onsdag 7. november 2012

Bokomtale - "En Overflødig Kvinne" av Rabih Alameddine

Satt i nåtidens Beirut ser "En Overflødig Kvinne" tilbake på livet til Aaliya, en eldre kvinne som har viet hele sitt liv til bøkene og litteraturen. Hobbyen hennes har vært å oversette bøker fra engelsk/fransk til arabisk, og arbeidsstedet alle disse årene har - nesten selvfølgelig - vært i en bokhandel. Aaliya har en genuin og ektefølt kjærlighet til litteraturen, hun er en utrolig belest, intelligent og reflektert sjel. Ispedd tilbakeblikk på hennes liv får vi også et innblikk i dagliglivets Beirut, med kriger, opptøyer, familieforhold, kvinnesyn, kunst og kultur. Historien er en vandring i minner og forsakelser, men også fra lykkeligere, yngre dager.

Aaliya har et mislykket, arrangert ekteskap bak seg og hun har ingen barn. Forholdet til moren er i beste fall anstrengt, og halvbrødrene unngår hun for enhver pris. Den eneste nære vennen hun noensinne har hatt er Hannah, som på et tidspunkt nesten ble hennes svigerinne, ellers er hun alene. Som hun selv sier: "Jeg er alene. Det er et valg jeg har tatt, samtidig er det et valg der få andre alternativer var mulig. Det beirutske samfunn hadde ikke særlig sans for fraskilte, barnløse kvinner på den tiden." Hun synes likevel ikke synd på seg selv, og følgende sier veldig mye om styrken i Aaliya: "..;ingen ringer meg. Vær så snill, ingen medfølelse eller forstilt  medynk. Jeg mener ikke at jeg synes synd på meg selv fordi ingen ringer meg, eller enda verre - at du skulle være lei deg på mine vegne. Ingen ringer meg. Det er et faktum." Behovet for å gifte seg og få barn har heller aldri vært sterkt, og synet hun har på seg selv og barn er rimelig ironisk: "Hvordan lyder den gamle klisjeen? Da alle arabiske jenter sto i kø og ventet på at Gud skulle dele ut genet som gjør alle desperate etter å gifte seg, må jeg ha vært et annet sted, trolig oppslukt av en bok."...

I utgangspunktet trodde jeg at religionen ville spille en større rolle i boka gitt at handlingen er lagt til Midtøsten. Der tok jeg feil. Aaliya poengterer tidlig og flere steder at hun ikke er muslim og at religion ikke har spilt noen særlig rolle i livet hennes. I hennes øyne er de fleste religiøse hyklere... "Mange muslimer og kristne haddsjier er eksperter på fromt hykleri - de vil ha tittelen, men ikke gå veien." Hun ser ser på seg selv som panteist. Aaliya er heller ikke spesielt imponert over USA og amerikansk styresett, og vi finner flere referanser til akkurat hvor lite begeistret hun er og har vært: "Tenk på Bush - denne uanstendige blandingen av banalitet og fordervelse. Hvordan nasjoner går under når Hevnen lytter til Narrens oppfordring".

Til tross for at Aaliya tilsynelatende er en stillfaren kvinne med litteratur som både jobb og hobby så skinner det klart gjennom at hun er beintøff. Hun klarer å beholde leiligheten sin til tross for umenneskelig påtrykk fra misunnelige halvbrødre, og hun går til sengs med en AK-47 som hun ikke er redd for å ty til. I 1982, når  israelere beleirer Beirut, blir hun værende alene i leiligheten til tross for pågående husokkupanter og det faktum at mange av byens innbyggere har flyktet. En morgen bryter tre menn seg inn i leiligheten. "Jeg grep AK-47'en, som lå på min høyre side, der mannen min pleide å sove for så mange år siden. Den holdt meg med selskap under hele borgerkrigen. Jeg stormet ut barbent, med geværet i hendene. De uniformerte mennene kastet ett blikk på den stridslystne, gale kvinnen og løp ut gjennom døren - ikke lydløst, kan jeg legge til." Joda, boknerden vet å slå fra seg! Og Aaliya er, i alle deler av historien, en komplett boknerd. "Jeg leste boken i skinnet fra et stearinlys mens folk drepte hverandre utenfor vinduet." Hun flykter inn i sin egen verden hvor hun føler seg trygg og hvor hun føler seg hjemme.

Rabih Alameddine
Bilde fra: http://www.rabihalameddine.com
The Wall Street Journal synes at Rabih Alameddine er en makeløs historieforteller, og jeg fullstendig enig. I min uvitenhet gikk jeg ut fra at forfatteren var en kvinne. Virkelig overrasket ble jeg da jeg fant ut at Alameddine faktisk er en mann! Boka er skrevet i "jeg"-form, og tro meg - her føler man virkelig det er en kvinne som forteller! Det er Aaliya's stemme jeg hører, det er henne jeg ser, og ikke noe sted i historien finner jeg noe som tilsier at forfatteren er en mann. En bragd, siden skrivestilen og den direkte talen fra Aaliya til leseren, setter en så utrolig troverdig kvinnelig scene! For en bokelsker som meg er denne historien et fantastisk referanseverk. Et referanseverk til forfattere jeg ennå ikke har lest, og til noen jeg faktisk har lest - som Murakami, Kafka og Proust. Her finner man referanser til, og utdrag fra, et uttall av bøker gjennom hele historien, og Aaliya har ofte lengre dialoger med bok-karakterene sine når hun forsøker å sette hendelser og minner inn i en større sammenheng. (Det er også her jeg kommer til kort, for Aaliya (og forfatteren, selvfølgelig) er så belest at jeg virkelig forstår hvor lite jeg faktisk har lest i løpet av livet...)

