Bokanmeldelse - "Mockingjay" av Suzanne Collins

Siste boka i trilogien "The Hunger Games" skuffet ikke! Dette var en brilliant avslutning på historien. En serie blant de absolutt beste jeg har lest de siste årene!

I løpet av de første to bøkene tror jeg vi lesere alle har antatt at Katniss til slutt ville velge en av de to fantastiske mennene i livet sitt - Gale, hennes barndomsvenn og jaktkamerat eller Peeta, som fulgte henne gjennom Dødslekene to ganger. Hun ville velge en av dem og leve lykkelig alle sine dager til ende, omkranset av venner og familie. På et eller annet vis ville Katniss bli kvitt den forferdelige president Snow og stoppe  Dødslekene. Hvordan en tenåringsjente skulle klare dette var vi vel ikke helt sikre på, men ihvertfall jeg hadde troen på at hun ville klare det på ett eller annet vis. 

"Mockingjay" fjerner denne troen og håpet ubarmhjertig, på samme måte som Distrikt 13 må ha gjort det for Katniss. Hun innser nemlig at hun er like mye en sjakkbrikke for Distrikt 13 som hun var for The Capitol, og at ondskap kan eksistere også utenfor hovedstaden.

Og det er her jeg som leser innser at denne boka med resten av historien vil bli en helt annen reise enn forventet. Og at kanskje de to første bøkene var et setup for en helt annen vinkling enn vi ble ledet til å tro. Dette er faktisk ikke en historie om Katniss og trekantforholdet hun har med sine to menn med krigen som bakgrunn. Dette er en historie om krig, og hva det betyr å være en frivillig samtidig som man likevel er en sjakkbrikke i en kamp om makt.

Gale og Peeta utvikler seg i forskjellige retninger. Nære hovedpersoner dør (uten at jeg vil røpe hvem). Prøvelsene blir mange, og det går på psyken løs - både hos Katniss og flere andre. Historien er like mye de mentale utfordringene mennesker går gjennom i krig og hvordan man håndterer nettopp det faktum at man blir brukt som en sjakkbrikke. Hva skjer om man tar egne valg i maktkampen? Og ikke minst, hvordan klarer man å komme gjennom uhyggen og kanskje ha et liv etterpå?

"Mockingjay" er også rå, men på en helt annen måte enn den første boka "The Hunger Games". Dette er ikke en snill historie, og her lever man nødvendigvis ikke lykkelige alle sine dager etter endte prøvelser. Alt vi kan gjøre er å lese og lure litt på hvorfor Collins gjør denne vrien i bok tre. Hvorfor hovedpersonene i boka oppfører seg slik de gjør. Hvorfor Katniss igrunnen ender opp som en skygge av seg selv i store deler av denne boka og i livet sitt.

Jeg tror svaret er hele poenget med boka. For det er slik mennesker egentlig er. Vi er faktisk uviktige. Dette er hva som skjer i krig. Uansett hvor desperat vi ønsker å se en løsning, å se Katniss bite tennene sammen og gjøre opprør, så er ikke dette reelt. I det virkelige liv blir også mennesker tømt for energi og hensikten med livet blir et spørsmålstegn. Vi kan alle kun holde ut en gitt mengde smerte før vi bukker under. En helt faller fra, en annen tar vedkommendes plass. En kjeltring forsvinner mens en annen blir skapt. Samme dag som tusener blir myrdet skinner likevel sola og barna er ute og leker. 

Mennesker er grusomme. Krig er fryktelig. Denne boka er virkelig...

.