Lesehøsten startet med et pang etter jeg kom hjem fra ferie. Det har vært en fin blanding av sjangere både på lyd, digitalt og i papirformat. Neida - ikke glemt ut at papirbøker finnes. Det bar bobilen preg av da vi skulle pakke ut da vi kom tilbake, kan du sei...
Første bok ut var novellesamlingen
"Antarctica" av
Claire Keegan. Denne nevnte jeg i forrige innlegg, men ei god bok kan ikke nevnes for ofte. Forfatteren er irsk, og ble fort en stor favoritt hos meg.
Keegan skriver stramt og uten overflødige ord, likevel er tekstene verken banale eller enkle. Karakterene er alltid troverdige og tydelig tegnet, og uansett om menneskene passer inn i samfunnet eller ei, om de lever i ulykkelige ekteskap eller er ensomme så er aldri tekstene depressive, selv om de kan være mørke. Stemningsfulle, er nok mer det rette ordet.
Denne boka er ikke oversatt til norsk, men du finner kortromanen "Tre Lys", tre noveller i samlingen "I seneste laget - Historier om kvinner og menn" og favoritten min så langt: "Småting som dette" på norsk. Hvis du var i tvil - samtlige anbefales!
Husker ikke helt hvordan jeg kom over denne boka, men tror det var en fyr på en bokhandel som sto og humret over
Tina Bettison sin
"One Hundred Ways for a Horse to Train it's Human".
Denne guiden inkluderer alt en hest noen gang trenger å vite om sin eier og er sannsynligvis uvurderlig for enhver hesteeier som er usikker på hvilken dyrerase de tilhører. Jeg hadde ikke store forventninger til boka, jeg er jo ingen hesteelsker selv, men måtte ta meg i å humre flere ganger. Jeg er jo tross alt slave av et annet dyr, sibirkatten Kizo :-)
Denne ja..
"Ingen" av
Alice Oswald skal få en litt bedre omtale enn den svært så subjektive synsingen jeg gav sist..(som ikke har endret seg, bare så det er sagt..)
Dette er ei lyrisk havbok hvor stemmene fra Odyssevs og Agamemnon danner et slags ekko-kammer for tekstene. Diktene er gjennomsyret av vann, vind og tid og den gjennomgående stemmen som har ordet er havet selv.
Samlingen krever både tålmodighet og en kanskje i overkant forkjærlighet for det mytiske og fragmenterte. Poesien ligger i grenselandet mellom det konkrete og det helt abstrakte. Noe som burde passe meg svært så godt egentlig, og med Paal-Helge Haugen som oversetter var jeg kanskje litt vel optimistisk? Samlingen var ikke for meg, jeg fant den altfor uhåndgripelig. Mulig jeg ikke var for tålmodig i lesingen?
Jeg lytter meg gjennom Alex Cross-serien til
James Patterson.
"Cat and Mouse" og
"Pop Goes the Weasel" er to separate bøker som er blitt gitt ut som en omnibus. Begge er like engasjerende, og er en fryd å ha på øret. Dette er en av de ultimate krim-seriene som passer perfekt til hagearbeid.
I "Cat and Mouse" blir Cross innkalt til jernbanestasjonen Union Station hvor en mann på flukt skyter tilfeldig inn i folkemengden. Psykopaten Gary Soneji ser ut for å være fast bestemt på å gå ned med flagget til topps og vil at Alex Cross skal være der når det skjer. Gary Soneji dukker først opp i ei tidligere bok av Patterson, og er Cross' nemesis. Blir dette det endelige oppgjøret?
I "Pop Goes the Weasel" dukker det opp den ene Jane Doe etter den andre, og antallet begynner og vokse helt ut av kontroll. Cross må denne gang jobbe alene for å finne en smart morder som alltid har et perfekt alibi, som holder seg helt utenfor mistanke og er nærmest umulig å spore. Jada. Cross er helten. Og en veldig amerikansk og mørkhudet sådan. Man vet jo som regel alltid hvordan det ender til slutt, selv om veien din kan være snirklete. Engasjerende skrevet, plot med uvanlige vendinger og likandes karakterer. Joda. Denne serien lytter jeg til jevnlig.
Jeg ble svært begeistret for
Empyrean-serien til
Rebecca Yarros som starter med boka
"Fourth Wing". YA fantasy sjangeren er noe jeg leser av og til, og flere av tidligere serier som Hunger Games, Divergent-serien til Veronica Roth m.fl har vært fin og lett tidtrøyte. Så også
Empyrean-serien, ihvertfall førsteboka.
Velkommen til Yarros' brutale elitekrigsskole for drageflygere. Boka er faktisk veldig god og fortjener hypen den fikk. Jeg begynte likevel og falle av midtveis i bok to, "Iron Flame". Denne sisteboka, "Onyx Storm" fikk jeg ikke helt til og la fra meg ca midtveis. Jeg tror kanskje ikke jeg er helt i målgruppen. Spenningen for meg lå i en annerledes verdensbygging, men etter førstboka ble det for mye romance i en verden som allerede var definert, litt vel forutsigbare vendinger, og uten å ha fullført boka, så kan jeg vel med stor sannsynlighet anta hva som skjer. Er jeg blitt for gammel for YA? Mmhh... Det er vel det oppskriftsmessige jeg reagerer på. Når det er sagt, denne er serien er elsket av "alle" og hypet opp og i mente. Liker du YA? Les! Ikke hør på meg.
