Bokomtale - 1001 boka "Northanger Abbey" av Jane Austen

Da var vi tilbake til æraen med dydige skjørtekanter, skjelmske blikk og persilleblad - skjønt, den godeste Jane Austen har skapt en kvinne med egenvilje i Northanger Abbey. Og det skal hun ha kred for! Dette var nemlig ikke det gjengse kvinnesynet på slutten av 1700-tallet... Northanger Abbey er faktisk den romanen fra Jane Austen som først ble ferdigstilt for publisering, så tidlig som i 1803. Romanen ble solgt til en bokhandler i London for £10, men Crosby & Co bestemte seg for å  ikke gi den ut. Der lå romanen til 1817 før bokhandleren bestemte seg for å selge den tilbake til Jane Austin's bror Henry, til samme summen - £10. Hvor oppdatert denne bokhandleren var på bokfronten vites ikke, men kan umulig være sprekt, for han hadde ikke fått med seg at Jane Austen i mellomtiden hadde gitt ut 4 veldig populære romaner. Må vel være årets bokhandler-bummer, vil jeg tro...

Northanger Abbey handler om Catherine Morland, en 17 år gammel jente fra Fullerton med 9 søsken og en rimelig utpreget forkjærlighet for gotiske noveller. Når vi møter Catherine er hun allerede ifølge seg selv "in training for a heroine" og med favorittboka hennes - Ann Radliffe's Mysteries of Udolpho - som rettesnor har hun staket ut kursen for seg selv. Hun er nå klar for å finne sin soulmate og helt! Problemet er, at det ikke eksisterer en eneste passende ung mann i overskuelig nærhet til Fullerton som møter kravene til den heller så kresne frøken Morland. "There was not one lord in the neighbourhood; no - not even a baronet". Ingen skal komme her og si at hun ikke stiller høye nok krav til sin kommende ektemann... Ikke rart at hun blir mer enn henrykt når deres rikere naboer i Fullerton, herr og fru Allen, inviterer Cathrine til å være med dem til Bath hvor hun kan ta del i vintersesongens ball, teater og andre sosiale happenings. Heltinnen in spe ser omsider ut for å havne i sitt rette element. Hun skal endelig presenteres for fiffen. Og her begynner moroa.

Austen har nemlig skrevet boka  som en parodi på gotisk fiction som var så populært på 17-1800 tallet. Med bakgrunn i at lesesirkelen nettopp leste Mysteries of Udolpho tidligere i år så ble Northanger Abbey en riktig så festlig bok å lese. Det vrimler nemlig av referanser til nevnte bok, og her ligger det så mye å flire av at man nesten bør lese Udolpho for å få fullt utbytte av boka. Istedenfor å være en rik heltinne fra en velbeslått familie så kommer Cathrine fra en middelklasse-familie uten særlig jordisk gods, hun er en av 10 barn og har ikke en spesielt interessant medgift for å si det pent. Som barn var hun heller ikke særlig å se til, ifølge Austen: "No one who had ever seen Cathrine Morland in her infancy would have supposed her born to be an heroine. Her situation in life, the character of her father and mother, her own person and disposition, were all equally against her." Hvor forskjellig fra de eterisk opphøyde heltinnene på denne tiden er ikke dette... Når Cathrine på ball i Bath for første gang blir introdusert til en mann så blir hun umiddelbart forelsket og er egentlig klar for å gifte seg der og da. Her er det ikke snakk om kurtisering og viftende øyenvipper i 300+ sider før det blir noen skikkelig dialog mellom helten og heltinnen. De tar faktisk på hverandre! Og danser! Det er jo nesten perverst uhørt i gotisk setting den første uka! Istedenfor å la seg lede av menn og bli fortalt hva hun skal synes og mene så er Cathrine befriende klar på hva hun ønsker, og det uten å kjenne hennes utkårede Henry Tilney i det hele tatt. Hvilken forskjell fra Udolpho! ..og takk og lov for det! Jeg konkluderte kjapt med at jeg langt foretrekker parodi på gotisk fiction enn gotisk fiction i seg selv.. Dette er virkelig humor for mor :o)

