"The Penelopiad" (eller antikkens Handmaids?) av Margaret Atwood

The Penelopiad er min tyvende bok fra Margaret Atwood, og ennå klarer forfatteren å fange meg fullstendig. Ikke alle bøkene har truffet meg like godt selvfølgelig, men Atwood fikser det å overraske, variere og eksperimentere med språk og tekst så overbevisende hver gang at jeg overhode ikke går lei.

Boka var i så måte en så perfekt innertier for eget vedkommende at jeg faktisk ikke lettet rumpa fra soffen igår fra jeg satte meg ned til den var ferdiglest. The Penelopiad står allerede hjemme i hylla, men denne gang har jeg ikke hatt med meg papirbøker på tur. Derfor ble den lånt på Whistler bibliotek istedenfor - alltid litt spesielt å låne Atwood-bøker fra biblioteket her hun 'hører hjemme'.

Historien handler om Penelope, kona til Odyssevs (som var den antikke, greske kongen av Ithaka og en av heltene i Homers Odysseen og Iliaden). Så kan man jo lure på hvorfor Atwood skriver seg så langt tilbake som antikken, siden hun er mest kjent for sine fremtidsdystopier? Årsaken er at Atwood er med og bidrar i en serie kalt Canongate Myths, hvor samtidens forfattere omskriver gamle myter og gir dem nytt liv. Litt morsomt da å lese sjangerbeskrivelsen denne boka har fått, for det er en parallel novel. Og det er her The Handmaids Tale kommer inn i bildet. En parallell roman er nemlig litteratur skrevet inn i, avledet av eller som har foregått under rammen av et annet fiksjonsarbeid av samme eller annen forfatter. (kort forklart fra wiki). La meg komme til boka...

Margaret Atwood
Bildekilde: wired.com

Eller, kort om den opprinnelige myten først: Penelope, som er søskenbarnet til den vakre Helen av Troya, er gift med Odyssevs. Når Helen av Troya blir bortført drar Odyssevs av gårde for å kjempe i den trojanske krigen. Han blir borte i 20 år. Penelope klarer i løpet av disse årene å oppdra deres felles sønn, beholde kongedømmet Ithaca og holde over 100 friere på avstand - samtidig. Når Odyssevs endelig kommer hjem etter å ha overlevd vanskeligheter, kjempet mot monstre og gått til sengs med gudinner i fleng, så dreper han alle Penelopes 100 friere og - merkelig nok - tar livet av 12 av hennes nærmeste tjenerinner. DER starter nemlig boka.

Det Atwood har gjort er å skrive historien fra Penelopes og tjenerinnenes synsvinkel, for Homer's Odysseen er nemlig ikke den eneste versjonen av denne myten. Myter gikk originalt fra munn til munn, som betyr, at en myte ble fortalt på en måte ett sted, men kanskje på en helt annen måte et annet sted. Atwood har brukt Odysseen som kilde når det gjelder Penelopes biologiske bakgrunn, hennes tidlige liv og ekteskap for så å legge til de skandaløse ryktene som også gikk om det i utgangspunktet så pertentlige og såkalt trofaste hustruemnet som hun var. Innimellom kapitlene som Penelope forteller om sitt eget liv og levnet - fra dødsriket må vite -  og ser tilbake på eget levd liv mens hun daglig møter alle de andre døde fra mytene så er det kapitler med korsang (chorus) fra de hengte tjenerinnene.

Kople historieoppbygningen over her med pekere mot vår samtid og språkdrakt, tjenerinner i framtidsdystopier samt alle menneskene fra antikkens myter - som vakre Helen av Troya og Odyssevs selv - som støtt og stadig tar seg en tur for å gå igjen som levende personer så har du en herlig røre. Historien blir deretter betydelig farget av Atwood's snertne og skarpe penn hvor kommentarene drypper syrlig og satiren like ofte er tydelig som mellom linjene. Dette er bare SÅ BRA! Språket og ikke minst satiren i denne boka minner meg svært om Jose Saramago's Kain (link her) som jeg rett og slett elsket nettopp pga skrivestilen.

Penelope skriver her sin egen selvbiografi akkompagnert av korsang fra tjenerinnene, og denne boka - den vil du IKKE gå glipp av!

Fra en henført Atwood-tilhenger. Ingen over - ingen på siden!

Kilde: Whistler Biblioktek (og egen hjemme i hylla) - Forlag: Alfred A. Knopf - Sider: 196
Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, Favoritter

Ikke rare bokhylla i Whistler... men jeg har! :-)

.