppens innadvendte, men svært intelligente biolog. Hun er ledsaget av en psykolog som er gruppens de facto leder, en antropolog og en landmåler. De forventer det uventede, og Area X leverer så absolutt det de jakter etter - en massiv topografisk anomalitet og livsformer som overgår enhver forståelse. Men hva er dette? Hvor er dette? Og når er dette? Og hva har egentlig skjedd med de foregående elleve ekspedisjonene?

Sett ut fra en standard plottoppbygning av ei bok så syns jeg faktisk ikke Annihilation er spesielt god. Den har verken en klar begynnelse eller slutt, den overlater store deler av bakgrunnshistorien til både Area X og ekspedisjonsdeltakerne til fantasien, trusselen som ligger bak den ukjente grensen er og forblir uspesifisert og man får ikke i denne første boka av trilogien ett eneste troverdig svar eller  konklusjon henimot slutten. Boka kan sammenliknes med TV-serien Lost - for de av dere som har sett denne - krympet ned til en 200-siders bok. Alt det merkelige er fremdeles intakt når siste side er lest. Atmosfæren likeså.

Jeff VanderMeer
Bildekilde: The Guardian

Personlig liker jeg forklaringer, orden og system på sysakene. Jeg vil normalt ha en anelse, en svak peker i det minste, for hvilken retning en historie utvikler seg. Det får man definitivt ikke her, og det er det jeg mener er bokens både store svakhet og styrke. VanderMeer er utrolig dyktig på å skape en fortettet og underlig drømmeliknende atmosfære. Naturbeskrivelsene er detaljrike og utstråler både lys, farge og lukt. Det tar noe tid å komme innenfor forfatterens fortettede skrivestil, men når man først er suget inn så holder VanderMeer deg der i et stålgrep. Det føles mer som man er en del av atmosfæren istedenfor å lese en historie. Uhyggen og følelsen man sitter med er samtidig både skremmende, ufokusert og drømmeliknende, men likevel aldeles tilstedeværende. En særdeles fascinerende opplevelse. Som om man er en del av en skyggefull verden, i en annen dimensjon, i en annen tid, og hvor ubehaget sakte men sikkert sniker seg under huden mens man leser. Det mest ugne er hvordan man ser alt gjennom biologens øyne, hvordan historien smuldrer opp samtidig som man aner - en mulig galskap? Ingenting er umulig, det er garantert. 

Selv om denne boka er den første i en trilogi, så synes jeg likevel avslutningen er tilfredstillende i hele sin manglende konklusjon og forsøk på svar og forklaringer. Førsteboka står godt på egne bein, selv om man som leser selvfølgelig ønsker mer. Helt tydelig en bok skrevet av en selvsikker forfatter som vet hva han gjør. Historien er tett og komprimert og aldeles blottet for et hvert forsøk på enkle løsninger. Hvor  mye mer salgbar ville vel ikke historien vært om den avsluttet med en gedigen cliffhanger? Nei VanderMeer vet så absolutt hva han gjør. Og derfor klarer jeg ikke å unngå å laste ned bok nr 2 i serien - Authority - fra Storytel. Dette er altfor underlig og creepy til at jeg klarer å legge Area X fra meg ennå. VanderMeer vant den høythengende Nebula prisen i 2015 for nettopp denne boka, stemt fram av science fiction og fantasy forfattere i USA. 

Anbefales - til de av dere som ikke trenger et synlig plot, som ikke trenger å vite, skjønne eller bli presentert deler av alt som skjer, men som aksepterer en historie på grensen mellom drøm, uhygge, realitet og uvirkelighet (..og akkurat der dukket X-files kjenningsmelodien opp i hodet ;-) 

Kilde: Storytel - Utgitt: 2014 - Språk: Engelsk - Sider: 208 - Innleser: Carolyn McCormick (bra!) - Utfordring: GoodReads, Award winners

What lies behind the unknown?
The unknown...

