Test av rykferske All-New Kindle Oasis 2017 modell

Hurra - så var den rykferske All-New Kindle Oasis kommet i hus for test. Det var nesten som julaften på ny! Dette er nemlig den første vanntette Kindle ever. Himmelsk for alle (oss) som liker å lese i badekaret, boblebadet, på stranda etc.

Denne gang har ikke Amazon valgt å endre navn på lesebrettet fra forrige modell, og jeg forstår hvorfor. Her er nemlig alle de kjente og etterhvert så kjære funksjonene på plass (og den gamle modellen fases sørgelig nok ut). Det Amazon imidlertid har gjort, er å forbedre et allerede veldig så bra lesebrett. Derfor har jeg i denne testen valgt å konsentrere meg om nyhetene og forbedringene av den allerede eksisterende  Kindle Oasis.

For å få resultatene av en total test, les derfor FØRST omtalen min av Kindle Oasis HER.

• NYHET - I tillegg til testen min over her, så har Amazon nå oppdatert sin gamle Kindle Oasis med Bluetooth, noe som betyr at du nå også kan lese lydbøker fra denne via bluetooth connection. En stor forbedring som nå nettopp kom med den siste programvareoppdateringen til gamle Kindle Oasis.

All-New Singing and Dancing Kindle Oasis

For å se forskjellen på gamle Kindle Oasis (gKO) og All-New Kindle Oasis (nKO) så har jeg tatt noen bilder av begge to som indikerer signifikante fysiske forskjeller.

• Størrelsen, der gKO har en 6" skjerm mens nKO har en 7" skjerm. Oppløsningen er den samme, men det har ingenting å si på skjermkvaliteten. Det er plass til mye mer tekst pr. side, noe som selvfølgelig betyr at man blar sjeldnere. (Ser du nøyere på bildet, så har jeg lagt inn feil bilde. Jeg har større skrifttype på nKO enn gKO, for å sjekke forskjellen. Den er ca 1 skriftstørrelse større - vil bli byttet imorgen).
• Fargen, der gKO har en mer blåhvit bakgrunn enn nKO som er mer bleik hvit. Det er selvfølgelig smak og behag hva man foretrekker.

• gKO har cover, so what? Vel, gamlebrettet MÅ ha cover, og kommer med cover. En betydelig mengde av batterikapasiteten ligger nemlig i coveret, og uten - vel, du kan lese en stund, men for å få annonsert lesetid ut av gKO må man ha coveret. Fordelen er, at gKO kun leveres med cover. Dette trengs ikke kjøpes i tillegg om man vil beskytte lesebrettet. Noe jeg synes er et must for egen del, for jeg har dratt med meg gKO overalt. Noe skinncoveret også etterhvert bærer preg av. (Note to self: jeg må behandle det med skinnfett igjen).
• nKO har all batterikapasiteten liggende på brettet. Fordelen er at man alltid har full batterikapasitet med seg og kan lese på brettet uten den ekstra tyngden som et cover utgjør.

• Ovenfor vises baksiden på hhv nKO og gKO. Den nye kommer med aluminiumskasse, og har en tredel forhøyning på den siden som bla fram/tilbake knappene ligger. Dette gjør at lesebrettet ligger godt i hånda, man får et stabilt grep om brettet. gKO har også denne tjukkere tredelen på samme sted, og ser man nøyere på bildet så viser festepunktene til coveret med batteri som festes innpå her. gKO med cover mister da dette grepet på baksiden av lesebrettet, for med coveret/batteriet blir baksiden helt flat. gKO er imidlertid mindre, så det er likevel helt uproblematisk å holde dette. 

Vanntett-testen...

Tro meg når jeg sier det, denne testen satt langt inne. Det bare skriker KRISE KRISE i meg bare ved tanken på å putte mitt kjære lesebrett fullstendig under vann og la det ligge der... Men, må man så må man...

Iskaldt vann rett fra kranen... Jeg ville ikke jukse med bare å skvette litt vann hist og her på brettet, eller å la spruten bare renne forsiktig over. Nei her blir det all or nothing at all...

Og her ligger det, All-New Kindle Oasis fullstendig under vann. Og der ble det liggende i ett minutt (lenger holdt ikke nervene mine...). Og resultatet da jeg plukket det opp? Ingen reaksjon!!! Jeg tørket litt av det med en klut og aktiverte skjermen igjen som var gått i sleep-modus. Boka poppet opp, og brettet fungerer fremdeles som om det ikke skulle sett vann i det hele tatt. YESSS! Det må sies å være en stor suksess! :-)

Hva som også er forskjellig på den fysiske siden, selv om man ikke direkte kan se det, er hastigheten på brettet. nKO er betraktelig mye kjappere, og det er ikke et salgstriks. Det vises spesielt når man blar til ny side, og jobber i menyene. Spesielt godt ser man det når man skal åpne ei litt lang bok. Raskere er alltid bedre.


Skjermkvaliteten
Begge to har like krispe og gode skjermer, med forskjell av bakgrunnsfargen nevnt ovenfor. Det som er verd å merke seg er at nKO har 12 ledlys til forskjell fra den gamle som kun har 8, noe som gir nKO et enda jevnere lys over det hele. Lysfordelingen på skjermen har aldri plaget meg med gKO, bare så det er sagt. Jeg ser imidlertid at den nye er bedre på dette punktet også.


Programvaren

Så over til det nye som har skjedd på funksjonalitetssiden. Igjen, jeg tar bare for meg nyhetene. For komplett oversikt, les først omtalen min av gKO her.

Bluetooth
Som jeg skrev over her så har den siste programvareoppdateringen også inkludert bluetooth på gKO. Bluetooth er imidlertid ikke med i min gamle test av gKO, så derfor gjelder denne testen begge brettene. Hvilke muligheter finnes? Og hvordan oppfører brettene seg?

