1001-boka "Og Solen Går Sin Gang" av Ernest Hemingway

(..eller, sånn går nu dag'an...) Etter å ha tatt for meg den heller solide biografien om Ernest Hemingway forrige måned bestemte jeg meg for å lese litt flere av bøkene til forfatteren. Det viste seg jeg hadde tre av dem i hyllene mine (gudene må vite hvor lenge et par av dem har stått uleste der...minst 25år..(!). Hemingway har ikke mindre enn fire bøker på 1001-lista. Og solen går sin gang er den første boka forfatteren fikk utgitt, så jeg fant det naturlig å starte med den. New York Times sa følgende dengang da:

"No amount of analysis can convey the quality of The Sun Also Rises. It is a truly gripping story, told in a lean, hard, athletic narrative prose that puts more literary English to shame.The Sun Also Rises is written in the spare, tight prose that made Hemingway famous, and, according to James Nagel, "changed the nature of American writing."

Jeg var derfor overbevist om at jeg kom til å finne boka quite amazing. Og det er her jeg kanskje begynner å stusse litt på min egen evne til å vurdere litterære kvaliteter. Men først litt om selve boka. Handlingen er i utgangspunktet lagt til Paris på begynnelsen av 1920 tallet. Første verdenskrig er over, med de traumene en krig etterlater seg på kropp og sinn, og det er vanskelig å finne seg både jobb og å slå seg til ro. Vi møter den amerikanske journalisten Jake og overklassepiken Lady Brett Ashley som har rotet seg inn i et umulig forhold. Jake er en straight og arbeidssom kar, mens Lady Brett er en maneater av rang og allerede forlovet med en annen. De befinner seg i en vennegjeng i Paris hvor det ser ut som om det viktigste er å frekventere alle de såkalt hippe restaurantene i byen for å drikke og more seg og ikke bry seg nevneverdig om verken jobb eller moral. De rakker ned på hverandre, flørter med hverandres kjærester, drikker seg dritings og blir venner igjen. I det hele tatt et temmelig sorgløst liv. Etterhvert så forflytter vennegjengen seg til Spania via en fisketur i Buguete til tyrefekterbyen Pamplona og San Fermin festivalen hvor de aller beste tyrefekterne samler seg. Her blir det ytterligere fest og morro, komplikasjoner og forviklinger i vennegjengen, Lady Brett roter seg oppi en vakker, men akk så ung tyrefekter, og Jake ordner opp mellom dem alle. The End!

La meg gå tilbake til New York Times sitatet. Truly gripping story? Med mindre jeg har mistet helt grepet så oversettes gripping til gripende på norsk. Som igjen betyr "bedrøvelig, besettende, betagende", evt. "begivenhetsrik, beveget, dramatisk" (her har jeg googlet..) alt etter sammenhengen. Uansett hvordan jeg snur og vrir på ordet gripping så får jeg det definitivt ikke til å passe sammen med truly og boka. Når det gjelder historien så syns jeg rett og slett den var temmelig enkel, overfladisk og lettvindt. Den hadde ikke et særlig tydelig budskap annet enn å beskrive etterkrigstidens sorgløst omflakkende liv og hvordan dette på overflaten påvirket karakterene vi ble kjent med. Dersom det var poenget med boka, så traff den imidlertid spot on. Men gripende? Det ble den aldri! Karakterene var imidlertid veldig godt portrettert og med enkle grep i kortfattet prosa så fikk Hemingway tydelig fram både den enkelte karakterens personlighet og dynamikken i vennegjengen som helhet. Ingen psykologiske tolkninger, ingen landskapsmalende skildringer. Fokuset lå på handlingen og replikkene, og hele boka er preget av muntlig sjargong. Jeg er enig med New York Times når det kommer til spare, tight prose. Det er nettopp dette vi blir servert her. Det er effektivt, og det er definitivt annerledes enn andre bøker jeg har lest av amerikanske forfattere fra samme periode. Om Hemingway puts more literary English to shame er jeg imidlertid ikke enig i - selv om jeg vet at jeg er farget av å være kanskje i overkant glad i eldre engelsk litteratur på bekostning av den amerikanske. (Endrer seg kanskje når jeg starter på studiet av amerikansk litteratur nå til høsten, men jeg tviler...). Annerledes er Og solen går sin gang. Det skal den ihvertall ha.

