tirsdag 31. mars 2015

1001-boka "Og Solen Går Sin Gang" av Ernest Hemingway

(..eller, sånn går nu dag'an...) Etter å ha tatt for meg den heller solide biografien om Ernest Hemingway forrige måned bestemte jeg meg for å lese litt flere av bøkene til forfatteren. Det viste seg jeg hadde tre av dem i hyllene mine (gudene må vite hvor lenge et par av dem har stått uleste der...minst 25år..(!). Hemingway har ikke mindre enn fire bøker på 1001-lista. Og solen går sin gang er den første boka forfatteren fikk utgitt, så jeg fant det naturlig å starte med den. New York Times sa følgende dengang da:
"No amount of analysis can convey the quality of The Sun Also Rises. It is a truly gripping story, told in a lean, hard, athletic narrative prose that puts more literary English to shame.The Sun Also Rises is written in the spare, tight prose that made Hemingway famous, and, according to James Nagel, "changed the nature of American writing."
Jeg var derfor overbevist om at jeg kom til å finne boka quite amazing. Og det er her jeg kanskje begynner å stusse litt på min egen evne til å vurdere litterære kvaliteter. Men først litt om selve boka. Handlingen er i utgangspunktet lagt til Paris på begynnelsen av 1920 tallet. Første verdenskrig er over, med de traumene en krig etterlater seg på kropp og sinn, og det er vanskelig å finne seg både jobb og å slå seg til ro. Vi møter den amerikanske journalisten Jake og overklassepiken Lady Brett Ashley som har rotet seg inn i et umulig forhold. Jake er en straight og arbeidssom kar, mens Lady Brett er en maneater av rang og allerede forlovet med en annen. De befinner seg i en vennegjeng i Paris hvor det ser ut som om det viktigste er å frekventere alle de såkalt hippe restaurantene i byen for å drikke og more seg og ikke bry seg nevneverdig om verken jobb eller moral. De rakker ned på hverandre, flørter med hverandres kjærester, drikker seg dritings og blir venner igjen. I det hele tatt et temmelig sorgløst liv. Etterhvert så forflytter vennegjengen seg til Spania via en fisketur i Buguete til tyrefekterbyen Pamplona og San Fermin festivalen hvor de aller beste tyrefekterne samler seg. Her blir det ytterligere fest og morro, komplikasjoner og forviklinger i vennegjengen, Lady Brett roter seg oppi en vakker, men akk så ung tyrefekter, og Jake ordner opp mellom dem alle. The End!

La meg gå tilbake til New York Times sitatet. Truly gripping story? Med mindre jeg har mistet helt grepet så oversettes gripping til gripende på norsk. Som igjen betyr "bedrøvelig, besettende, betagende", evt. "begivenhetsrik, beveget, dramatisk" (her har jeg googlet..) alt etter sammenhengen. Uansett hvordan jeg snur og vrir på ordet gripping så får jeg det definitivt ikke til å passe sammen med truly og boka. Når det gjelder historien så syns jeg rett og slett den var temmelig enkel, overfladisk og lettvindt. Den hadde ikke et særlig tydelig budskap annet enn å beskrive etterkrigstidens sorgløst omflakkende liv og hvordan dette på overflaten påvirket karakterene vi ble kjent med. Dersom det var poenget med boka, så traff den imidlertid spot on. Men gripende? Det ble den aldri! Karakterene var imidlertid veldig godt portrettert og med enkle grep i kortfattet prosa så fikk Hemingway tydelig fram både den enkelte karakterens personlighet og dynamikken i vennegjengen som helhet. Ingen psykologiske tolkninger, ingen landskapsmalende skildringer. Fokuset lå på handlingen og replikkene, og hele boka er preget av muntlig sjargong. Jeg er enig med New York Times når det kommer til spare, tight prose. Det er nettopp dette vi blir servert her. Det er effektivt, og det er definitivt annerledes enn andre bøker jeg har lest av amerikanske forfattere fra samme periode. Om Hemingway puts more literary English to shame er jeg imidlertid ikke enig i - selv om jeg vet at jeg er farget av å være kanskje i overkant glad i eldre engelsk litteratur på bekostning av den amerikanske. (Endrer seg kanskje når jeg starter på studiet av amerikansk litteratur nå til høsten, men jeg tviler...). Annerledes er Og solen går sin gang. Det skal den ihvertall ha.