Under Settings kan man nå skru på eller av bluetooth. Etter man har skrudd funksjonaliteten på, så får man mulighet for å vise, legge til eller fjerne tilgjengelige bluetooth dingser. Jeg tester mot mitt trådløse headsett TREKZ Titanium by AfterShokz, og det funker som ei kule! Jeg kjøper deretter en Audible-bok, og den fungerer som ei kule. Jepp, dette er bra!


Lesepreferanser

Auto Brightness

Tilbake på nKO er muligheten for å skru på automatisk justering av lyset alt etter hvor man befinner seg. Fra skygge til sterkt sollys, nattlys osv. Som en smarttelefon med auto brightness mulighet. Veldig bra om man liker det. Jeg selv foretrekker å velge manuelt, men det er nå meg da...

Touchscreen
En stor fordel med nKO er muligheten for å skru av touchscreen! Høres kanskje rart ut, men det er flere ganger dette har irritert meg. Jeg plukker opp min gKO i fart og er borti skjermen i samme momentet, og vips så har jeg bladd et par sider frem eller tilbake. Ingen krise, selvfølgelig. Men man kan altså velge å skru av touchskjerm på nKO og bare bruke bla frem/tilbake tastene. Jeg ser dette kan være en fordel også om man leser i et vått området. (Regn i Stavanger, anyone?). Vanndråper blar også sider frem/tilbake  nemlig. Tro meg. Under Settings når man er inne i ei bok så kan man altså nå skru av touchscreen for kortere eller lengre perioder. Jepp, dette er veldig bra!

Større ledetekster
Er man inne i ei bok er det nå mulighet via Settings å sette Large display size, som gir deg økt tekststørrelse på nøkkelområder av Kindlen. Ikke teksten i selve boka, men hjelpetekster på knapper rundt. Kan være greit for dem med dårlig syn som trenger større ledetekster.

Gradvis justering av nattlys
I tillegg til autojustering av lys så kan man i nKO skru på gradert justering av nattlys, noe som betyr at skjermen sin lysstyrke senker seg over tid i takt med at øynene dine justerer seg etter nattlys. Litt kult. Jeg testet dette, og det fungerer veldig bra.

Og så ... tada ...

Rosinen i pølsa - bakgrunnsfargen!
Eller ihvertfall første gang jeg har sett på Kindle, reversert farge, hvor man kan få hvit tekst på sort bakgrunn! Litt morsomt at jeg nettopp fikk et spm fra en av bloggleserne mine om det var mulig å reversere fargen på Kindle. Jeg sa nei, nå må jeg rett og slett i si ja :-) Veldig bra!

Ellers er det litt småplukk hist her og der, men ikke noe som er revolusjonerende. Og har jeg glemt noe så er det bare å shout out, så skal jeg teste.


Konklusjon

Har du blitt med meg så langt, så vet du nok - at jepp, jeg er temmelig frelst på denne dingsen. Fordi det er en kul dings, som gjør alt det jeg vil den skal gjøre bedre enn alle andre lesebrett på markedet vil jeg påstå. Og er man techno-geek så er det denne man vil ha. Definitivt. Absolutt. Ja! Må ha!

Skal man imidlertid kun lese bøker på et lesebrett og ikke er opphengt i all slags finurligheter det er mulig å gjøre med en dings, hvorfor ikke gå for den supre Kindle Paperwhite til NOK 1.125,- pluss frakt og moms istedenfor å kjøpe den billigste all new singing and dancing for NOK 2.410,- pluss frakt og moms. Alle priser med dagens valuta, og begge nevnte dingser UTEN reklame. Jeg hater reklame, men man får dem altså ca 20 USD billigere om man aksepterer reklame på brettet...


Cover

Og ja, jeg har selvfølgelig kjøpt et cover til min nKO. Her skal det ikke risikeres skraper i skjermen med det første. Det er også smart å velge et cover som skrur Kindlen av når coveret lukkes og som åper Kindlen når coveret åpnes. Jeg gikk for følgende:

Linken til Fintie som selger denne finner du HER.

ExpertReviews har en veldig god gjennomgang av brettet HER, med mange flere bilder. Anbefales!

Har du spørsmål om dingsen? Da vet du hvor du finner meg! Enten i kommentarfeltet nedenfor eller på min email adresse ebokhyllami@gmail.com

Lykke til! Jeg venter her:

Whistler, Canada - himmel på jord :-)

"Så faller jeg" av Rebecca Wexelsen

Boka fra Wexelsen havnet på bokbloggernes langliste til Bokbloggerprisen for 2017. Med mål om å lese alle bøkene på langlisten så var jeg spent på denne. Så faller jeg er en lyrikksamling og består i all hovedsak av et fortellende langdikt.

De siste par årene har jeg lest flere diktsamlinger, men trykket bare noen få av dem til eget bryst. Det er en sjanger jeg verken har lang erfaring med eller har likt noe særlig tidligere. Jeg må likevel innrømme at jeg ble nysgjerrig på denne, som krøyp seg helt opp til langlisten. Det må sies å være bra av en debutant.

Tiden forlag skriver selv om boka:

"Så faller jeg" forteller om et menneske på vei inn i alderdommen, som venter på et barn som ikke kommer tilbake. Dikter-jeget leter etter barnet i minnene, og prøver samtidig å identifisere punktet hvor det gikk galt. Dermed blir hukommelsen tilfluktssted og sørgeplass, et sted for både konflikt og forsoning. For i sorgen finnes ingen enkle svar."

...og de som kjenner meg vet, at når jeg siterer forlagets vaskeseddel så har ikke boka engasjert meg så mye som jeg trodde den ville gjøre. Misforstå meg ikke, den var ikke dårlig. Den bare grep ikke fatt i meg, som f.eks. Ingvild Lothe's Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt eller debutanten Frøydis Sollid Simonsen's Hver morgen kryper jeg opp av havet. Alle forutsetninger skulle være tilstede for å like denne diktsamlingen like godt. Dessverre ble det ikke slik for min del denne gang. En treer på GoodReads er veldig godkjent, men heller ikke mer.