Denne boka derimot, er another cup of tea. "
Audition" av Katie Kitamura - som forøvrig ligger på langlisten til Booker-prisen - er av helt annen kaliber. I mangel av bedre ord, så er historien mindblowing. Hva er det man leser her? Kvinne møter yngre mann, som kanskje/kanskje ikke er hennes sønn? Eller? Hun jobber på teateret, og plutselig jobber også den unge mannen der. Stalker? Eller, nei. Det er hennes og ektemannens sønn? Ja? Den unge mannen flytter inn til kvinnen og mannen, og i del 2 så viser det seg å være sønnen? Som får en utrivelig kjæreste som samboer i samme leilighet. Sønnen skriver på et teaterstykke, mens moren(..) er i avslutningsfasen på teaterstykket hun spiller i. Skriver sønnen et teaterstykke? Eller driver han bare dank? Hvorfor oppfører ektemannen seg mer eller mindre som slave for den unge mannen etter han flytter inn?
Herregud for en fantastisk historie med en så til de grader upålitelig fortellerstemme. Jo mer jeg tenker på boka desto bedre ser jeg at denne er bare så snedig bra, og SÅ i min gate. Haha. Les! Kitamura har skrevet fram gull for oss som liker bøker med tvist :-)
"
Magnoliadamen" er den aller siste boka fra Tor Åge Bringsværd før han gikk bort tidligere i år. God reise, kjære venn. Jeg har lest deg siden jeg var rykfersk tenåring og du skrev science fiction sammen med Jon Bing. Hvem husker vel ikke også
Blindpassasjeren, Norges første sci-fi serie som gikk på NRK. Fantastisk gode minner.
Jeg tror Bringsværd er den eneste forfatteren jeg har lest hele livet, og han var en av de førset som plantet solide lesefrø hos meg som har blomstret hvert år, akkurat som Magnoliadamen. Du takker av med din spesielle og underfundige fabelprosa, helt i din ånd. Takk for følget. Du vil bli savnet.
Den mest sensurerte boka i historien måtte jo leses på et tidspunkt, og med tanke på at "Fanny Hill" ble skrevet midt på 1700-tallet så tenker jeg omverdenen ble i overkant sjokkert over all sex'en denne skriver fram. "Fanny Hill" skal være den første originale engelske prosapornografien, og den første pornografien som ble skrevet i romanform.
Som "historisk bok" var den verd å lese, men ga den meg noe? Mjææhh...jeg fant den mest kjedelig lest nå på 2020-tallet. Hadde jeg derimot lest boka for 250 år siden? Da hadde jeg garantert blitt like sjokkert som samtiden. Fanny Hill er en klassiker, så den bør så absolutt leses. Den anbefales også, men med et lite forbehold. Jeg fant den ok.
I "Hun er Levende" skriver Skomsvold fram sin egen oldemor som ble født på slutten av 1800-tallet. Mye er ren diktning, andre hendelser er fra virkeligheten. Oldemoren hadde et hardt liv, og var ikke noe varmt og kjærlig menneske - hun er husket som sint og bitter. Vi forstår at oldemor Elise var en skikkelig pappajente, og det at hun mister faren sin bare 12 år gammel har gått svært inn på henne. Veldig tidlig får hun et forhold til læreren sin, og blir gravid allerede som 17-åring. Hun får flere barn og må også begrave flere av dem.
Dette kunne blitt en trist og traurig historie, men den fremstår istedenfor som både varm og ektefølt hvor Skomsvold i boka diskuterer med seg selv hva hun har mage til å ta med eller ikke. Lauritzen i DN skriver akkurat det jeg satt igjen med etter lest bok - Dette "er Skomsvold på sitt beste: klok og varm, underfundig og engasjerende. Romanen er ikke på mange sidene, men rommer likevel et helt liv. Og den får leseren til å stoppe opp, tenke på dem som kom før oss. På hvor heldig man er, tross alt." Anbefales!
Jeg kan med en gang si at lyrikksamlingen "Tankeflog" fra Ottar Løvoll ikke resonnerte med meg. Forlaget skriver: "Starten på denne boka kan likne ei livsfrise, ei lyrisk vandring gjennom tid. Den siste delen speglar meir tittelen Tankeflog. Sentrale tema er mtøe mellom menneske, gjerne med naturen som ein medspelar."
Jeg kan ikke si at samlingen var dårlig skrevet, det var nok heller jeg som ikke fikk noe forhold til tekstene. Sånn er det bare noen ganger. Men kom ikke her og si at jeg ikke prøver å lese utenfor egen komfortsone :-)
Åh - jeg liker Poe! Hans berømte dikt The Raven, horrorfortellingen The Fall of the House of Usher og den klaustrofobiske The Pit and the Pendulum om tortur og overlevelse - I love! Derfor måtte jeg også lese denne klassikeren - "The Purloined Letter". Meneehhh... den traff meg ikke i det hele tatt?!