Karakterene i Northanger Abbey tiltaler meg også veldig, og Austen presenterer disse på en fantastisk levende måte. Beskrivelsen av fru Allen, den rike naboen som tar Cathrine med til Bath, sier det meste - "Mrs. Allen was one of that numerous class of females, whose society can raise no other emotion than surprise at there being any men in the world who could like them well enough to marry them. She had neither beauty, genius, accomplishment, nor manner...Dress was her fashion." (oh yes - en slik anstand ville jeg også hatt på mitt første ball der jeg traff unge, rike menn for første gang!). Henry Tilney, Cathrine's helt to be, er dryppende sarkastisk, smart og morsom - i tillegg er han en veldig sympatisk person - og faller kjapt for Catherine's mer naive oppriktighet. Han tuller og vaser med henne allerede første kvelden og får henne til å rødme mer enn en gang. Som motpol til Henry presenterer Austin oss for Catherine's andre beiler, John Thorpe. Thorpe er en ekstremt arrogant skrytepave som er mer enn høy på seg selv. Han går ikke av veien for å si hva han synes om kvinner som Catherine, på samme tid som han utvikler følelser for henne. Pga Cathrine's rimelig naive holdning til livet skaper disse to mennene ganske så mye følelsesmessig støy for henne, men hun viker aldri fra kursen sin. I ikke-1800tallets-tradisjon står Cathrine på sitt.  John Thorpe's søster Isabella er også en nokså fantastisk kontroversiell person å finne i en gotisk 1800-talls roman. Hun er en upålitelig man-eater av rang med penger og rikdom som det ultimate mål. Isabella blir venninne med troskyldige Cahrine, og erklærer Cahrine følgende: "There is nothing I would not do for those who are really my friends. I have no notion of loving people by halves; it is not my nature. My attachments are always excessively strong." Stakkars Cathrine - hun stoler jo på manipulerende Isabella, men gjennomskuer til slutt hennes personlighet. Isabella blir nemlig etterhvert forlovet med Cathrine's eldre bror James og er fullstendig hengiven til ham, helt til det kommer en rikere og penere mann hennes vei, da droppes James til fordel for Henry Tilney's bror Frederick. Catherine i seg selv er en studie i troskyldighet og naivitet koplet med hennes sterke fascinasjon for gotiske romaner. Hun tror fullt og fast på at Northanger Abbey virkelig er som et kloster med mørke korridorer og skjulte passasjer og hvor det finnes mysterier i gamle kister og gobelin gardiner. Hun ertes mye for det av Henry, som også har lest The Mysteries of Udolpho og ser hvor fantasien til Catherine kommer fra.

Jane Austen
 Bildekilde: tvo.org

Spørsmål: Er Jane Austin selv fortelleren i boka? Jeg hadde en følelse av det, og hun/fortelleren kommer med skikkelig satiriske kommentarer til og om heltinnen Catherine spredt ut over i hele romanen. Spesielt der litteratur er emnet. Hele lange avsnitt er viet Austin?/fortelleren's syn på litteraturen, som her - når Isabella og Cathrine har møtt hverandre en regnfull dag og satt seg ned for å lese romaner sammen: "Yes, novels; for I (red.anm Austen) will not adopt that ungeneous and impolitic custom so common with novel-writers, of degrading by their contemptuous censure the very performances, to the number of which they are themselves adding - joining with their greatest enemies in bestowing the harshest epithets on such works, and scacely ever permitting them to be read by their own heroine, who, if she accidentally take up a novel, is sure to turn over its insipid pages with disgust. Alas! If the heroine of one novel be not patronized by the heroine of another, from whom can she expect protection and regard? I cannot aprove of it. Let us leave it to the reviewers to abuse such effusions of fancy at their lesure, and over every new novel to talk in threadbare strains of the trash with which the press now groans..." Eller følgende herlige kommentar ang. Catherine når hun har hjertesorg: "And now I may dismiss my herione to the sleepless couch, which is the true herione's portion; to a pillow strewed with thorns and wet with tears. And lucky may she think herself, if she get another good night's rest in the course of the next three months." Satire-drypp over det hele, noe som gjorde denne boka spesielt tiltalende for min del. Jeg følte jeg ble kjent med Austin parallelt som historien om Cathrine utvikler seg, for jeg har en viss anelse om at svaret på spørsmålet er - ja, her har vi Austin tilstede herself. I utgangspunktet fryktet jeg - helt uten grunn, viser det seg - at Northanger Abbey var same-same-but-different fra The Mysteries of Udolpho. Så feil kan man ta, og jeg har herved fått en favoritt i Jane Austen. Hvem skulle trodd det!?

Mitt favoritt-sitat fra boka er like relevant idag som det var da boka ble utgitt i 1818 - fra en scene der Catherine forsøker å unngå en plagsom beiler og finner sin helt Mr. Tilney på det tettpakkede ballet: "Every young lady may feel for my heroine in this critical moment, for every young lady has at some time or another known the same agitation. All have been, or at least all have believed themselves to be, in danger from the pursuit of some one whom they wished to avoid; and all have been anxious for the attentions of some one whom they wished to please." Intet mindre enn fantastisk! :o)

Tidlig 1800-talls litteratur med snert, humor og ironi? Northanger Abbey! Definitivt!