Kilde: egen ebok - Utgitt: 2017 - Forlag: tiden - Sider: 60
Utfordring: GoodReads, Nye norske, Kaosutfordringen

.

"Levende og døde" (Human Acts) av Han Kang

Ikke noe er som å starte leseåret med et brak, med ei bok som befinner seg på Amazon's top 100 for 2017. Noe jeg ikke var klar over før igår, men likevel. I do not walk alone i bokvrimmelen.

Min første bok fra Han Kang var The Vegetarian som ble Man Booker International Prize vinner i 2016. Den var forstyrrende god. Og ble lest på engelsk. Jeg ble klar over at "Human Acts" var under oversettelse, og drøyet denne til nå da den kom på norsk som "Levende og døde". En oversettelse jeg strengt tatt visste jeg ikke burde vente på (foretrekker engelsk fremfor norsk), men den var jammen ikke så verst. Jeg tror likevel at bøker som i dette tilfellet ble skrevet på koreansk nok er bedre oversatt til engelsk, men det er nå meg. Over til boka, som igjen fra Han Kang var svært god.

"Levende og døde" er bygget over en historisk hendelse på begynnelsen av 1980-tallet. General Park, som hadde styrt Sør-Korea siden 1961, blir myrdet av sin egen etterretningstjeneste. Park var arkitekten bak den raske omveltningen som vendte Sør-Korea fra å være et lutfattig og krigsherjet land til å blir industrialisert og svært økonomisk fremgangsrikt. Men slike drastiske omveltninger har alltid en bakside. I dette tilfellet kraftige brudd på menneskerettighetene. I tillegg ble Sør-Korea i praksis et diktatur, og det fikk dårlig fotfeste blant folk flest. Den nye general Chun var imidlertid ikke et bedre alternativ, og med trusler om infiltrasjon fra Nord-Korea så ble hele landet satt i unntakstilstand, universiteter ble stengt, det ble forbudt med politiske aktiviteter og ytringsfriheten ble ytterligere innskrenket. Sør-Korea ble en kruttønne som kun ventet på en liten gnist. Og den kom.

En 15-årig gutt blir drept i Gwangju-opprøret i 1980, der arbeidere og studenter som protesterer mot Sør-Koreas diktatoriske regime ble brutalt massakrert av nasjonens hær. Gutten Dong-ho var en vanlig student, ingen spesiell. Han var imidlertid noens sønn, andres nabo og venn. En student som blir brutalt skutt og drept. Boka følger Dong-ho i søken etter sin beste venn under opprøret. Er han drept? Er han levende eller død? Dong-ho blir selv drept, men vi følger Dong-ho også etter døden. Inn i etterlivet. Fremdeles søkende, letende etter forståelse. Og sin beste venn.

Historien om denne tragiske episoden i Sør-Korea utfolder seg i en rekke sammenhengende, men likevel enkeltstående kapitler som tydeliggjør hva ofrene og deres etterlatte støter på - undertrykkelse og ikke minst fornektelsen av det som hendte. Fra Dong-ho's beste venn som møter sin skjebne, via en redaktør som sliter med sensur av absolutt alt som skal utgis, til en fange og fabrikkarbeider som hver lider av traumatiske minner og ikke minst til Dong-ho's egen sorgrammede mor. Alle disse menneskene skaper samlet et kollektivt håp, og et ønske om å formidle til resten av verden historien om et brutalisert folkeslag på jakt etter en stemme. Og hvilken stemme Han Kang er!

Han Kang
Bildekilde: ft.com

Igjen treffer hun en nerve hos meg. Et behov for forståelse. Hvordan kan mennesker være så ufattelig grusomme mot hverandre? Og hvorfor stod verden bare og så på? Kunne dette ha skjedd med internettets utbredelse idag? En massakre av fullstendig uskyldige mennesker. Studenter og fabrikkarbeidere som kun ville ha muligheten for verdige liv og en utdannelse? Denne boka opprørte meg virkelig. Jeg husket vagt studentopprøret i Sør-Korea før jeg startet å lese boka. I 1980 var jeg 15 år og på vei inn i videregående utdanning. Lite visste jeg om hvor enkelt livet mitt var sammenliknet med Dong-ho på 15 år i Sør- Korea.

Denne boka bør leses av alle. For å minne oss på hvor godt vi har det her på berget, og hvor viktig det er med ytringsfrihet, politisk aktive ungdommer som står opp for sine saker på en fredelig måte og et politisk system som ikke tyr til brutaliteter for å få makten sin gjennom. Boka bør også leses i respekt for folket massakren gikk ut over, og deres etterlatte. Dette er ikke en historiske hendelse som bør skjules og ties om. Her gjør Han Kang en viktig jobb. Historien bak boka er som følger, og dette fant jeg i The Guardian, fritt oversatt. (Hele The Guardian innlegget kan leses her).

Gwangju er nemlig Han Kang's egen hjemby. Familien hennes hadde flyttet til Seoul da massakren fant sted, da var Han Kang 9 år. Ingen av slektningene hennes ble drept, men Dong-ho, en 15 år gammel gutt som var en del av familien som kjøpte huset deres, ble skutt og drept under opprøret. Det er denne guttens død som fungerer som både inngang og utgang for romanen.

Anbefales sterkt! Ei bok som vokser på deg!

Kilde: Egen bok - Utgitt: 2017 - Forlag: Pax - Språk: Norsk - Sider: 243 - Utfordring: GoodReads, Utenlands

Endelig ankommet vårt andre hjem
Dag 1 starter perfekt - nysnø og brøyting utenfor :-)

YAY - Ny vanntett Kindle med lydbøker fra Audible !!!

Endelig kom det som mange har ventet på, nemlig en vanntett kindle (for dem som liker seg i boblebad og havet når de leser, og for alle oss andre som lever sine liv langs Norges våte vestlandskyst) Ikke nok med det, dette lesebrettet har også mulighet for bøker fra Audible (lydbøker) via BlueTooth. Nå begynner det virkelig å komme seg her gitt!


