"Killing Floor" av Lee Child

For første gang på lenge sitter jeg med et selvtilfreds glis og trygg i tanken på at jeg går ei festlig våronn i møte. Ikke fordi jeg liker hagearbeid, heller tvert imot - men nå ser jeg faktisk fram til å angripe den uregjerlige, såkalte naturhagen vår. Hvorfor denne endringen? Svaret heter Storytel og Lee Child! Jeg har nemlig nettopp lest førsteboka i forfatterens Jack Reacher serie, og jeg er rett og slett helfrelst. Og det beste? 20 bøker på gjennomsnittlig 15 timers lyttetid hver - give or take - venter! Det er 300 timer! 300 timer med potensielt hagearbeid og spenning på øret. Ok, så har jeg allerede pløyd to stk. Lyttet til denne, og lest ei for noen år siden, men sjansen er særdeles stor for at det faktisk kommer til å finnes både synlige blomster, frukt på trærne og bær på bærbuskene på dette akk så forsømte 1,5 måls villnisset i Ryfylke i år. Hageåret 2015 - say no more!

 I denne førsteboka blir vi presentert for vår nye helt, Jack Reacher. Jack er en tidligere major i United States Army Military Police Corps, og nå er han nettopp blitt overflødig i jobben. Han er 36 år, og de siste seks månedene har han streifet rundt i USA på lykke og fromme. Han har fremdeles betaling fra militæret og ønsker foreløpig verken å slå seg til ro eller få seg noen ny jobb. Vi møter Jack i det han passerer gjennom den lille byen Margrave i Georgia. Mindre enn en time etter han ankommer blir han arrestert for mord. Ikke akkurat den beste velkomsten. Det eneste Reacher vet er at han ikke har drept noen. Ihvertfall ikke i Margrave nå i det siste. Han klarer imidlertid ikke å overbevise noen og havner etterhvert i fengsel. Fra da av og fremover går det meste i høyt tempo. Skitne politifolk, uærlige borgermestre, falske penger, en drept bror, en hysterisk mor, litt kjærleik, et heseblesende plott og en tweed-kledd politietterforsker som viser seg å ikke være den idioten det var ønsket han skulle være. Jack Reacher takler det meste, no doubt about it - og det gjør han med stil, i stor fare, men kommer ut av enhver situasjon med alle lemmer i behold og intelligensen intakt. Hver gang. Dette høres ut som James Bond. Det er det ikke. Det føles ikke som en lett kopi engang. Lee Child har klart å skape sin egen machomann som står fullstendig på egne, stødige bein - ragende over de aller fleste av oss.

Lee Child
Bildekilde: wikipedia.com

For det første - dette er fiction. Fiction så det holder og rekker. Det er ikke engang troverdig fiction, så langt der ifra, men det er morro. Du verden så festlig det er å ha Jack Reacher på øret! Jeg har vel sjelden vært så ernergisk med støvsuging, stryking og vasking som de timene jeg hadde med Jack. Og innleseren var en fest. Passe tempo, nok innlevelse uten å overdrive og med inspirerende krim/thriller stemme. De av dere som er ute etter 100 prosent logikk og troverdighet vil kanskje bli noe provosert. Kun ett stikkord for ikke å spoile for mye: FBI mister en av sine dyktigste etterforskere, men de viser seg ikke på åstedet selv etter at de vet han er funnet død? Lee Child overbeviser heller ikke når han skriver om militærstrategier og skytevåpen. Det virker kanskje som han har gjort noe lettvindt forarbeid, til forskjell fra f.eks. vår egen Rickard Spets og de australske Nathan Farrugia og Matthew Reilley som skriver særdeles overbevisende både om teknologi, militærstrategier og våpen. Det gjør ikke Lee Child. Men kan man overse dette, så er det jammen en godt sammenkokt røverhistorie likevel. Det er en temmelig kompleks mordgåte, men også en overbevisende og nådeløs historie om grådighet og galskap. Lee Child (eller, Jim Grant som forfatteren egentlig heter) skriver veldig grafisk, om jeg kan kalle det det. Det er som å lese film fra papiret - eller, i mitt tilfelle - å høre film på øret. Beskrivelsene er veldig detaljerte, både landskapsscenene, personkarakteristikkene og de noe urovekkende scenene med vold. (Bok 9 i serien, One Shot, er også filmatisert med Tom Cruise i hovedrollen).  Når det er sagt så gjør ikke forfatteren samme feilen som mange krimforfattere gjør for tiden, nemlig å velte seg i vold. Vi får mord, ja. Men det blir aldri spekulativt, og det er en befrielse. Dette er bra!

Jeg er allerede igang med bok to i serien, Die Trying. Så får jeg se om Lee Childs skriftlige ferdigheter holder mål også i denne boka. Om tempoet og evnen til å opprettholde action og spenning taper seg eller skyter ytterligere fart. Killing Floor hadde akkurat passe mengde komplikasjoner og intrikate sidespor til å holde på interessen, og det var en pageturner (hva kan nå det hete i lydbokformatet?) jeg hadde store problemer med å legge fra meg. Er det rart jeg ser fram til vår og hagearbeid? :-) Anbefales!

Kilde: Storytel
Forlag: Random House UK
Spilletid: 14t 47min
Innleser: Dick Hill
Språk: Engelsk
Utfordring: GoodReads

Snart påske :-)

.