Bokomtale - "Flaskepost fra P" av Jussi Adler-Olsen

Jeg fortsetter mitt Jussi-marathon og er ennå ikke lei. Nettopp avsluttet bok 3 i serien - hu hei hvor det går i svingene her, for denne mannen kan skrive! "Spare boka til påske"-tanken er nå lagt til side, og jeg tror jeg omsider vet hva mennesker med en avhengighet sliter med. Enda godt at jeg har en samboer som kom seg hjem fra USA og direkte på kurs... Jeg aner nemlig at jeg er en schmuule asosial for tiden...

Flaskepost fra P handler nok engang om Avdeling Q i København-politiet, og Carl Mørch med Assad og Rose får en ny sak å bryne seg på. En sak med et budskap som i mange år er gjemt og glemt i en flaskepost som fløt i land ved kysten av Skottland. Etter flere viderverdigheter og underfundigheter havner flaskeposten og innholdet på pulten til Carl Mørch, og det som i utgangspunktet blir oppfattet som guttestreker viser seg å være noe helt annet. Carl forstår etterhvert som innholdet i det nesten usynlige brevet blir tydet at det er skrevet i blod og av to gutter som ble bortført engang på 90-tallet. Det mest skremmende er imidlertid at det er tegn som tyder på at vedkommende som bortførte guttene fremdeles driver i samme bransje, so to speak. Det viser seg nemlig etterhvert at det er flere barn og ungdommer som har forsvunnet i årenes løp, og det merkelige er at samtlige har hatt tilknytning til en eller annen religiøs sekt. Enda merkeligere er det at disse forsvinningene aldri har blitt meldt til politiet. Hvorfor holder foreldrene dette skjult? Hvem er det som står bak bortførelsene? Hvor blir det av ungene? Og ikke minst, hvilket motiv ligger bak disse skrekkelige forbrytelsene? Avdeling Q er på saken, og dette blir etterhvert riktig så creepy.

Jussi Adler-Olsen
Bildekilde: wikipedia.org

Adler-Olsen fortsetter der han slapp i Fasandreperne, og vi følger videre karakterutviklingen til de tre så vidt forskjellige medarbeiderne i Avdeling Q. Denne gang har jeg imidlertid en aldri så liten bemerkning å komme med. Dialogene mellom Carl og Assad som jeg syns har vært aldeles strålende og definitivt over gjennomsnittet morsomt til nå begynner å nærme seg grensen til overspill. Det finnes en grense for hvor ofte Assad kan vrenge på norske ord (ok, danske da - men jeg leser norsk oversettelse) og Carl korrigere før det går fra å være morsomt til plagsomt. Jeg skriver det imidlertid på kontoen for "Marianne-nå-leser-du-for-mange-bøker-på-rappen-av-samme-forfatter". Enn sålenge... Rose, som ble introdusert som ny medarbeider i Fasandreperne, får i Flaskepost fra P en mye større rolle. En morsom utvikling å notere seg er at Rose utover i historien blir erstattet av sin egen søster, Yrsa. Så sier jeg ikke mer om den saken ;o)

Sammenlikner jeg de tre bøkene jeg nå har lest så ser jeg en tendens til samme oppbygning og utvikling utover i historiene. I samtlige tre bøker har Avdeling Q sin egen sak å jobbe med, men samtidig så blir de tilfeldigvis også involvert i en sak i Avdeling A. Ofte er det Assad som er nøkkelen til å løse/hjelpe Avdeling A med et par vesentlige spark i rett retning for å få dem på sporet. Dette gjør igjen Avdeling A mer og mer oppmerksomme på vaskehjelpen som plutselig er blitt en tilnærmet politiassistent. Assad, som i utgangspunktet hadde en liten bi-rolle i starten av Kvinnen i Buret, begynner nå å bli et like stort mysterium som sakene han blir med på å løse. Hvorfor havner han i slosskamp med Samir? Hva er årsaken til at han har oppgitt en bostedsadresse til seg og familien sin, og så bor det ingen der? Og hva gjør egentlig Assad i forbindelse med opptoget som blir vist på TV og hvor Carl tilfeldigvis ser ham overvåke prosesjonen? Her er en mørk side av Assad som vi såvidt nå aner konturene av. Er rett og slett Assad en helt annen person enn den vaskehjelpen han i utgangspunktet så ut for å være? Tror nok det ja...men hvem? Utviklingen av Adler-Olsen's persongalleri har garantert vært planlagt fra starten av, og blir definitivt spredd ut over de 10 bøkene han i utgangspunktet har planlagt å skrive om Avdeling Q. Her er det ikke bare et hovedplot å forholde seg til, men også flere sub-plots. Genialt! Dette liker jeg!

