mandag 30. november 2015

November avrundes med..

..en aldri så liten samlebokomtale. Litt lettere irritert er jeg dog av alt oppstyret rundt betalte bloggere i media, blanding av kortene, dem (den) som påberoper seg å ha enerett på alt vettet her på vår litterære jord og dommedagsprofetier. Selv er jeg optimistisk av natur, det vil helst gå godt, impulskontrollen har aldri vært verre og livet ser lyst ut, til og med i møkkaværet på vestlandet. Carpe det som carpes kan! Så bøkene for november -



Trist som faen av Ari Behn, Vennskapets Pris av Kjell Askildsen og diktsamlingen The Journals of Susanna Moodie av Margaret Atwood er behørig behandlet via linkene. Det var de eneste tre bøkene som fikk sine egne omtaler på bloggen inneværende måned.

Ellers har jeg lyttet til 2015's beste trippel. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - mix'en av Indidason's saktegående islandskrim, kombinert med humorklumpen og vinkjenneren Fredric Drum til Nygårdshaug og Lee Child's testosteronbombe Jack Reacher er rett og slett en genial trippelcombo! Samtlige av de tre seriene ligger på Storytel, og jeg lytter til dem vekselvis i nevnte rekkefølge. Alle bøkene har sålangt veldig gode innlesere, er på det jevne velskrevne og ikke minst engasjerende lettlyttende! Viktig for meg som vaser rundt og gjør ting samtidig som jeg lytter.

 
Vannet handler om et lik som kommer til syne i innsjøen Kleifarvatn på Island. Liket er bundet fast i en gammel kortbølgesender av russisk fabrikat, og ulikt de forutgående bøkene i Erlendur-serien så foregår hendelsene i denne boka i to tidssoner - både i Leipzig på sekstitallet og i nåtid på Island. Tema er den kalde krigen og islendingenes mulige rolle i denne? Vannet er en annerledes Indridason-krim. Like saktegående og møysommelig gjennomarbeidet, men med en mer kompleks historie og et bredere persongalleri. Jeg ble overrasket. Det liker jeg!


 Fredrik Drum er denne gang på Italia-besøk på oppdrag fra Roma-universitetet, men allerede på vei dit blir han selvfølgelig viklet inn i et mysterium og havner alene og villfaren på ei fjellhylle langt fra folk. Han blir selvfølgelig reddet, det går i vin og vinslott, løsning av codex ofanis, flere mordforsøk, gammel kjærlighet ruster ikke?, døde mennesker uten tegn på ytre vold og oppklaring til slutt. Nygårdshaug bruker her nesten samme oppskrift som i hans første Drum-bok, Honningkrukken, men det blir likevel aldri kjedelig, selv om det klinger et gjenkjennelsens ekko gjennom hele boka. På nygårdshaugsk vis kommer klamme klisjeer på rekke og rad, men der andre forfattere tråkker i klisjesalaten så klarer alltid Nygårdshaug å tippe ned på rette siden. Det kommer ene og alene av karakteren Fredric Drum. Jeg hadde nemlig samme følelse for Drum i førsteboka som jeg hadde av Captain Jack Sparrow i Johnny Depp's skikkelse. "Nei vet du hva, dette er virkelig over the top"... etterfulgt av.."hmm.. dette funker faktisk, riktig så godt - etterhvert"... og så blir man nesten avhengig av fyren! Ska sei! Dødens Codex er til forveksling likt oppbygget som Honningkrukken, men det gjør absolutt ingenting!

Jack Reacher havner på sin vandring i Despair, en en-manns-by hvor alt, inkludert et svært lønnsomt gjenvinningsanlegg for metall, eies av en temmelig forkvaklet og gal evangelist. I tillegg ligger det uforklarlig nok en høyrisiko militærbase bare noen få kilometer utenfor gjenvinningsanlegget. Det viser seg at byen Despair har mer enn én hemmelighet, men ingen kan eller vil fortelle hva det går i. Når Jack Reacher kommer over en død, ung gutt i ødemarken som omgir Despair, og så én til - samtidig som det bor unge, single og tilsynelatende livredde jenter på motellet i Despair, da tar selvfølgelig Jack Reacher saken i egne hender. Jeg fatter ikke hvorfor Tom Cruise fikk rollen som Jack Reacher i den eneste filmen som sålangt er basert på bøkene til Lee Child. Kanskje derfor det ble med den ene filmen? Bøkene er herlige spenningsthrillere som er gode å ha på øret. I denne tolvte boka om Jack Reacher er jeg ennå ikke blitt lei. Jeg lytter til ei bok i serien i måneden. Helt perfekt! Dette er ikke høyverdig litteratur, ei heller finurlig morsomt eller overly komplisert. Testosteron, action, pene damer og Reacher, det er det du får her. Intet mer. Intet mindre.


