fredag 23. november 2018

Debutromanen "Tre Kvinner" av Mari Ann Augestad

Jeg fikk et interessant tips her om dagen som jeg takket ja til. Det var noe så uventet som en forfatteragent som hadde lest bloggen min og som kontaktet meg for to romaner hun ville jeg skulle lese. Første boka - Soldathjerte av Ørjan Nordhus Karlsson - takket jeg ja til med det samme. Jeg er svært glad i sci-fi bøkene hans, og har også lest et par andre romaner han har gitt ut. Den andre boka stusset jeg mer på, for jeg hadde ikke hørt om Mari Ann Augestad. Kanskje ikke så rart, for boka hennes kom ut nå i 2018, og det var hennes debutroman Tre Kvinner. Så hvorfor lese romanen av Augestad? Jeg er ikke den som ukritisk kaster meg over norske debutanter, men da jeg fikk høre at forfatteren minnet veldig om Anna Gavalda, så var veien til boka kort. Og etter å ha lest teksten på innbretten av bokomslaget var jeg ikke lenger i tvil.

Mormor Maria, som jeg er kalt opp etter, var familiens overhode og vårt moralske alibi. Vi var redde for å komme i unåde hos henne både fordi hun hadde direkte linje opp til Herren selv, og fordi hennes misnøye bestandig var sårende.
- Hun er en sterk dame, sa far.
- Hun er ond, sa mor.
Jeg holder etter endt lest bok fremdeles en knapp på ond.. Nesten det samme kan sies om Marias mor, en sterk, ofte misfornøyd dame hvor det viktigste hun formidler til sin datter er at kvinnene i familien er noen hardhauser, og det må også Maria være. Uansett og til Dovre faller. Etter lest bok prøver jeg å plassere historien i en slags bås, men lander ikke helt. Dette er nemlig dels oppvekstroman, men kanskje like mye en noe skrudd kjærlighetsroman. Og da mener jeg ikke kun kjærligheten mellom mann og kvinne, men også kjærligheten til og av og til fraværet av kjærlighet til familie og livsledsager. Maria er definitivt formet av sine to formødre, men har også en ukuelig egenvilje, noe som setter henne på kollisjonskurs både med sin dominerende mormor og sin egen mor som ikke på noen måte er fornøyd med veldig mange av Marias egne livsvalg.

Mari Ann Augestad
Bildekilde: Forlagshuset Publica
Historien veksler sømløst mellom nåtiden og tilbakeblikk til Marias valg i livet som har ført henne dit hun er idag - en viljesterk alenemor til en flott pike, en voksen kvinne som fremdeles elsker den gifte mannen. Noe er imidlertid i ferd med å skje i dette forholdet, og alle tilbakeblikkene og nåtidshistorien bygger opp til denne avslutningen - nemlig, hva skjer videre i Marias liv? Vil hun noen gang få den mannen hun har elsket gjennom hele livet?  Det er også mørke og ukjente sider ved Marias familie. Og mørket det tilhører de nesten usynlige mennene. Hva skjedde egentlig med Marias morfar - den ifølge moren late, udugelige storsjarmøren som reiste fra mormoren og aldri kom hjem fra USA? Og hvorfor hører vi så lite om Marias far, kun at han er død? Marias bror er også et kapittel for seg, han tok steget ut av familien med de sterke kvinnene allerede som 17-åring. På en måte virker det som Maria beundrer ham for det, men valget av kone har hun ingenting til overs for.
Hun er så liten og spe at jeg ikke tør å diskutere med henne, i frykt for at hun skal kollapse. Reisverket hennes ser skralt ut. Likevel har hun født ham to barn. At hun ikke trives i vårt selskap, er en underdrivelse.
Så hvordan kan Mari Ann Augestads Tre Kvinner sammenliknes med Anna Gavalda og hennes bøker? For meg er det det direkte og nakne språket, de troverdige følelsene som beskrives uten overdreven patos og åpenheten Augestad har gitt hovedpersonen sin. Jeg kan sitere direkte det jeg skrev om Gavaldas bok Eg Elska Ho - og mener akkurat det samme om Tre Kvinner:  "Det er ei nydelig lita bok om kjærlighet, ærlighet og savn og viser med all tydelighet menneskets tvil og svakhet når det kommer til de store valgene i livet."  Nettopp dette får også Augestad frem i boka si.
Jeg rett og slett elsket språket, de hyppige sceneskiftene og utviklingen av historien og skal definitivt lese mer fra Augestad om hun bestemmer seg for å gi ut flere bøker. Dette gav virkelig mersmak.

