fredag 18. november 2016

Nok en skilt, hysterisk kvinne?

"Vær snill mot dyrene" blir i disse dager lest i flere fora, og meningene er delte. Jeg trodde først boka handlet om dyr - så feil kan man ta. Dette er nemlig en historie om Karen, en kvinne midt i tredveårene som tar steget ut og skiller seg fra sin mann. Det er like opp under jul og Karen blir alenemor med alt det innebærer.

Forlaget Tiden skriver følgende om boka:

"En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg. Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?"

Du verden så gjenkjennelig, var det første som slo meg da jeg leste vaskeseddelen til boka. Som Karen gjorde jeg det samme stuntet, så boka havnet raskt på leselista. Det er alltid interessant (les: 15 år i ettertid nå faktisk morsomt) å se hvordan andre takler/taklet(?) de samme utfordringene som man selv møtte. Er her noe å lære? Kan dette være ei bok til andre kvinner i samme situasjon? En anbefaling oppi en heller turbulent og lettere skremmende periode av livet? Dette var utgangspunktet for lesningen min.

La meg ta det positive først. Dette er ei kort bok. Det er også ei interessant bok, gitt det tunge tema i utgangspunktet. Isakstuen har også benyttet seg av en skrivestil jeg liker veldig godt og setter mer og mer pris på. Hun lager nemlig luft rundt utsagnene sine. Både visuelt, som å sette bare to setninger som et avsnitt, på egen side, og å hoppe i tid mellom dengang da hun var gift, direkte nåtid og indirekte nåtid. Det gjør at man som leser stopper opp, tenker og funderer. Hva mente Karen egentlig? For Karen tolker situasjoner, og konkluderer selvfølgelig med eget syn og erfaring fra ryggsekken. Og dyrene i boktittelen?
"På et lysegrønt venteværelse, med en febril og øreverkende Anna på fanget, kom jeg over en avisnotis om et kull med rotteunger som ble flyttet fram og tilbake mellom to pappesker over en fire ukers periode. Målet med forsøket var, sto det, å etterlikne en virkelighet tilsvarende den skilsmissebarn av i dag må forholde seg til. Jeg sjekket forsiden til bladet. 2014."
... 
Da vi kom hjem (...) googlet jeg "rats, Switzerland, experiment, boxes" og endte til sist opp på nettsidene til det sveitsiske universitetet. Der sto det å lese at da forsøket var over og de små pelskledde var vel gjenforent med opphavet, tok det ikke mange dagene før de gikk løs på moren, en snau uke etter hjemkomsten ble hun funnet halvt oppspist ved matskålen, la oss ikke trekke for enkle og raske slutninger, uttalte en av forskerne, det som ser ut som hevn, trenger ikke være hevn."
Monica Isakstuen
Bildekilde: isakstuen.no
Isakstuen tar småmakabre, men likevel aktuelle saker på kornet og setter dem inn Karens store sammenheng. Snedig og vellykket gjort av forfatteren som på denne måten portretterer en slags troverdig versjon av en nyskilt alenemor. Men, det er også her bremsene mine kommer på. Og uviljen. Mot Karen. Fordi hun var så utrolig ulik meg? Ja si det. Karen er redd for sin egen posisjon som mor. Forståelig. Hvordan forsvare at man er årsaken til et samlivsbrudd med et resultat som går ut over barnet, Anna, som må flytte mellom foreldrene annenhver uke? Umulig selvfølgelig. Men det er her man bretter opp ermene og gjør alt man kan for å gjøre det beste for barnet! Karens holdning?
"Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den."
Pang, der mistet hun all min sympati. Og dette korte, presise og avslørende avsnittet repeteres ikke mindre enn tre ganger utover i boka. I tillegg kommer sytingen. Og den litt nedlatende holdningen til moren som også er skilt. Karens far flyttet nemlig fra dem da Karen var liten, og det lar ikke moren Karen glemme. Jeg tar meg i å tenke: ta deg nå sammen kvinne! Se positivt på livet! Det er faktisk mulig! Alle øyeblikkene som nå verdsettes så mye høyere enn da livet gitt på skinner. Stopp i nuet, lev! Livet er ikke en dans på roser selv om man lever i ekteskapet! Gjør det beste utav det! Vær snill med din eks-mann som gjør så godt han kan, faktisk! Nei - dette er ikke en konkurranse!