Mysteriet denne gang, som starter med en flaskepost som blir funnet på kysten av Skottland, er også finurlig oppbygget. Med sine 525 sider virker boka som en skikkelig tung murstein av et krimmysterium, men faktum er at jeg raste gjennom sidene i et fryktelig tempo, for plottet bygges sten på sten og driver handlingen ubønnhørlig fremover. Små cliffhangere utover i historien gir boka et tempo som egentlig ikke står i stil med innholdet, for her er det kun en kort, intens biljakt som indikerer fysisk fart og spenning, men boka kryper innpå deg. Historien blir mer og mer creepy etterhvert som man lærer kidnapperen å kjenne. Her er det bare å sette av god tid, for denne boka legger du ikke fra deg av egen fri vilje når du først har startet. Det er en grunn til at Adler-Olsen har fått Glassnøkkelen for Flaskepost fra P - en årlig pris for beste kriminallitterære verk utdelt av Skandinaviska Kriminalselskapet. Anbefales! Absolutt og definitivt!


Kilde: Egen pocketbok
Utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Språk: Norsk bokmål
Antall sider: 525
ISBN: 9788203217319
Utfordring: GoodReads

Vår?

.

Da var vinneren kåret!

Random.org har talt igjen og trukket vinneren av action thrilleren Allahs Tårer av Rikard Spets. Det kom 12 interessenter på banen, og den heldige vinneren ble nr. 12 på lista - nemlig ...

Melusine!

Gratulerer :o)

Send adressen din til min mailadresse mykindlejoy@gmail.com så skal jeg få boka avgårde i posten så du har den i hende før påske!

Marianne

Minner om giveaway'en min av signert bok :o)

Nå har du sjansen til å få boka Allahs Tårer signert av forfatteren selv, Rikard Spets! Gå ikke glipp av action thrilleren med handlingen lagt til Afghanistan. Fantastisk spennende og med et ualminnelig realistisk og skremmende plot! Til å være ei debutbok er denne ikke mindre enn rå!

Se ellers omtalen min her.

Gi lyd i kommentarfeltet under her, eller send meg en mail på mykindlejoy@gmail.com dersom du er interessert i å være med i trekningen. Foretas imorgen, mandag 11.mars.







.

Bokomtaler - "Kvinnen i Buret" og "Fasandreperne" av Jussi Adler-Olsen

Hvor i all verden har jeg vært som ikke har oppdaget Carl Valdemar Jussi Henry Adler-Olsen tidligere? Kan det være det royale navnet? Eller at han er dansk? Eller har jeg rett og slett ikke fulgt med i timen? Tror dessverre sistnevnte ja... Her var det nemlig krim for mor! Så til de grader rett i min gate, og med en humor jeg har brølt høyt av! Kanskje ikke det første man kopler med krimbøker, men her er dialogene så utrolig treffende og persongalleriet så knallbra at det faktisk mangler sidestykke. Men, før jeg går inn på karakterene, lat oss nu se litt på de to første bøkene. (Jeg klarte nemlig ikke å dy meg og burleste 2 bøker etter hverandre på 3 dager. Når skjedde det sist? Jeg bare spør.. - og jeg har de neste 2 også "lainet" opp, for dette er styggbra! :o)

Første boka i serien om kriminalinspektør Carl Mørch er Kvinnen i buret. Carl er nettopp kommet tilbake til politietaten etter et kort rekonvalesensopphold forårsaket av hans forrige oppdrag der en av hans nærmeste kollegaer ble skutt og drept, og en annen ble lammet fra nakken og ned. For å hjelpe Carl over den psykologiske kneiken det er å begynne å jobbe igjen så flytter Politiet ham fra hans gamle avdeling og gir ham istedenfor ansvar for den nyopprettede Avdeling Q i København-politiet, en avdeling for uløste saker av særlig grov karakter. Carl er imidlertid alene i avdelingen, og flyttes ned i et tidligere lagerrom i kjelleren. Og her starter morroa! Carl forlanger nemlig en assistent, for sakene som legges ned på hans "kontor" er jammen ikke få. Etter mye om og men blir han presentert for Hafez el-Assad og får beskjed om at han er vaskehjelpen. Det viser seg imidlertid etterhvert at Assad kan så veldig mye mer enn å vaske gulv...