Så til noe helt annet. En virkelig, norsk Badboy! Jørn Lier Horst har, sammen med badboy'en selv - Trond Einar Frednes - skrevet en skremmende fortelling tatt rett ut av norsk virkelighet. En virkelighet jeg faktisk i min naivitet ikke hadde trodd var så rå og brutal i vårt lille land. Om boka skrives det at den langt overgår krimromanenes miljøbeskrivelser. Ikke noe er mer sant enn akkurat det! Jeg sitter ennå og føler på fryktelighetene som ble begått i og rundt Sandefjord av denne mannen og hans medsammensvorne, og jeg kan ikke annet enn å beundre Jørn Lier Horst som (sammen med Frednes) har klart å formidle denne historien på en spiselig måte. Horst og Frednes, to menn på hver sin side av loven. Begge startet sine "karrierer" tidlig på nittitallet og i historien følger vi begge to gjennom mange år - direkte inn i et av Norges tyngste kriminelle miljøer. Bakgrunnen for bokprosjektet er at Frednes kontaktet Horst og fortalte at han ville komme med hele sin historie, ærlig og usminket. Horst tok etter flere vurderinger oppdraget og har skrevet boka basert på flerfoldige sider Frednes skrev ned om seg og sitt liv mens han satt i fengsel. Pakistanske gjenger, grove ran, brutale overfall, trusler, halliker og horer, fester, stoff og ville biljakter med politiet på hjul. Horst har valgt å skrive boka i flere tidsperspektiv og fra begges synsvinkel. Et veldig heldig fortellerteknisk grep. Dette er ikke ei bok for de sarte, men ei bok som likevel bør leses av de fleste. Skremmende samfunnsrealisme.


Ondaatje er en kanadisk/singalesisk forfatter og poet som nok er best kjent for sin roman Den Engelske Pasienten, som ble en Oscar-belønnet film. Jeg har lest Ondaatje ifm Canada-prosjektet mitt og var veldig nysgjerrig på denne boka. Jeg hadde nemlig ikke lest Den Engelske Pasienten, men sett filmen - som jeg ikke likte noe særlig... In the Skin of a Lion tester grensen mellom historie og myte og handler om Patrick Lewis som kommer til Toronto i 1920. Han tjener til livets opphold ved a) å bli betalt for å søke etter en forsvunnet millionær og b) som tunnelldriver under Lake Ontario. Underveis krysser Patrick's liv livene til flere av karakterene som dukker opp igjen i Ondaaatje's Den Engelske Pasienten.

Personlig syns jeg at dette er en roman som kun passer en smal målgruppe, nemlig dem som setter poetisk prosa over alt annet. Det er en roman med svært lite struktur, den består av løse og ofte tomme tråder, motivasjonen som driver karakterene er i beste fall tvilsom og selve karakterutviklingen er langt fra overbevisende. Tiden går fort, og så veldig sakte. Historien kan følge en karakter tilfeldig, for så å slippe ham igjen. Det ser ut som om Ondaatje har hatt et noe for vidtrekkende formål med boka. Han er innom så utrolig mange tema; tømmerfløting, faget dynamittsprenging, brobygging, fallende nonner i flere enn én forstand, kommunisme, terrorisme, en dæsj romantikk. Men jeg så ikke noe formål med å bringe alt dette på bane. Jeg ble fullstendig frustrert av boka, og selv om den kun var på rundt 270 sider så orket jeg ikke fullføre. Dessverre. Hører svært gjerne fra andre som har lest denne! Ikke likte jeg filmen, ikke fullførte jeg boka. Det var da voldsomt!

Heldigvis avsluttet jeg måneden med to favoritter - fornøyelige, herlige favorittforfattere! Kollektivt Selvmord er en definitivt humreverdig bok over et seriøst tema, noe som forfatteren takler på strak arm. Aldri hysterisk morsomt, men Paasilinna viser stor menneskekjennskap og håndterer temaet selvmord på en genial, og definitivt annerledes måte. Kanskje noe repeterende. Kanskje littegranne langtekkelig der på midten. Men så absolutt leseverdig!

