onsdag 22. januar 2014

1001-boka "Kain" av José Saramago

Ja det må jeg virkelig si. Lesesirkelåpningen 2014 satt jammen som et skudd og sjelden har jeg vel flirt slik av ei 1001-bok som jeg gjorde av denne. Jeg hadde ikke lest noe av Saramago tidligere og visste derfor ikke helt hva jeg gikk til. Det eneste hintet var bokas tittel - "Kain", så jeg forventet meg igrunnen en historie om Adam og Eva's sønn. Noe jeg forsåvidt fikk - men med en temmelig uforventet vri. Dette er nemlig historien om den bibelske Kain og hans livslange basketak med gud (med liten G!) - en egoistisk og forfengelig gud som ofte vedder med satan for å bevise sin skapelses troskap til ham - den eneste gud, må vite! Det hele starter med en riktig så lettvint skapelsesberetning. Adam og Eva befinner seg i edens hage, og siden gud syntes det var så kjedelig og stille der, så gav han dem taleevnen. Her starter moroa. Adam og Eva får sine sønner, og etter at Kain dreper sin bror Abel i sinne så gjør han en deal med gud. Resultatet er at han får unnslippe, men han blir dømt til for evig å vandre rundt i bibelhistoriens gamle testamente med kun et esel som følgesvenn og litt å bite i.

Mens han vandrer gjennom tid og rom, forstyrrer den kjekke omreisende Kain en rekke kjente figurer fra bibelhistorien, som Noah, Moses og Isaac, og ofte forandres løpet av de kjente legendene underveis. Hele tiden utfordrer Kain gud. Hvordan kunne gud la uskyldige barn bli drept da han druknet Sodoma og Gomorra i svovel og ild pga de voksne beboernes bunnløse synd som homofili og parafili? Hvordan kunne gud i det hele tatt akseptere at Abraham vurderte å ofre sin sønn? For ikke å snakke om at gud syntes det var helt greit at tre tusen menn ble drept da de tilba en tilsynelatende rival, gullkalven! Og ikke minst, hvordan kunne gud lage et veddemål med Satan som resulterte i Jobs ødeleggelse? Og gud, han har igrunnen ingen tilfredsstillende svar til Kain. Kain på sin side har heller ikke de varmeste følelser for verken herren eller flere av karakterene han møter på sin vei. "..abraham var ikke bare en like stor drittsekk som herren, men også en durkdreven løgner, klar til å narre hvem som helst med den kløvde tungen sin, hvilket er ensbetydende med at han var forrædersk, troløs, illojal og andre fæle ord."

Selv om hele boka er en historisk vandring i kjente hendelser fra Det Gamle Testamentet så går Saramago ikke av veien for å introdusere noen nye, interessante vridninger på den amorøse siden. Lilit - som opprinnelig var en kvinnelig stormdemon, men som i jødisk folkeminne er navnet på Adams første hustru som forlot ham i Eden fordi hun ikke ville være ham underdanig - er her gift med Noah. Ja, han med båten. Lilit faller imidlertid for Kain's sjarm og elskovskunst og løfter dyna for ham både titt og stadig til stor forlystelse for dem begge. Hun føder også hans sønn, med ektemann Noah's stilltiende akseptanse. Noah har nemlig aldri selv klart å få barn med Lilit. Kain blir også med arken når vannet stiger, for noen må jo (rydde alle mennene av veien for å) befrukte alle kvinnene ombord... Joda, her blir det også intriger, mord og overfall og Kains liv står på spill. Man har ikke forstått Det Gamle Testamentet om man ikke føyer til den utvidede historien om Kain, det skal være sikkert :o)

