mandag 26. november 2012

Bokomtale - "The Mysteries of Udolpho" av Ann Radcliffe

Da var turen kommet til en 1700-talls gotisk roman på altformange+ sider lagt til de sørlige delene av Frankrike i det herrens år 1594. En ting er sikkert, lesesirkelen får meg til å lese bøker jeg overhode ikke ville ha vurdert en vanlig solskinnsdag, og det syns jeg er spennende! Om denne boka kommer til å stå for meg som en litterær høydare er imidlertid litt mer tvilsomt, selv om den griper meg på sitt vis og er usedvanlig godt skrevet. Faktisk. Ærlig skal man da være.

Jeg har klart å lese i overkant av 1/4 av boka innenfor fristen i lesesirkelen som var 1 mnd. Omtalen min er selvfølgelig preget av dette. Hvorfor jeg kun kom 25% gjennom boka når jeg normalt sluker bøker på høykant har sin forklaring. Dette var nemlig ikke ei bok. Det var et landskapsmaleri. Et fantastisk flott, sør-fransk landskapsmaleri, med detaljerte beskrivelser av såvel blader, busker og trær som vannet i elvene og fuglene på himmelen. Jeg liker igrunnen landskapsmalerier. En liten stund. Så blir jeg lei. Så usigelig mett av å lese at det suser i det samme sivet. Nok engang..

Hovedpersonen, Emily, sørger heller ikke for særlig fremdrift i boka. Hun er så antifeministisk som man kan få henne, og gir definitivt kvinnebeskrivelsen persilleblad en tilleggsdimensjon. Hun er en 15-1600 talls tidstypisk dydig, snill, vakker og ven datter som er fullstendig dominert av mennene som er og kommer inn i hennes liv. Hun har en særdeles pertentlig og korrekt far som av kjærlig omtanke (?) forteller henne både hvordan hun skal oppføre seg, hvordan hun har lov å reagere i gitte situasjoner og hvordan hun alltid, alltid må gjøre slik som han sier fordi det da vil gå henne godt i livet. Vis ikke sterke følelser, demp alt hysterisk, hev ikke stemmen, overhør alle negative kommentarer og vend alltid, alltid det andre kinnet til. Emily kaller ikke engang sin far "far", men nevner ham ved navn og distanserer seg fra fysisk kontakt med ham. Likevel forguder hun St. Aubert og setter ham på en pidestall - hele tiden nær, hele tiden underlagt ham..

Etter Emily's mor dør tar Emily og faren ut på en reise med hest og kjerre i den sør-franske fjellheimen, både for å komme bort fra sorgen og bortgangen av kone og mor samt for muligens å forbedre St.Auberts helse som nå virkelig begynner å skrante. På veien plukker de opp vagabonden Valancourt som er ute og vandrer med hundene sine. St.Aubert og Valancourt finner hverandre interessante og Valancourt blir med dem et stykke på veien. Han er nemlig ikke helt uinteressert i Emily. "Alas" - tenkte jeg. ENDELIG! Nå blir det ihvertfall litt sus i serken - til forskjell fra sivet?

Nope! Den etter sigende flotte, mandige og ikke minst single Valancourt nærmer seg Emily saktere enn gresset gror. Skjelmske blikk eksisterer ikke, kun dydige tanker, lange serker, dype samtaler med St.Aubert tilstede og godnatt-hver-til-sitt takk. Det hele går så stille, sakte og rolig for seg at jeg begynner å rive meg i håret av fortvilelse. Så dør Emily's far plutselig, og verden raser sammen for persillebladet. Hun gråter sine modige 10-liters bøtter med tårer fulle, igjen og igjen, før hun bryter ut i mer gråt. Så blir hun overlatt til sin ikke spesielt hyggelige tante som overtar ansvaret for henne. Cruella DeVil er ikke imponert over Valancourt, og stikker kjepper i hjulene for det som et fantastisk kort øyeblikk ser ut som et kommende giftermål mellom sirupsnippen og persillebladet. Deretter tar tanten med seg Emily til Italia og slottet til tantens nyblevne ektemann Montoni. Jeg forlater Emily i vognen, med flere tårer rennende nedover kinnene i lengsel etter mannen hun kanskje kunne ha giftet seg med, og i smerte over at hun nå forlater sitt eget hjem, og Frankrike, til fordel for et liv hun ikke kjenner sammen med Cruella DeVil, den onde greven og Udolpho...

Teppefall...