Kilde: egen ebok
Utgiver: Waxkeep Publishing, -via Amazon
Språk: Engelsk
Sideantall papirutgave: 217
ISBN:  978-0486414126
Utfordring:  1001-bøker, GoodReads, OTS

Fantastisk kald solnedgang med Stavanger i det fjerne :o)

Bokomtale - "Herr Prokhartsjin og andre fortellinger" av Fjodor Dostojevskij

Dette er mitt første møte med den godeste Fjodor Dostojevskij, og jeg har bevisst valgt et knippe korte noveller som jeg fant samlet i denne boka. Jeg har nemlig planer om å lese Forbrytelser og Straff en vakker dag, men det gjør jeg ikke uforberedt. I denne boken er syv av Dostojevskijs noveller samlet. Den første historien, En annens hustru og Ektemannen under sengen var opprinnelig utgitt som to separate noveller, men ble senere slått sammen til én av forfatteren selv. De andre novellene er Jul og bryllup, Polsunkov, Herr Prokhartsjin, Roman i ni brev og En ærlig tyv.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at ingen av dem fenget meg noe særs. Det kan selvfølgelig være oversettelsen eller det faktum at alle disse novellene ble skrevet i forfatterens ungdom, før han havnet i straffekoloni i Sibir. Samtlige verk fra Dostojevskij i denne perioden sees nemlig på som ungdomsverk, selv om debuten hans Fattige folk fikk en flott mottakelse. Forbrytelser og Straff sammen med bla.  Idioten - to av forfatterens mest kjente verk - kom nemlig ut over 20 år etter hans første utgivelse. I mellomtiden hadde Dostojevskij både blitt dømt til døden (og benådet i siste øyeblikk, med bind foran øynene foran eksekusjonspeletongen) og vært 10 år i straffeleir i Sibir med alle samfunnets verste utskudd. Dette har garantert hatt stor betydning for Dostojevskij's videre forfatterskap.

Herr Prokhartsjin og andre fortellinger presenterer oss for et knippe forhutlede personer fra storbyen St. Petersburg. Samtlige av novellene handler om mellommenneskelige forhold, sjalusi og kjærlighet. Sett med nåtidens øyne er novellene nokså absurde og grenser veldig til det banale. Det sies at denne samlingen noveller utforsker mange av de tilbakevendene temaene i Dostojevskij's lengre verk og av den grunn tjener som en fin introduksjon til disse.

Utdraget nedenfor er fra de sammenslåtte novellene En annens hustru og Ektemannen under sengen. To beilere møtes på gangen utenfor leiligheten til den gifte, men dog så famøse Glafira Petrovna. Begge beilerne er forelsket i henne. Den ene er gift og "gammel", den andre ugift og yngre. Disse to havner etterhvert under ektesengen til Glafira (!) med ektemannen hennes sittende uvitende i en stol på samme soverommet. Deler av dialogen under sengen går hviskende som følger:

Fjodor Dostojevskij som ung
Bildekilde: wikipedia.org

"-Min herre, for Guds skyld, flytt litt på Dem! hvisket den ulykkelige Ivan Andreevitsj.
-Hvorhen mener De? Det finnes ikke plass!
...
-Min herre! De glemmer Dem, De vet visst ikke, hvem De taler med!
-Med en herre som ligger under denne sengen...
-Nå, jeg er havnet her ved et tilfelle... en feiltagelse, men hvis jeg ikke tar feil, er De her på grunn av mangel på moral.
-Det er nettopp på dette tidspunktet De tar feil."

Absurd? Definitivt. Enda mer sprøtt blir det når disse to klarer å ta kverken på Glafira's hund mens de ligger der på gulvet, skjult for hennes ektemann i stolen... Dostojevskij skal imidlertid ha, at han gir oss et sinnrikt bilde av karakterenes indre tanker i disse underfundige situasjonene som oppstår. Persongalleriet er veldig distinkt og det er nesten som man kan føle den psykologiske forskjellen mellom dem - som for eksempel disse to beilerne over her som har havnet ved siden av hverandre under en seng.

Distinkte personligheter er forøvrig gjennomgående i samtlige av novellene i samlingen, og det er dette - som til tross for absurditetene og naivismen jeg opplever - virkelig gjør novellene lesbare. Det er noe her som trigger meg. Jeg kan ikke si at jeg kommer til å kaste meg over Forbrytelser og Straff med det første, men jeg er ikke helt avskremt heller. Det var, når jeg får tenkt meg om, faktisk ikke en så verst introduksjon til Dostojevskij's forfatterskap.


Kilde: egen bok
Forlag: Solum
Utgitt: 2005
ISBN: 9788256014675
Antall sider: 159
Utfordring: GoodReads

.

Nytt design...

Idag skulle jeg bare... litt! Det blir alltid litt mye når jeg BARE skal... Tidlig til sengs med Sandmannen av Kepler, var planen på verdens bokdag. Men neida, Marianne satt seg til PC'en og har sittet her i snart 5 timer. Bloggen nærmer seg 2 års jubileum med stormskritt og jeg fant ut det var på tide med en aldri så liten facelift. Det er ikke sikkert jeg er helt ferdig, så dersom bloggen min går opp og ned som en jojo de nærmeste dagene så er dere herved informert... Og, dersom dere mot formodning skulle få problemer med å vise sidene mine (blogspot har oppført seg någet sært ikveld) så gi lyd.

Ellers så er jeg ved godt mot, har nettopp lest min første Dostojevskij novellesamling (über-merkelig og sær) og stiftet beskjentskap med Vigdis Hjorth (fantastisk utrolig deilig bra!) så det kommer et par bokomtaler etterhvert. Også de dydige skjørtekantene til Jane Austen da... Jepp, den kommer den også. In due time....