Den første saken Carl med Assad på slep mer eller mindre planlagt starter på er en forsvinningssak. Den unge fremadstormende folketingspolitikeren Merete Lynggaard er nemlig sporløst forsvunnet og hun har vært borte i noen år. Politiet satte igang en storstilt etterforskning, men uten noen resultat. Merete er fremdeles som sunket i jorden. Carl og Assad gjør imidlertid et gjennombrudd i saken og kommer på sporet av en så til de grader hensynsløs og utspekulert forbryter som, drevet av hat, har lagt en fryktelig plan for hevn.

Andre boka i serien om Avdeling Q er Fasandreperne. Etter den store suksessen med Kvinnen i buret var jeg noe i tvil om Adler-Olsen klarte å følge opp med den alltid så vanskelige andre-boka i en serie. Ingen grunn til panikk, for Fasandreperne er intet mindre enn en imponerende oppfølger! I denne boka blir vi introdusert til det tredje medlemmet av Avdeling Q, nemlig sekretæren Rose, en kvinne som Carl selvfølgelig er veldig negativ til - som han i utgangspunktet er til absolutt det meste. Saken som tas opp i denne boka er et dobbeltdrap på et søskenpar henimot slutten av 80-tallet. De blir funnet drept i et sommerhus. Politiets arbeid peker etterhvert i retning av en gruppe kostskoleelever som kommer fra Danmarks definitivt veldig så representative familier, men pga. mangel på bevis så henlegges saken. Ni år senere melder imidlertid gjerningsmannen seg, og Carl Mørch kan derfor ikke forstå hvorfor denne saken ligger på pulten hans blant uoppklarte saker?

Assad og Carl begynner å grave litt i saken, og etterhvert finner de ut at alt definitivt ikke er opp og avklart. Tre av Danmarks så desidert mektigste menn leter nemlig etter Kimmie, en posedame med et heller frynsete ry. Hvorfor? Hva er det hun vet som kan knuse dem? Til tross for midlene som de råder over er det Kimmie som sitter på planene om hvem som skal jakte på hvem, hvilke detaljer som skal lekkes til almennheten og hvordan det hele skal ende.

Sakene i seg selv er spennende nok, men her er det noe annet som løfter bøkene over i en helt annen sfære enn de fleste kriminalromaner. Nemlig karakterene! Duverden hvilke karakterer Adler-Olsen har klart å skape her! La oss nå starte med kriminalinspektør Carl Mørch, som jeg mer enn antyder må være angrepet av Asperger syndrom... Hans mangel på sosiale antenner, evnen til teamarbeid og kollegialt samvær mangler sidestykke. I tillegg er han full av traumer fra opplevelsen på sitt siste oppdrag før Avdeling Q, nemlig der hans to kolleger ble drept og lemlestet for livet. Egoismen lyser av hele mannen, og tiltroen til Assad - en av våre nye landsmenn - og Rose, den rimelig svartmalt sminkede nye sekretæren - får ikke akkurat ståkarakter. Likevel lærer vi å elske Carl med alle sine feil og mangler. En Carl som tar seg av ekskona's sønn selv om hun har flyttet fra ham og lever kunstnerlivet i sus og dus med unge elskere, en Carl som er full av omsorg for Hardy - kollegaen som ble lammet fra nakken og ned, og en håpløs Carl når det gjelder å nærme seg kvinnen han tror blir den neste i hans liv - psykologen i politietaten.

Jussi Adler-Olsen
Bildekilde: wikipedia.org

I tillegg har vi Assad. En hel historie i seg selv. Den glimrende, fantastiske vaskehjelpen Assad, som jammen kan mer enn å vaske gulv og sortere papirer. De morsomme kommentarene som drypper ut av ham som vann i en utett kran, den påtagende naive holdningen han får til mangt og mye når språket ikke strekker til og han må gjette seg til sammenhenger og forståelse, og humøret som alltid er så sprudlende på topp at Carl av og til ser rødt i ren forbannet fortvilelse. Han er jo bare SÅ herlig! Dette er en genial kopling av politietterforsker og assistent som jeg overhode ikke har kommet over i litteraturen tidligere. Det nærmeste jeg kommer er den første Sherlock Holmes innspillingen fra 2009, med Robert Downey Jr. og Jude Law i hovedrollene. Der lo jeg også så høyt og så lenge at jeg grein av samspillet mellom de to :o)