Saramago har her gjort et fantastisk stykke satirisk arbeid. Humoren hans er arrogant, intolerant og hovmodig og jeg flirer høyt av hans vidd. Dette er en herlig velskrevet vri på det heller nådeløse vesenet som gud faktisk er i det Gamle Testamentet. Ikke rart at religionsundervisningen i skolen ikke fokuserer så mye på denne delen av bibelhistorien... Skrivestilen til forfatteren er også interessant. Han benytter seg ofte av veldig lange setninger, gjerne 20 linjer lange, med komma spredd hist og her og underordnede setninger flettet inn i underordnede setninger i mange nivå - akkurat som en russisk babushka-dukke. Følelsen av oppramsing er ofte tilstede, men istedenfor at resultatet blir uoversiktelig og kjedelig å lese så blir fortellerstilen veldig muntlig og malerisk. Fortelleren i historien er også allvitende, så man vet hele tiden hva som foregår inni hodet på de forskjellige karakterene. Og der surrer det litt av hvert! Saramago blander også både nåtids fenomener og ordbruk/ord og uttrykk inn i bibelhistorien sin, noe som ofte preger teksten og gjør den komisk i situasjonen den er satt i. Som når Kain skal ut på en av utfluktene sine i tid og rom og forlater Lilit i senga midt på natta.
 "Straks han svingte rundt det nærmeste hjørnet, ville han ikke lenger kunne se slottet. Den gamle mannen med sauene var ikke der, herren, hvis det nå var han det var, hadde gitt ham carte blanche, men ikke så mye som et veikart, ikke et pass, ikke en eneste anbefaling av hoteller og restauranter, en reise av det slaget man la ut på i gamle dager, på lykke og fromme, eller som man allerede den gang sa, man la alt i guds hånd.
Fortelleren legger også oss lesere inn i historien og gir oss både følelser, tanker og meninger om hva som skjer. Ofte føler vi at vi er med i historien, som observatører på sidelinjen - men likevel i fortellingen.
 "Befinner vi oss da i fremtiden, spør vi, og det er fordi vi har sett filmer som handler om slikt, en del bøker også. Ja, det er den vanlige formelen for å forklare noe slikt som det ser ut til å ha skjedd her, det er fremtiden, sier vi, og så puster vi lettet ut, for nå har vi satt en merkelapp på det, en etikett, men etter vår mening ville vi ha forstått det bedre om vi kalte det en annen nåtid, for jorden er den samme, selvsagt, men dens nåtider skifter, noen er fortidige nåtider, andre er fremtidige nåtider, det er enkelt, ethvert menneske må kunne forstå det."
José Saramago
Bildekilde: eizie.org
Absurditeter, nåtid, fremtid og kanskje et parallelt univers og to. Vi blir servert det hele. I tillegg til gud så får englene også gjennomgå og blir titulert både det ene og det andre, som "selskapsengler" (som i vårt vanlige uttrykk "selskapsdamer"). Jødene får også sitt pass påskrevet - "Allerede den gang snakket jøder mye, iblant altfor mye"... "Som det alltid har vært, mister jødene kampviljen ved det aller minste nederlag..." Ingen unngår Saramagos snertne blikk og ironiske penn. Om man koker hele historien ned til kun fortellingen om Kain og gud så summerer Saramago historien selv slik, i ett av kapitlene: "Menneskets historie er historien om dets uoverensstemmelser med gud, ikke forstår han seg på oss, og ikke forstår vi oss på ham."

Saramago regnes som den mest betydelige portugisiske romanforfatteren i nyere tid, og leserkretsen hans er særdeles stor til tross for både den krevende skrivestilen hans og også ofte kontroversielle tema. Han ble tildelt Camõesprisen i 1995 og Nobelprisen i litteratur i 1998. Nå har jeg som nevnt kun lest denne boka av forfatteren, men vet allerede at "Kain" er starten på et viktig, nytt forfatterbekjentskap. Velskrevet, humoristisk, satirisk og underfundig. Boka stiller flere fundamentale spørsmål, og bak all viraken ligger hele tiden et dypere alvor. Saramago's "Kain" anbefales. Virkelig!


Kilde: egen ebok
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt på norsk: 2012
ISBN: 9788202365189
Utfordring: Lines Lesesirkel, Nye land, 1001-bøker, GoodReads


.




18 kommentarer:

  1. Pangstart!, og det med ei bok jeg valgte bort fordi jeg trodde den var for kjedelig og bibelsk. Hvor feil kan man ta. Hvor lite jeg lærer av egne feil - bibelsklitteratur har jo gledet meg før. (Mesteren og Margarita, Testament of Mary etc).
    Jeg noterer og takker for inspirasjonen!