.

Bokomtale - "Vareopptelling" av Erlend Loe

Jeg hadde ikke lest noe av Loe før Doppler ifjor. En selsom, rar og fantastisk bra bok om en underlig mann. Jeg var derfor temmelig nysgjerrig på den nye boka Vareopptelling, både fordi den kom fra Loe - men også fordi den handlet om en eldre forfatter som tar hevn over dårlige anmeldere. Er det grunn til å passe seg her tro? ;o)

Vareopptelling skuffet meg imidlertid en smule... Nina Faber, den aldrende lyrikeren som aldri helt har fått tidsånden i bøkene sine til å stemme med den virkelige verden, er like sær og rar som jeg ønsket at hun skulle være. Faber har nettopp kommet ut med en diktsamling, "Bosporos". En diktsamling som får nokså blandet mottakelse. Selv har Nina ikke helt hatt troen på denne boka, men forleggeren har rost den opp i skyene, så det er egentlig med stor optimisme om å komme tilbake - og kanskje helt i toppen - at det klikker helt for henne når en av anmelderene i Ninas øyne er fullstendig urimelig. Det kan hun definitivt ikke akseptere, og bestemmer seg  derfor å gjøre noe aktivt med saken. Det er payback-time!

Herfra og ut er det Loe's hverdagslige absurditeter som tar over, men uten at jeg egentlig syns boka blir helt fengende. Jeg slites nemlig mellom følgende - Er dette ei bok om å bli gammel som forfatter? Er dette egentlig like mye Erlend Loe's historie og tanker om hvordan det er å leve som forfatter?  I ett av intervjuene jeg så med Loe på Bokprogrammet så er det helt klart at han drar paralleller mellom seg selv og den aldrende Nina Faber i Vareopptelling. Jeg synes likevel ikke at den vinklingen gir meg så mye. Skriver Loe dette for at jeg som leser bør sitte igjen med følelsen av at jeg må være mer overbærende med (eldre) forfattere? Utvise mer respekt? Eller er dette et kraftig sidespark til bokanmeldere som såden -  hvor skruppelløse de kan være - som her, hvor Kulpe uten å blunke kan foreta et karaktermord på Faber? Er dette ei bok som anmeldere bør ta til seg?

Jeg ser ikke helt poenget med boka, rett og slett. Den er for kort til å underbygge noen gode svar til spørsmålene mine, den er litt for nær virkeligheten til at absurditetene fungerer for min del og jeg ser ikke helt hva Loe egentlig vil formidle. Jeg humrer jo av absurditetene, men jeg syns Loe drar hevnen til Nina Faber noe langt - spesielt i seansen hjemme hos Kulpe. Jeg får på en måte medfølelse for Nina og forakter måten bokhandelen terminerer hennes boksigneringsavtale på, likevel forakter jeg henne like sterkt fordi hun oppfører seg slik som hun gjør. Man kan ikke gå rundt og gjøre med andre mennesker akkurat som man vil! Men hva er det jeg selv sier? Her er jo nettopp poenget! - for det er akkurat slik Nina Faber blir behandlet! Så - gi meg en grunn til hvorfor ikke hun skal få lov til å ... *SPOILER ALERT*... ta livet av bokhandleren som terminerte boksigneringsavtalen hennes eller slå Kulpe i svime og voldta ham når han er bevisstløs? Bokhandleren tok livet av Nina Fabers gnist og Kulpe voldtok boka hennes uten å blunke.

Joda, Loe kom i mål med Vareopptelling for min del. Men bare såvidt denne gang.

Kilde: egen bok

Utgitt: 2013

Forlag: Cappelen Damm

Språk: Norsk

Antall sider: 129

ISBN: 9788202409524

Utfordring: GoodReads

 

 

Ikke helt, men nesten... Eiffeltårnet i Las Vegas :o)

 

Bokomtale - "Humor e heile vitsen" av Per Inge Torkelsen

Jeg har innsett at jeg kommer til å leve lenge! I det siste har jeg nemlig kommet over humorbomber både i blogg- og bokform. Det er faktisk ikke ofte jeg gapskratter av noe jeg leser. Jeg kan humre endel og flire godt, men gapskratte - høyt og lenge, er ikke normalen. Bortsett fra når lokalhumorister entrer revyscenen, eller - som i dette tilfellet - skriver bøker. Det er noe med Stavanger-dialekten som bare gjør seg koplet med humor på en scene, for ikke å snakke om humor i bokform. Å fordet at bogå e skreven på sjikkeligt stavangersk, så komme denne omtalen åg på sjikkeligt stavangersk!

