"When the Emperor was Divine" av Julie Otsuka

Som tidligere nevnt i omtalen min av Julie Otsuka's The Buddha in the Attic så ble jeg aldeles fascinert av henne under Kapittel-dagene i Stavanger ifjor. Det var mitt første møte med forfatteren, og hun presenterte for meg historier fra USA som ihvertfall jeg aldri har kjent til tidligere. USA er i utgangspunktet en smeltedigel av immigranter, men det har vært stor forskjell på hvor velkomne de forskjellige folkegruppene har vært i landet. When the Emperor was Divine omhandler den fryktelige behandlingen japanerne fikk etter bombingen av Pearl Harbour og er kronologisk boka forut for min tidligere leste The Buddha in the Attic.

Vi kommer inn i historien fire måneder etter Pearl Harbour og over natt er det dukket opp skilt over hele USA som instruerer alle japanere til å melde seg for nærmeste interneringskontor. Samtlige skal sendes bort så lenge andre verdenskrig varer og de får kun ta med seg en koffert hver. Vi følger en familie hvor far uten forvarsel seint på kveld blir fjernet fra sitt hjem, kun iført morgenkåpe og slippers for å måtte stå til rette for gud vet hva. Resten av familien får ikke se ham igjen før etter krigen. Et par måneder etter far forsvinner får mor ordre om å gi opp hus og heim i California og evakuere med sine to små barn, ei jente på elleve år og en gutt på åtte. De blir alle tre satt på et tog med destinasjon Topaz, Utah og en støvete og uutholdelig varm fangeleir. Individualiteten blir strippet fra dem, og såvel rike som fattige japanere blir det kollektive "dem", en ansiktsløs og navnløs fiende. Tre år senere returnerer den lille familien hjem, forandret og traumatiserte. Til forskjell fra flere andre japanere får imidlertid mor og barna igjen huset sitt. Det er ikke bebodd, men fryktelig nedslarvet. De aller fleste møblene er stjålet og det er tagget i tak og på vegger. Men de har et hjem. Et sted det kanskje går an å starte på ny? Et halvt år senere returnerer også far, men han er kun en nedbrutt skygge av den ressurssterke mannen han en gang var.

Julie Otsuka
Bildekilde: goldsea.com

Som i forrige boka jeg leste av Otsuka gjør hun også her nytte av enkel, men velformulert prosa. Hun sløser aldri med ord. Alt ligger i de få, men velvalgte og fragmenterte små detaljene. Man skulle trodd at språket og derfor hendelsene ble altfor enkelt behandlet på denne måten, men det har fullstendig motsatt virkning. Dette blir sterk kost! Frustrasjonen, lengslene og savnet er til å ta og føle på, men historien blir aldri overoppgitt, aldri sentimental. Den fikk meg likevel til å ta til tårene et par ganger. Jeg vet jo at boka er basert på en sann historie, nemlig Otsuka's egen mors familie, selv om ingene av karakterene blir gitt noe navn. Vi leser om mor og far, gutten og jenta -  som venter på at en tulipan skal vokse i en gammel blikkboks, på at en død og nedgravd skilpadde kanskje våkner til live igjen til våren, som venter på sommeren når det er kaldt om vinteren, som venter på kaldere dager når sola steiker og det eneste man orker å gjøre er å sitte helt i ro i skyggen, som venter på å bli satt fri og bli gjenforent med far. Otsuka gir oss ikke detaljene her heller, hun tar oss istedenfor med rett inn i hjertene og sinnene til karakterene og lar oss leve dette sammen med dem. 

Igjen leker Otsuka med fortellerperspektivet. Hver og en av familiemedlemmene får sitt eget kapittel. Historien starter med mor og opptakten til forflytningen. Deretter overtar piken som forteller om det som hender på togturen til Utah. Lillebror beskriver tiden deres i interneringsleiren, og Otsuka's igjen fantastiske og vellykkede bruk av det kollektive vi-fortellerperspektivet skildrer utfordringene familien blir utsatt for etter de kommer hjem fra Utah. Det femte og siste kapittelet kommer nesten som en fotnote til resten av teksten og beskriver det som hender med far, både før og under oppholdet i høysikkerhetsfengselet i New Mexico. Selv om dette kapittelet først virker som en etterpåtanke forfatteren fikk, så er det likevel den råeste og mest direkte beskrivelsen av japanernes holdning til hvordan de ble behandlet av amerikanerne under andre verdenskrig. Boka er faktisk verd dette kapittelet alene. Så vanskelig å forholde seg til. Så fryktelig, og så vakkert! Otsuka kan virkelig fortelle sine historier! Og det fineste? Selv om japanerne ble uhyrlig behandlet så blir aldri boka anklagende, fordømmende eller hevngjerrig. Den slår kun fast et faktum. Slik var livene til japanerne i USA under andre verdenskrig. Slik ble de behandlet, og slik ble de møtt av samfunnet etter krigen var over. Som om ingenting var hendt dem. Som om de nettopp var kommet tilbake fra en lengre ferie.

Denne boka er rett og slett slående elegant i all sin enkelhet! Anbefales!

Kilde: Egen ebok - Forlag: Fig Tree - Utgitt: 2012 - Språk: Engelsk - Sider: 162
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere

Helt nord i California/Oregon