    SvarSlett
    Svar
    1. Man skal ikke kimse av bibelhistorien nei. Ihvertfall ikke denne delen! Det Gamle Testamentets historier vil aldri bli de samme ever again. Gav boka i Amazon gave til samboen etterpå. Tabbe. Han holdt meg våken med skratt til langt på natt igår. Man høster osv.. Kjekt å høre at Mesteren og Margarita var bra! Har den i hylla nemlig. Det er ennå ikke for seint å kadte seg over Kain. Opptil flere netter til månedens utløp! Og..igår startet vi med sesong 1 episode 1 av Breaking Bad. HAHA...Takk for evangeliseringen!!!

      Slett
  2. Skrev følgende kommentar til Elisabeth sin omtale:

    "Jeg var ikke så begeistret for denne, synes religionskritikken var for "in-your-face" (fantastisk norsk, beklager!), for åpenbar og masete, og fortellingen litt treg og ikke så engasjerende. Så vidt jeg har skjønt skal The Gospel According to Jesus Christ være bedre, så den leser jeg nok en dag."

    Jeg tror litt av problemet jeg hadde med boken er at Saramago går for lite i dybden. Han presenterer argumenter som de fleste har hørt før og tilfører lite nytt til leserne. Humoren blir for enkel. Kanskje budskapet hadde blitt sterkere hvis han hadde tatt for seg færre bibelhistorier og ikke latt sin egen stemme skinne gjennom fullt så sterkt. Tror Cain hadde blitt bedre med en litt mer subtil tilnærming. Jeg er ganske overrasket over hvor mange som likte boken. Det blir spennende å se om det kommer noen mer negative omtaler eller om alle er like positive.

    Mannen skriver godt da, det må sies.

    SvarSlett
    Svar
    1. For meg var nettopp det å unngå for stor dybde det elementet som fikk humoren og satiren til å fungere så godt. Jeg syns fortellingene er gjenkjennelige nok til at den som grovt kjenner sin bibelhistorie forstår poengene mens detaljene ikke blir så mangfoldige at de kveler humoren. Jeg likte den var lett fordøyelig, men med snert og tanke bak. Det er det som er så interessant med velskrevne bøker, uavhengig av preferanser, at de leses på forskjellig måte med forskjellig utgangspunkt, forventning og reaksjon i etterkant. Ser fram til å lese de andre omtalene -)

      Slett
  3. Herlig omtale og herlig bok! Jeg lo ikke så mye av den, men den var absolutt underholdende. Og slutten var fabelaktig, lo mye av Kain på arken som avlshingst.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg flirte, samboen lo. Velskrevet og underholdende. Også nokså overraskende for meg som ikke hadde forventet slik en snert på Gamletestamentet. Avlshingst. Ja nettopp :-)

      Slett
  4. Jeg er egentlig veldig enig med Labben over her. Synes det ble litt for enkelt. Ingen nye poeng til ateismen - og nesten et snev av barnslighet i fremstillingen av Gud og valgene av bibelhistorier. Kjenner at jeg sliter med å sette ord på akkurat hva som plager meg, men tror jeg i likhet med Labben hadde likt litt mer finurlighet og mindre rett-på-stil. Humoren traff meg heller ikke, og det kan sikkert på langt på vei forklare hvorfor boka ikke ble en hit hos meg.

    (Og, også, i likhet med Labben, jeg er overasket over hvilken lesesirkel-hit denne ble, jeg hadde omtrent gledet meg til å lese slakt...).

    SvarSlett
    Svar
    1. Beklager Haruhi - ittno' slakt herfra denne gang :-) Etter Kafka tidligere i januar så var det befriende herlig å lese noe som ikke var diffust og fjernt, men mer rett-på-stil som du kaller det. Noe denne boka definitivt har. Jeg har tilgodt å lese en slakt sålangt, men antar at det ikke kun blir rosa omtaler ;-)

      Slett
  5. Takk for kommentar hos meg, Marianne! Ja, det ser ut til at vi er svært enige om denne boken. Det er noe med de fundamentale spørsmålene som boken tar opp, og jeg synes det setter et godt, om enn på spissen (skjønt, hele det gamle testamentet i grunnen er på spissen fra før), perspektiv på hendelser fra Bibelen. Leser i en kommentar over at Jesusevangeliet skal være bedre så jeg tenker å lese den etter Klosterkrønike :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir nok mer Saramago på meg. Kanskje Jesusevangeliet. Jeg må bare finne rett tidspunkt å lese boka på. Jeg tror det for meg betyr mye for hvordan jeg oppfatter ei bok. Etter Kafka og Viginia Woolf så var Kain herlig befriende :-)