"Prosa" av Jon Fosse/Karl Seglem

Jeg har et Fosse-crush gående og har nå lyttet meg gjennom lydboka Prosa, skåret over samme lest som Dikt lest i januar. Var veldig usikker på om Fosse klarte å fange meg nok engang, men nå er jeg blitt veldig glad i kortprosa etterhvert. Starten på den (av Seglem) akkompagnerte lydboka lovet godt, med Fosse's nå etterhvert så gjenkjennelige repetetive og suggererende skrivestil (og stemme - han leser selv denne boka også). Men passet egentlig Seglem's saksofon til prosa? Frem til jeg oppfattet at kortprosastykkene egentlig faktisk hang sammen som én hel fortelling var jeg noe usikker på enkelte av mellomspillene. Det ble for meg temmelig mye eksperimentelt "bråk" fra saksofonen etterhvert. Men det viste seg, at også denne boka var komponert med fast hånd og et sikkert grep om prosjektet.

Kortprosastykkene tar utgangspunkt i en mann i voksen alder med kone og barn. Sannsynligvis har de et helt ordinært og bra ekteskap. Men etterhvert forstår vi at mannen er utro, og disharmoni oppstår. Kjærligheten blir forskjøvet over på ny kvinne, men det mannen ikke fatter før det er for seint er at gresset faktisk ikke er grønnere på andre siden. Man lever ikke evig på en rosa sky i et forhold, og hverdagen innhenter alle på ett eller annet tidspunkt. Den angrende synder tar et oppgjør med seg selv når han innser at han blir sittende alene i en liten leilighet og kun får ha barnet tilmålte dager. Hvordan går det med mannen? Forholdet? Den andre kvinnen?

Jon Fosse
Bildekilde: samlaget.no

Virker dette noe kjedelig, har-hørt-alt-før og forutsigbart? Ja. Men det er det så absolutt ikke. Med Fosse's intenst repeterende skrivestil som både innledning og avslutning på kortprosastykkene som ramme rundt det hele, og med Seglem's nok en gang så stemningsfulle og stemningsskapende/understrekende toner fra saksofonen så hadde jeg nok en fantastisk time i deres selskap.

Ark refererer mottakelsen Prosa fikk da den ble utgitt: "Utgjevinga fekk svært positive kritikkar og vart omtala som ei av årets vakraste CD-utgjevingar... Prosa- og diktlinjene til Fosse og komposisjonane og improvisasjonane til Seglem smeltar saman til noko heilt eige. Ikkje mainstream dikt, ikkje mainstream jazz, ikkje mainstream folk - men Jon Fosse - Karl Seglem."

Lydboka ligger på Storytel og jeg anbefaler den sterkt!

Kilde: Storytel - Selges bla. hos: Ark - Språk: Nynorsk - Utgitt: 2006 - Spilletid: 1t - Utfordring: GoodReads, Prosa
Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/11523/tau">Tau</a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/">norske bloggkart</a>!

I Whistler brukes lys og ikke lyd som stemningsskaper

.

1001 Lesesirkelboka "Moby Dick" av Herman Melville

Call me patient! Den så velkjente åpningen av boka Moby Dick har fått en ny vri. En mer korrekt innfallsvinkel til historien om albinohvalen og kaptein Ahab på hevntokt, synes jeg. Hva dette er? Gjenoppstandelsen av Lines Lesesirkel 1001-bøker man bør lese før man dør. Årets første bok ut for min del er altså den famøse Moby Dick. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, så ville muligens valget falt på en annen bok - men - den som intet våger osv. Lydbokversjonen på 24+ timer lå klar på Storytel, så hva hadde jeg å tape? (24+ timer...)

Moby Dick, eller The Whale som boka het første gang den ble utgitt, tar utgangspunkt i fortelleren Ishmael og hans historie om kaptein Ahab på hvalfangerskuta Pequod og hans hevn, som nevnt, på spermhvalen Moby Dick som på en tidligere seilas ødela Ahab's skip og tygget foten av selvsamme kaptein. Boka var ikke nevneverdig populær, og var ikke å få tak i, da Melville døde i 1891, men i løpet av 1900-tallet så fikk den sin renessanse. D.H. Lawrence kalte boka "en av de merkeligste og mest fantastiske bøker i verden". Ikke nok med det, han påstod også at Moby Dick var "den største boka om havet som noen gang er skrevet". (Jeg leser akkurat nå Havboka av Strøksnes, og jeg må si - det er et hav (pun intended) av kvalitet mellom dem - i Strøknes' absolutte favør!)