Ann Radcliffe
Bildekilde: The University
of Adelaide
Phhaaahhh... Jeg får pustebesvær. Men, jeg kjenner jeg faktisk savner å lese videre. Utrolig nok! Dette må være den langsomste boka jeg har lest i uoverskuelig fortid. Likevel grep historien tak i meg. Og jeg forstår det må være mer. Jeg mistenker nok at dydsmønsterets far, den sirlige og korrekte St.Aubert, faktisk har hatt ei dame på si. Enten før, eller - du store min på den tid - samtidig som han var gift? For hvilket forhold hadde han egentlig til kvinnen han gjemte et fotografi av blant papirene sine? Et fotografi! Verdifullt på den tiden! Og hva var det Emily ikke skulle lese i brevene hun lovet å brenne etter farens død? Var Emilys mor egentlig hennes mor? Har Emily en skokk av halvsøsken spredt ut over det ganske, franske bondeland? Det er jammen ikke godt å vite her jeg sitter med 1/4 av boka lest! Og hvordan går det med Emily egentlig? Jeg har jo lest "bakpå boka" så jeg kjenner jo mer av historien. Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese boka ferdig, nemlig. Engang. Ikke til helga, kanskje, men - senere? I et langsommere liv? Ann Radcliffe skriver nemlig veldig godt. Foruten at hun har et aldeles nydelig malende skriftspråk så klarer hun med subtile hint, innimellom landskap og dydige skjørtekanter å fange interessen min. Det er jo ikke hennes feil at jeg er født i fart og har tålmodighet som en fuglehund på sporet?

"The Mysteries of Udolpho" er definitivt ei bok jeg ville ha vurdert å ta med meg til en øde øy dersom jeg kun fikk lov å ha med meg ei bok. Den fordriver tiden langsomt. Nydelig langsomt. Og det skulle ikke forundre meg om Radcliffa og jeg kunne blitt riktig så gode venner etterhvert gitt at jeg klarte å opparbeide meg litt mer tålmodighet. Etter kommentaren min på Lesesirkel-innlegget til Line så tror nok de fleste at jeg ikke liker boka. Det er faktisk ikke helt sant. Den frustrerer meg, ja - det skal ikke stikkes under en stol. Men den interesserer meg også! Og den vokser på meg. Romantikken er virkelig romantikk. Kjærlighetshistorien er sloooow, men også en nydelig motsats til "wham-bam-thank you-mam" sex'en i Fifty Shades of Grey. Mystikken rundt resten av boka er definitivt tilstede, og etter Monika's omtale (den eneste som har klart å lese boka innenfor fristen) så forstår jeg at de siste 30% er verd alt strevet med å komme sålangt. Jeg har faktisk ikke gitt opp boka! Jeg har bare utsatt resten litt :o) Og takker Line (og de andre som stemte fram Radcliffe i lesesirkelen) for en utrolig interessant leseropplevelse som ennå ikke er avsluttet!


Kilde: Egen e-bok
Utgiver: Digireads.com
Utgitt: 2009
Anskaffet: Gratis e-bok fra Amazon.com
ISBN: 978-1420933109
Språk: Engelsk





.

12 kommentarer:

  1. Jeg har bare kommet til den den delen hvor tanta driver og stikker kjepper i hjulene, men jeg liker den veldig godt. Selv om det er MYE tekst, mange ord! Det er egentlig litt vanskelig å si hvorfor jeg liker den, jeg blir liksom litt glad i den. Så lurer jeg også litt på dette bildet da som ble funnet blant farens saker og det var vel noe snakk om dette når de var på den turen sin også. Hm... Må lese litt i denne her i kveld kjenner jeg:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er akkurat samme følelsen jeg sitter med! Rett og slett litt glad i den, selv om den irriterer meg også med alle ordene - overalt :o) Jeg tror faktisk jeg kommer til å lese denne innimellom, for det er noe som fanger meg her!

      Slett
  2. Først så tenkte jeg; Er det mulig at så mye skjer i løpet av de første 25 %? Men så kom jeg på at Udolpho er en virkelig tykk bok :-D. I forhold til den laaaangsomme progresjonen i kjærlighetsforholdet mellom Emily og Valancourt, så er det kanskje godt med en motvekt til "instalove-en" i dagens YA bøker, der hovedpersonene rekker å falle nesegrust for hverandre og erklære evig troskap i løpet av de to første sidene? Jeg er i allefall blitt nysgjerrig nok på denne romanen til at den "uuuups" - ramlet ned i handlekurven min på BookDepository ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Fort gjort :o) Du har en innholdsrik bok å se fram til, det er garantert! Den går ihvertfall ikke for fort frem til at man ikke får med seg navn og detaljer, for å si det sånn :D En motvekt til instant love var på sin plass, og det skader ikke å lese ei bok fra en totalt annen era heller. Det ligger mange gode verdier gjemt der som har forsvunnet i dagens hastverks- og materialistiske samfunn og som jeg kunne tenke meg ble børstet litt støv av igjen. Boka synes å bli bedre og bedre etter som jeg funderer på den, og ferdigstilles - engang - skal den :o)