Det er tydelig at Adler-Olsen i bok 1 og videre i bok 2 bygger opp et persongalleri som han kommer til å ta med seg videre i serien, en serie jeg forstår det er planlagt ihvertfall 10 bøker i. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg STORT til fortsettelsen! De to neste bøkene,  Flaskepost fra P og Journal 64, venter på meg i hhv papir- og ebok format. Jeg sitter og spinner her for å starte på dem, men tvinger meg til å ta en liten pause. Disse karakterene vil jeg ikke lese meg lei på! Det er sjelden man kommer over et radarpar som Carl og Assad, og dem skal jeg nyte så lenge jeg kan!


Kvinnen i Buret
Kilde: Egen bok
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2011
Sideantall: 400
ISBN: 9788203215513
Utfordring: GoodReads

Fasandreperne
Kilde: Egen ebok
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2011
Sideantall papirbok: 416
ISBN:  9788203216695
Utfordring: GoodReads

.

Kraftige tilbud på ebok-krim før påske!

Ark.no slår til igjen med noen veldig sterke tilbud på krimbøker nå før påske. Dette liker jeg! Følgende forfattere kan man få for den nette sum av

29,-
Unni Lindell
Jussi Adler-Olsen
P.D. James
Jan-Erik Fjell
Åsa Larson
Jan Mehlum
m.m. - Se alle HER

49,-
Jørn Lier Horst
Camilla Läckberg
Johan Theorin
Robert Wilson
Tom Kristensen
Henning Mankell
m.m. - Se alle HER

Påskestemning - den blå timen - Whistler, Canada

 

Bokomtale - 1001 boka "Storm i Juni" av Iréne Némirovsky

Bedre seint enn aldri kommer bokomtalen fra lesesirkelboka i februar. Til tross for at tilblivelsen av boka har en veldig så spesiell historie, så var ikke boka engang i nærheten av det jeg i utgangspunktet hadde forventet meg. Boka starter med nazistenes okkupasjon av Paris i 1940 og forteller historiene til en rekke menn og kvinner hvis liv ble snudd fullstendig på hodet i løpet av noen få dager. Familier må flykte fra sine hjem, kjempe for å få mat og tak over hodet, jobbene blir tatt fra dem og livene blir snudd fullstendig på hodet. Flere av pariserne havner på landsbygda, ivaretatt av lokale familier, og de må lære seg å sameksistere med tyskerne som har okkupert landet. Da Iréne Némirovsky begynte å jobbe med boka Storm i Juni var hun allerede en kjent forfatter bosatt i Paris, men hun var også jøde, og i 1942 ble hun arrestert og deportert til Auschwitz hvor hun døde. I 64 år lå Storm i Juni ukjent og gjemt i en koffert.

Det skal innrømmes først som sist at denne boka krevde ganske så mye tålmodighet fra min side. Jeg startet entusiastisk på historien pga dens veldig så spesielle tilblivelse, men første delen - kalt Storm i Juni - kvalte fort entusiasmen. Den ble rett og slett kjedelig og følelsen av å studere en isbres vandring mot havet var nærværende... Némirovsky fokuserer på så mange forskjellige personer og deres handlinger den uken Paris ble okkupert at jeg rett og slett hadde problemer med å holde dem fra hverandre, langt mindre få noe som helst forhold til dem. Hun beskriver også karakterene så utrolig distansert at det ikke føles som hun har verken medfølelse eller empati med noen av dem. Skrevet av en kvinne som selv stod med begge beina plantet i tragedien virker det mer for meg som hun prøver å fjerne seg selv fra virkeligheten og beskrive den som fiksjon istedenfor å beskrive den som faktiske hendelser. Det tok meg et par uker å bli ferdig med del 1 Storm i Juni. Det sier litt om hvor liten entusiasme for den videre fortsettelsen forfatteren klarte å skape i meg.