Så hvorfor dette hjertesukket? Jeg liker jo omfattende, og til tider komplekse bøker av en viss lengde. Likevel - å si at Moby Dick er uhorvelig langtekkelig, springende og sær er the understatement of the year. Mange, kanskje de fleste av de 135 kapitlene, er nemlig helt overflødige om man tenker på selve plottet. Det man får istedenfor er ufattelig detaljerte informasjonsbolker, i mangel av et bedre ord, innenfor alt hva gjelder hvalfangst. Det føles som om et wikipedia-virus har infisert hele historien, aldeles på egenhånd, og er man uheldig og tenker litt for lenge på et ord eller uttrykk så kommer det jammen minutiøse forklaringer på det meste. Eksempel? Ahab skal jakte på en spermhval. Å nei - et nytt ord vi ikke har hørt før? = vips: Et vannvittig langt foredrag om de forskjellige hovedgruppene av hval. Ikke nok med det - i tillegg får man hvilke typer hval som kommer inn under hver hovedgruppe, hva som skiller både hovedgruppene og de forskjellige artene innenfor de respektive hovedgruppene. Utseende, inni, utenpå og kjennetegn, som sparker igang nye digresjoner.  Hva med masten på en hvalfanger skute? Noen gang lurt på hvor mange typer det er? Hvordan de er bygget opp? Holder i vind? Ohoi - selvfølgelig får man et sidespor om mastetyper, eller for eksempel hvalfangerspyd? Spør meg, jeg kan svaret! Man er velutdannet hvalfanger og klar for ekspedisjon any day etter å ha lest denne boka. Trust me!

Herman Melville
Bildekilde: poets org

Problemet? Man blir aldeles ført på villspor utenfor den egentlige historien. Som igrunnen er veldig synd, for denne reisen som Ishmael faktisk ved en tilfeldighet setter ut på sammen med sin temmelig uortodokse venn Queequeg kunne vært veldig så interessant. Når det er sagt, så var begynnelsen av boka riktig så bra. Melville gjør en særdeles god jobb med å sette leseren inn i historien. Det er som å føle byen Nantucket en iskald vintermåned. Et Nantucket hvor hvalfangst er inntektskilden, og hvor ledig mannskap venter på tur for forhåpentligvis å mønstre på skipene som legger til kai. Karakterskildringene er heller ikke så verst, historien sett under ett - man blir kjent med både vertshuseieren, flere av mannskapet, Ishmael selv og det kameratslige forholdet som vokser mellom Ishmael og Queequeg - negeren som tilfeldigvis blir Ishmaels romkamerat - en mørkhudet villmann som skremmer de fleste med sitt utseende, som selger hodeskaller for å skaffe seg penger, som ber til en "avgud" og som aldri går til sengs uten harpunen sin. Men så faller interessen min. Av de 24+ timene boka varte så holdt jeg ut ca. 16 av dem. Da var det nok. Jeg orket rett og slett ikke flere wikipedia-oppslag. Dette ble altfor detaljert for meg, og detaljene var både uttømmende og søvndyssende. En altfor utvannet historie for meg, selv om jeg godt kan leve med digresjoner i ei bok. Så utålmodig er jeg så absolutt ikke... Men - hele tiden? Nope!

Jeg måtte flire litt da jeg gav opp Moby Dick og bestemte meg for å finne fram ei krimbok. Den første som lyste mot meg da jeg sjekket Kindle'n var Du skal lide, av Frode Eie Larsen. Har jeg ikke lidd nok akkurat nå? Jo det har jeg! Anbefaler jeg boka? Spørsmålet er vel heller: Er du en tålmodig sjel? Som ikke nødvendigvis trenger en historie å følge? Som liker hvalfangerlivdigresjoner av det særdeles detaljerte slaget? Om og om igjen? Da er boka definitivt for deg! Den ligger gratis på Amazon for Kindle her. Dere andre? Hereby warned!

Kilde: Storytel - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, 1001-Lesesirkelen

 Over skyene er himmelen alltid blå!

.

"Vingebelastning" av Helga Flatland - en annerledes omtale

Hvor mye tåler en vinge før den brekker? Før den ikke klarer å holde flykroppen oppe? Det kommer helt an på styrken i vingen. Hvordan den er konstruert, montert og ikke minst hvor tungt den blir belastet. En genial boktittel på en særdeles viktig og god bok fra Helga Flatland!

