tirsdag 7. april 2015

Bokhyllelesing "Kykelipi" av Jan Erik Vold

I lesesirkelen Bokhyllelesing denne gang skulle vi lete fram fra bokhyllene en novellesamling eller en diktsamling fra 1900-tallet. Valget mitt falt på Kykelipi. Jeg synes å huske at jeg kjøpte diktsamlingen da jeg gikk på VGS i forrige århundre fordi jeg valgte Jan Erik Vold som særemne. Jeg ombestemte meg imidlertid og havnet på Inger Hagerup, så der har Kykelipi stått. I fred. Til nå. Selv om jeg nå ser at jeg har vært borti mange av diktene hans fra denne utgivelsen senere i livet. For en diktsamling dette er!

Det var nemlig en grunn til at jeg ønsket å skrive særemne om den godeste Vold. Han er nemlig den særeste dikteren jeg har vært borti. Noen sinne! Vold utforsker nemlig den tradisjonelle, norske diktertradisjonen så til de grader. Husk på - at denne diktsamlingen kom ut i 1969. Den gang da var de fleste dikt på rim, og om det ble lekt med ord og uttrykk og forskjellige uttrykksmåter, så holdt de aller fleste dikt - og ihvertfall diktsamlinger - seg til en forhåndsakseptert "mal". Dikt skulle være av en viss lengde (Ole Bull skrev aldri et dikt under 8 linjer), aller helst rime (selv om det ble brukt forskjellige typer rim, rytmer og verseføtter) og ha en mening/et mål om å si eller formidle noe, ofte underforstått. Vold bryter med alle disse reglene, og med Kykelipi utforsker han blant annet haiku-dikt tradisjonen. Et haikudikt skal foregå i nåtid, og det skrives ikke på rim. Japanske haiku skrives på én linje, mens vestlige haiku som regel skrives over tre linjer. Dette var ganske så nytt og temmelig uhørt i Norge på slutten av 1960-tallet. Diktsamlingen til Vold bærer i tillegg preg av språklig lek og artistiske klovnerier, og han hisset på seg en ikke akkurat liten del av norske poesielskere med denne utgivelsen. Diktene er skrevet på norsk, noe svensk og noe engelsk og temaene han tar opp spriker også i alle retninger. Her finner vi religion via USAs tilstedeværelse i krigen i Vietnam til "Pornodiktet... "piss, bærsj, promp" og for ikke å glemme "Faen i helvete" diktet.

For å ta noen eksempel, og det er lett - siden de aller fleste diktene i diktsamlingen er usedvanlig korte.

HVIS JEG VAR GUD

Slik var mitt bud
hvis jeg var Gud:

Stikk ikke hull på
min himmel med spir

- den er min buksebak.
Spir svir.

DAGENS TSJEKKISKE

If I had the wings of a sparrow
If I had the ass of a cow
I'd fly to Moscow tomorrow
And drop my message from above.

Vold peker også nese mot de gamle, tradisjonelle dikterne og presenterer blant annet denne 8-linjeren som for å si: Det har åtte linjer, det er rytmisk, det har en intelligent bruk av verseføtter - men det sier deg ingenting likevel!

ØNSKEDIKTET

Det kvanser seg i Skottfjelldal
og kosten står og kvorer
og alle kvoiser ligger moys
og vakten kroper nilsut
og santefrosken lifser seg
i taktens glode sendrekt
og moys og kals og roys og bro
har funnet den de kroster.

Snakker meg om å stikke hull på alle myter om at dikt skal serveres i én form, ha et innhold eller en tanke bak, eller være intelligente(?). Jeg rett og slett digger denne diktsamlingen, og tenker idag at jeg burde ha skrevet om denne dengang på VGS. Lærerinna mi hadde vel fått teen i vrangstrupen. Det var vel derfor jeg havnet på Hagerup istedenfor for å sikre 5'eren. Haha!