Ja, det er mulig å like bøker der man ikke setter så stor pris på hovedpersonen. Unnskyld av Ida Hegazi Høyer er et godt eksempel på det. Vær snill mot dyrene ble likevel ikke noen høydare hos meg, en viss gjenkjennelseseffekt og skrivestilen til tross. Jeg fant lite nytt, det ble litt for lettvint kanskje? Og så har jeg på et vis hørt alt før - bortsett fra koplingen mot dyrehistoriene, som jeg også likte. Anbefales forsåvidt. Jeg fikk imidlertid sansen for skrivestilen til Monica Isakstuen, så henne kommer jeg til å lese mer av, selv om denne ikke helt traff.

Kilde: Egen ebok - Utgitt: 2016 - Forlag: Tiden - Sider: 208 - Utfordring: GoodReads, Nye norske forfattere



Mine fra dengang da :-)

23 kommentarer:

  1. Artig å lese dine tanker om boken, og ser at vi hadde noenlunde samme leseopplevelse eller oppfatning av boken. Ja,denne har vært diskutert en del for en stund tilbake, og artig hvordan man leser samme boken så forskjellig. Leser flere steder at det var dette med fordelingen (50/50) av barna etter en skilsmisse som var tema for boken, da savnet jeg litt mer av maktkampen mellom partene i forhold til dette. Noe var det å kjenne seg igjen i fra den gang da... men som deg syntes jeg at det ble for mye syting. Isakstuen skriver bra og jeg likte veldig godt den første boken hennes, anbefales om du ikke har lest.

    SvarSlett
    Svar
    1. Isakstuen skal definitivt sjekkes ut.
      Noe som nagget meg også var Karens holdning til eks-mannen, som etter hva leseren forstår ihvertfall gjorde så godt han kunne. For henne var livet en kamp for å bety mest for datteren, ham hører vi lite og ingenting om egentlig. Det virker ikke for meg som han skapte kampen. Han bare var der, som far. Nei, Karen irriterte meg en smule utover der :)

      Slett
  2. Har ikke lest denne,men ser den har skapt en del diskusjon - så akkurat det er jo noe som fremmer nysgjerrigheten på den. Og: God omtale du har laget, du begrunner greit ditt standpunkt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Les den Randi, og se hva du synes. Boka skaper ihvertfall refleksjon i tillegg til diskusjon. Om man er enig eller ei med hovedpersonen er ikke så viktig, kanskje. Isakstuen skriver godt.

      Slett
  3. Skulle egentlig pakke til Trondeheimstur, men må si noen ord likevel, for det bare slo meg, er det et sammentreff at det er de som selv har opplevd lignende samlivsbrudd som sliter med boka, og Karen? Eller Nei, det stemmer nok ikke, kom plutselig på flere som avkrefter teorien. Uansett, hun prøve vel å sette lyset på de stygge følelsene, de som vi skjemmes av og helst ikke vil vise fram. Jeg er ikke helt fremmed for at slikt kan være konkurranse, eller ihvertfall at en slikt tanke kan poppe opp, før vi raskt fortrenger.

    Ellers helt enig med deg. Godt skrevet, ellers kjedelig. Og enig med Beathe om at den forrige boka, var mye bedre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hmm.. kanskje det er et lite sammentreff mellom tilsvarende opplevelser og lesningen av boka? Ihvertfall farger egen ryggsekk min lesning. Personlig hadde jeg ingen såkalte stygge følelser ifm foreldrerollen og hvem foretrekker barna = vinner(?) Anstrengte meg til det ytterste for at ungene skulle synes det var kjekt å gå til papsen, og var svært trygg på egen rolle. Selvfølgelig full av dårlig samvittighet for å ha tatt steget, men må ærlig innrømme - jeg så ikke dette som en konkurranse. Men, vet jo at andre har opplevd det motsatte, så Karens reaksjoner på situasjonen er minst like gyldige som mine. Men ja, ble noe kjedelig, og har notert meg "Om igjen" av forfatteren. Have fun i Trondheim :)