Jeg fortsetter derfor med en kraftig metafor fra Side3 - en metafor som jeg synes passer perfekt til denne aldeles så glimrende samtidsromanen.

"Som flypassasjer vil man fra tid til annen oppleve det som på godt norsk kalles turbulens. Turbulens oppleves som alt fra mild til kraftig risting i flyet, og kan vare i alt fra et lite sekund til mer eller mindre hele flyturen. Årsaken til turbulens er mange, men fellestrekkene er at det av en eller annen grunn skapes «urolige luftmasser» som påvirker flyet. Det kan være alt fra vindkast nærme bakken, til luftmasser i bevegelse grunnet oppvarming fra solen.Turbulens kan definitivt være ubehagelig, men kan det bli så ille at flyet få problemer?
- Alle passasjerfly er sertifisert for G-belastninger langt over det som oppleves under normal flyging, og flyene tåler turbulens meget godt. Det kan selvfølgelig oppleves meget ubehagelig, men risikoen er først og fremst knyttet til besetningsmedlemmer, passasjerer, traller og så videre som ikke er spent fast og sikret.
- Det har vært tilfeller hvor uventet turbulens har endt med skader på besetning og/eller passasjerer som ikke har vært fastspent. Det anbefales derfor at man alltid har setebeltet festet når man sitter i setet. Systemet for varsling av turbulens er meget godt, men det forekommer til tider turbulens som ikke er varslet eller rapportert. Unntaket er såkalte Microburst, som er et ekstremt værfenomen som har sendt flere fly i bakken. Dette har derimot ikke noe med vanlig turbulens å gjøre, og kræsjene som er dokumentert handler om pilotfeil, ikke at flyene ikke tåler belastningen."

(Les boka - les så metaforen en gang til!)

Andreas er flyvingen, han styrer flyet, bygger flyet. Samfunnet er turbulensen - de urolige luftmassene, unntakene og kravene. Men samfunnet er også godene, putene under armene, tilretteleggelsen og muligheten for ansvarsfraskrivelse. Andre kan ordne opp og systemer kan utnyttes, benyttes og misbrukes. Andreas har og har hatt en tilsynelatende normal oppvekst og et enkelt liv - han har nå et hjem, en utdannelse, fått seg jobb og samboer. Han er 30 år og er utad en god representant for dagens vellykkede ungdom. Han er likevel ikke tilfreds, selv om alt er lagt til rette for ham. Han føler seg ikke lykkelig, han finner ikke sin egen plass i samfunnet og ser på det meste som et mas for å oppnå bedre resultater, stige i gradene i jobben, få seg større hus, reise, få barn og leve det såkalte "gode" liv. Lykkelig syns han aldri han har vært. Så blir han utsatt for en ulykke, ikke alvorlig, men nok til å havne på sykehus. Der møter Andreas det norske helsevesenet for første gang. Den fysiske skavanken blir fikset, men det blir stilt spørsmål ved psyken og reaksjonsmønstrene til Andreas. Han virker ikke helt stabil? Andreas har alltid hatt sin egen måte å takle utfordringer på, tvangshandlinger som har drevet ham, men ikke verre enn at det har vært ganske så håndterlig, både i familien og vennekretsen. Han har taklet både turbulensen og mye mer enn det som regnes som normal G-belastning på strak arm og på egenhånd. Andreas blir likevel sendt til psykolog etter sykehusoppholdet. Resultatet? Overdiagnostisering og en fremtid i NAV sine hender. Og selvfølgelig er det deilig å slippe kravene fra samfunnet. Skylde på diagnosen om forholdet til Hanna, venner og resten av familien begynner å gå skeis. Han er jo syk! Han får støtte fra helsevesenet. Så hvorfor må han ut i jobben igjen? Hvorfor skal han bidra? Han har jo sykdommen å grave seg ned i...