Ernest Hemingway
Bildekilde: nobelprize.org

Det jeg fant svært interessant med boka er imidlertid i hvor sterk grad Ernest Hemingway selv kommer til syne. Det er ingen tvil om at han har brukt mange erfaringer fra eget levd liv som inspirasjon i boka. Noe som igjen fikk meg til å tenke på selvbiografi-teoretikerne mine Paul DeMan og Phillippe Lejeune, hvor Paul DeMan mener at alle tekster har selvbiografiske trekk i seg - de speiler større eller mindre deler av forfatteren selv. I dette tilfellet schwære deler av Hemingways eget liv. Eksempel: To av karakterene i boka er hhv. journalist og forfatter. De bor i Paris etter første verdenskrig. Jake er korrespondent, Robert er forfatter og mellomvektsmester i boksing fra universitetet i Princeton. Hemingway var både journalist og forfatter, han bosatte seg i Paris etter første verdenskrig, skrev utallige innlegg for Toronto Star og hadde jammen ikke gjort det så verst i boksing. Den godeste Ernest var litt av en jentefut - og flørtet såvisst med andre venners koner, forretningsforbindelser etc - og hadde ikke mindre enn 4 koner (i tillegg til elskerinner) selv. Han reiste også med ei av konene sine, Hadley, til Pamplona på San Fermin festivalen og ble fascinert av tyrefekting. Som Jake var han oppvokst med jakt- og fisketurer, og der Jake hadde store ønsker om å få Robert med seg på safari til Sør-Afrika så var Hemingway på flere safariturer, hvor han den ene gangen styrtet ikke mindre enn to ganger med fly før de kom frem. Og solen går sin gang har garantert gitt Paul DeMan vann på selvbiografiteori-mølla. 

Likte jeg boka? Både ja og nei. Ja fordi jeg nettopp har lest (den 704-siders tunge) biografien til Hemingway. Det var virkelig morsomt å finne igjen store deler av forfatterens liv, holdning til kvinner og ekteskapet, hobbyer og interesser i romanen. Jeg satt med flere gjenkjennende nikk, og (favoritt-teoretikeren) Paul DeMan ble virkelig synlig med bekreftelse på flere av hans teorier. Hadde jeg ikke hatt den erfaringen i ryggsekken før jeg leste boka så ville jeg nok hellet mot sterkt å synes at den var overfladisk, enkel, i overkant veldig muntlig og oppramsende - først gjorde vi det, så skjedde det, så gikk vi dit, så møtte vi dem osv - og ikke akkurat en 1001-bok verdig. Jeg har imidlertid etterhvert lært å sette bøker i lys av samtidens andre forfattere, og ser at denne boka kanskje "changed the nature of American writing." Det sies at Ernest Hemingway ble sin tids best betalte forfatter og har fremdeles den dag i dag et verdensry som få andre. Det finnes mange myter om mannen, og selv om biografien jeg leste tonet ned styrken av disse (og kanskje sannheten, hva vet jeg), så er det ingen tvil om at ryktet hans som slåsskjempe, fyllefant, storviltjeger, havfisker, krigsskorrespondent og tyrefektertilhenger fremdeles henger ved ham. Anbefales for dem som nå er nysgjerrig på Hemingway. Mer om forfatteren og hans biografi finner du her

Kilde: Egen bok
Forlag: Bokklubben
Utgitt: 1989 
Språk: Norsk
Sideantall: 212
Utfordring: 1001-bøker, GoodReads

Det nærmer seg nå! Satser på bikinistart senere i påsken...!

10 kommentarer:

  1. (Først en overdrevent detaljstyrt og mulig litt for nærgående observasjon - sannelig flott mønster de har på lårene frøken - kan det være en tatovering? - )

    Hemingway:
    Hvis jeg noensinne kommer over egen utilstrekkelighet og forviller meg inn i universitetskorridorene igjen, skal du få mye av æren, for jeg synes jeg jeg gjentar meg selv i alle mine kommentarer til deg - ala - hmm, denne var jeg svært ung da jeg leste - hmmm denne leste jeg på skolen - hmm, montro om jeg har forandret smak - hmm - hmmm - osv osv.
    Solen går sin gang - skiller seg ikke ut - jeg leste den til og med før jeg begynte å studere, så jeg var enda yngre enn vanlig - og syntes den var fabelaktig. Unge, virile, fryktløse mennesker, i fyll og fanteri. Akkurat slikt som ungdommen, dvs, all ungdom bortsett fra nåtidens, elsker og betrakte som frihet, der de tror det er i opposisjon og er eneste med sannhet og forståelse. Etter å ha lest omtalen din fikk jeg en besettende lyst til å lese på nytt, bare for å peke nese til den naive ungdomsvarianten av meg selv. Den tar ihvertfall tidsånden på kornet. Det sorgløse, egosentriske 20-tallet. Tror jeg må lese litt Fitzgerald også. Etter Atwood.