Det som ytterligere gleder en gammel Kindle-bruker som meg selv er at Amazon har beholdt sideknappene for å bla frem/tilbake (endelig har de lært hva oss forbrukere vil ha!) og jammen har de ikke kommet med en littegranne større skjerm også. Forrige Kindle Oasis hadde 6 tommers skjerm, All-New Kindle Oasis (ja den heter faktisk det) har 7 tommers skjerm. Med andre ord - enda mer av det gode!

Den nye Kindle Oasis leveres både med 8GB disk og 32DB disk, sistnevnte for dem som ønsker å ha et stort knippe lydbøker fra Audible med seg på tur. Jeg har ikke testet/sjekket om man kan legge norske lydbøker på brettet, jeg har nemlig ikke fått det i hende. Brettet leveres nemlig ikke ennå til Norge, men siden jeg nå drar til Canada på mandag ... så ser jeg ikke helt bort fra at det fort kommer en test av dette brettet til en ebokhyllami-blogg near you :-)

Med andre ord mye kjekt nytt på den kommende Kindle Oasis modellen. Det som ikke er fullt så spennende er prisen. Den nye Kindle Oasis blir levert fra $249 og oppover, alt etter hvor stor disk du vil ha på brettet, om du vil ha med Special Offers, ekstra cover osv.

Mer om All-New Kindle Oasis kan du lese hos Amazon HER.
Jeg kommer tilbake med en hands on test så snart jeg får brettet mellom fingrene. Jeg tviler på jeg klarer å holde meg unna...

Nedtelling - 4 days to go
Whistler, Canada

Nytt år og nye lurerier :-)

Måtte nesten le da jeg leste målene mine for 2017. Her varre mye skrik og lite ull, gitt... Men, nytt år er nytt år, så da skal det oppsummeres offentlig. For 2017 er det fort gjort...

• 82/100 leste bøker for året - et fall på 30 i forhold til ifjor
• 0/12 bøker fra 1001-lista
• 8/10 nye (for meg) norske forfattere
• 5/10 forfattere utenfor skandinavia, England og USA
• 2/10 dikt- og novellesamlinger
• 0 fagbøker innenfor litteraturfeltet
• 0 deltakelse på Lillehammer litteraturfestival - igjen!

Det jeg HAR oppnådd er følgende mål (viktig å være positiv!)

• Gitt vekk bøker fra hyllene! Har kvittet meg med over 1000 bøker, og ytterligere ca 1000 skal bort. Må bare finne mottakere.
• Spart på Atwood-bøkene mine, og har kun lest 5 av dem i løpet av året. Den som sparer har!
• Hatt NULL kjøpsbegrensning på bøker, noe som igjen har resultert i færre bokkjøp!!! (Du verden så smart jeg er!)
• Og så har jeg flyttet da, noe som har tatt masse god lesetid.

Da var det på tide å skru på optimismen igjen...

For 2018 har jeg nemlig følgende mål: 

INGEN!

HAH!

Jeg vil imidlertid notere ned det jeg leser, skrive omtaler når jeg føler for det, og vips... så krystalliserer det seg noen målsetninger etterhvert. De skal imidlertid ikke tvangssettes akkurat nå. Noe har jeg lært, og det er å ikke sette mål første uka i januar! :-)

Jeg vil også samle vestlandstroppene etter jeg kommer hjem fra vinterutflukten vår for å planlegge litt rundt Bokbloggertreffet i Stavanger i september. Her kommer det straks et eget blogginnlegg - før mandag 8.januar! Stay tuned.

Og så ønsker jeg alle der ute et flott nyttår, og spennende lesemål (som jeg kommer til å studere nøye, plutselig kan noen bli mine). En ting er sikkert - det blir mer blogging i år enn i desember 2017. DET skal ikke så mye til...

"Brevet til faren" av Franz Kafka

Jeg har lyttet til en fullstendig annerledes tekst fra Kafka denne gang. En tydelig, klar og konsis tekst begripelig for hvermansen, og det er ikke akkurat normalen fra den kanten.

Brevet til faren er det nærmeste Kafka kom en selvbiografi, og det sies at han ble drevet til å skrive dette brevet pga farens motstand mot Kafkas forlovelse med Julie Wohryzek. Det ble ingenting av bryllupet, og brevet - som ble skrevet i 1919 - ble aldri levert. Det kan nok Kafka' far være glad for, for å si det sånn... Det var Franz Kafka's venn Max Brod som fikk verket utgitt, flere år etter både Franz, hans far og slektningene som omtales var døde.

I brevet får vi stor innsikt i Kafka sin oppvekst og forholdet hans til faren, og dette setter flere av bøkene jeg har lest av Kafka i perspektiv. Forholden mellom far og sønn var nemlig svært lite kjærlig. Franz så opp til sin fysisk og mentalt veldig sterke far, mens faren på sin side gjorde det meste for å holde sønnen nede. Faren var ikke fysisk voldelig, men brukte enhver anledning til å se ned på alt Franz sa og gjorde fra gutten var ganske så liten. Det hjalp så lite hva Franz gjorde for å tekkes sin far, for det var alltid nok å rakke ned på. Alt fra hvordan han spiste, oppførte seg blant folk, var sein til å lære og svømme, gjorde småjobber i farens butikk osv. Ofte rakket faren ned på Franz når andre hørte på, bare så skammen skulle føles enda sterkere. En arrogant og svært dominant drittsekkfar, spør du meg.

Franz Kafka
Bildekilde: wikipedia

Selv om brevet forteller om en svært vanskelig barndom og ungdom som fulgte Franz inn i voksen alder, så er det ikke et utelukkende negativ brev til sin far. Franz kommer også inn på områder der han selv innrømmer skyld i flere av situasjonene, og prøver å forklare hvorfor det ble som det ble. Til å være det jeg anser som et konfronterende brev til sin ødeleggende far, så er det likevel svært så vakkert utformet. Det er mye angst mellom linjene der Franz forsøker å forklare virkningen faren hadde på livet hans, samtidig som han prøver å ikke gi faren skyldfølelse. 