Helga Flatland
Bildekilde: aschehoug.no

Helga Flatland setter i denne boka diagnose- og vellykketsamfunnet vårt så aldeles på utstilling, med alle dets feil og mangler. Som leser har jeg ingen problemer med å synes synd i Andreas, for jeg forstår virkelig hvordan i utgangspunktet håndterlige utfordringer krisemaksimeres med derpå følgende følelse av annlerledeshet og mislykkethet fra Andreas' side. Selvfølgelig har han hatt dårlige foreldre.. De er skyld i det meste. Selvfølgelig var seksualdebuten som 15-åring med en pike på 19 et overgrep... og ikke enhver hormonell 15-årings wet dream.. Psykologen og NAV gir Andreas akkurat det han ønsker å høre for å slippe å ta ansvar selv. Med Vingebelastning viser Flatland dessertgenerasjonen på godt og vondt. Hvordan velferden og kravene påvirker dagens ungdom og former dem slik de er blitt. Noen takler livet på strak arm og klarer å styre seg gjennom utfordringene, andre som Andreas ender opp med en følelse av mislykkethet, blir utakknemlige og kravstore selv om de har de aller fleste godene innenfor rekkevidde. Historien er realistisk så det holder og Flatland klarer å formidle dette med et klart og tydelig språk. Ei bok som virkelig fikk meg til å tenke, to ungdommer på 20 og 22 som jeg selv har. Vingebelastning burde vært en del av pensum på VGS og blitt grundig analysert. Det tror jeg dagens ungdom virkelig hadde hatt godt av.

Skal du lese kun én norsk utgivelse fra 2015 - les denne!

Kilde: Egen ebok - Forlag: Aschehoug - Sider: 267 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere

Og her flyr jeg - mellom Canada's snødekte fjell - på snowboard
Særdeles lav vingebelastning :-)

Gladmelding!

En av de bedre post-apokalyptiske romanene jeg leste ifjor var Station Eleven skrevet av kanadiske Emily St. John Mandel. Omtalen av denne kan du lese HER.

Dagens gladnyhet:  Boka er nå kommet ut på norsk!

Font forlag står for utgivelsen, og selv om jeg ikke akkurat synes at oversettelsen av tittelen på boka var særlig sexy så anbefaler jeg den definitivt.

"Dikt" av Jon Fosse med Karl Seglem

Særdeles inspirert av den fantastiske Trilogien til Jon Fosse så fant jeg til min store glede en diktsamling av forfatteren liggende på Storytel. Til alt overmål var de utvalgte diktene akkompagnert av Karl Seglem. Dikt er en underlig og melankolsk, men kanskje litt vanskelig tilgjengelig diktsamling. Ihvertfall for meg. Den er nydelig innlest med Fosse's karakteristiske stemme og vakkert akkompagnert av Karl Seglem på saksofon. Jeg finner det imidlertid enklere å lese Fosse's tekster sammenliknet med å lytte til dem. Han skriver så komprimert at jeg må smake på setningene selv, lese dem i eget sakte tempo og virkelig se setningene og avsnittene/versene for å bli istand til forstå og ta tekstene inn over meg. Likevel fikk jeg særdeles stor glede av denne lille samlingen.

Fosse's særegne skrivestil er like gjenkjennelig her i poesien som i Trilogien. Hans langsomme og repeterende fortellermåte syns jeg fungerer vel så godt til dikt, og gir virkelig en rytmisk og suggererende stemning som ligger som et mykt teppe over tekstene. Om jeg skulle sette pekefingeren på noe så måtte det være at jeg til tider finner innlesningen litt vel rytmist poengtert, men så er også Fosse kjent for sin repetitive aksentuerende metrikk. Akkompagnementet av Karl Seglem er også nydelig. Jeg er i utgangspunktet veldig glad i saksofon, og den nykomponerte musikken passet utrolig godt sammen med forfatterens stemme og innleserrytme. De to sammen skaper sitt eget lille univers hvor levende toner møter levende ord. Både Fosse og Seglem er noen helt unike stemingsskapere, og sammen har de her fått til noe helt sjeldent og særpreget. Jeg har ihvertfall aldri hørt noe slikt tidligere. Anbefales!

Kilde: Storytel - Forlag: Phonofil Norcd - Utgitt: 2015 - Tid: 37min - Utfordring: GoodReads, Dikt

Fløyelsstemning i Muskat, Oman

 

"Trilogien Andvake, Olavs Draumar og Kveldsvævd" av Jon Fosse

2015's aller beste leseopplevelse. Rett og slett i en klasse for seg. Og aldeles uforventet i tillegg. Så vet du hva denne omtalen går i.

