Vi kommer inn i historien fire måneder etter Pearl Harbour og over natt er det dukket opp skilt over hele USA som instruerer alle japanere til å melde seg for nærmeste interneringskontor. Samtlige skal sendes bort så lenge andre verdenskrig varer og de får kun ta med seg en koffert hver. Vi følger en familie hvor far uten forvarsel seint på kveld blir fjernet fra sitt hjem, kun iført morgenkåpe og slippers for å måtte stå til rette for gud vet hva. Resten av familien får ikke se ham igjen før etter krigen. Et par måneder etter far forsvinner får mor ordre om å gi opp hus og heim i California og evakuere med sine to små barn, ei jente på elleve år og en gutt på åtte. De blir alle tre satt på et tog med destinasjon Topaz, Utah og en støvete og uutholdelig varm fangeleir. Individualiteten blir strippet fra dem, og såvel rike som fattige japanere blir det kollektive "dem", en ansiktsløs og navnløs fiende. Tre år senere returnerer den lille familien hjem, forandret og traumatiserte. Til forskjell fra flere andre japanere får imidlertid mor og barna igjen huset sitt. Det er ikke bebodd, men fryktelig nedslarvet. De aller fleste møblene er stjålet og det er tagget i tak og på vegger. Men de har et hjem. Et sted det kanskje går an å starte på ny? Et halvt år senere returnerer også far, men han er kun en nedbrutt skygge av den ressurssterke mannen han en gang var.
Julie Otsuka Bildekilde: goldsea.com |
Igjen leker Otsuka med fortellerperspektivet. Hver og en av familiemedlemmene får sitt eget kapittel. Historien starter med mor og opptakten til forflytningen. Deretter overtar piken som forteller om det som hender på togturen til Utah. Lillebror beskriver tiden deres i interneringsleiren, og Otsuka's igjen fantastiske og vellykkede bruk av det kollektive vi-fortellerperspektivet skildrer utfordringene familien blir utsatt for etter de kommer hjem fra Utah. Det femte og siste kapittelet kommer nesten som en fotnote til resten av teksten og beskriver det som hender med far, både før og under oppholdet i høysikkerhetsfengselet i New Mexico. Selv om dette kapittelet først virker som en etterpåtanke forfatteren fikk, så er det likevel den råeste og mest direkte beskrivelsen av japanernes holdning til hvordan de ble behandlet av amerikanerne under andre verdenskrig. Boka er faktisk verd dette kapittelet alene. Så vanskelig å forholde seg til. Så fryktelig, og så vakkert! Otsuka kan virkelig fortelle sine historier! Og det fineste? Selv om japanerne ble uhyrlig behandlet så blir aldri boka anklagende, fordømmende eller hevngjerrig. Den slår kun fast et faktum. Slik var livene til japanerne i USA under andre verdenskrig. Slik ble de behandlet, og slik ble de møtt av samfunnet etter krigen var over. Som om ingenting var hendt dem. Som om de nettopp var kommet tilbake fra en lengre ferie.
Denne boka er rett og slett slående elegant i all sin enkelhet! Anbefales!
Kilde: Egen ebok - Forlag: Fig Tree - Utgitt: 2012 - Språk: Engelsk - Sider: 162
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere
Helt nord i California/Oregon |
4 kommentarer:
Du har overbevist meg: Denne boka skal jeg lese! Og så gleder jeg meg til kapittel - der må vi få til både ett og to treff :)
Så kjekt å høre Pia. Jeg falt fullstendig for Otsuka etter Buddha-boka. Historiene som fortelles er to sider av samme sak og hun skriver med en slik innlevelse at det er umulig å ikke bli berørt. Sjeldent gripende bøker fra en spesiell og særdeles tillitvekkende forfatter. Jeg ser fram til å diskutere disse :) Kapittel i september it is! Det må vi få til til tross for at måneden er noe travel.
Jeg har lest Budda på loftet, men ikke denne andre. Historien minner meg om Hotellet på hjørnet av bitter og søt, som var boken som fortalte meg om interneringen av japanere i USA: Jeg visste det ikke heller og er litt flau over det. :-)
Tror kanskje det er skolesystemet som feiler litt på historiesiden. Vi har hørt mye om andre verdenskrig i Europa, men hva som skjedde i USA var det skåltomt om i historiebøkene mine såvidt jeg kan huske. Kanskje det ikke er vi som burde være mest flaue?
Legg inn en kommentar