Dette er rett og slett en velskrevet, interessant og tankevekkende tekst som gir meg som leser av Kafka's andre verk flere knagger å henge bøkene hans på. Spesielt hovednovellen i samlingen Fortellinger gir nå et mye sterkere inntrykk..!

Anbefales sterkt om man er interessert i Kafka's besynderlige og absurde verden.

Jeg har også skrevet om disse bøkene fra forfatteren:

Fortellinger
Prosessen
Slottet

Kilde: lydbok Storytel - Utgitt:  2015 - Forlag: Cappelen Damm - Tid: 2t15
Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere

Erevikselva
Like kald som Kafka's forhold til sin far?

"Jeg har levd i dette landet i tusen år" av Kristin Brandtsegg Johansen

Leselysten min spriker i alle sjangerretninger for tiden, noe som betyr at jeg er back on litteratur track igjen. Det er herlig! Valgt bok denne gang er nok en (slags) biografi om Sigrid Undset, skrevet av Kristin Brandtsegg Johansen. Jeg fikk høre om boka på det trivelige bokbloggermøtet vi hadde på Kagge forlag ifm bokbloggertreffet i Oslo i september, og den fristet virkelig. Tidligere har jeg lest biografien Liv Bliksrud har skrevet om Sigrid Undset, og den likte jeg veldig godt. Omtalen min av den boka kan du forøvrig lese HER.

Det Brandtsegg Johansen har gjort i denne lille boka om Sigrid Undset er veldig forskjellig fra Bliksrud's biografi. Bliksrud skrev en veldig interessant og informasjonsrik biografi, men den var veldig "typisk biografi", om jeg kan kalle det det. Kronologisk, faktatung, knyttet opp mot Undset's litteratur selvfølgelig, og nokså tradisjonell. Jeg lærte om Undset's liv, sett utenfra. Interessant, for Undset var en mektig kvinne. Men, gav den meg lyst til å lese mer av Sigrid Undset?

Jeg har levd i dette landet i tusen år ble skrevet av Brandtsegg Johansen mens hun tilbragte en sommer så og si i Sigrid Undset's sko. Hun bodde nemlig i Undset's dikterhjem Bjerkebæk mens hun skrev, og hadde Undset's vakre hage og utsikt som motivasjon og Undset's egne bokhyller og brev som inspirasjon. Med dette utgangspunktet har forfatteren ikke bare skrevet noe som jeg leser som en veldig nær og kjærlig hyllest til en av Norges mest berømte kvinnelige forfattere, men hun har også gitt meg som leser lyst til å grave meg mer ned i Undset's litteratur!

Boka er fysisk liten med kun 192 sider. Den har likevel hele 44 kapitler, noe som gjør at den aldri virker tunglest eller drøy. I tillegg hopper forfatteren frem og tilbake i Undset's liv og forfatterskap og siterer Undset fra utallige brev og uttalelser i media koplet mot utdrag fra både kjente bøker fra Undset's forfatterskap som Kristin Lavransdatter, Fru Marta Oulie og Jenny, men også fra de mindre kjente bøkene hennes. Det gjør at jeg får en bred kunnskap om Undset's bibliografi samtidig som jeg ikke drukner i oppramsinger. Alle kan google seg frem til lange lister om de vil. Misforstå meg imidlertid ikke, det betyr nemlig ikke at emnene som tas opp blir tatt lett og overfladisk på. Det som preger denne lille boka mest er nemlig at jeg føler forfatteren virkelig kjenner Undset. Her ligger det solid research bak.

Kristin Brandtsegg Johansen
Bildekilde: Kagge Forlag

Jeg liker spesielt godt måten Undset blir presentert på, for i tillegg til å få vite litt om mann, barn, levd liv, kristendom og konvertering og selvfølgelig også forfatterskapet så får vi også innblikk i Undset's tanker og ideer om mangt og mye. Et eksempel er hvor Undset sammenlikner Jane Austens "Emma" med vår egen Henrik Ibsen's "Hedda Gabler". Innsikten til dette fant Brandtsegg Johansen i essayet "Hundrede år fra Jane Austen til Henrik Ibsen" som Undset fikk på trykk i Tidens Tegn. Morsom lesning, helt nytt for meg, og boka er full av slike små anekdoter.

Forfatteren setter også Undset's Kristin Lavransdatter inn i samtiden, hvor Kristin Lavransdatter beskrives som en beslektet heltinne med Daenerys Targaryen fra Game of Thrones, der begge kvinnene:

"navigerer i en verden definert av sterke lidenskaper, maktkamper eller enda mer arkaiske æreskodekser. Ingrediensene er de samme i disse store eventyruniversene, med tidløse temaer og dramatiske hendelser, skjebnesvangre allianser, ulykker, kirkebrann, opprørske jomfruer, nådeløse kampscener, pest, tilståelser på dødsleiet og heltinner som til slutt forstår at det var dette alle de gamle sangene handlet om."

Målsetningen med Jeg har levd i dette landet i tusen år er ifølge forfatteren selv og Kagge Forlag å få opp interessen igjen for vår fantastiske nobelprisvinnende forfatter Sigrid Undset. Er det noen bok som kan lykkes med det, så må det være denne. Boka er lettlest, men grundig, interessant og tidsriktig. (Bakerst i boka finnes også en kronologisk oversikt over Sigrid Undset's bøker, liste over annen anvendt litteratur samt Noter, pekere til essays, intervjuer og brev - en skattekiste for Undset-fan, spør du meg).

Takk til Kagge forlag som sendte meg boka, og takk til Kristin Brandtsegg Johansen for flott presentasjon!

Kilde: bok fått fra forlag - Utgitt: 2017 - Forlag: Kagge - Sider: 192 - Utfrodring: GoodReads, Norske

Epleblomst fra Undset's hage? Kunne vært :-)

.

