mandag 29. august 2011

Bokanmeldelse - "Speaker for the Dead" av Orson Scott Card

Bok 2 i serien "Enders Game" er helt annerledes enn første boka anmeldt HER. Ender er en mye dypere og rikere karakter i denne boka enn den første. Her må han leve med sin egen skyldfølelse og de positive og negative sidene ved å være en levende legende, mannen som utslettet en hel utenomjordisk rase... Og denne byrden bærer han alene.

Det er umulig for Ender å returnere til Jorden etter dette, derfor drar han med sin kjære søster Valentine til en av de ny-koloniserte planetene gjort tilgjengelig for menneskeheten nettopp av The Buggers for å slå seg ned. Og det er her han innser at han har en nesten overnaturlig tilknytning til og forståelse av disse utenomjordiske skapningene. 

Til tross for Enders hovedrolle i å ta livet av hele Buggers-rasen viser de ham den store tilliten å ta vare på deres eneste gjenlevende larve-dronning slik at han kan restarte rasen når tiden er inne. De stoler på at Ender er den personen på Jorden som innerst inne kan forstå en utenomjordisk rase og at meningen til Buggers-rasen aldri egentlig hadde vært å gjøre menneskeheten til sine fiender.

Enders forståelse av Buggers-rasen leder ham til å skrive en etterhvert veldig berømt historie om den utryddede rasen, og boka blir kalt "Speaker of the Dead for the Hive Queen". I boka forteller han den sanne historien om Buggers-rasen på en slik rett frem og ærlig måte at det gjør sensasjon på Jorden. Plutselig kan menneskene sympatisere med sine tidligere fiender og forstå feilbeslutningen i å ha utryddet dem.

Denne historien skaper et krav i Ender til å bli en "Speaker for the Dead" for mange flere mennesker etter deres død, og det skaper også en stor tilhengerskare som ser det som sin misjon å fortelle om andre menneskers liv etter deres død. En kult av "Speakers for the Dead" oppstår.

Siden Ender er altfor rastløs til å bli på ett sted veldig lenge så reiser han til mange forskjellige verdener. Et resultat av tidsforvrengningen han blir utsatt for på sine romreiser er at han er fremdeles relativt ung 3000 år etter han startet "Speakers"-bevegelsen. Denne bevegelsen blir gjennom århundrenes løp en akseptert del av menneskets kultur, og "Speakers" blir ofte tilkalt når et menneske dør, som en naturlig del av bisettelsesprosessen for at de etterlatte skal finne fred. Ender og Valentine finner tilslutt en verden der de ønsket å slå seg til ro resten av deres liv, og virker veldig tilfreds inntil en dag det kommer en desperat forespørsel etter en "Speaker" til den nære kolonien Lusitania. Og her begynner egentlig den fantastiske historien som ligger bak boka "Speakers for the Dead" :-)

Ender reiser til Lusitania først for å svare på forespørselen til en ung pike som har fått livet sitt ødelagt av den heroiske døden til sine foreldre. Foreldrene klarte nemlig å finne en behandling for et dødelig virus som truet alt menneskelig liv på Lusitania. De klarte imidlertid ikke å redde seg selv i prosessen. I det 30 år lange tidsvinduet som Ender's reise tar (som opplevdes kun som et par uker for ham) har Novinha, den lille piken vokst opp og startet sin egen familie, men det er en ikke lykkelig familie - preget som den er av fortiden og nåtiden.

På Lusitania lever også den semi-intelligente rasen Pequeninos som Novinhas familie studerer. Pequeninos har på et vis klart å tilpasse seg det dødelige viruset på planeten. I denne prosessen blir også Ender involvert, både i å forstå rasen og å få Novinha's familie på fote igjen. Uten å komme med en stor spoiler så blir samhandlingene mellom menneskene og Pequeninos rasen hovedingrediensen i boka. De er både biologisk og sosialt veldig forskjellige fra menneskene, og her er Card ikke mindre enn genial i sin beskrivelse! Ender må igjen forholde seg til en utenomjordisk rase, men denne gang uten å ta livet av rasen - heller forstå og kunne omgås dem. 

Boka er som sagt fullstendig forskjellig fra "Enders Game", men i mine øyne mye mer fullendt og - i mangel av et bedre ord - voksen. Card's forståelse av mellommenneskelige forhold og dynamikk gjør at leseren både føler med og sympatiserer med karakterene i boka. Man kan ikke annet enn å bli virkelig revet med i livene og kampene disse menneskene blir utsatt for. Det er ikke uten grunn at denne boka også fikk Hugo og Nebula prisen, på samme måte som "Enders Game".

Det ville være veldig trist hvis leserne og elskerne av "Enders Game" (og dem har jeg forstått det er mange av) overser "Speaker for the Dead" samt de to påfølgende bøkene i serien kun fordi Card har endret fokus. For denne boka er like vanskelig å legge fra seg. Dette er en fantastisk bok som benytter troverdige karakterer til å stille spørsmål om vår eksistens. Som i "Ender's Game" utforsker den  fremmedliggjøring og misforståelser, men det er en rikere - og langsommere - bok. Og etter min mening, på mange måter faktisk også bedre!





.

2 kommentarer:

  1. Anbefaler å stoppe med Speaker for the dead. Xenocide ble for meg en skuffelse. En ok bok, bevares, men langtekkelig.

    SvarSlett
  2. Jeg har nok lest alle 4 - fort gjort :-) Kan være enig i at tempoet går ned etterhvert, men jeg syns ikke bøkene ble en skuffelse. De siste tre ble heller en annerledes opplevelse, uten at jeg syns det gjorde så mye. Det er sjelden jeg raser gjennom 4 bøker i en serie etter hverandre som jeg gjorde med disse..

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...