Jon Fosse debuterte i 1983 med romanen Raudt Svart. Siden er han oversatt til mer enn 40 språk. Han har vunnet en rekke priser, og med Trilogien oppnådde han å vinne Nordisk Råds Litteraturpris. Så absolutt fortjent. Jon Fosse, forfatteren jeg fikk mitt første møte med på universitetet. I poesiform. Han imponerte allerede der. Minimalistiske Fosse, som skriver så komprimert og fortettet at nesten hvert ord i teksten er ladet med det som ikke står der. Det intense nærværet i tekstene hans, som i denne trilogien oppstår i varheten og intensiteten mellom Asle og Alida.

Andvake, Olavs Draumar og Kveldsvævd handler alle om kjærlighetshistorien og livene til fattiglemmene Asle og Alida. To elskende nederst på livets rangstige som prøver å finne sin plass i denne verden.  Asle har gjort Alida gravid og de er kastet ut av hjemmene sine. Uten noe annet enn det de står og går i og fela til Asle forsøker de å finne fotfeste i Bjørgvin (Bergen) på 1800-tallet. Parallellen til juleevangeliet med Josef og den gravide Maria er sterk og tydelig. Men der juleevangeliet predikerer godhet, lys og varme og fred på jord så peker Fosse vagt mot en mørkere side ved Asle, en nesten skjult fortelling om død og drap samtidig som han direkte og uten filter uttrykker kjærligheten Alida har til både Asle og det kommende barnet. Håpet, det forferdelige, sorgen og ettertiden. Dette er så vakkert, så gripende og så elegant gjort at jeg ble lesende hele trilogien i ett - nesten uten avbrudd. Nesten uten å puste, og i håp om at Trilogien aldri skulle ta slutt. Sisteboka Kveldsvævd blir fortalt fra Alida's senere fødte datter Ales sin synsvinkel, som et tilbakeblikk på forgangne tider. Ales er en gammel kvinne når vi møter henne og Alida er død for lenge siden. Likevel dukker Alida opp, hos Ales. I minnet, men som fysisk synlig for Ales sitt indre øye. I slektsfortellingen. Om moren, historien og volden som forsvant med Asle. Tilbake er kun kjærligheten. Og Ales. Gammel og ved slutten av livet, kveldsvævd.

Jon Fosse
Bildekilde: samlaget.no

Det som fungerer så utrolig godt for meg er forfatterens særegne skrivestil. En skrivestil jeg kun har følt på en gang tidligere, hos Virginia Woolf i hennes To the Lighthouse. Teksten i Trilogien er ren stream-of-consciousness - en gjengivelse av de totale tankestrømmene til hovedpersonene fortalt i all hovedsak fra en allvitende tredjepersons fortellersynsvinkel. Fosse beskriver nydelig hovedpersonenes bevissthet, med ukontrollerbare impulser, tvangstanker, assosiasjoner, ufiltrerte følelser og behovene for både handling og apatiens tomhet. Ofte går tankestrømmene i sirkel, og bare noen få, nye element legges til for hver gang. Som leser føles det som jeg sitter innerst i margen av teksten og personene som ikke har full kontroll over verken sine egne liv eller handlingsmønstre. Jeg ser bevisstheten til Alida innenfra og føler nesten fysisk sorgen og smerten hun blir utsatt for etterhvert som historien utspiller seg. Uten bruk av punktum i noen av de tre bøkene, med tankestrømmer av og til over flere sider om gangen kun adskilt med komma, tydelige startdialoger uten stor bokstav, uten utropstegn og uten spørsmålstegn så skriver Fosse hjerteskjærende god litteratur. Andreas Wiese i Dagbladet sier akkurat det jeg føler i en enkel setning: "Andvake-trilogien vil bli stående i vår litteraturhistorie".

Anbefales på det aller sterkeste, fordi dette er det beste norske jeg har lest noensinne. Uten tvil. Så enkelt.

Kilde: Egne bøker - Utgitt: 2007, 2012, 2014 - Forlag: Samlaget - Sider: 239 - Utfordring: Norske forfattere, GoodReads

Mitt drømmested :-)