Faen så jævla steinbra aka "Skada Gods" av Tore Renberg

Rudi, Rudi - du e tebage. Herligaste småkriminelle maen fra Tjensvollgjengen, nå Hillevågsgjengen. Å det e så bra, så bra. "Faen så jævla steinbra", sitat Rudi slutt.

Jepp. Jeg har lest sisteboka (?) i trilogien til Tore Renberg. Sisteboka som starter med en advarsel til leserne:

"ADVARSEL:

Eksplisitt språkbruk

Usømmelig innhold

Fornedring av mannskroppen

Objektivisering av kvinnekroppen

Et vitnesbyrd fra vår barokke endetid

Grufulle og skjønne historier om

Det voldelige...

Det gripende...

Det latterlige...

Menneskelivet

Før oljekrisen

Det er desember 2012

Den vestlige verden er på fest hos seg selv og innbyggerne elsker det

Pengene er store og mange

Menneskene har begynt å tro at:

a) dette har de fortjent

b) dette skal vare evig

I verdens rikeste by - Stavanger - er troen sterkere enn noe annet sted

Vi ser store biler og svulmende lepper

Vi ser stolte menn og sprudlende kvinner

Og lykkelige barn

Vi ser et perfekt samfunn

Gjør vi ikke?

Men ikke alle er invitert på festen

Ikke...

Hillevågsgjengen"

Kan man lese Skada Gods uten å lese de to første? Ja. Bør man? Definitivt ikke! Dette er nemlig en usannsynlig bra trilogi fra byens store sønn Renberg. Og bøkene blir bare bedre og bedre, med Skada Gods som toppe heile driden, for å si det på godt stavangersk.

Boka fortsetter der andreboka Angrep fra alle kanter slapp. Det er desember, og Jan Inge, Rudi og Chessi m/flere i følget driver fremdeles Mariero Moving (flyttebyrå) og prøver å holde seg borte fra dop og vold. Sistnevnte nå noe utfordrende, for det ligger et par lik nedgravd i hagen, so to speak. Litt vanskelig å komme bort fra, men filosofien null dop og vold er fremdeles målet. Det er like oppunder jul, og Jan Inge - Krf-tilhengeren, gjengens selvfølgelige sjef og overhode, Chessi's bror og Rudi's bestekompis - skal gifte seg med Beverly Hinna, en noe spesiell, eldre amerikanerinne som Jan Inge har kjent i noen år, men aldri har fått napp hos før plutselig nå. Samtidig skal Rudi bli far til tvillinger, Cecilie (ja, Chessi altså) er gravid, men noen innenfor husets fire vegger har ikke de ærligste hensikter. Hvem, hva som skjer og hvorfor  skal ikke spoiles her, men scenen er satt.

Tore Renberg
Bildekilde: vg.no

Det er denne gang en noe mørkere fortelling som blir lagt til oljebyen Stavanger med all dens bling og mennesker fulle av pæng i opprulling mot jul. Kontrasten til gjengen fra Hillevåg som lever på byens skyggeside er stor, men de lever likevel i en oppriktig tro på at de skal kunne komme seg ut av problemene sine og bli aktverdige borgere. Sånn på sikt. Sånn på noe lang sikt... Domkirken i Stavanger og en av dens prester får en sentral rolle, det blir svik og flere svik, politiet blir involvert på en litt annerledes måte enn hva man skulle tro, det blir hjerteskjærende trist, forbausende troverdig, morsomt lokalhistorisk for meg som hadde tilknytning til Tjensvoll og i Hillevåg i samme tidsperiode (det "penere strøket" Madla hvor jeg har vokst opp er like over haugen fra hvor historien utvikler seg), det er driv, og det er ikke minst et fantastisk bra persongalleri som Renberg gir oss. Legg til et særdeles godt språk ispedd horrorfilm-, musikk- og litteraturreferanser, en grepa dose samfunnskritikk og en lun humor i de mest stavangerske dialogene og du får en bunnsolid roman med driv og spenning, men hvor også kameratskap, kjærlighet og ikke minst håp er sterkt fremtredende. Du verden så bra. Så aldeles fantastisk bra! 

Og det beste? Det ser jammen ut for at dette ikke blir en trilogi! For den slutten der, den bare beeeer om minst ei bok til! YAY! For hvordan går det med tvillingene til Chessi, fryseboksene og deres innhold, de videre planene for gjengen og deres mål om å bli aktverdige borgere, og ikke minst - den uventede gjesten i huset? For å si som Øystein Sunde, hører du Tore - jeg må, JEG MÅ HA MER!

ANBEFALES med store bokstaver :-)

Kilde: egen ebok - Utgitt: 2017 - Forlag: Oktober - Sider: 497 - Utfordring: GoodReads, Norske

Stavanger Domkirke

Lokalhistorie, Tom Cruise og to bøker av Ivar Tjelta

Fra å være oppvokst i Norges fjerde største by Stavanger engang i forrige århundre har jeg flyttet via Strand Kommune (ca 12.000 innbyggere) i 2002 til nå i år lille Forsand Kommune som talte 1246 sjeler 1.april 2017. Ikke bare downsizing på hus og hage med andre ord, men også i størrelsen på kommune hva folketall gjelder. Likevel er kanskje mitt nyeste kommunevalg det mest spennende? Til tross for at vi er få sjeler på dette berget, så er severdighetene i kommunen kjent over hele det ganske land - og ganske snart også kjent overalt hvor den siste Mission Impossible filmen blir vist (gitt at man er interessert i hvor de forskjellige scenene er innspilt that is).  Kommunen "min" huser nemlig bla. både Preikestolen, Kjerag-bolten og Ørneredet i Lysebotn. Ikke verst for en kommune med 1246 sjeler!