    (Ser du har begynt med Dust, skal bli spennende å se om du blir fornøyd)

    SvarSlett
    Svar
    1. (Haha... stripene på lårene er avtrykk etter sykkelbuksa. Jeg var nettopp kommet hjem fra en sykkeltur og la meg på lading på solsenga på terrassen, i fjor sommer engang. Slike border lever jeg med hele sommerhalvåret. Jeg ser dem ikke lenger. Må bare passe meg så ingen kommer og fargelegger meg i år. Små intrikate mønster kan fort bli mindfulness på låret... -)

      Hemingway og amerikanernes tapte generasjon ja. Jeg har faktisk ikke lest ferdig Gatsby av Scott Fitzgerald heller. Den står i samme bokhylla her og samler støv. Begge bøkene fått i Bokklubben på 80-tallet engang. Satser på at begge blir deler av pensum på studiet. Har planer om å melde meg opp på et fag eller to, men må se neste halvår litt an først. Tar gjerne æren av at du havner i universitetskorridorene igjen. Det er MYE kjekkere å studere i voksen alder. Vi er ikke like blanke ark å male på som resten av studentene, men desto festligere er det å diskutere litteraturen. Les Solen går sin gang igjen du. Den er jo så kort og lettlest! (Og så kan du jo fortelle meg hvorfor noen varianter av boka har tittelen OG Solen går sin gang, og noen utelater OG...?)

      Slett
  2. En del klassikere er som Meryl Streep og Oscar-nomineringer; anmeldelsene og akten de blir møtt med er nesten automatisk, og her er jeg enig med deg- noen ganger er det helt uforståelig hvorfor akkurat den og den boka har blitt pepra med så mange superlativer.

    Av alle store er nok den eneste som jeg føler gjør seg fortjent til sitt ettermæle Charles Dickens. Jeg har til gode å lese noe av ham som har skuffet meg i den grad at jeg har blitt paff over skussmålene det har fått fra andre, kritikere og ikke-kritikere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Vet du hva - jeg har ikke lest ei eneste Charles Dickens bok som jeg kan huske i voksen alder. Jeg har to av dem i hylla mi, noen solide mursteiner som jeg begynner å bli veldig klar for å gå løs på. Hvilken vil du anbefale av Vår Felles Venn og Store Forventninger? Og hvorfor?

      Når det gjelder klassikere og anmeldelser ja, så er jeg enig når det gjelder automatikken. Jeg har ikke rent sjeldent en annen oppfattelse av klassikere eller såkalte perler som ikke helt stemmer med allmenheten. Av og til er det jeg som ikke helt forstår greia med ei bok, mens andre ganger så begriper jeg ikke hypen. Men sånn er det vel, smaken som baken er delt...

      Slett
  3. Jeg sier som Ingalill--ja, jeg husker at jeg leste den som vrt ung, ja, men .. Husker ikker så mye annet enn at jeg likte den den gangen, den og Klokkene ringer for deg -- noe med den stemningen, da..
    Men å lese det i dag , på nytt, tja, kanskje ??

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er ikke lenger flink til å lese bøker på ny. Tror ikke det har skjedd etter jeg begynte å blogge. Det er jo så mye annet som frister. Ser likevel at jeg heller mer og mer mot eldre litteratur til fordel for det nye som kommer. Jeg leste nettopp at når man blir eldre så ser man at livet har en begrenset levetid, og da strekker lesere seg bakover mot forgangen tid for å forlenge levealderen. Jeg fnøys litt da jeg leste akkurat det, men jeg heller mot å være enig...hehe...

      Slett
    2. Hehe, ang det siste-- det høres jo veldig gammelmodig ut da.. Men ellers det er jo mye sant i at eldre litteratur, spesielt en del klassikere, er bedre enn mye av det som gis ut i dag. som er skåret over samme lest..
      Ikke flink til å lese bøker på ny, jeg heller. Eller flink og flink, er det å være flink? Nei, jeg bare gjør det ikke, og er vel like flink til å la være å lese bøker på ny.;) Fin ny layout på bloggen din forresten::)

      Slett
    3. Takk takk. Ikke så mye som skal til. Et nytt bilde som bakgrunn, alt servert fra blogspot er kun det som måtte til. Tok meg 1 minutt :-)

      Slett
  4. Flott omtale - av en nærmest klassiker nå. Har lest mye av Hemingway, mine favoritter er hans "Nick Adams-stories" - og romanen The old Man and the Sea - den skiller seg ut fra hans andre romaner.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Randi. Jeg har sett fram til å ta for meg et par bøker fra Hemingway etter jeg leste bioen hans. Jeg noterer meg Nick Adams-stories, og The old man and the sea har jeg i hylla sammen med Klokkene ringer for deg. Også anskaffet på 80-tallet engang. Tenker på alle de bøkene jeg har flyttet med meg fra sted til sted opp gjennom livet. Ikke få kilo jeg har bært på :-)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...