Utdragene jeg har tatt med fra boka over her er fra de første kapitlene så jeg unngår spoilere. Hvordan det går med Aaliya, detaljene fra livet hennes, menneskene rundt henne, livet i bokhandelen og samfunnet generelt har jeg utelatt. Det bør leses og oppleves. Jeg syns boka var intet mindre enn en perle, og den traff meg som bokorm midt i hjertet. Det er en gripende historie om en annerledes libanesisk kvinne og ensomheten som kan oppleves i et samfunn som er tungt basert på tradisjonelle verdier. Det er en tankevekkende bok, som fikk meg til å tenke tilbake på livet jeg har levd sålangt her i vesten kontra tilbakeblikkene til Aaliya som nå er 72 år og har de beste årene bak seg. Konsekvensene av valgene vi gjør, valgene som blir tatt for oss, og hvordan et samfunn kan sette kvinner i en bås de vanskelig kan komme seg ut av. Til tross for at dette kan synes å være tunge tema så er boka forbausende lettlest. Det er nok fordi Aaliya, som forteller og jeg-person, gjennom hele livet har vært en viljesterk og tøff kvinne med stor selvinnsikt. Hun ser verden gjennom utradisjonelle briller, forteller med snert og kan være temmelig ironisk og direkte. Boka var rett og slett en fryd å lese og den kan definitivt anbefales! Blant årets ti beste for min del!


Kilde: Leseeksemplar fra CappelenDamm
Utgitt: 2012
Antall sider: 272
Språk: Bokmål
ISBN: 9788202384630



Mens regnet trommer på ruta kan man jo drømme seg bort - til Perth...

16 kommentarer:

  1. Dette var en grundig og god omtale,jeg begynte først å skumme meg gjennom for jeg var litt "redd" for å vite for mye før jeg leser denne selv.Trodde også at forfatteren var en kvinne..

    SvarSlett
    Svar
    1. Heisan Beathe,
      Du trenger ikke være redd for spoilere. Referansene er kun fra de første par kapitlene i boka. Usedvanlig god bok og kan varmt anbefales!

      Slett
    2. Har den stående i bokhyllen og vil snart lese den,ser mer frem til den etter å ha lest dette. Har du lest den forrige boken av forfatteren?

      Slett
    3. Nei, jeg har ikke lest Hakawati, men må si at denne boka var så god at jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å skaffe meg den. Har du lest den, kanskje?

      Slett
    4. Nei,har ikke lest den enda, den ligger forløpig på ønskelisten!

      Slett
  2. Denne må jeg snart kaste meg over etter denne omtalen. Etter at jeg leste "Sommerfugl i lenker" er jeg veldig klar for flere bøker fra andre kulturer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Da er denne boka noe å kikke nærmere på! Den gir et veldig godt bilde av utviklingen i Beirut og det libanesiske samfunnet uten verken å være tung eller for detaljert belærende! Rett og slett lettlest og god! :o)

      Slett
  3. Denne boka MÅ jeg rett og slett lese! Jeg har stått og vurdert den et par ganger, men har tenkt at "mon tro om den er litt kiosk-aktig" ... Men du har overbevist meg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Morsomt å lese kommentaren din, for jeg var også litt sånn der "..å nei, er dette også nok en (såkalt) bestselger...?" Kanskje derfor jeg ble så positivt overrasket!? Den traff ihvertfall meg :o)

      Slett
  4. Dette hørtes ut som en bok man bare må få med seg! Du hadde meg ved "må jeg ha vært et annet sted, trolig oppslukt av en bok" :-)
    Takk for fint tips!

    SvarSlett
    Svar
    1. Skal innrømme at jeg flirte godt av den kommentaren i boka jeg også. Kommentaren viste seg etterhvert å være SÅ Aaliya! :-)

      Slett
  5. Åh! Denne MÅ jeg lese. En bok som hadde forsvunnet litt i en annen bok....glemmeboken. Takk for påminnelsen!

    Forressten dumt du slettet kommentaren din hos meg ;) Syntes det Paus-klippet du hadde lagt ut var veldig festlig! Er bare fryktelig treig om dagen...

    SvarSlett
    Svar
    1. Slettet jeg Paus-klippet? Det var jeg ikke klar over, og det var ihvertfall ikke meningen!! :-( Jeg må ha vært rimelig fraværende i gjerningsøyeblikket, for jeg trodde innlegget lå som jeg hadde lagt det?! Humm... Merkverdig!
      Når det gjelder boka over så kan jeg anbefale denne! Jeg er vanligvis ikke spesielt gira på bøker som går på emnet "vi undertrykte kvinner i Midtøsten"-varianten. Denne var noe annerledes :-)

      Slett
    2. Som sagt veldig takknemlig for påminnelsen. Trodde egentlig jeg hadde lest meg litt mett på bøker i "denne gruppen".

      Slett
  6. Jeg har egentlig sluttet å notere meg boktips fra andre bloggere, for det blir altfor mange av dem i løpet av et år. Men her må jeg gjøre et unntak. Jeg har omtrent ikke lest noen bøker fra Midtøsten, og synes de virker superinteressante så lenge det ikke er banale dameromaner. Takk for bra anmeldelse og bra tips!

    SvarSlett
    Svar
    1. Garantert ingen banal dameroman, Line. Jeg tror vi lider av samme allergien der. Jeg ble overrasket over denne boka, for jeg hadde plassert den i en annen kategori i hodet i utgangspunktet. Andre boka på kun kort tid fra Midtøsten, selv om den ikke akkurat kan sammenliknes med En Norsk Spion :)

      Slett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...