Nå har jeg liten tro på at jeg dumper borti Tom Cruise neste måned, med mindre jeg tar med telt og sniker meg inn i preikestolområdet et par dager før filmingen starter og Preikestolen blir avstengt for besøkende, men det er temmelig stilig likevel da at en Hollywood-produksjon av den dimensjonen skal flakse over hodene våre en hel uke ifm innspillingen. Det er gitt lov til 50 helikopterturer pr dag... så det er jo bare å glede seg(?) :-)

Så til bøkene

For da jeg flyttet hit så ble jeg selvfølgelig nysgjerrig på denne nye kommunen. Men den er liten, så hvem - om noen - hadde tatt seg bryet med å knote ned historien til denne fysisk store, men svært så tynt befolkede kommunen i Norge? Forfatteren var Ivar Tjelta, og han gikk jeg bokstavelig direkte på da jeg besøkte den lokale Coop butikken i sentrum. (Sentrum? Les: en liten Coop-butikk og en Joker-butikk, sistnevnte som det lokale sosiale samlingspunktet - inkluderer båthavn, utleieleiligheter, hjemmebakeri i helgene, yrende båtliv på sommeren (null på høst- og vinterstid), post i butikk, miniutendørskonserter, grilling av lam, salg av komler-på-torsdag (et rogalandsmust) og kommunens nyhetssenter nr 1). Og Ivar Tjelta? Han hadde ikke bare tatt seg bryet med å skrive ei bok om Forsand, men to. Og nr 3 er på gang, planlagt utgitt neste år! Ser man det - ikke størrelsen det kommer an på!

Lokalhistoriker Ivar Tjelta
Bildekilde: sandnesposten.no

Bøkene tar for seg posthistorien, bygdene og folket i kommunen. Her er masse bilder fra forgangne tider og kortere og lengre tekster om folket, og ikke minst posthistorien innover de trange fjordene i kommunen. Det viser seg at det bodde over 2000 sjeler her inne på 18-1900 tallet da fisket var på sitt beste. Nå når min gamle nabokommune Strand får sugerør til Stavanger (les: verdens lengste undersjøiske tunnell for biler) så vil nok folketallet både i Strand og her i lille Forsand kryper oppover. Naturskjønne områder i nærheten av jobbsentra er alltid en innertier. Personlig håper jeg det tar noe lenger tid og at vi får nyte denne perlen som den er, og også var i tidligere tider. Ikke så fun fact: det ser ut for at vi blir tvangssammenslått med Sandnes kommune i 2020, men jeg krysser nå det jeg har foreløpig og håper på et annet utfall).

Bøkene til Ivar Tjelta er interessante sett fra lokalhistorisk synspunkt. Om de er så spennende for dem som ikke har tilknytning til kommunen får andre bedømme. Men, det er et svært godt stykke arbeid forfatteren og lokalhistorikeren Tjelta har lagt ned i disse bøkene, og de forteller ikke bare historien til en liten kommune, men også om livsvilkårene til sannsynligvis de fleste småstedene langs Norges forblåste og fjordrike vestlandskyst.

Kilde: egne bøker - Språk: Norsk - Utgitt: 1996 og 2017 - Utfordring: GoodReads, Norske forfattere

Forsand sentrum :-)

Henrik Nor-Hansen, Tre romaner og Nordisk råds litteraturpris 2017

Forrige uke ble jeg gjort oppmerksom på at vår lokale, svært så lokale Henrik Nor-Hansen viste det seg, var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for 2017. En forfatter fra Stavanger, i tillegg på min alder og vokst opp i mitt nære nabolag Madla, og så hadde jeg ikke hørt om ham en gang? Kunne det virkelig være mulig? Det var ikke bare kultureliten i Oslo som ble overrasket over nominasjonen, for å si det sånn. Ikke fordi jeg ikke hadde tro på en lokal forfatter, men han har jo vært så anonym!

Det viste seg at anonymiteten kanskje ikke var så rar, for de siste ti årene har han og kona bodd i en 26 fots seilbåt, med PC tilknyttet solcellepanel.. De siste fem bøkene hans er altså skrevet mens de seilte rundt på havene - fra Karibia til Columbia, Panama, Cuba, Mexico og rundt på Stillehavet. Nylig solgte han seilbåten på Fiji og kjøpte ny båt i Canada, denne gang en seilbåt med motor... Så godeste Nor-Hansen, han er ikke direkte prototypen på en norsk forfatter.

Det var en skikkelig laid back og kul type jeg hørte på Kapittel forrige uke, noe du kan lese mer om her.

Etter Kapittel-intervjuet gikk jeg sporenstreks ut og kjøpte hans tre siste romaner, for anledningen utgitt i ei bok - ei lita flis av ei bok på 187 sider. Dette måtte jeg bare lese. Og jeg ble definitivt ikke skuffet. Bare titlene pirret nysgjerrigheten min, så hva kunne ikke bøkene inneholde?

1. En redegjørelse for reisestipendet 2010
2. En kort evaluering av psykososialt stress
   og sisteboka nominert til Nordisk Råds Litteraturpris
3. Termin. En framstilling av vold i Norge

(Nor-Hansen flirte i skjegget da han nevnte at han selv hadde funnet En kort evaluering av psykososialt stress under taggen Psykologi på biblioteket :) Boka inneholder nemlig, som de andre tre, kliniske skildringer av deprimerte menn preget av selvmordstanker.) Når man kjenner innholdet  i romanene så blir faktisk titlene riktig så morsomme, og etter Nor-Hansens selvironiske intervju med Strand Rangnes så ser jeg virkelig humoren i disse. Felles for alle tre bøkene er som nevnt deprimerte menn som på ene eller andre måten er preget av selvmordstanker.