Torkelsen å eg goes a long way, å fysste gangen eg verkeligt fekk auene opp for denne humoristen va for øve 25 år siden når det viste seg at han sko ver toastmaster i et bryllup eg va inviterte i. Som toastmaster va han vel sånn middels, men då han mydlå middagen og desserten sko komma me någen røvarhistoriar å skråblikk på livet så letta formeligt bryllupsbordene og eg va et øyeblikk alvorligt bekymra for to gamle tanter så satt tvers øve meg på bordet. Snørr, tårer, hikst og hyperventilering - det var rett før eg tilkalte ambulansen. Bruden lo så hu grein, med sminkå rennane nerøve kinnå og brudgommen sparkte så hardt i bordet at ein av blomsteroppsatsane kveltra. Snakka meg om galskab å halloi. Eg har aldri hørt et festligare "få-opp-stemningen-før-desserten-å-itte-di-programforplikta-talane" innlegg. Ever! Torkelsen live e någe så bare må opplevas! Husk bare å gå på do fysste...

Bogå Humor e heile vitsen va eg selvfølgeligt veldigt spende på. Det er någen år siden eg har lest humorbøger fra Per Inge nå, å eg va rimeligt klare for någe aent enn krim itte påsken - for å sei det sånn. Eg trengte ikkje ha bekymra meg ein plass. Her e Torkelsen tebage. Bedre enn på veldigt lenge i bogform, å perlene lod ikkje venta på seg. Bogå e ein rige blanding av mangt å møje, for Torkelsen e ein beleste Venstre-mann, han e åg jysla flinke i matematikk, kan møje om musikk å e lokalkjende for å ha lest telefonkatalogen på flyet! (Han sko finna festligge kombinasjoner av ittenavn å yrke, som f.ek. tannlege Holtan, byggmester Sagen osv, te ei aen bog han holdt på med). han e ein mester i å lega me ord! Humor e heile vitsen spenne derfor øve mange områder, der sellfølgeligt humor står sentralt, eller pussigt i sentrum. Bogå e åg tankevekkane, for Torkelsen bruge åg humor for å bearbeida vanskelige sager å ting så opptar og skjer i samfunnet vårt idag. Humor kan kurera møje å bygga broer øve mangt, å det e dette han formidle på ein geniale måde me adle de små anekdotane han presentere for oss. Svert få emner e for tunge å vanskeligge eller rare å sære te ikkje å konna spøgast me, å Torkelsen går ikkje av veien for å ver ganske så personligge. Han bruge både familien, nære venner å bekjente for å få fram poengene sine. Heila tiå med ein varme å ein innsikt i mennesker å samfunn så verkeligt e te å ta av seg hatten for. Torkelsen e ein fine mann!

Her et lide å pussigt utdrag fra bogå, der han lege seg me anagrammer - både på engelsk å norsk:

"Et anagram på engelsk funke ikkje på norsk. Og modsatt. Skjønt du kan begynna å lura litt på dette magisk, mystisk øvenaturlige når du oppdage engelske anagrammer som:

Elvis = lives
Listen = silent
Statue of Liberty = built to stay free
Clint Eastwood = old west action
iPod lover = poor devil
Mother-in-law = woman Hitler
Funeral - real fun...

Ulogisk ... at

Mette Marit = eremittmat...?

For ikkje å snakka om politikarane våre

Siv Jensen = svinejens
Eli Hagen = ein elghai
Trond Giske - nedrig tosk...
Liv Signe Navarsete = enslig satanveveri..."

Eg kan rett å slett anbefala denne delvis hysterisk morsomme, underfundigge, tankevekkane å spesiella humorbogå fra Per Inge Torkelsen. Det kan ver bare meg - eller oss på vestlandet så lar oss riva me, men faktum e - at denne bogå va utroligt stiligge! Til å me Kristin Halvorsen = vilt arisk neshorn, konne likt denne bogå :o) Å for di så ikkje kjenne Torkelsen fra før så innehar han disse titlane: Komikar, skuespelar, forfattar, radiokåsør, politikar å sjølerklært klovn. Han e åg jysla flinke te å trylla! Faktisk! Ka e det ikkje denne maen kan? Kom deg i butikken - denne bogå behøve du ikkje gå forbi!


Kilde: egen bok
Utgitt: 2012
Språk: stavangersk!
ISBN: 9788252181388
Antall sider: 246
Utfordring: GoodReads

Oooover 10 grader i Stavanger nå!

En smakebit på søndag

Jeg fikk virkelig sansen for den godeste Erlend Loe da jeg leste boka Doppler for en tid tilbake. Loe har nå kommet med ei ny bok - Vareopptelling. Boka handler om en aldrende lyriker - Nina Faber - som aldri helt har fått tidsånden i bøkene sine til å stemme med den virkelige verden. Etter et langt opphold kommer hun tilbake med en diktsamling. En diktsamling som får nokså blandet mottakelse. Det klikker helt for Nina når en av anmeldelsene i hennes øyne er fullstendig urimelig, og hun bestemmer seg derfor å gjøre noe aktivt med saken. Det er payback-time!

Nina bor i en kolonihage, og uttdraget forteller litt om hvordan hun liker å bo slik hun gjør.