      Slett
    2. Jeg tror du treffer spikeren på hodet, Ingalill! Det er de stygge følelsene som utfordres, og kanskje også myten om det hellige moderskapet? Det er nok en av årsakene til at jeg har reagert på at det at "liker ikke hovedpersonen = liker ikke boka/boka er dårlig" (men la nå diskusjonen om hvorvidt dette var en fruktbar vinkling eller ikke, ligge nå :-) ). Isakstuen har, slik jeg opplever det, skrevet en bok om en kvinne som har valgt å forlate barnets far (hvorvidt han er skyldig i små eller store forbrytelser, eller om det er hun som er dønn egoistisk, vet vi jo ikke) og som konfronterer seg selv med alskens tanker etter bruddet. Mange av tankene hun gjør seg, er lite flatterende. Det har ikke vært Isakstuens mening å skrive en bok om en sympatisk kvinne, som inkluderer barnets far på en moden, reflektert og ok måte. Da hadde hun vel skrevet en helt annen bok (?). Derfor har jeg opplevd det litt rart at det blir trukket frem som negativt at kvinneskikkelsen er så sutrete, negativ og lite gjenkjennelig. Jeg tror dessverre at det er nokså vanlig i skilsmisser/samlivsbrudd at det blir en konkurranse om hvem som er best, selv om verken du eller de andre her kjenner seg igjen i dette. Jeg har i alle fall sett denne uheldige konkurransen på nært hold i en del sammenhenger. Enten er det en kamp om hvem som er best skikket til å ha barna (og det er som regel mor som kjemper med nebb og klør for å få omsorgen selv) eller det er en fortvilelse over at barnas far ikke stiller opp ...

      Jeg opplevde for øvrig ikke at denne boka handlet om de uheldige sidene ved en 50/50-deling av barna. Det var en detalj i det hele.

      Slett
    3. Rosie: Det er ikke å la debatten ligge - og trekke den opp i kommentar etter kommentar.

      Det mest fascinerende her er at kanskje har jeg truffet spikern, men det forandrer overhode ikke mitt syn på denne boka. Nøkkelordet er her - prøver. Jeg synes ikke hun får det til.

      Slett
    4. He-he ... Det har jeg skjønt. Vi er fullstendig uenige om denne boka, og det er helt greit. Jeg prøver bare å utdype hva det er som trigget meg (mens det var boka og ikke andre ting som ble diskutert) i diskusjonen. Og det er dette som jeg skriver her. :-)

      Slett
  4. Deler Ingalill sine tanker om stygge, vonde følelser man helst ikke en gang vil innrømme overfor seg selv. Og jo visst er det vel konkurranse? Selv om det ikke er en konkurranse...?

    Elsker at boken tvinger frem reflekterte, gode omtaler. - Enten man liker den eller ei. Synes ditt innlegg var storveies, så får det bare være at du ikke melder deg inn i fanklubben :-)

    Ser frem til neste!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg tror ikke det er noen konkurranse, Eli, om man ikke selv lager det til en konkurranse. Noe jeg personlig fant helt unødvendig. Kanskje fordi splittelsen skjedde i stor fred og fordragelighet og at det ikke har vært et eneste vondt ord i ettertid. Middagsselskap på kryss og tvers av mine/dine/våre/importerte er helt normalt i heimen min :) Men nå var det boka da.. og derfor liker jeg den mer og mer, for den tvinger fram refleksjon. Og det er bra. Som en eller annen skrevet her et sted, det har vært for få diskusjoner rundt bøker i blogglandia i det siste. Fordi det har vært få bøker å diskutere, at vi leser fullstendig forskjellig eller hva? ..ikke godt å si. Utenfor eller innenfor fanklubben ;)

      Slett
    2. Jeg deler dine refleksjoner, Marianne! Det er for få diskusjoner om bøker i blogglandia! Men når de først kommer, er de heftige. Denne boka har mange lag, og den treffer åpenbart ulike lesere forskjellig. Alt fra likegyldighet til sterke følelser. Det morsomme og interessante med litteratur er at de åpner opp noen dører for oss. For noen er gjenkjennelse veldig viktig. For andre er det nye og fullstendig annerledes perspektiver som er viktig. Det får betydning for om vi opplever persongalleriet troverdig, og her er det mange ulike oppfatninger.

      Jeg har vært med i to boksirkler i noen år, og de beste diskusjonene får vi når det er stor spennvidde i meningene om bøkene vi har lest. Da blir det temperatur! 😀

      Slett
    3. Jeg tror for øvrig at noe av grunnen til at det blir så få diskusjoner er at det skal så lite til før slike diskusjoner sporer av. Når selv bruk av smilefjes - brukt for å mildne frontene - beskrives som passiv-aggressiv smiley (et fullstendig ukjent begrep for meg) - da tror jeg konsekvensene blir at i alle fall jeg vil vegre meg mot å dra i gang større diskusjoner om bøker ...

