Når det er sagt så har jeg allerede begynt å innsnevre fokuset mitt for leselisten 2015. Etter å ha startet å kikke nærmere på britisk litteratur fra forgangen tid og fremover har jeg funnet så mye bra å ta tak i fra de forskjellige litterære periodene at man kan bli matt av mindre. Jeg har også dristet meg innom poesien. Jeg(!) Her får nye, norske utgivelser en utfordring - tror rett og slett jeg er blitt hektet, og det er helt herlig! Nytt fokus - nye gevinster. To glødende ildsjeler på UiS- studiet har gjort jobben sin grundig, det er sikkert. Her er derfor en samleomtale av de siste fem bøkene jeg har lest - fire perler og et interessant, nytt bekjentskap.
Skrekkhistorien Victor Frankenstein forteller Walton fungerer også for meg, og jeg forstår veldig godt at denne boka er gått inn i historien som en stor klassiker som også har endt opp på 1001-lista. I kjent gotisk stil har boka egentlig to hovedkarakterer, protagonisten - helten, og antagonisten - fienden. Men hvem er egentlig helt og fiende i denne historien? Og hvem sympatiserer vi egentlig med, når alt kommer til alt og man får tenkt seg om? Det store spørsmålet er vel: Hva kjennetegner et monster? I fortid som i nåtid har boka et klart budskap. På Shelleys tid ble boka sett på som en advarsel mot den stadig voksende teknologiske industrien og hvilke konsekvenser denne medførte i samfunnet. Idag fungerer boka ypperlig som en pekefinger mot genmodifisering og menneskenes tukling med naturen. En fantastisk bra bok som kan leses på flere måter! Veldig godt skrevet er den også, med overraskende vendinger som skaper uventede tankeprosesser hos leseren. Ihvertfall hos meg. Anbefales!
Jane Eyre mistet sin mor og far da hun var ganske ung og måtte vokse opp i familien til farens andre kone. Her opplever Jane kraftig omsorgssvikt og blir etterhvert plassert på Lowood - et hjem for unge kvinner "som ikke kan oppføre seg". Nedverdigelsene blir ikke færre på institusjonen der jentene lever i sult og under elendige forhold - enten dør de, eller så blir de gode kristne... Men Jane klarer seg - mye pga en utrolig sterk vilje og evnen til ikke å gi opp. Hun havner etterhvert på Thornfield hvor hun møter sin prins, Mr. Rochester. Det viser seg imidlertid at Rochester allerede er gift og har plassert sin gale kone i ett av tårnene på herregården. Jane forlater derfor Rochester og tar seg jobb som lærer før hun senere i boka vender tilbake til Thornfield etter at Rochester's hustru har brent ned godset, blindet Edward og tatt sitt eget liv. Jane kan omsider gifte seg med sin prins. Dette er virkelig en oppvekstroman med historisk sus over, og uttrykte det skjulte raseriet og opprøret som kvinnene på denne tiden bar inni seg. Mange kvinner ble sendt på galehus siden de måtte undertrykket alle egne kvaliteter og kun gå rundt å være engelen i huset, som uselvisk hjalp alt og alle og spesielt mannen med det meste. Jane representerte alt det kvinnene på denne tiden ønsket de hadde - muligheten til å råde over sine egne liv, ha sin egen karriere og være noe mer enn mannens eiendom. For ei tøtte Jane Eyre var, og for en kvinne forfatteren Charlotte Brontë må ha vært. Les! Rett og slett les!