"Nina liker tvistene og bakvaskelsene som følger med kolonihagelivet. Hun nyter godt av sin litt mystiske aura som lyriker, de andre syns det er eksotisk, de ser for seg alt Nina har vært med på, alle de spennende menneskene hun må ha truffet ogt stedene hun har vært. Summen av disse fantasiene blir sterk nok til at Nina får en særstilling, folk unngår å trå henne for nær. Nina, på sin side, har både bevitnet og deltatt i feider i litteraturkretser som er hundre ganger skitnere enn det som foregår her. Kolonihagekranglene er barnemat for henne."

Jeg gleder meg til resten av boka og forfatterens payback! :o)

Flere smakebiter finnes hos Mari på bloggen Flukten fra virkeligheten.


.

Nyklekket syklist med hjul mellom beina!

Etter 13 års intens påvirkning fra en pedal-trigga samboer ble jeg omsider overbevist om å innrulleres i den norske sykkelmafiaens rekker. 4. april 2013 fikk denne to-hjulingen et nytt hjem, og rumpa mi har ikke vært den samme siden...

Man må ha skikkelig utstyr, må vite - og det vet en sykkelkåt samboer alt om. Det var derfor intet mindre enn en Merida Big Nine Carbon Comp-D som jeg hadde mellom beina da jeg etter å ha vurdert alt i Sport1's sykkelutvalg utslitt tråkka inn i hagen etter 9 km på asfaltert vei midt i ettermiddagsrushet på ny sykkel iført dongeribukse(!), tennissko og en altfor stor fleecejakke for å toppe det hele. Hjelm? Hvem er det? Ikke akkurat jomfru-turen sin... men hjem kom vi, begge to.

 Jeg er nå inne i andre uka som sykkeleier og mosjonist, og må jo innrømme - dette er faktisk riktig så gøy! Ikke har jeg nevneverdig kondisjon, teknikken er det så som så med, jeg bommer på gira og er fremdeles ei pingle i nedoverbakker. MEN - jeg triller, og kan i løpet av den første drøye uka skryte på meg 86,8 km på sykkelsetet. Det er ca. 86,8 km lenger enn jeg trodde jeg kom til å sykle for kun 1 mnd siden, så ingen skal komme her og si at det er dårlig med progresjonen!

Hadde jeg visst hvor mye MER jeg måtte forholde meg til i tillegg til sykkelen så hadde jeg kanskje ikke vært så våryr i butikken, men sier man A osv... Sykkelen kom ihvertfall i hus, og mitt nye liv som Carbon-sykler er startet.

For å sparke meg selv i rumpa har jeg tatt tipset til Moshonista/Ingalill - hvorfor ikke lage en treningsblogg? Som sagt så gjort. Ingenting trigger meg mer til å prestere enn offentliggjøring av galskapen det er å gi en bedagelig bokorm ett stk. fartsvidunder med hjul å bryne seg på. Carbonella er født!

Drivers beware !!!

En gapskratt forlenger livet :o)

Ikke ofte jeg ler så jeg griner når jeg leser blogger, men av og til kommer man rett og slett - sånn aber plötzlich og helt tilfeldig - over mennesker der ute på det store vide internettet som virkelig kan skrive så humoristisk at tårene skvetter og latteren gjaller.

Kanskje det er fordi jeg etter 13 års intens påvirkning fra en pedal-gal samboer nå omsider har kjøpt meg min første skikkelige sykkel og er blitt medlem av den tohjulte sykkelmafiaen som fliser rundt på landeveiene i vårt langstrakte land at denne bloggeren traff meg? Mulig det, men jeg kan ikke la være å dele med meg innlegget Tufs i Tights... fra bloggen Iskanten. Her snakker man hodet på den berømte spikeren indeed :o)


.

Bokomtale - "Fanget av Fortiden" av Jeffrey Archer

Sjelden har jeg vel lest ei bok av en såpass politisk omstridt SKURK av en forfatter som Jeffrey Archer. Han er jo minst like interessant selv som krimbøkene han skriver. Den politiske karrieren hans har vært mer enn turbulent, og startet med 5 år i det engelske parlamentet. Etter en finansiell skandale som etterlot ham mer eller mindre bankerott bygget han opp økonomien sin igjen ved hjelp av boksalget sitt og ble en av lederne i det konservative partiet midt på 80-tallet en gang. Dette ble etterfulgt av nok en skandale som førte til slutten på hans politiske karriere. Løgn og fanteri har fulgt den godeste Archer fra barnsben av - han har skrytt på seg en ikke-eksisterende militær karriere for sin far for å ha en spennende "bakgrunn" å referere til, han forfalsket papirene sine og oppgav at han hadde gått på en finere skole enn hva som var tilfellet, han har forfalsket karakterene sine, fått dekket utgifter som var skrevet med høygaffel, tatt for løgn da han ble innkalt til retten, stjålet dresser fra en finere klesbutikk og kommet med svært upassende kommentarer i løpet av sin politiske karriere som skapte store overskrifter. Archer har også havnet i fengsel som kategori A-fange! Likevel - eller kanskje nettopp derfor - har han solgt over 250 millioner eksemplarer av bøkene sine og er en anerkjent forfatter. Noen fortalte meg engang at man ikke kan leve et A4 liv og forvente å kunne skrive troverdige krimbøker og thrillere. Archer har ihvertfall nok å dra inspirasjon fra, spør du meg, og Fanget av Fortiden var absolutt en høydare i påsken! (Det slår meg at den engelske tittelen på denne boka - Prisoner of Birth - passer veldig godt på forfatteren selv... ;o)