      Slett
    2. Ja, at det er rett tidspunkt for en bok har mye å si. Etter flere tunge bøker er det bra med noe mer befriende :)

      Slett
  6. For en herlig omtale, Marianne! Har lest om denne boken inne hos Birthe her tidligere men etter å ha lest dette så er det rett før jeg legger inn en bestilling hos Adlibris eller noe, denne vil jeg lese. Får se om jeg klarer å vente til shortlisten blir lagt ut, regner med det blir litt shopping på mandag for jeg vil lese bøkene på shortlisten. Kommer vel med at jeg har bursdag neste uke for det er vel en god nok unnskyldning til å gå en tanke amok i nettbokhandelen ikke sant?

    SvarSlett
  7. *godt med skulle der stå....:-P

    SvarSlett
    Svar
    1. Da var det bare å sette opp handleliste Beathe - shortlist OG Kain ;o)

      Slett
  8. Herlig omtale, Marianne! Her fikk jeg litt mer av den konteksten jeg manglet. Jeg hadde et vagt minne om at lilit var en demon, men at hun skulle ha vært adams første kone (det var ikke bare gud som ikke fikk stor forbokstav her ;) ) i jødisk tradisjon, hadde jeg ingen aning om.

    Det er jo vanskelig å være uenig i innvendingene til Labben og Haruhi over her om at det er lite subtilt og kanskje litt overfladisk, men det plaget meg lite mens jeg leste. Tror ikke Kain kommer til å stå igjen som årets bok når 2014 skal oppsummeres, men det var en uendelig mye bedre start på årets lesesirkelår enn Mr. Murakami fra i fjor som jeg virkelig ikke fikk dreisen på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig i at den er lite subtil og temmelig overfladisk, men det påvirket ikke leseopplevelsen min. Jeg syns det hang godt sammen med den muntlige fortellerstilen og den heller interessante setningsoppbyggingen :-) Du har helt rett i mangelen på store bokstaver overalt. Det glemte jeg igrunnen å nevne. Det skal leses mer Saramago, selv om det skal mye til å bli bedre enn boka jeg allerede tror blir min "årets bok", nemlig To the Lighthouse av Woolf.

      Slett
  9. Herlig å lese ditt innlegg som fungerte som en slags reunion for boka.. Jeg synes den abvr fornøyelig, ja, men jeg nikket også veldig gjenkjennende til Labbens kommentar over her.. Boka var ikke så veldig engasjerende, og religionskritiken her er langt fra ny- men morsom var jo boka. For all del.. Fikk jo litt sans for kain, og synes han fortjente den kosen han fikk på veien..både av Lilith og andre kvinner.. Og at ahn overlevde Lilith, det synes jeg var bra. Henne bør jo alle menn og kvinner og barn frykte som pesten, skal vi tro jødene og kabbalistene.

    SvarSlett
  10. (Lesesirkelsjefen er endelig på nett, og sier:) Ah, her er vi så på linje, Marianne! Jeg flirte og koste meg hele veien gjennom Kain, og syntes alt var tipptopp og nydelig vittig. For å spole tilbake noen hakk i kommentarfeltet, synes jeg du har et spot on poeng med at gamleboka heller ikke er særlig dypsindig. Akkurat det oppfatter jeg som selve poenget med Saramagos "overfladiske" satire. Det er ikke han som er overfladisk, det er testamentet som er det. Han snur bare litt på originalen, vrenger litt her og litt der, og leser bokstavelig talt Bibelen slik Fanden ville ha gjort det. Han prøver ikke å komme opp med noe nytt, han koser seg med det som allerede er kjent for leseren (mer eller mindre).

    At han ikke tilfører noe nytt til religionskritikken, vel, det skal da virkelig godt gjøres med en så utgammel og gjennomkritisert tekst som gamletestamentet. Det er heller måten han formulerer kritikken på som gjør romanen så skarp. Formen, ikke innholdet. Er min konklusjon.

    Det var herlig å lese innlegget ditt et par måneder etter at jeg leste boka. Så kan jeg være glad for at jeg leste den selv, og ikke tabbet meg ut big time, som Ingalill.

    SvarSlett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)