Iréne Némirovsky
Bildekilde:
moniquespassions.com

Del 2 av boka - Dolce - fikk jeg umiddelbart et mye bedre inntrykk av. Her tok Némirovsky seg tid til grundigere karakteroppbygninger, persongalleriet ble mye mindre og som leser ble jeg både nysgjerrig, fascinert av og interessert i flere av deres skjebner. I ettertid er jeg veldig glad for at jeg tvang meg gjennom første delen (takk Line, jeg trengte et kraftig spark bak), og da Dolce var ferdiglest var jeg igrunnen veldig så klar for å begynne på del 3, som dessverre aldri ble skrevet pga forfatterens tragiske endelikt. Inntrykket jeg sitter igjen med til slutt er likevel at historien rundt bokas tilblivelse er mye mer spennende enn historiene som fortelles. Jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor Némirovsky skriver del 1 så utrolig distansert fra de hendelsene som hun selv satt midt oppi!? Nå kjenner vi jo resultatet av 2.verdenskrig, vi vet hvordan jødene ble behandlet, vi har lest et utall historier fra selvsamme krig, og flere av oss - som jeg - har vært i Auschwitz og fått grusomhetene beskrevet ned til minste detalj. Jeg har sett med egne øyne "dusjene" som sannsynligvis tok livet av Némirovsky. Er det derfor jeg forventet mer av boka? Iréne levde dengang, hun hadde ikke opplevd alt det vi vet nå i ettertid, det verste var ennå foran henne. Var det faktisk slik at hun opplevet okkupasjonen så distansert som hun skriver? Ville vi gjort det samme gitt situasjonen? Jeg sitter igjen med så utrolig mange flere spørsmål enn svar, og i så måte så har boka hatt sin misjon. Jeg har lest mange bøker fra 2.verdenskrig, men aldri fra en forfatter som ble drept midt under tilblivelsen av selvsamme bok.

Totalt sett så er jeg glad for at jeg leste boka med begge delene ferdig. Jeg tror imidlertid ikke jeg kommer til å ta fram igjen forfatterskapet til Iréne Némirovsky med det første.Til det har jeg et altfor ambivalent forhold til boka. Den var ikke dårlig, langt derifra, store deler av den var faktisk glitrende skrevet, men den endte likevel dessverre bare opp som en tålmodighetsprøve, med en stor gulrot i slutten. Om jeg vil anbefale Storm i Juni som en god bok? Se det tror jeg ikke. Den er imidlertid et interessant leseprosjekt, spesielt gitt forfatterens skjebne og faktumet at det gikk 64 år fra boka ble skrevet til den ble utgitt. Igjen kan jeg takke Lines Lesesirkel for at jeg har lest ei bok jeg garantert ikke hadde plukket opp på egenhånd :o)


Kilde: Egen bok
Forlag: Arnberg Forlag
Utgitt: 2007
Antall sider: 507
Språk: Norsk
ISBN: 9788291614564
Utfordring: 1001-bok, Nye land, GoodReads

Kunst? ;o)

.

Påske-giveaway med spenning så det holder!

Jeg er så heldig å ha fått nok et eksemplar av Rikard Spets' spennende action/thriller Allahs Tårer. Denne har jeg veldig lyst til å gi bort nå før påske. Dette er en utrolig bra debutbok som bl.a. har fått følgende kommentar fra Tom Egeland: "Rikard Spets sikter høyt - og treffer". Litt om innholdet i boka fra omtalen min

"Allah's Tårer er en thriller som utspiller seg i Afghanistan, og ikke uventet handler den om kampen mot terror. al Qaida planlegger en storstilt terrorhandling som vil utslette hele USA og Europa med, og muldvarper er allerede plassert i større, ledende selskap i verden som jobber innenfor teknologi for å skaffe til veie våpnene som al Qaida planlegger å bruke. En gruppe spesialsoldater, ledet av den norske marinejegeren Angus Storm, blir håndplukket for å avverge terrorhandlinger over hele verden. Gruppen, som får kallenavnet Herkules, får ansvaret for å eliminere trusselen - en trussel som vil rykke grunnlaget vekk for tre verdensreligioner og dermed endre den eksisterende maktbalansen i Midtøsten. Osama bin Laden er nemlig ikke død, og han skal stå i spissen for dette terrorangrepet som vil bli den største politiske krisen i moderne tid om det blir gjennomført."

 Resten av omtalen min kan leses her.

Dersom du ønsker boka, gi lyd i kommentarfeltet. Trekningen foretas mandag 11. mars. Er du heldig kan du få en garantert kokende og velbygd thriller i postkassa før påske :o)



.