Anbefales!

Kilde: Leseeksemplar fra forlaget - Forlag: Gloria - Sider: 166 - Språk: Norsk
Utfordring: GoodReads, Nye norske


En storsjarmør jeg traff i USA ;-)

mandag 19. november 2018

Rune Christiansen - "Fanny og Mysteriet i den Sørgende Skogen"

Jeg klarte ikke å holde meg lenger. Tenkte å spare boka til vi emigrerer over nyttår, men - vel, Rune Christiansen er Rune Christiansen og Fanny, hun skuffet definitivt ikke. De som har fulgt meg vet at forfatteren er en av de få jeg har i papirformatet i hyllene mine, og til tross for at jeg har lyttet til denne boka så blir den kjøpt og plassert der den hører hjemme. Det er noe spesielt nemlig, med Christiansen og meg. Han treffer meg hver gang, rett i min litterære godvilje.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg ville reagere på denne boka med det for øyet at hovedpersonen Fanny mistet begge sine foreldre brått, som meg. Ville dette bli en tårepersebok? Med tanke på forfatteren og meg, ikke usannsynlig. Men nei, Fanny er definitivt ikke det jeg fryktet. Boka er så mye mer og Christiansen behandler døden på sin sedvanlig nysgjerrige, nære og langsomme måte. Han skriver så poetisk vakkert at jeg egentlig ikke tar inn over meg sorgen på den tunge måten jeg typisk kunne ha gjort. For Fanny, hun er en ung 17-årig foreldreløs jente som lever livet så godt hun kan, alene i hjemmehuset i en liten bygd. Hun klarer seg godt, kommer seg på skolen om morgenene, hogger ved og holde hagen ved like.

Fanny grubler, men graver seg ikke ned i medlidenheten. Hun tar tak i livet og lever som best hun kan. Hun gjør en liten jobb for presten hver søndag, uten at hun er videre religiøst anlagt. Hun forelsker seg i en gutt, men havner i et forhold med en pike på 25 for en periode. Naturen spiller en stor rolle i Fanny's liv, en natur hun omfavner med glede. Det er som om leseren observerer Fanny utenfra, ensomheten og sorgen og hvordan disse følelsene kommer til uttrykk. Likevel blir jeg ikke sittende og synes synd i jenta. Det er som i bøkene jeg tidligere har lest av forfatteren lite ytre handling og dramatikk, mens det skjer desto mer på det indre planet.

Rune Christiansen
Bildekilde: snl.no
Tittelen på boka - Fanny og mysteriet i den sørgende skogen - fikk meg først til å tenke eventyrsjangeren, men historien som fortelles er jordnær nok, selv om den etterhvert får en litt trolsk stemning over seg. Midt i boka har likevel Christiansen gjort plass til en fortelling fra de norske folkeeventyrene, Den rettferdige firskilling fra Asbjørnsen og Moe, som et hvileskjær i historien om Fanny. Temaet i folkeeventyret er egoisme, eller - enhver er seg selv nærmest. Der både eventyret og historien om Fanny munner ut i at det å kun tenke på seg selv nok ikke er beste måten å leve livet sitt.

Det er denne gang også språket til Christiansen som fanger meg, men også distansen det litt gammelmodige språket skaper mellom unge Fanny og fortelleren. Som om fortelleren lar oss få ta del i sorgen, ensomheten og livet hennes, men ikke vil slippe oss helt inn. Til tider er språket nesten høytidelig, samtidig som det kanskje er selvskading med spiker som beskrives. Distansen til dette nære blir som et slags tåkeslør over historien. På samme tid stiller forfatteren retoriske spørsmål ut i løse lufta som jeg som leser plutselig må ta stilling til, uten å kunne svare konkret, fordi det hele er merkelig diffust.

Å lese Rune Christiansen setter meg også denne gang i en slags ut-av-kroppen tilstand. Enkelte synes nok det poetiske og diffuse tar overhånd i tekstene hans, og at de blir langsomme og noe tunge å komme gjennom. Jeg lar meg bare drukne i språket, og nyyyyter. Dette er så bra så det kan få bli for denne leseren, og boka anbefales - uten tvil!

