"Unnskyld" av Ida Hegazi Høyer

Jeg har nå lest den mest irriterende og provoserende boka av året. Garantert! Ikke når det gjelder tematikk, ei heller er boka dårlig skrevet - heller så absolutt tvert imot. Det jeg imidlertid irriterer meg grønn over er hovedpersonen, jenta med fiskesnøret. Som representerer alt - og ingenting. Etter endt bok satt jeg igjen med en eneste tanke i hodet. Kan det virkelig være mulig å oppføre seg slik? Overkjørt i to år? Av en ung mann med en så tydelig personlighetsforstyrrelse at det formelig skriker fra boksidene? Svaret er ja. Og det mest provoserende? Jeg gjenkjenner mange av situasjonene! Grøss!!! Denne boka har rotet i grunnvollene kjenner jeg.

La meg rekapitulere essensen av denne hårreisende boka først. Ung kvinne møter fem år eldre mann. En mann som fremstår som verdensvant, uendelig kunnskapsrik og talefør som få. Den unge kvinnen jobber i barnehage og blir blendet av mannen, visdommen, kjærligheten og oppmerksomheten han viser henne. Hun faller som en flue og er villig til å gjøre hva som helst for å tekkes Sebastian, hans ønsker og vilje. For å vise at kjærligheten hennes ikke har noen grenser så lar hun en ring av fiskesnøre - som Sebastian en dag på stranden knytter rundt fingeren hennes som tegn på hans kjærlighet for henne - sitte på fingeren helt til fiskesnøret gror fast i huden hennes, blir en del av henne selv. Som den altoppslukende kjærligheten blir som en kroppsdel hun ikke kan kvitte seg med. Alt som virker for godt til å være sant, er som regel det. Også i dette tilfellet. Sebastian - den universitetsutdannede filosofen - som det viser seg plutselig egentlig heter Daniel, har en historie. Og utover i boka får vi frempek (historiske tilbakepek) på at alt ikke er som det tilsynelatende ser ut til på overflaten.  Etter hvert blir den unge kvinnen mer og mer urolig, og når den ene usannheten etter den andre avsløres utover i forholdet deres så avdekker de en en helt annen Sebastian enn den hun kjenner. Hun kan ikke lenger stole på ham.

Googler man ordet psykopat finner man følgende: "Psykopati er en personlighetsforstyrrelse kjennetegnet av affektive, mellommenneskelige og atferdsmessige symptomer. Disse symptomene inkluderer egosentrert tankegang, manipulerende atferd, overfladisk følelsesliv, manglende empati og ansvarsfølelse, dårlig atferdskontroll m.m." Akkurat der befinner Sebastian/Daniel seg. Og når den unge kvinnen tror at livet og situasjonen ikke kan bli verre etter to år i dette destruktive samboerforholdet, ja så blir det nettopp det.

Ida Hegazi Høyer
Bildekilde: dagbladet.no

For ei bok! Her har Høyer mestret det tilsynelatende umulige, nemlig å skrive en historie om to mennesker som man henholdsvis irriterer seg grenseløst over og tar mer og mer avstand fra utover i boka, men hvor det nettopp er disse egenskapene som driver meg som leser ubønnhørlig videre. Hvor langt er den unge kvinnen villig til å gå for å beholde kjærligheten? Hvor utslettende er det mulig å gjøre seg, men likevel fungere i jobb, familie og vennegjeng? Hvordan påvirker dette forholdet Sebastians egen psyke, og i hvilken retning? Det mest irriterende og ikke minst skremmende er at forfatteren pirker borti følelser, reaksjonsmønstre og oppførsel som ikke er ukjente for noen. Hvem har vel ikke justert litt på egne holdninger og meninger som ung og forelsket. Hvem har vel ikke tenkt at det går seg nok til, vi trenger bare tid til å justere oss til hverandre. Hvem har vel ikke følt at dette, akkurat dette, er den store kjærligheten, og den skal jeg holde på til Dovre faller. Men hvor går grensen mellom å naturlig tilpasse seg hverandre til å ende opp i et sykelig makt/underdanig forhold? For å intensivere historien har Høyer valgt å fortelle historien fra den unge kvinnens synspunkt i en retrospektiv førstepersons du/jeg form. Dette forfattertekniske grepet gjør at vi glimtvis og steg for steg får bakgrunnen til hvorfor situasjonen er som den er i nåtid. Det spesielle er at det i all hovedsak er Sebastians fortid som blir avdekket på denne måten, og som leser ser vi allerede tidlig tegnene på avvikende adferd som den unge kvinnen på det aktuelle tidspunktet ikke så eller valgte å overse.

I starten av boka vet vi ikke hva som er skjedd. Vi kjenner faktisk ikke nåtidens situasjon. Det eneste vi blir fortalt er at den unge kvinnen kommer hjem til leiligheten for å finne dobbeltsengen deres ute på plenen, ferdig oppredd. Og selv om vi ikke vet om dette er et humoristisk innslag fra hennes kjærestes side så aner vi allerede i ordvalget at noe skurrer, det ligger noe mørkt i kulissene som Høyer akkurat klarer å pirke såvidt borti, men som man ikke forstår hva er før etterhvert. Dette gjør forfatterene gjennom hele boka. Det er ulidelig irriterende. Ulidelig frustrerende. Og vannvittig dyktig gjort! Det er over ei uke siden jeg leste boka ferdig, men ennå kan jeg ikke legge den fra meg i hodet. Jeg ser for meg denne syke fiskesnøreringen som vokser seg verkende inn i fingeren på den unge kvinnen, og dette finner hun seg i uten å kny, hun bare ser på det som et positivt tegn på kjærlighetsforholdet. Han blir en del av henne. Jeg ser for meg den manipulerende Sebastian, både overfor kvinnen selv, men også overfor hennes mor og hennes venninner hvor sistnevnte selvfølgelig er imponert over både at han er såpass mange år eldre enn dem (fem er mange når man knapt er tjue) og er så ufattelig kunnskapsrik på tilsynelatende alle områder. Og jeg ser tittelen på boka, Unnskyld. En tittel som gjør meg vitterlig forbannet, fordi etter alt som har skjedd, etter alt hva Sebastian har gjort og fortiet, så unnskylder den unge kvinnen fremdeles at hun ikke kunne ofret seg mer og hjulpet ham bedre.

Dyktig gjort, Høyer - dyktig gjort! Anbefales!

Kilde: Egen ebok
Utgitt: 2014
Forlag: Tiden
Sideantall: 245
ISBN: 9788210053986
Utfordring: Norske forfattere, GoodReads

Jeg fisker heller selv jeg, med fiskesnøret der det skal være - på fluestanga!
Lakselv, Finnmark

.