Kykelipi var temmelig provoserende da den kom ut dengang i 1969, men den oppfattes nok ikke like nyskapende, sær og rar idag. Selv om jeg flirte meg gjennom samlingen, og kommer til å ta den frem ved flere anledninger. Her er det småvitser og blødmer og intetsigelser hånd i hånd med kortere dikt med mening, og ofte dobbeltmeninger. Samlingen bør og må leses flere ganger, for det dukker stadig opp noe nytt, en idé man ikke fikk med seg første gangen. Om jeg anbefaler diktsamlingen? Definitivt om du liker rarieteter, ordspill og lek med dikteriske konvensjoner.

Paal Brekke, Dagbladet 1969: "Hans innfall slippes løs uten motstand, og blir pussigheter, likegyldigheter, flauheter i en forskrekkelig blanding."

Give it to me :o)


Jan Erik Vold leser selv fra Kykelipi på Kapittel festivalen i Stavanger




Kilde: Egen bok
Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1969
Sideantall: 95
ISBN: 8205299641
Utfordring: Bokhyllelesing, Norske forfattere, GoodReads

.

4 kommentarer:

  1. Eg har og veldig sansen for Jan Erik Vold. Eg liker den eksperimenterande forma og så synest eg det er veldig interessant korleis han bruker skrivekunsten og diktet for å skrive om politiske og samfunnsaktuelle saker. Framleis, slik han for eksempel gjorde i diktet "Enkel språklære" for ikkje så lenge sidan.

    Viss du liker litt absurde dikt, vil eg anbefale diktsamlinga Strountes av Gunnar Ekelöf. (Strountes er ei omskriving av det svenske ordet "strunt" som eg saknar på norsk - det skal du strunta i, for eksempel, og kan vel best oversettast med tullprat).

    SvarSlett
    Svar
    1. Det skal du blåse i :-) Kjenner ikke Ekeløf, men skal kikke nærmere på ham om han er oversatt til norsk? Jeg liker ikke å lese svensk.. da heller engelsk. Jan Erik Vold var en hit på VGS på 80-tallet,og den berømmelige Tale for Loffen husker jeg var det utslagsgivende for min del. Jeg har hatt mange diskusjoner om seriøsiteten til Vold, for å si det sånn. Morsomt å komme over dette klippet på Youtube, og så fra Stavanger i tillegg.

      Slett
  2. Jan Erik Vold er sooo 90s, føler jeg for å si. Fordi jeg ikke har tenkt på han siden da - til han satt presset inn på samme benk som oss bloggedamer på en benk på Lillehammer ifjor. Han var engasjert og humret og nikket med hodet som var kritikerseminaret et sørstatsgospeltreff. Praise the Lord.

    Jeg så han på Samfundet (studenterdamfundet) i Tr.heim i dette forrige århundre, på scenene med bass, sax og Saabye Christensen. Forløperen for Renberg/Knausgård, og like typsik for nittitallet som Lemengutta speiler nåtida, som egentlig er ganske ironisk siden Renberg er hekta på 80s og Knausgård er fortidsspesialist. Jeg ser derfor ikke for meg boksider når jeg tenker på Vold, bare basstoner og melankoli - som sikkert er LSC sin skyld - alt han tar i blir nostalgisk.
    Igjen - han var hotttt på nittitallet Jan Erik!

    SvarSlett
    Svar
    1. For meg er Jan Erik Vold sooo 80s, for det var da jeg gikk på VGS og ble helfrelst av Loffen. Så såvidt snurten av ham i forfjor på Oslo Bokfestival, men ellers så har jeg ikke truffet på ham. Men med bass, sax og Saabye Christensen? Duverden hva du har fått med deg!! Det var jeg ikke klar over. Musikken, that is. Jeg likte Vold, for han var annerledes og passet meg utmerket der jeg gikk rundt i mormors gamle jakker og lekte halvraddis på Stavanger Kathedralskole. LSC har jeg ikke lest noe som helst av. Nostalgi? Passer meg ikke så veldig akkurat nå, men har altså Beatles liggende på Kindle'n som alibi. Kanskje det var på tide å ta den frem? (Selv om jeg er noe lei av oppvekstromaner..lagt til Oslo..)

      Slett

Legg gjerne igjen noen ord før du går :-)