Kilde: egen bok og Fabel - Forlag: Oktober - Utgitt: 2017 - Språk: Norsk - Sider: 212


Andre bloggere om boka:

Marianne og puddersnøen i den kanadiske skogen
Og snart er det avreise igjen :-)


søndag 18. november 2018

Den aller første Murakami - "Hear the Wind Sing"

Tilfeldighetene hadde seg slik at jeg kom over den aller første romanen til Haruki Murakami, nemlig Hear the wind sing - den første i en trilogi om romanfiguren The Rat. Hear the wind sing ble utgitt i 1979 og ble faktisk også filmet på japansk i 1981. De første to bøkene i trilogien, denne og Pinball, ble imidlertid lite distribuert i den engelsktalende verden. Dette fordi Murakami selv så på sine to første romaner som "arbeid fra hans umodne periode". Boka jeg fikk tak i ble utgitt i USA i 2015 og er oversatt av Prof. Ted Goossen fra York University.

Fun fact: Murakami drev en Jazz-kafé på denne tiden, og fikk ideen med å skrive boka mens han så på en baseball kamp i kaféen sin. Han satt av 1 time hver kveld til skriving og ferdigstilte sin debutroman på 4 måneder.

Historien er svært enkel og finner sted i løpet av 19 dager, mellom 8 og 28. august 1970 og handler om en ung, ikke-navngitt mann på 21 år. Mannen er student ved et universitet i Tokyo og er hjemme på sommerferie et sted langs kysten.  Han tilbringer tiden sammen med kompisen The Rat, og de drikker og skravler på favorittbaren J's de aller fleste dagene. En kveld kommer gutten over ei jente som har besvimt på gulvet på toalettet i baren. Han tar henne med hjem, og de får et slags forhold denne sommeren. Jenta har fire fingre på den ene hånden og nettopp hatt en abort, ellers lærer vi lite mer om henne. Gutten returnerer til universitetet etter sommerferien, The Rat skriver og skriver, men gjør ingen gjennombrudd som forfatter og gutten treffer jenta aldri igjen. The end, mer eller mindre.
Haruki Murakami
Bildekilde: NewYorkTimes

Ingen komplisert story, som sagt. Men likevel ei god bok. Det er snev av den mer modne Murakami i denne førsteboka, men hadde jeg ikke kjent forfatternavnet på forhånd ville jeg ikke trodd denne kom fra forfatteren som skrev Kafka på stranden, for å si det sånn. Likevel var det interessant å få et innblikk i den unge Murakami, hvordan han startet sin forfatterkarriere, hvordan språket var og hvor lite skrudd og komplisert tankegangen hans var da han var ung. Nå lurer jeg jo svært på hvordan alle disse mystiske, mytiske og i mine øyne helskrudde senere bokidéene hans kom fra. I denne boka skinner nemlig forfatteren tydelig gjennom som en mye mer sårbar og ordinær, ung mann.

Jeg må rett og slett finne meg resten av trilogien, og den fjerde, oppfølgende boka til serien som også er oversatt. Den unge Murakami er interessant!


Kilde: Storytel - Format: Lyd - Forlag: Pax - Tid: 2t57min - Språk: Engelsk - Innleser: Kirby Heyborne



Det nærmer seg vinter :-)

tirsdag 13. november 2018

Godt blandet - Hjorth, Atwood, de la Motte og Kobek

Første halvdel av november bærer sterkt preg av at jeg har fått ny giv på lydbokfronten. Jeg tester nå 1 mnd den gratis lydbok-appen Fabel (finnes her), og har tatt pause fra Storytel enn så lenge. Change, er visstnok ordet flere med meg benytter for tiden :-) Lydboka henger godt sammen med mitt ennå stillesittende liv, så for å få til ihvertfall illusjonen av multitasking så lyttes det samtidig som det strikkes. En god høstcombo sålangt.

Og det har gått i svensk, mye svensk i november. For meg ukjent svensk til og med, selv om forfatterne er kjente av mange.


Kilde: Storytel - Forlag: Aschehoug

Anders de la Motte har her skrevet to svært så bra bøker om David Sarac, politimannen som rekrutterer og beskytter tystere og topphemmelige kilder i Stockholm sitt kriminelle miljø. Bare resultater kommer på bordet, så er det litt hytt hvilke metoder han benytter. I førsteboka MemoRandom treffer vi Sarac like etter han har vært utsatt for en svært alvorlig bilulykke. Politimannen har mistet hukommelsen, og den kommer kun tilbake i sporadiske rykk og napp. Men hva og hvem skal han tro på? Stole på? Er han selv å stole på? Teamet? Kildene eller tysterne? De la Motte tegner en svært komplisert case, og denne strekker seg over ihvertfall begge bøkene og inkluderer etterhvert førstebetjent Julia Gabrielsson. Spennende, uforventede vendinger i historien, null idé om hvem som egentlig ligger bak før nettet snører seg sakte om den skyldige. Jepp - dette er spennende og bøkene har fått strålende kritikker. Anbefales!