I En redegjørelse for reisestipendet 2010 møter vi en forfatter som har reist til Toronto, Canada på reisestipend for å skrive ei bok. Historien er skrevet i jeg-formatet i form av en slags dagbokstil. Forfatteren forelsker seg underlig nok i en en avdød kvinne som han blir vist et bilde av av denne kvinnens bror, og dette setter forfatteren i svært så sære situasjoner. Tekstene veksler mellom korte observasjoner på et par sider, til små anekdoter på en kvart side hver. Det er nødvendigvis ingen sammenheng i tekstene, bortsett fra at de er kronologiske. Noen deler er kun dialoger. Andre er refererende. Felles for tekstene er at de har en distanse. Et observerende blikk. På situasjoner. Tanker. Hendelser. Noen overflatiske. Andre nesten ekkelt detajerte og rå, som opplevelsen forfatteren gjorde seg under og rett etter han hadde hatt sex med en tilfeldig kvinne. Alkohol, marihuana, fest, homofile tilnærminger, et avsnitt fra en dyrebutikk, absurde kvinnemøter og en eiendommelig slutt.

For å si det på godt stavangersk; ska sei!

En kort evaluering av psykososialt stress 
Andreboka handler om Halvor Leland fra Bergen som reiser til Stord for å drive forskning på skogsnegler. Han bor alene i et tomannstelt og det regner i halvannen uke. Et lite utdrag fra førstesiden setter stemningen og skrivestilen som følger hele boka:

"Etter halvannen uke må Leland ha befunnet seg i en langt fremskreden psykose. Han kan fortelle om konsentrasjonsvansker og utbredt apati. Assosiasjoner og forestillinger fikk en sterkt uønsket form. Leland klarte ikke lenger å holde alminnelig hygiene. Han gjorde fra seg i teltet, og opplevde dette som forvirrende, endog angstfylt. Klær og sovepose lå spredt rundt i buskene. Avføringen ble bare delvis vasket bort under de neste dagene med regn. Han hadde da mistet evnen til å gjennomføre daglige gjøremål, som å koke vann og lage mat på spritblussen... Man antar at regnværet kan ha forsterket følelsen av isolasjon."

Nor-Hansens kliniske skrivemåte blir her mye mer tydelig enn i første romanen. Når forfatteren skriver "Han kan fortelle om...Man antar..." så understrekes den journalaktige formen. Som om det er en rapport om livet til Halvor Leland man leser. Litt lenger nede på førstesiden kommer et avsnitt med innskutt informasjon som setter Leland i et enda sterkere "psykisk syk" lys, og dette preger hele historien: "Nesten to år tidligere tilbragte han noen dager på Sandviken sykehus, ved avdeling for stemningslidelser. Leland hadde fortalt om manglende tilhørighet, i det han da omtalte som fraværet av en meningsfull sosial kontekst."  

Dette blir etterhvert en sær og rar tekst om hovedpersonen, ispedd samfunnsutviklingen rundt ham, diagnostisering, sykehusterminologi og referat fra daglige hendelser. Jobber, vennskap, detaljert beskrivelse av sex, kvinner - flere kvinner, et farsskap, alkohol, igjen dyr - og avsnitt hvor tanken rundt selvmord er sentral. Følelsen av å lese utdrag av en politijournal er også tilstede. Tendenser til vold, forsøk på å meie mennesker ned med bil og antydning til arrestasjon. Og igjen, en aldeles eiendommelig slutt...

Sisteboka Termin, som ikke lenger har med undertittelen En framstilling av vold i Norge på "omslagsarket" er vel den mest voldelige av disse tre bøkene, og også den mest interessante. Ifølge Nor-Hansen så har han her landet i skrivestilen som han absolutt føler seg mest hjemme i. En skrivestil som ifølge ham selv kun er basert på skriving uten systematikk, uten planlegging og uten et direkte uttalt mål. En skrivestil som bare flyter og som skaper retningen sin selv. Og jeg må si jeg liker det! Jeg får nemlig følelsen av en pussig og annerledes stream-of-conciousness enn den klassiske. Her tar historien selv  føringen over retning, men med en klinisk distanse og enda mer journalpreget skrivestil - som et observerende og ufølsom referat. Igjen føles det som om boka er en blanding av sykehusjournal, politirapport, psykologiske vurderinger av hovedpersonen ispedd tekster som kunne stått i Stavanger Aftenblad som avisinnlegg om lokalsamfunnets tilstand.

Handlingen i Termin bygger på følgende: Kjetil Tuestad blir funnet bevisstløs St.Hans 1998 på Hommersåk utenfor Stavanger. Politiet blir koplet inn, og de mistenker blind vold. Siden man ikke finner mistenkte i saken så blir denne henlagt et halvt år etterpå. Tuestad selv opplever en rekke nevropsykiatriske senskader etter hendelsen. Denne boka hviler det en slags uuttalt uhygge over. Helt spesiell!

Henrik Nor-Hansen
Bildekilde:  bok365.no

Ingunn Økland i Aftenposten virker faktisk både snurt og fornærmet over at Nor-Hansen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris med boka Termin. Hun syntes så absolutt at Knausgård og hans Om våren var et mye mer naturlig valg. Termin var jo ikke omtalt i Aftenposten engang... *hevede øyenbryn og flirer i mitt eget manglende skjegg*. Øklands Aftenposten-kommentar bør leses. Henrik Nor-Hansen er ikke riktig kandidat til den viktigste litteraturprisen. Nei vel, du sier ikke det...

Jeg selv likte bøkene særdeles godt. De var herlig forfriskende annerledes! Og avslutningene? De vil jeg ikke røpe, de må bare oppleves. Jeg har funnet meg en ny forfatter som jeg virkelig skal følge med på videre. Med ny båt kjøpt i Canada, så kan man jo lure på hvilket hav som kommer til å inspirere Nor-Hansen til hans neste bok. Uansett har han fått seg en ny og svært så entusiastisk leser i Stavanger som venter på neste bok ut!

Mer presse rundt den utradisjonelle nominasjonen:

Ei framstilling av Nor-Hansens nye roman, morsomt intervju fra Jan Zahl i Aftenbladet
Rabalder rundt Nordisk Råds Litteraturpris, ikke riktig kandidat! Dagbladet
Voldsrapport som journalnotat, NRK
Det er klart jeg er overrasket, Dagsavisen


.