I Slutten på verden slik vi kjenner den møter vi omsider Doppler igjen. Doppler som stakk til skogs i førsteboka. Stakk fra bruk-og-kast- og flinkhetssamfunnet for å skape et nytt liv for seg selv i skogen, basert på jakt, fiske og å bytte til seg andre livstrengende varer. Nå er Doppler tilbake, og vil inn i varmen igjen. Inn til kona og ungene. Inn i huset. Melde seg inn i den vanlige verden. Men det er ikke enkelt. Kona har fått ny samboer, så Doppler flytter inn i hagens tre. Han blir en kikker og følger med på alt som skjer i huset. Han runker på naboens skatoll, kommer seg inn i huset, blir kastet på gata, treffer tiggerimmigranter, havner i Københavns pornoindustri for så å returnere tilbake til Norge. Og til huset. Med elgkalven Bongo som nå er blitt voksen og stor. Og hvordan det går? Ja det får du lese selv! :-) Det er ikke måte på hvor mange samfunnsaktuelle tema Loe bringer på bane i denne sisteboka om Doppler. Det blir nesten vel mye. Men så er det Doppler da. Og ironien. Og pekefinger'n. Og språket til Loe. Og den crazy, men likevel skremmende gjenkjennelseseffekten. Joda, dette er bra. Dette er Loe-bra! Mye bedre, synes jeg, enn Loes forrige Vareopptelling. Slutten på verden slik vi kjenner den er absolutt verd både pengene og tiden - om man liker absurde bøker, that is ;-)


En månedsoppsummering

  • Kjønn: 9 menn og 1 kvinne på forfatterfronten
  • Språk: 3 engelske og 7 norske
  • Format: 3 lydbøker, 2 ebøker, 5 papirbøker - Storytel lønner seg som bare det
  • Antall: 10 bøker og har passert GoodReads-målet på 100 i 2015 med 8 bøker!!!
  • Sjangere: Poesi, politikk/samfunn/sak, poetisk prosa, krim, thriller, noveller = blanda drops
Alt i alt såre fornøyd, til tross for at det sprutregner vannrett - en rogalandsspesialitet...

Og et bilde av Tau-ferja i solnedgang, lovlig lånt av sambo -
for å bevise at det ikke alltid regner her. Bare veldig ofte :-)





14 kommentarer:

  1. Eg har ikkje lest nokon av dine, men eg blir inspirert av krimbøkene dine, og må vurdere dei ved ein seinare anledning :-)

    Håper du har det greit, Marianne <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Krim er alltid enkelt og greit å ha på øret, så bare notér dem bak der. De løper jo ikke vekk, og den som venter på noe godt osv :) Livet går seg til. En merkelig følelse det å plutselig være eldst i familien.. Takk for omtanken Elida.

      Slett
    2. Krim fungerer alltid på øyret.

      Slett
  2. Alt du sier om Drum og Erlendur - I'm so there. Har hatt pause men er ferdig med 8 Drum, hadde, og er opptatt på Arnaldur, muligens mangler jeg 1. Glimrende sammenlikning med Sparrow! Mistet litt flyten i Drum da Skarpehdin (eller hvordan nå det staves) entret lydsporene, men hvorfor vil jeg ikke si pga spoiling. Altså jeg har sikkert sagt det i utallige kommentarfelt allerede, men det har sikkert forsvunnet nå. Alt forsvinner på internett - velger jeg å tro.

    Har Den Engeliske Pasienten liggende laglig til, ifall jeg skulle få 1001inspirajon, men du fikk meg til å miste interessen for han, får dytte han lenger ned i bunken - til jeg har glemt innlegget ditt (eller det har forsvunnet).

    De absurde? Kollektivt Selvmord er min favoritt Paasilinna. Tviler på om jeg kommer til å lese så mange flere - ble lei, og siden det er flere år siden siste, har jeg egentlig avskrevet han, muligens er det også hans feil at jeg går i bue rundt Loe. Doppler og Harens År er lizm samme greia. Men leste Vareopptelling tidligere iår, så man skal ikke se bort ifra at jeg prøver meg igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ble noe nysgjerrig på Skarphedin nå og måtte google litt. Mmmhh.. burde kanskje ikke ha gjort det. Why change a winning one-man-show... Men ok, det skjer ikke i Drum-4, så da kan jeg slappe av en stund til. Dine tidligere kommentarer har nok garantert forsvunnet på nettet! Jeg velger ihvertfall å ikke finne dem :)
      Når det gjelder Ondaatje..så kan det være at Den Engelske Pasienten er veldig god! Det er da veldig så mange som skryter den opp i skyene. Jeg var bare noe laber til The Lion. Den står på pensumlista, men forstår ikke hvorfor den har erstattet Pasienten? Kanskje man regner med at "alle" har lest den allerede?
      Loe & Paasilinna er to nisser på samme lasset. Doppler og Harens År er til forveksling like, veldig enig. Skrivestilen er også temmelig lik, selv om jeg syns Loe er hakket hvassere i språket. Men kanskje det skyldes oversetteren fra finsk til norsk? Begge forfatterne holder det med max en bok i året av. Jeg liker likevel samfunnskritikken/-skråblikkene på humrenivå, selv om Loe med sisteboka strekker seg veldig over absurditetsgrensene. Lander innafor, men det er på håret - kun reddet av Dopplertotalkonseptet. Bare å lese sisteboka tror jeg er et uheldig valg. Har Den elskelige giftblandersken stående, men den blir hyllefyll en stund. Lest den?