Kilde: egen bok - Forlag: Virago Press

På sengekanten har jeg hatt The Door fra Margaret Atwood liggende en måneds tid. Ett dikt hver kveld, en trivelig avslutning på dagen. Atwood var en litt blandet fornøyelse denne gang, men de gode diktene var så bra at de fullstendig overskygget dem jeg ikke helt forstod og/eller fikk grepet på. Diktsamlingen ble utgitt allerede i 2007, og det var den første på over 20 år. Samlingen er delt opp i fem, hver av dem med hvert sitt vide tema. Best syns jeg Atwood er der hun reflekterer over skrivingen av den mytiske og mystiske poesien, selv om hele diktsamlingen egenlig er en metarefleksjon over et menneskes livssyklus. Siste diktet i samlingen, The Door, er bare nydelig - der poeten ser tilbake på eget liv og åpner dører på forskjellige tidspunkt underveis. Tankevekkende, vakkert skrevet og med den velkjente Atwood-snerten.


Kilde: egen e-bok - Forlag: Serpent's Tail

Ikke noe diskret cover på denne boka. Det var heller ikke forfatteren, Jarett Kobek, da han ble bokbadet på Kapittel 18 i Stavanger nå i september. Rett fra leveren, in your face - både bok og mann. Forfriskende! Hva om du fortalte sannheten, og hele verden fikk vite det med en gang? Hva du du var kvinne i en verden av sosiale medier som hater kvinner? Hva om du fikk brettet livet ditt ut for hele verden å se, uten å kunne styre noen ting som helst? (her snakker vi en videosnutt som ble spredd på SoMe). Hva om du var dette offeret, som ikke kunne finne gjerningsmannen? Og hva om du så fant ham/henne? Dette er ei bok lagt til San Franscisco i 2013 som tar for seg endringen den digitale tidsalderen har hatt på byen og menneskene som bor der. Gjennomlevd og skrevet av en som bor der selv. Grunnhistorien er fiktiv for å verne aktuelle mennesker, men innholdet er mer enn sant. Interessant bok, synsvinkel på vårt digitale miljø og omveltningen San Franscisco har gått gjennom pga sin nære fysiske avstand til Silicon Valley. Anbefales, om enn litte granne tungt skrevet.


Kilde: Egen ebok - Forlag: CappelenDamm

Sist, men ikke minst - jeg har koooost meg med ny Vigdis Hjorth bok som kom ut nå i år!
Denne handler om Lotte Bøk som underviser i dramatikk på skuespillerlinja ved Kunsthøgskolen. Lotte har fokus på Bertholt Brecht og forsøker å få 18-åringer engasjert i historien Mor Courage med dårlig hell. Samtidig ønsker eleven Tage Bast på filmlinja å filme Lotte og noen andre lærere ifm med et prosjekt som tar for seg samhandlingen mellom liv og lære, noe Lotte under tvil sier ja til. Og herfra går det kun nedover.. eller, oppover? Dette er nemlig en fin liten historie om (manglende?) selvinnsikt og selvforståelse. Historien kunne vært deprimerende tung som krigen rundt Brechts Mor Courage, eller humoristisk - som Janne S. Drangsholts Ingrid Winter. Lærerinnens Sang blir ingen av delene. Den blir rett rett og slett bare fin og innsiktsfull. Vet du hvordan andre mennesker oppfatter deg og hvordan du lever livet ditt? Sånn egentlig? LES! :-)

Variabelt innhold på mine første bøker i november, det skal være visst. Akkurat som jeg liker det! Og mer og mer digitalisert blir jeg. For oktober og halve november har jeg 4 papirbøker, 6 lydbøker og 3 e-bøker. Papirbøkene i all hovedsak fra eksisterende hyller. Jepp, fornøyd!

Ellers, det nærmer seg jul. Jeg ønsker meg ei papirbok (strikkebok - ikke helt enkel i verken e-/ eller lydbokformatet) og én presang er allerede i boks. DET er ikke verst til å være meg.


Og sommeren varer helt til - neste sommer? :-)

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...