      Slett
  3. Spennende bokomtale, interessant med bøker som er så sammensatte! Men om den er noe for meg, nei det tror jeg nok ikke :) Uansett må jeg få takke deg så mye for de innmari koselige kommentarene du legger igjen hos meg, blir så glad hver gang du har tittet innom! Foreløpig har jeg bare engelske bøker på iPaden, men jeg blir nok å utvide reportoaret etter hvert, utrolig gøy å være nyfrelst ebokleser :) Klem fra Anette :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Er det ikke greit å få tips om bøker man ikke vil lese også! Det er jo en befrielse iblant, istedenfor å legge enda flere bøker i To-Be-Read lista :o) Jeg forstår godt den nyfrelste følelsen, jeg har den ennå. Over 1,5 år etter omvendelsen til eboka :o)

      Slett
  4. Jeg er så enig! Men så har jeg jo lest resten også og vet jo at det blir både dåning og fektekamper. Jeg kom akkurat til å tenke på om Emily bare hadde vært litt trassig og ikke brent brevene til faren så hadde det ikke vært noe mysterier ved Udolpho og veldig mange sider spart ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Å nei, jeg kan da ikke gå glipp av BÅDE dåning og fektekamper!? Jeg kjenner det kommer en liten trass i meg, og ønsket om å lese boka ferdig blir stadig sterkere. Den skal få lov å ligge i "Currently reading" mappa mi på Kindle'n slik at jeg stadig blir påminnet om at den er på vent, og ikke ferdig.. Plutselig skal du se en dag, at bokomtale på resten av verket foreligger. Men med blir en særdeles vakker dag, hvor den foregående uka har vært usedvanlig tom for andre planer :)

      Slett
  5. Fektekamper?? Du verden, nå ble jeg nysgjerrig. Dessuten kjekt å vite at brevene har noe med Udolpho å gjøre, siden min utgave ellers har avslørt hele plottet. Da blir jeg nesten nødt til å lese videre i kveld likevel.

    Herlig å ha deg med i lesesirkelen, Marianne! Velkommen skal du være:-) Jeg ser frem til mange flere innlegg à la deg fremover, og jeg lo høyt av sirupsnippen og persillebladet. Så høyt at jeg måtte adoptere kallenavnene i mitt innlegg. Ellers er jeg så enig i det dere sier om romantikken i boken, hvor er den blitt av i dag? Herlig lesning, om enn en gedigen tålmodighetsprøve. Men man må jo bare like så kjærlige mennesker som gråter hele tiden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kallenavn er til for å brukes, forsyn deg gjerne :) Kjekt å ha kommet igang med klassikerne! Hadde det ikke vært for lesesirkelen så ville jeg garantert ikke ha plukket opp Udolpho, og da ville jeg vært en svært så god erfaring fattigere! Jeg er glad for å være med :)

      Det skal ikke stikkes under en stol at menneskene i boka er svært så elskelige, om akk så langsomme i avtrekker'n. Jeg syns også, om jeg skal være ærlig, at det faktisk er ganske nydelig å lese om slik blyg og vakker tilnærming til kjærligheten. Så veldig forskjellig fra det Siljeblomst kaller instalov'en i disse dager. Jeg refererte noen av seansene mellom Valancourt og Emily til min datter på 16, og hun himlet teatralsk med øynene og SUKKET "djiiizes mamsen, så kjedeligt di hadde det når di va forelska før". Hehe... Kulturkrasj av dimensjoner, men jeg følte likevel at det er vi - nå - som har tapt litt på "fremskrittet". En aldri så liten dose kysk romantikk hadde ikke skadet noen..

      Slett
    2. Jeg vet, jeg ville heller aldri ha lest Udolpho utenom lesesirkelen. Riktignok har jeg lest mange av klassikerne, men de jeg velger å lese selv er som regel litt mer... jordnære er vel ordet jeg leter etter;-)

      Instalov - enda et bra ord! Datteren din kommer nok til å skjønne akkurat hva vi mener en dag, hun må bare runde 30 først. Man blir litt mer begeistret for den kyske romantikken når tafsingen har mistet nyhetens interesse, hehe.

      Slett
    3. Nemlig! Akkurat nå ser hun sikkert på sin mor som en etterlevning fra før dinosaurenes tid, men det går over. Erfaring gir perspektiv. Ekstra morsomt vil det bli å konfrontere henne med uttalelsene fra den mer hormonelle perioden av livet. Etter hun har rundet 30 that is. På seg selv kjenner man ihvertfall sin egen datter. Tunglært, men det kommer - hehe..

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...