Bokomtale - "Smertens Aveny" av Roar Sørensen

Jeg tror jeg trygt kan kalle denne boka for en annerledes krim fra et spennende, men ukjent miljø og med en lettere provoserende undertone. Ikke verst prestert av ei bok jeg i utgangspunktet var noe i tvil om jeg ville like! Handlingen i Smertens Aveny er nemlig lagt til Filippinene. Et land vi her oppe i nord ikke ofte besøker, men som vi har desto større forutinntatte meninger om. Smertens Aveny er oppfølgeren til Magellans Kors med den norske eks-politimannen, Stein Inge Olsen, alias Stingo, i hovedrollen.

I bokas åpningsscene møter vi Stingo i en heller spesiell situasjon til  pensjonert politimann å være, nemlig med løpet på sin egen pistol plantet godt inn i munnen og med egen finger frivillig på avtrekkeren. Dette er definitivt ikke en protagonist i fred og harmoni med seg selv og sine omgivelser. Dette er mitt første møte med Stingo, og det er brutalt. Man skal ikke være veldig fantasifull for å forstå at Stingo ikke tar livet av seg - ennå - men dette er en person i fritt fall, og scenen er satt. Årsaken til det avbrutte selvmordet er at Stingo's venn Martin Werner, eier av nattklubben Forbidden Pleasures, er blitt funnet drept, og eks-kona hans ser ingen annen utvei enn å kontakte Stingo for hjelp siden politiet i Angeles City utviser svært liten interesse for mordet. Motvillig går Stingo med på å etterforske saken, uvitende om at det skal komme til å få store, personlige konsekvenser for ham selv.

Roar Sørensen
Bildekilde: digglitt.no

Det hersker ingen tvil om at Roar Sørensen kjenner miljøet han beskriver. Uten å ha vært  på Filippinene, langt mindre i Kirót Avenue, så er det som jeg likevel virkelig befinner meg der - ser menneskene, hører lydene og ikke minst kjenner luktene. Det er så intenst troverdig at det nesten føles påtrengende. Jeg tror deg, Roar! Slik er virkelig livet i Kirót Avenue! Jeg får imidlertid ingen gode følelser for Stingo, etterforskeren og hovedpersonen i historien. Det finnes nemlig for mange av dem i kriminalromanene etterhvert - de venneløse etterforskerne med alkoholproblemer, kjærlighetsproblemer, pengeproblemer og dårlig moral på bunn. Stingo intet unntak, bortsett fra at han må være den mest stakkarslige av dem alle - en mislykket selvmordskandidat, uten penger til å reise hjem til Norge, langt mindre istand økonomisk til å finne seg et skikkelig sted å bo i Angeles City. Jeg er så inderlig lei disse etterforskerne! Men - og her kommer det foruroligende - jeg kjenner likevel at jeg jeg liker å mislike Stingo, og det gjør forholdet mitt til historien veldig så ambivalent. Her er det nemlig elsk og hat i hårfin balanse på mange områder, og ikke et øyeblikk vurderer jeg å legge fra meg boka! Den tvinger seg på meg, provoserer meg og irriterer meg, men driver meg likevel videre. Jeg vil vite! Jeg vil forstå! Jeg vil lese mer om de frivillige organisasjonene, deres holdning til sexturismen til Filippinene og manipulasjonen av virkeligheten som gir dem så uhorvelig mange penger i kassa. Jeg har et makabert ønske om å forstå menneskehandlere og mødre som selger sine døtre for å kunne overleve blant de fattigste fattige og jeg vil veldig gjerne vite hvorfor etterforskningen på mordet av Martin blir så til de grader neddysset av politiet! Jeg har på den annen side overhode ingen respekt for kåte menn som drar som sexturister til Filippinene (og andre asiatiske land) ene og alene for å enten a) utfolde sine pedofile behov, b) fornedrige kvinner som er 100% avhengig av å selge kroppen sin for å overleve eller c) shoppe sex fra øverste hylle fordi ingen kvinne fra eget hjemland med respekt for seg selv vil ta i dem med en fjernstyrt ildtang. Historien inneholder også disse, og det er her elsk/hat forholdet mitt til Smertens Aveny kjemper sin kamp.