Ernest Hemingway
Bildekilde: nobelprize.org

Det jeg fant svært interessant med boka er imidlertid i hvor sterk grad Ernest Hemingway selv kommer til syne. Det er ingen tvil om at han har brukt mange erfaringer fra eget levd liv som inspirasjon i boka. Noe som igjen fikk meg til å tenke på selvbiografi-teoretikerne mine Paul DeMan og Phillippe Lejeune, hvor Paul DeMan mener at alle tekster har selvbiografiske trekk i seg - de speiler større eller mindre deler av forfatteren selv. I dette tilfellet schwære deler av Hemingways eget liv. Eksempel: To av karakterene i boka er hhv. journalist og forfatter. De bor i Paris etter første verdenskrig. Jake er korrespondent, Robert er forfatter og mellomvektsmester i boksing fra universitetet i Princeton. Hemingway var både journalist og forfatter, han bosatte seg i Paris etter første verdenskrig, skrev utallige innlegg for Toronto Star og hadde jammen ikke gjort det så verst i boksing. Den godeste Ernest var litt av en jentefut - og flørtet såvisst med andre venners koner, forretningsforbindelser etc - og hadde ikke mindre enn 4 koner (i tillegg til elskerinner) selv. Han reiste også med ei av konene sine, Hadley, til Pamplona på San Fermin festivalen og ble fascinert av tyrefekting. Som Jake var han oppvokst med jakt- og fisketurer, og der Jake hadde store ønsker om å få Robert med seg på safari til Sør-Afrika så var Hemingway på flere safariturer, hvor han den ene gangen styrtet ikke mindre enn to ganger med fly før de kom frem. Og solen går sin gang har garantert gitt Paul DeMan vann på selvbiografiteori-mølla. 

Likte jeg boka? Både ja og nei. Ja fordi jeg nettopp har lest (den 704-siders tunge) biografien til Hemingway. Det var virkelig morsomt å finne igjen store deler av forfatterens liv, holdning til kvinner og ekteskapet, hobbyer og interesser i romanen. Jeg satt med flere gjenkjennende nikk, og (favoritt-teoretikeren) Paul DeMan ble virkelig synlig med bekreftelse på flere av hans teorier. Hadde jeg ikke hatt den erfaringen i ryggsekken før jeg leste boka så ville jeg nok hellet mot sterkt å synes at den var overfladisk, enkel, i overkant veldig muntlig og oppramsende - først gjorde vi det, så skjedde det, så gikk vi dit, så møtte vi dem osv - og ikke akkurat en 1001-bok verdig. Jeg har imidlertid etterhvert lært å sette bøker i lys av samtidens andre forfattere, og ser at denne boka kanskje "changed the nature of American writing." Det sies at Ernest Hemingway ble sin tids best betalte forfatter og har fremdeles den dag i dag et verdensry som få andre. Det finnes mange myter om mannen, og selv om biografien jeg leste tonet ned styrken av disse (og kanskje sannheten, hva vet jeg), så er det ingen tvil om at ryktet hans som slåsskjempe, fyllefant, storviltjeger, havfisker, krigsskorrespondent og tyrefektertilhenger fremdeles henger ved ham. Anbefales for dem som nå er nysgjerrig på Hemingway. Mer om forfatteren og hans biografi finner du her. 

Kilde: Egen bok
Forlag: Bokklubben
Utgitt: 1989 
Språk: Norsk
Sideantall: 212
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

Det nærmer seg nå! Satser på bikinistart senere i påsken...!