      Slett
    2. Giftblandersken var min første Paasilinna og grunnen til at jeg i kjapp rekkefølge leste flere. Tror jeg kom til 4 før jeg ble lei. Jeg syntes den var storveis, men hadde jeg forandret på rekkefølgen og lest den senere i rekka, mistenker jeg at dommen ville blitt mer avmålt. Nå vet jeg ikke hvor mango Arto (nok en typo, men det ble neste poetisk, så jeg lar den stå, mango arto typo - imponert over min egen tastatur udugelighet -), again:
      , jeg vet ikke hvor mange Arto du har lest, men er det mer enn 4, anbefaler jeg å hoppe over Linnea giftblanderske. Som Artonovise derimot syntes jeg den var forfriskende.

      Skarpehedin dukker opp i seksern, tror jeg, skjønte ingen verdens ting.

      Slett
    3. Hmm..noterer erfaringen med Skarphedin bak øret. Hør hørt om fyren før, men trodde han var i en annen serie enn drummegutten. Så feil kan man ta. Fire'rn er god sånn 1,5 time inn i lydboka.
      ("mango arto, nok en typo" spolte meg sporenstreks tilbake til eksamen og punktanalyse av Jon Fosse dikt - rim, aksentuerende metrikk og versefoten troké. Duverden hva man lærte engang :)
      Jeg har lest bare ArTO - Harens år og Kollektivt Selvmord. Tror jeg drøyer giftblandersken til utover neste år. Den står nå i hylla, men jeg trenger da ikke investere i flere sånn foreløpig forstår jeg.
      Nå fikk jeg lyst til å ta flere fag på UiS! Skremmende...

      Slett
  3. Det er kun Vennskapets pris av disse jeg har lest. Jeg likte den godt, uten at jeg kommer til å ta for meg forfatterskapet hans av den grunn. Ønsker deg en fin adventstid, ditt positive humør smitter over, takk for at du er som du er :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Tine :) Jeg liker Askildsen veldig godt i utgangspunktet som sagt, kanskje derfor jeg ble skuffet. Muligens jeg må ta fram noe av hans eldre saker igjen, bare for å balansere sisteinntrykket. Jeg begynner å få sansen for novellesamlinger iblant alle romanene som leses. Og kortprosa. Stjernekast har åpnet øynene mine for Audun Mortensen på lyrikk også, så horisonten utvides stadig. Ulempen er at det blir enda mer man ønsker å lese, på tilmålt tid. Jeg tror jeg må søke om å bli prematurførtidspensjonist for å rekke over en brøkdel av det jeg kunne tenke meg å få med meg...

      Slett
  4. Har lest fire av disse; Askildsen, Ari, Loe og Nygårdshaug. Elsket disse Drumbøkene altså..:) Dopplers også.. Ha en flotters adventstid.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Drum er toppers, er bare noe skeptisk nå - til Skarphedins inntog i Vinland... Hva er din erfaring med Kripos-etterforskeren? Forstyrrer han mye av Drum-balansen?

      Slett
  5. Vannet har jeg gått helt glipp av. Jeg har lest alle de andre så jeg må jo absolutt lese den. Loe skal jeg komme til en dag, men jeg må begynne med Doppler så det blir ikke før jul. Kollektivt Selvmord har jeg lest, den var fornøyelig :-) Badboy er også en av dem jeg har lest. Jeg fikk en tøff kommentar på innlegget jeg skrev om den! Og Vennskapets pris er blant dem jeg gjerne vil lese.

    Ønsker deg en god førjulstid Marianne. Tenker på deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Astrid Terese :) Det går seg til, og skal bli godt med julefri kjenner jeg. Riste hjernen på plass igjen..
      Vannet må du få med deg om du har gått glipp av den. Annerledes enn ihvertfall de forutgående i serien. Her er jeg flink kronologisk nemlig. Til en forandring.. Ser jo at det har noe for seg (og håper Inga ikke leser dette, hehe..). Må sjekke ut Badboy-kommentaren din. Jeg likte boka veldig godt. Ikke stor litteratur, men samfunnsopplysende som få andre jeg har lest om det kriminelle miljøet i Norge. Horst har gjort en god jobb med Frednes sine notater, og jeg syns språket, oppbygningen og vinklingen gjorde seg veldig godt til en slik type bok. Den virker ærlig og troverdig, som den må.

      Slett
  6. Her har du lest litt forskjellig ja ser jeg - "Skremmende samfunnsrealisme" er en god betegnelse av Badboy synes jeg. Tøffe saker. Paasilinna har jeg lest noen av, men slått fast at han ikke er min favoritt - det er derimot Erlend Loe - godt at du likte den siste "Doppler"

    SvarSlett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)