Rent språkmessig så er boka nokså variabel. Enkelte steder er språket nesten poetisk vakkert, ofte i miljøskildringene og kvinnebeskrivelsene. Andre steder er språket rått. Korte setninger, anpusten dialog og iblant litt lite smidig. Historien flyter imidlertid lett og greit, og spenningen rundt mordet på Martin bygger seg opp med interessante poeng underveis, likevel - spesielt i første halvpart av boka - så blir det litt vel mange digresjoner. De kommer på løpende bånd, og har ofte liten betydning for framdriften av plottet. Det er som om forfatteren vil øse på av sin detaljkunnskap om miljøet for å vise hvor mye han vet og kan. Jeg er heller ikke særlig glad i fotnotene som til stadighet skal forklare filippinske ord og uttrykk. Noen er greie, ja - enig, men igjen så føles det som om leseren på død og liv skal overbevises om at forfatteren definitivt har lokalkunnskaper. Er det noe vi ikke er i tvil om, så er det imidlertid det.

Innledningsvis så kalte jeg Smertens Aveny for en annerledes krim fra et spennende, men ukjent miljø og med en lettere provoserende undertone. Det er nettopp det kriminalromanen er. Selv om jeg nok syns at språket var variabelt og innholdet på grensen til å være kontroversielt så vil jeg absolutt anbefale boka. Den er altfor spesiell til å gå upåaktet hen. I et forøvrig veldig bra intervju med Bokelskerinnen sier Roar Sørensen at det første forlaget han kontaktet for utgivelse av Smertens Aveny beskyldte ham for å forsvare barneprostitusjon og at han ikke visste hva han skrev om. Jeg kan ikke være mer uenig, men jeg ser hvor holdningene kan komme fra. Som tidligere nevnt, boka beveger seg veldig på den skarpe elsk/hat kanten. Plottet i historien er spennende, flere av karakterene er veldig interessante og settingen er lagt til et miljø så veldig forskjellig fra vårt at bare det er grunnen til å lese boka. Kan anbefales - jeg syns den var god, min skeptiske holdning til tross :o)


Kilde: ebok tilsendt av forfatteren
Utgitt: utgis mars 2013
Forlag: Commentum
Språk: Norsk
Antall sider: Ukjent
Utfordring: GoodReads, Ny norsk forfatter


Sjekk forøvrig bokomtale av Magellans Kors hos Bokbloggeir

Nydelig, eldre thai kvinne fra det flytende markedet utenfor Bangkok

En smakebit fra krimdronningen :o)

Endelig er mars her og måneden jeg har tillatt meg å meske meg med krim 31 dager til ende! Hvorfor da ikke starte med et godt, gammeldags mysterium fra dronningen over alle - Agatha Christie. Doktoren mister en pasient (The Murder of Roger Ackroyd) er fjerde boka hun skrev med vår belgiske, velkjente og incroyable Poirot i hovedrollen. Dette er faktisk den av bøkene hennes som havnet inn på 1001-lista og den jeg ønsker å dele med meg i Mari's søndagssmakebit denne gang.

Like utenfor en koselig engelsk småby ligger Roger Ackroyds gods Fernly Park. En kveld blir han funnet død på kontoret med en dolk i ryggen. Den idylliske atmosfæren viker plass for sladder og mistanke. Hercule Poirot , som har slått seg ned i landsbyen, går motstrebende med på å bistå politiet med etterforskningen. Og puslespillet begynner. Vi går inn i historien der Poirot på sin nøyaktige og nitidige måte vil ha hovmesteren Parker med på å gjenspille et scenario som han var vitne til forut før Roger Ackroyd ble drept.

"Et øyeblikk, utbrøt Poirot og stanset ham med en ivrig håndbevegelse. Vi må ha alt i orden. Nøyaktig som det foregikk. Det er en liten metode jeg er vant til å bruke. Altså, Parker, De kommer inn fra hallen, slik. Mademoiselle sto - hvor?
Her, sa Flora og stilte seg like utenfor døren til kontoret.
Akkurat slik var det, sir, sa Parker.
Jeg hadde nettopp lukket døren, fortsatte Flora.
Ja visst, frøken, bekreftet Parker. Hånden Deres var ennå på dørhåndtaket, akkurat som nå.
Bien, sa Poirot. Oppfør så den lille scenen for meg."