Heart of Darkness har mange sider; det er både en historie om imperialisme, rasisme og de mørke krokene i menneskets natur. Conrad legger med vilje avslutningen åpen for tolkning, noe som fikk meg til å tenke og gjorde at jeg ville lese boka på ny. Det føltes som om jeg hadde gått glipp av noe. Historien dreier seg om reisen som sjømannen Marlow gjør oppover Kongo-elven på vegne av et belgisk handelsselskap. Langt oppe i elva, møter han den mystiske Kurtz, en elfenbenhandelsmann som utøver en nesten guddommelig innflytelse over innbyggerne i regionen. Marlow blir både frastøtt og fascinert av mannen, som har flere av de innfødtes hodeskaller satt på påler utenfor huset sitt til skrekk og advarsel. Det er ikke uten grunn at Kurtz har innflytelse på de innfødte... Her stilles Marlow ansikt til ansikt med både korrupsjonen og fortvilelsen som Joseph Conrad selv erfarte som kaptein på en elvebåt i fristaten Kongo. Boka er en sterk fordømmelse av kolonialismen og Conrad skildrer europeernes fremferd og overgrep mot lokalbefolkningen på en helt spesiell måte. Karakterene som vokser fram i den faktisk riktig så tynne boka er mesterlig beskrevet og symbolbruken er sterk og tydelig som maktmiddel. Boka er rett og slett særdeles god, og lot meg sitte igjen med en uggen følelse av kraftig urettferdighet og avmakt over den tyranniske, britiske framferden. Anbefales alle som på få sider vil lære mye om den britiske kolonitidens heller mørkere sider.
Det skal ikke mye fantasi til for å se at Chinua Achebe her har skrevet et tilsvar til Conrads Heart of Darkness nevnt ovenfor. Achebe har nemlig karakterisert Conrad som rasist på grunn av måten han fremstilte afrikanere på i boka si. Achebe mener at Conrad fremstiller afrikanere som avhumaniserte og degraderte, og som primitive mennesker nesten uten språk. Achebes meninger har imidlertid ikke fått særlig støtte, siden Heart of Darkness av de absolutt fleste faktisk leses som en fordømmelse av kolonitiden. Nok om det, tilbake til tingene som faller sammen. Like etter jeg leste boka ferdig igår så var jeg temmelig oppesen. Jeg likte boka umiddelbart veldig godt! Jeg har imidlertid tenkt meg om, og holdningen min er nå mye mer nyansert. Det var spennende å lese ei bok fra afrikanernes side om kolonitiden. Men - er selve boka god?
Achebe har en fantastisk måte å beskrive dagliglivet og samfunnet til Ibo-stammen i Vest-Afrika på. Vi får ta del i større og mindre daglige hendelser og lærer mye om stammens familiære forhold, uskrevne regler, levesett og utøvelse av straff for større eller mindre foreteelser. Men istedenfor å oppleve dette sammen med gode, gjennomarbeidede karakterer så lærer jeg istedenfor å sterkt mislike denne egosentriske, aggressive og kvinnemishandlende Okonkwo. Han har ingen forsonende karaktertrekk, og vokser seg mer og mer avskyelig over tid. Okonkwo fremmedgjør familiemedlemmer, ser ned på sin sønn og angriper og dreper uskyldige mennesker. I starten av boka var denne mannen en stolt afrikaner. Denne stoltheten, som jeg virkelig likte, forsvinner. Ikke fordi "den hvite mann" ankommer, men fordi Okonkwo - protagonisten selv - utvikler seg den vei. Når de kristne misjonærene først dukker opp så forventes det av leseren å hate dem, men hvorfor skal man det. De forkynner jo kjærlighet, gir tilbud om utdanning, når ut til landsbyens egne utstøtte og tar seg av ikke-ønskede tvillingspebarn som blir satt ut i skogen for å dø. Alt misjonærene står for virker som et bedre alternativ en livet styrt av Okonkwo! Som leser hater man derfor ikke misjonærene, selv om jeg personlig ikke har noe til overs for kolonistene - ref Heart of Darkness over her. Dersom jeg ikke visste hvem forfatteren var, ville jeg ha trodd dette var ei propagandabok skrevet av noen som ønsket å fremme "den hvite manns byrde", og sikre alle at imperialismen er til det beste. Boka ble først utgitt i 1958 og har siden dengang solgt over 10 millioner eksemplarer på 45 språk. Jeg har et veldig ambivalent forhold til hele boka, og jo mer jeg skriver her desto mer ambivalent kjenner jeg at jeg blir. Men så har Things Fall Apart den mest slående og tankevekkende avslutningspunchen jeg noensinne har lest i ei bok - noe som faktisk hever boka mange hakk igjen. Dette var en berg-og-dalbane! Har du lest den? Hva er din mening? Anbefales under tvil...
 |
| Nydelige Alaska - her sør for Anchorage |
.
