lørdag 4. august 2018

Man Booker longlist "The Water Cure" av Sophie Mackintosh

Phuuhh.. for en atmosfære! Jeg sier det først som sist, det er svært sjelden jeg får Margaret Atwood vibber av andre forfattere, men her må jeg si Sophie Mackintosh nærmer seg kraftig. Og det med forfatterens debutroman. Med andre ord, Mackintosh skal definitivt noteres bak øret!

Kort fortalt handler boka om tre søstre - Grace, Lia og Sky - som lever med sine foreldre Mother og King isolert på en øy langt borte fra resten av verdens giftige samfunn som ifølge foreldrene er styrt av voldelige menn. For å unngå å ende opp som resten av verdens lidende kvinner adlyder søstrene King og Mothers minste vink og må delta i alskens ritualer for å rense seg selv. Det være seg å bli sydd inn i sekker til de besvimer, bli holdt under vann til like før de drukner og ofte skade seg selv eller en annen søster for så å gå gjennom ytterligere rensende ritualer. King har spent opp piggtrådgjerde i en avstand fra eiendommen, og å bevege seg utenfor er strengt forbudt og - selvfølgelig - forbundet med ytterligere straffende tiltak, kun for deres eget beste må vite. Patriarken styrer alt og alle, og det er vel ikke uten hensikt at forfatteren har kalt ham King.. Så forsvinner King, og deres lille verden settes plutselig på en stor prøve.

Jeg vil ikke gå i detaljer på resten av innholdet, for det må oppleves og gjennomtygges på egenhånd. Det er nemlig umulig å beskrive stemningen i dette huset og det som skjer utover i romanen etter King forsvinner og den såkalte predikerte skremmende verden rykker nærmere. Er det virkelig giftstoffer der ute som dreper? Er alle menn voldelige og vil kvinner vondt? Er kjærligheten virkelig så ille? Og ikke minst det mest skremmende spørsmålet, kan søstrene virkelig stole på Kings ord? Frem til vendepunktet i historien siger den sakte avgårde. I utgangspunktet forstår jeg ikke hvor forfatteren vil, ei heller hvor hun kommer fra. Jeg sitter med store spørsmål gjennom hele boka, og jeg må ærlig innrømme at jeg har enda flere spørsmål etter endt bok.

Sophie Mackintosh
Bildekilde: theguardian.com
For meg er boka gjennomsyret av en utenomjordisk atmosfære som jeg har problemer med å forklare, en dystopisk følelse som ikke slipper taket etter boka er ferdiglest. Det kommer en forløsning mot slutten, men den gir ikke svaret på de grunnleggende spørsmålene jeg sitter med under lesningen. Og det er sannsynligvis meningen fra forfatterens side. Er historien en allegori over et strengt patriarkalsk samfunn? Sier Mackintosh noe her om vår egen samtid og potensiell fremtid rent politisk/religiøst? Det kommer i en periode kvinner fra 'the mainland' til øya Grace, Lia og Sky befinner seg. De er der for å bli kurert med the water cure, men en water cure kan også være en torturmetode, så her er det rom for tolkninger. Er King egentlig overhodet for en kult? En ting er sikkert, han styrer sine kvinner med kultisk autoritet, og er ikke spesielt forsiktig med om han lyver eller ei. Han prøver å forberede kvinnene på at alle menn er voldelige og giftige, og at døtrene må holde seg borte fra menn. Selv gjør han en av dem gravid, så dobbeltmoralen er temmelig tydelig.

Jeg kan bare si, les boka! Denne er for spesiell til å overses. Og om jeg var noe undrende i starten på hvorfor denne har endt opp på Man Booker listen så er jeg det ikke lenger. Forvent deg ikke action, hyppige sceneskift og spenningstopper. Utviklingen går sakte, av og til pinlig sakte uten tilsynelatende konkret mål og mening, men rest assured - du vil se lyset etterhvert, selv om du kanskje som meg sitter igjen med enda flere spørsmål etter endt bok enn midtveis i opplevelsen.

Lykke til :-)

Kilde: Egen ebok - Forlag: Penguin - Språk: Engelsk - Sider: 226 
Utfordring: GoodReads, Man Booker longlist 2018 


Vann så langt øyet kan se
..men dette vannet kurerer bare kaldt vestlandsvær :-)



5 kommentarer:

  1. Denne gleder jeg meg til nå kjenner jeg! Den er på vei til meg og jeg håper den dukker opp snart. Så det var en på Goodreads(som jeg også følger på YT)som slaktet boken og ikke kunne forstå hvorfor denne og flere andre dystopiske bøker på død og liv skulle sammenlignes med Atwood( forholdsvis The Hanmaids tale)men bare spennende at det er ulike oppfatninger av en bok. Jeg holder fremdeles på med første boken (Madcity som jeg fortkorter den til) så jeg må få opp dampen litt kjenner jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er alltid mange meninger om hvem som skulle vært på lista, både her, internasjonalt, Nobelpris osv. Det er helt umulig å tekkes alle. Selv er jeg glad for at det er noen på lista som fenger, og så er det interessant å se hva andre (les:komiteene rundtforbi) mener er kvalitetslitteratur. Jeg lurer iblant på kriteriene, og utvelgelsesprosessen sånn helt i starten. For hvor mange bøker leser eksempelvis hver enkelt kommitemedlem hvert år? Jeg mener, det begrenser seg jo svært mye selv. De har jo ikke en 24/7/365-jobb heller... Jepp, opp med dampen. Nå er jeg øøøøyestraks ferdig med The Mars Room også :-)

      Slett
  2. Artig hvor forskjellig vi kan tolke bøker. Denne leste jeg som en kult-bok, som i at alt døtrene har blitt fortalt om omverdenen bare er tull og at moren og faren er en type kultledere. Oppfatter egentlig moren som hovedlederen, mest fordi faren holder seg i bakgrunnen når det er flere kvinner på øyen, han har mest kontroll når det kun er døtrene og moren der virker det som.

    Ser ikke helt hvordan denne er patriarkalsk, synes nesten det er motsatt. Det virker som om moren har hatt negative opplevelser med menn (men hva? Savner motivasjon for alt som skjer) og har bestemt seg for å hate dem (minus King - men han sies å være annerledes). Og hun hjernevasker døtrene til å tenke det samme. Mennene som kommer til øyen virker som veldig normale menn som ikke klarer å forholde seg til de merkelige kvinnene de møter på øyen. Føler mer med mennene enn kvinnene, selv om de har sine svin på skogen de også.

    Enig i at det var en fascinerende atmosfære i boken som jeg likte godt, selv om den for min del var mer creepy fordi jeg synes familien var skrudd, ikke fordi jeg fikk følelsen av at de levde i en dystopisk verden og måtte klare å overleve på egenhånd. Men den var godt skrevet og jeg likte fortellerstemmene, selv om jeg synes Sky kunne fått en stemme også, hun fikk aldri en personlighet, kun var bare den yngste som var så beskyttet.

    SvarSlett
    Svar
    1. I ettertid har jeg tenkt, at mor drepte far. Fordi jeg følte døtrene så opp til faren, ikke moren - og dette fant ikke moren seg i. I tillegg har King forgrepet seg på Grace, og det er "liksom" helt ok? Hadde jeg vært mor, hadde jeg drept King. No mercy ute i ødemarken. King er konge, jeg føler egentlig ikke at Mother er er den som styrer alt, jeg aner en psykisk styring fra King. Men, enig - hele familien er skrudd, og DET er virkelig creepy. Definitivt kult.
      Det dystopiske får jeg via de drepte menneskene som skylles i land. Det har jo tydeligvis vært flere "ghosts" å håndtere, og så begynte jeg å spekulere i om det var kvinnene som hadde vært på øya? Eller at det var mennesker fra sivilisasjonen, en sivilisasjon som ikke kan ha vært så veldig sivilisert siden det flyter lik rundt i sjøen. Uff, ja. Creepy. Velskrevet, og definitivt noe for seg selv!

      Slett
    2. Helt enig i at den var velskrevet og jeg ble grepet av historien mens jeg leste den. Så det var definitivt positive sider ved den og jeg blir ikke skuffet om den kommer på shortlist (med mindre det er i stedet for favorittene mine).

      Har ikke tenkt tanken at mor drepte far, men det er ikke umulig. Jeg husker jeg tenkte at mor var skrudd som ikke hadde noe i mot forholdet til mannen og Grace, men jeg tenkte ikke på det som et overgrep. Grace er en voksen kvinne og han var ikke faren, så da så jeg på det som et kjærlighetsforhold. Jeg tror også jeg leste den som at det er moren som styrer King, ikke motsatt. Men at han virker som den dominante fordi han er mann og fordi han styrer døtrene. Det virker likevel som om moren tillater at han er der, ikke at han har hjernevasket henne.

      Lik som skylles i land kan ha blitt drept av de på øyen, dumpet i sjøen og deretter kommet tilbake. Fikk ikke helt dystopifølelsen, men her tror jeg kanskje forfatteren ønsker at vi skal tolke det som vi vil, at det ikke nødvendigvis er noe fasitsvar. Det er egentlig fint, men jeg føler det som skjer er så ekstremt at det fortjener en viss forklaring. Ikke på absolutt alt, men nok til at vi ser at det som skjer er logisk.

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...