      Slett
    4. Altså. Veldig fint med ukompliserte brudd, men "konkurranseelementet" mellom foreldrene er vel ikke akkurat ukjent.

      http://www.psykologtidsskriftet.no/pdf/2015/570-579.pdf

      Slett
    5. Overhode ikke ukjent. Men ikke-eksisterende for meg i situasjonen, derfor påvirker det lesningen min og oppfattelsen av Karen. Jeg mener ikke at Karen ikke er troverdig, hun skaper bare andre reaksjoner i meg - bla. sinne - fordi hun etter mitt hode har et fullstendig feil fokus. Det betyr ikke at boka ikke er god, at Isakstuen ikke har peiling. Isakstuen gjør nemlig det flere forfattere burde gjøre, splitte leserne/være kontroversiell for å skape diskusjon. Ingen tvil om at de absolutt aller fleste her, også Ingalill som ikke liker boka, mener at forfatteren skriver godt :-)

      Slett
  5. Jeg er også enig med Ingalill og Elikken ang de vonde følelsene, som jeg også skrev en del om i mitt blogginnlegg om boka.

    http://artemisiasverden.blogspot.no/2016/11/vr-snill-med-dyrene-av-monica-isakstuen.html

    Jeg likte boka veldig godt, selv om jeg har vært gjennom samlivsbrudd.. (ja, ok, Ingalill- du rodde deg i land med den hypotesen din, til slutt..;))

    Men som Beathe sier; artig at vi leser den så forskjellig, at vi har så forskjellige _lesninger_ ;) (sånn apopros)

    Jeg likte også forrige bok, Om igjen, godt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Da er linken på plass og jeg har fått lest alle kommentarene hos deg. På tide, og herlig! at en bok engasjerer fellesskapet igjen! :) Det var ikke det at jeg ikke likte boka, jeg fikk bare ikke den helt store følelsen for den. Som jeg nevnte over her, så hadde jeg en litt annerledes opplevelse av skilsmissen, uten at den er verken rett eller feil i forhold til Karens oppfattelse. Må nok innrømme at egen erfaring hadde for meg mye å si hvordan jeg oppfattet boka og reagerte på Karen underveis. Det er vanskelig å la være..

      Slett
    2. Jeg hadde også andre følelser og opplevelser av mitt samlivsbrudd, og gjorde det jeg kunne for at barna skulle ha kontakt med sin far i etterkant. Noe jeg er veldig glad for i dag.
      Men jeg kan godt lese om at andre har hatt det annerledes, jeg vet jo at andre også opplever det annerledes. Men det med med å føle seg mislykket, at man ikke fikset å få til den her familien, det kjente jeg også på. Jeg vil nå tro at det er mange vonde følelser i en slik situasjon enten det er sånn eller slik..
      Kanskje det er derfor en slik bok engasjerer, nettopp fordi det er så mye følelser forbundet med det å å være i et samlivsbrudd- ha vært gjennom det, særlig når det er barn involvert. Og takk for link.:)

      Slett
  6. Vi starter nok lesingen av en sånn roman med forskjellig ryggsekk, artig refleksjon Ingalill, jeg er nok av dem som har opplevd dette og ber Karen ta seg kraftig sammen. Leseren må nok ikke nødvendigvis like hovedpersonen, men at hovedpersonen oppfører seg noenlunde i tråd med det en selv opplever som "normalt", er nok å foretrekke. Takk for link Marianne!

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare hyggelig :) Tror vi er nokså på nett her når det gjelder opplevelsen av boka Tine, selv om jeg likte veldig godt skrivestilen til Isakstuen. "Om igjen" blir nok forsøkt utpå nyåret.

      Slett
  7. Jeg har lest din fine omtale, og innleggene etterpå. Interessante refleksjoner! Sjøl har jeg ikke lest boka, og har heller ikke tenkt å gjøre det. Ble på en måte ferdig med den, etter alle omtalene jeg har lest.

    SvarSlett
    Svar
    1. hehe..ja av og til er det slik, og da klarer jeg heller ikke å lese bøkene i etterkant. Det er faren med bøker som "tar av" på nett. Og så klarer jeg ikke å la være og lese heller.. Denne gang skygget jeg omtalene før jeg leste boka. Fryktet nemlig samme resultat som deg ;) Ja boka spinner igang mange refleksjoner, uansett hva man har med seg i ryggsekken.

      Slett
  8. Synes det er interessant å se hvor stor diskusjon denne boken har skapt blant bloggerne, for en "snakkis"..., takk for link. Jeg kan også anbefale den forrige boken hennes, den er veldig god! :)

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...