Dette er en short story på ikke mange sidene og nr tre i en slags "detektiv-serie" med C. Auguste Dupin i hovedrollen.
Et svært viktig brev er stjålet fra The Royal Palace i Paris. Tyvens identitet er kjent, men politiet klarer ikke å finne ut hvor brevet er skjult, og der kommer Dupin på banen.
Tjah.. jeg har satt meg fore å lese alt av Poe. Dette var nok ikke favoritten, men jeg må vel lese de to første detektivhistoriene også når jeg likevel er i gang med prosjektet. Fordelen er at historiene er korte da...
Jeg likte forsåvidt filmversjonen av H.G. Wells "The War of the Worlds" fra 2005 med Tom Cruise i hovedrollen, men boka måtte jo leses på et tidspunkt denne også. Den er tross alt en klassiker skrevet så langt tilbake som i 1898 og lagt til viktorianske England til forskjell fra Spielberg-versjonen som er en svært moderne tolkning. Og ja, den moderne tolkningen fikk jeg midt i pannen, for jeg gjenkjente svært lite av filmen i boka. Kanskje naturlig nok, siden sci-fi på film på 2000-tallet ikke direkte kan sammenliknes med en tekstutgave halvannet århundre tilbake i tid. Men derfor var det også svært så spennende å lese boka! Den er faktisk veldig god om man klarer å fjerne det moderne visuelle inntrykket fra selve teksten. Anbefales! Det er skikkelig kult at bøker fra 1800-tallet blir en Hollywood blockbuster på 2000-tallet! Når det er sagt, så ble det laget en britisk versjon fra samme år som Spielbergs versjon kom ut - laget av Pendragon Pictures - og den skal være mer tro mot romanens opprinnelige setting. Den filmen har jeg imidlertid ikke sett.
Så noe helt annet, og for en overraskelse!
Novellesamlingen "Eg Rissa Desse Runene" fra Aina Basso var virkelig god! Dette er en samling historiske noveller basert på faktiske runeinnskrifter fra 1100-1200 tallet, og jeg ble aldeles fascinert fra første side. Innskriftene varierer mellom enkle beskjeder, merkelapper og kjærlighetserklæringer til nidskrifter og magiske formular, og forfatteren klarer virkelig å skape levde liv rundt disse. Novellesamlingen må rett og slett oppleves. Anbefales!
Benytter samtidig anledningen å fremsnakke Basso sin eldre bok "Finne Ly". Bare Så bra! Link til omtalen min HER.
Sisteboka i august har jeg så sett fram til å lese. Jeg er i overkant glad i Rune Christiansens bøker og da den poppet opp på bibliotekslån på lesebrettet mitt kastet jeg alt annet på båten.
For en skuffelse...
Dette er aller første boka fra forfatteren som ikke har gitt meg noe. Christiansens setninger er det ikke noe å utsette på, hans penn er unik. Men fortellingen? Jeg får den overhode ikke til. Den gir med null, niks og nada. Hva? Det er trillet seksere på terningen der ute, men for første gang er jeg overhode ikke enig. Jeg sleit med å komme meg gjennom historien. Er det virkelig meg? Jeg mistenker nemlig at dette er et eksempel på at kjente forfattere kommer unna med svært svake bøker, men likevel triller max på terningen pga navnet... Nuvel...
Jeg er endelig tilbake til å lese mye og variert og et par bøker utenfor egen komfortsone. Det er bra! La det fortsette i september! Da er det også Kapittel på Sølvberget, litteraturfestivalen over alle. See U there?
.
Sakprosaseptembers eneste bok på lista, men den var så velskrevet, kompleks og godt argumentert at jeg foreløpig ikke har overskudd til flere. Essaysamlingen "When I was a Child I Read Books" omhandler tema rundt forståelsen av menneskets natur og adferd slik den utspiller seg på den politiske arenaen i USA 2012. 
Jeg var helt sikker på at jeg hadde lest Randi Fuglehaug tidligere, men finner ingen spor av henne fra 2011 og frem til nå. Kan det være ei bok jeg (whaat?) har glemt å registrere? Nuvel. Pent Porselen er en lettlest bok om tre kvinner som på finurlig vis veves sammen pga et loppemarked det lokale skolemusikkorpset arrangerer. Den eldre Berit som er i sorg etter kjæresten de siste årene døde. Hun samler på porselenet som hun visste kjæresten ville likt å eie. Ambulansesjåføren Sarah er gravid og er redd for at barnefaren ikke syns det er særlig stas, han oppfører seg rart. Og en dag må hun rykke ut for å hente ham skadet - på et loppemarked. Iselin er familiens bauta og begynner å bli drit lei både familie og venner samtidig som hun må være med å arrangere det årlige loppemarkedet for skolekorpset...
Småmorsom kortroman om betydningen av kuken og hva som kan skje når den plutselig faller av. Hvordan reagerer eieren? Ungene? Ektefellen? Samfunnet? Hehe. 