Om boka
Dersom Danny Cartwright hadde fridd til Beth Wilson en hvilken som helst annen dag så ville han ikke blitt arrestert og anklaget for mordet på sin aller beste venn. Men når anklager-vitnene viser seg å være fire menn fra overklassen - en advokat, en svært populær tv-serie skuespiller, en aristokrat og den yngste parteren gjennom tidene i et eiendomsfirma - hvem i all verden kommer til å tro Danny's side av historien? En Danny som definitivt kommer fra den andre siden av byen. Danny blir dømt til 22 år i fengsel og blir sendt til Belmarsh fengselet - det best bevoktede fengselet i hele landet hvorfra ingen innsatt noen gang har klart å flykte. Men både Spencer Craig, Lawrence Davenport, Gerald Payne, og Toby Mortimer underestimerer både Danny's besluttsomhet for å søke hevn og hvor langt forloveden Beth er villig til å gå for å renvaske hans navn. Når Danny ender opp med å dele celle med to tidligere soldater fra den britiske hæren begynner saker og ting virkelig å utvikle seg. Herifra minner historien veldig om en oppdatert versjon av Greven av Monte Cristo, og den blir om mulig enda bedre.

Jeffrey Archer
Bildekilde: stars.topnews.in

Er historien troverdig? I utgangspunktet skulle man ikke tro det, men her kommer Archer sin genistrek. Han gjør nemlig ikke den feilen at han strekker troverdigheten til meg som leser til bristepunktet. Han har istedenfor stor fokus på detaljer og bygger opp et plott både med intriger og spenning. Her er det historier i historien, og det som jeg i utgangspunktet trodde skulle bli et litt vel karrikert persongalleri blir istedenfor riktig så bra. Her er det mye som foregår samtidig, men likevel holdes alt innenfor et virkelig troverdig perspektiv. Kanskje fordi Archer selv har vært i retten, sittet i fengsel og kommet med uttalelser tilsvarende enkelte av karakterene i historien og sett hvordan dette kan gå i virkeligheten? Når det gjelder persongalleriet vil jeg si at det er det best utviklede jeg har lest på lenge i en krim/thriller. Historien henger virkelig på karakterene her, selv om man også finner subtil action og intellektuelle utfordringer underveis. Plottet var spennende, oppbygningen av historien likeså. Dette er en pageturner, og selv om boka er stor og tjukk så skriver Archer så lett og ledig at boksidene flyr avgårde. Det finnes ikke et kjedelig øyeblikk i boka og det dukket hele tiden opp en eller flere detaljer som pirret nysgjerrigheten min til å lese videre. Jeg tenkte flere ganger at jeg kom til å ta Archer i en logisk feil eller at han skulle kjøre seg inn i et hjørne han ikke kunne komme seg ut av på en troverdig måte, men nei, absolutt ikke i det hele tatt.

Dette var definitivt ei av de bedre bøkene jeg har lest - fra første til siste side. Selv om det var siste krimboka i en rekke på 10 som ble fortært ila mars så holdt den meg ute på stolkanten mesteparten av tiden. Det skal godt gjøres, for jeg var temmelig mettet på krim etterhvert. Jeg har fått meg nok ei bok av Archer - Kane og Abel - skrevet så tidlig som 1980. Denne ser jeg nå virkelig fram til, men først - en aldri så liten krimpause :o)


Kilde: Leseeksemplar
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Utgitt: 2012
Antall sider: 625
Språk: Norsk
ISBN: 9788241907456
Utfordring: GoodReads

God morgen - søvnig Koala i Australia :o)

.

Med mordmål for mars - og resultatet?

Krim? Skal du lese krim hele måneden? Både samboer og bokhylla med uleste bøker fikk seg en overraskelse. Samboeren fordi han har funnet fram en anseelig stabel gode sci-fi bøker til meg (etter at jeg hadde bedt ham om å komme med noen anbefalinger fra sci-fi samlingen hans - riktignok for et par måneders tid siden, men hey - bedre seint enn aldri) og bokhylla med uleste bøker fordi den har trumfet over alle andre bokhyller i det siste og blitt lengre og tyngre for hver uke - noe den trodde skulle vedvare... Jepp! Hele mars ble satt til krim! Sci-fi på vent og angrep på krim-i-uleste-bøker-hylla var planen. VAR planen. Helt til jeg oppdaget Jussi Adler-Olsen, that is. Og selvsamme mann var nok årsaken til at jeg klarte å lese ikke mindre enn 9 krimbøker i mars, for jeg startet måneden med å SLUKE de tre første bøkene hans på tvers! Kun ei av dem var i bokhylla fra før... Hadde det ikke vært for min fantastiske selvkontroll (haha - not) så hadde Journal 64 også sklidd ned på høykant. Selvkontrollen bestod imidlertid i å glemme boka og alle toalettsakene hjemme i trappa før vi dro på hytta. Logistikk og hukommelse - to av mine sterkere sider? Ikke det nei...