Her er som vanlig intet overlatt til tilfeldighetene, og det blir ikke med det ene mordet i historien. Dette er en infløkt sak, og Poirot må spille på hele sitt repertoar som menneskekjenner og puslespill-legger. Som alltid en særdeles hyggelig fornøyelse å lese Agatha Christie, og glad er jeg for at jeg har ytterligere *kremt* 6 uleste bøker av henne som nettopp er ankommet bokhylla. Mars har definitivt startet bra :o)

Tulipaner fra ifjor - like flotte på bildet iår :-)

Bokomtale - 1001 boka "The Pearl" av John Steinbeck

Forrige måned leste jeg for første gang ei bok av Steinbeck - Of mice and men - og jeg ble fullstendig solgt. En perle av en liten bok som sitter i meg ennå. Jeg hadde nok ei bok av Steinbeck i hylla, og det var The Pearl, som han vant Nobel prisen i litteratur med i 1962. Vil The Pearl vise seg å være nok en perle med sine kun 96 sider?

I denne historien gjenforteller forfatteren en gammel vandrehistorie fra Mexico - en historie om en gigantisk perle som blir funnet av en dykker, hvordan perlen påvirker livet til mannen som fant den, landsbyen hans og hvordan den til slutt forsvant. For perledykkeren Kino betyr funnet rett og slett et helt nytt liv, både for seg selv og familien hans. De - og hele landsbyen - er ufattelig fattige, og de har såvidt penger og mat nok til å overleve.

Når Kino finner perlen blir det kun perlen som etterhvert betyr noe, og han begynner å drømme om hvordan han skal bruke pengene fra funnet. Han skal endelig få råd til å gifte seg med sin kjære Juana i en kirke, de skal få seg rene klær og sko, Kino skal få seg sitt eget gevær og den nyfødte sønnen deres Coyotito skal få begynne å skole! Drømmen går imidlertid over i grådighet og mistenksomhet når han ser hvordan funnet ikke bare påvirker hans egen familie, men også vennene, landsbyen rundt ham og perle-eksportørene i storbyen som skal verdsette den gigantiske perlen. Til og med hans kone har problemer med å dempe besettelsen hans, og historien ender til slutt i tragedie.

Dette er en nydelig historie som viser farene ved grådighet og hva som egentlig betyr noe i livet. Igjen fremstiller Steinbeck mennesker på bunnen av den sosiale rangstigen på en fantastisk var og nydelig måte - og atter en gang tar han meg med til en tidsepoke og et sted fjernt fra min egen hverdag, men likevel så virkelig. Steinbeck's enkle skrivestil er forførende, og han får ualminnelig mye sagt med få ord. Teksten er nesten naivt enkel, men den understreker perfekt de enkle levevilkårene historien beskriver, de få kravene som Kino og hans folk egentlig har ut over å få dekket sine basisbehov som er mat og tak over hodet og ikke minst den enkle, rene kjærligheten Kino har til sin kone og sønn. Perlens symbolisme i boken er veldig viktig og viser både hvilken uhyggelig stor kontrast det er mellom et fattig og et materialistisk samfunn og ikke minst hvordan grådighet kan korrumpere alle, til og med de fattigste blant de fattige. Steinbeck ser ut for å mene at det enkle liv er å foretrekke fremfor et liv basert på materielle goder. Selv om Kino og Juana har tilnærmet ingenting så har de et veldig lykkelig familieliv. Når perlen kommer på scenen mister de alt. Ikke bare må de passe seg for fare utenfra, for det er mange som ønsker å stjele den, men Kino's egen personlighet endrer seg også i takt med at utsikten til utrolig mange penger nærmer seg. Han ender faktisk opp med å slå sin kjære kone når hun prøver å kaste perlen tilbake i havet, og han blir redusert til morder for å beskytte funnet sitt. Slutten av historien ender som nevnt ut i en fryktelig tragedie, uten at jeg trenger å komme inn på detaljene rundt den.

Det fantastiske med boka er at den er like aktuell idag som da den ble skrevet i 1947. Enkelheten i historien gir den en universell mening og den tjener til å minne leseren om at rikdom definitivt ikke kan kjøpe lykke. Etter å ha lest teksten sitter jeg igjen med følgende spørsmål: Hva ville jeg ha gjort om det var jeg som fant perlen? Tankevekkende! Igjen meget bra fra Steinbeck! Man blir et rikere menneske av å lese slike bøker.


Kilde: Egen pocketbok
Utgitt: 1947
Forlag: Penguin Books
Antall sider: 96
Språk: Engelsk
ISBN: 9780142000694
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads 

Et aldri så lite blikk framover - mot våren!
Børselv-fjellet, Finnmark

.