I tillegg startet jeg mars måned med en tabbe! En tabbe som etterhvert viste seg å være et rent lykketreff. For ikke å komme på etterskudd med lesesirkelboka denne måneden (også) så startet jeg med den. Trodde jeg. Jeg plukket imidlertid feil Durrenmatt bok ut av bokhylla!... (Nevnte jeg min manglende hukommelse..?) ...og leste The Pledge helt ferdig før jeg innså at lesesirkelboka var naboboka i hylla, nemlig The Judge and his Hangman. Lykketreffet? The Pledge var creepy good! Lesesirkelboka var drepende kjedelig... Nuvel - følgende titler ble ihvertfall lest i mars:

Absolutt et godt utvalg krimbøker, selv om det var to som ikke akkurat nådde helt opp på lista, den tidligere nevnte The Judge and his Hangman og Kryp-I Stormens Stillhet. Den beste boka var uten tvil Kvinnen i Buret med Gillian Flynn's Gone Girl konkurrerende med Flaskepost fra P om andreplassen. Agatha Christie er alltid hyggelig å lese, selv om jeg ikke forstår at Doktoren Mister en Pasient er havnet på 1001-lista. Det finnes flere enda bedre bøker av Christie spør du meg! Unni Lindell's Sukkerdøden ble jeg overrasket over, jeg trodde nemlig den skulle være enda bedre. Den falt ikke helt i smak, nei. I ettertid har jeg sett at det er flere som kicker på denne boka og at den ikke direkte representerer kvaliteten til forfatteren. Jeg skal kanskje gi henne en sjanse til.. Glad er jeg for at jeg leste The Pledge av Dürrenmatt først, for ellers hadde den ikke blitt tatt fram etter endt lesesirkelbok. En måned med store topper og dype bunner dette her, men det er jo flott da - sånn egentlig!

1. Når det gjelder 1001-bøker denne måneden så ble det faktisk to!!! Lesesirkelboka av Dürrenmatt samt Doktoren Mister en Pasient av Agatha Christie, hhv en 2'er og en 4'er. Jeg er fornøyd med at jeg klarer mer enn én 1001-bok i måneden! Veldig fornøyd, faktisk!
2. Av Debutanter så har jeg lest en bok - Ken Hansen's Kryp-I stormens stillhet. Denne falt ikke i smak hos meg. Den ble for enkel i språk og plott og noe anmasende å lese.
3. Når det gjelder årets Krim mål så er det vel unødvendig å nevne... Maksimum 2 krim pr måned er målet, bortsett fra mars! Da er det og ble det full pott - 9 av 9 :o) 
4. Minimumsbegrensningen på Sci-Fi hopper jeg over denne måneden som var satt av til krim. 
5. Nye norske forfattere har også fått et par på lista denne måneden. I tillegg til Ken Hansen så har jeg faktisk ikke lest noe av Unni Lindell tidligere. To er bra! 
6. Utforske land utenfor Skandinavia, England og USA... Her kan jeg føye ett land til på lista, og av den grunn var vel kanskje lesesirkelboka fra Friedrich Dürrenmatt verd å lese. Dürrenmatt er nemlig fra Sveits!
7. Off The Shelf ja... Her var planen stor for mars, men slik skulle det ikke gå... 2 stk OTS bøker av minimum 4 er ittno' særs. Skjerpings må til!
8. Siste målsetning er Totalt 85 bøker i 2013. Ifølge GoodReads så har jeg lest 28 bøker sålangt og er hele 7 foran planen! Det kan man like!

Tallenes tale sier følgende

• 3 kvinner og 6 menn. Ikke verst til å være meg! Jeg lever godt med 33% kvinneandel!
• 3 engelske bøker og 6 norske. Som forrige måned. Jeg er blitt flink til å lese norsk. Kanskje jeg må skjerpe meg andre veien til en forandring?
• Totalt 5 forskjellige land (USA, Danmark, England, Norge, Sveits)
• Sjangere - alle krim :o)

Når det gjelder ankomne bøker til heimen så kan jeg melde om det uoffisielle målet - ikke kjøpe flere bøker pr. måned enn jeg klarer å lese! Det var fremdeles opphørssalg hos Notabene i begynnelsen av mars, og det bærer lista mi preg av... kan man si. 26 kjøpte bøker og 6 som jeg har fått. Liste ligger her. Fra april av skal det imidlertid bli andre boller på bokkjøpssiden! Nuh skal det leses fra egne hyller en stund, og det har jeg faktisk tro på selv! Lenge leve optimista!

Flotte refleksjoner i Røldalsvannet :o)

.