tirsdag 20. mai 2014

"Den 13. Disippel" av Tom Egeland

Ja det må man si! Tom Egeland er omsider tilbake med en Bjørn Beltø slik jeg liker ham, som den lettere nevrotiske og lavmælte arkeologen jeg ble kjent med for noen år tilbake. Jeg sier det allerede her, som jeg har sagt det før: Egeland i godt driv er mye bedre enn Dan Brown, igjen! Jeg har fått mer enn nok av Robert Langdon-varianten som sprinter gjennom bibelhistorien med reisehåndbokbeskrivelser på løpende bånd mens han løser gåter i forbifarten og har en jomfru med ukjente intensjoner og behov på slep. Når det gjelder sistnevnte er vel ikke Langdon helt ulik Beltø, selv om Beltø feiler igjen og igjen når det gjelder forsøk på amorøse forhold til heftige kvinner som alltid befinner seg i den uoppnåelige enden av mulighetsskalaen for den keitete albino-arkeologen.

Med tanke på coveret så skal det ikke særlig fantasi til for å gjette at Beltø også denne gang blir fremlagt en interessant problemstilling som gjelder en bibelhistorisk hendelse. Denne gang er det imidlertid en nær venn av Beltø som ber ham om hjelp, mens vedkommende ligger i koma! I seg selv en tilnærmet umulighet. Dette er en uvanlig og noe interessant vinkling, spesielt siden Beltø i utgangspunktet ikke har den fjerneste idé om hva han egentlig er bedt om å gjøre! Etterhvert så krystalliserer ihvertfall noe seg. Et gravkammer fra oldtiden, en nøkkel, en historisk hemmelighet, en forsvunnet israelsk arkeolog og et overfall og drap i Beltø's nærmeste omgangskrets. Sammen med den israelske arkeologens datter går turen til Kapernaum, Jerusalem, Firenze og London for å finne løsningen. Og løsningen, ja den er både oppsiktvekkende og formidabel og får innvirkning på hele tolkningen av bibelhistorien per se. Igjen. Ikke verst med tanke på at løsningen til slutt blir avdekket av en mann med mindreverdighetskomplekser og som snakker med og får kvinnetips av sin avdøde far...

Tom Egeland
Bildekilde: forfatterforeningen.no
Egeland har ikke gått i den fellen å gjøre historien til en heseblesende jakt. Ei heller blir vi overlesset med uhorvelige mengder detaljer som jeg følte hans forrige Nostradamus' Testamente flommet over av. Historien er strammere, detaljene er her interessante og opplysende uten å være anmasende og påtrengende og forfatteren beviser igjen at han har gjort veldig grundig forarbeid når det gjelder det historiske. Jeg har alltid likt skrivestilen til Egeland. Etter jeg leste boka Kain av José Saramago så ser jeg tydelige likheter på flere områder. Egeland poengterer også i denne boka arkeologen Beltø's lettere blasfemiske holdning og presenterer som Saramago både sleivspark mot jødene og Gud:
"Selv forstår jeg meg ikke på denne guden. Det gjør strengt tatt ikke jødene heller. Og de har studert ham i tre tusen fem hundre år. I deler av jødenes hellige skrifter fremstilles Gud som en harm og nådeløs sinnatagg som ikke gikk av veien for å drepe spedbarn og ellers gjøre livet ugreit for dem som ikke dyrket ham inderlig nok. Jeg får ikke taket på denne guden. Hvorfor skapte han oss ikke ferdig omskåret, hvis det var så viktig for ham?"
Jesus får også gjennomgå...
Inn fra siden kommer så en fattig fyr i sandaler - en cool opprører som ettertidens kunstnere har fremstilt som en vakker og langhåret hippie som til enhver tid så ut som han nettopp hadde røykt en joint - og insinuerer at han er denne gudens sønn og som presenterer far sin som en godlynt fader vår som umulig kan være den sammme guden som valset rundt i Det gamle testamente som en olm okse."
Egeland klarer heller ikke å dy seg, og slenger også en fot ut mot sin forfatterkollega...:
"Hva inneholdt skrinet? Jeg kommer til det. Det gikk så mange rykter. Som at det merovingiske dynasti - den tyskfranske kongeætten - hadde skjult en skatt av uanede dimensjoner. Høres ut som noe Dan Brown har funnet på." 
Haha - dette er herlig, og Egeland gjør også flere festlige observasjoner underveis, som: "Demoner er engler som har valgt bad boys varianten..." Underdrivelser og overdrivelser kommer på løpende bånd og forfatteren gjør utstrakt brukt av metaforer, rim, assonans, personifisering, besjeling og perifraser. Alle klangfigurene fra lyrikken er representert - også flere fortellersynsvinkler - og måtte jeg valgt en roman av en norsk forfatter å skrive om til eksamen så ville Den 13. Disippel stått langt oppe på lista. Her kan man gripe fatt i litt av hvert. Den som sier at Egeland er en dårlig kopi av Brown kan bite seg bak!

Er historien troverdig? For meg som ikke er særlig bevandret i bibelhistorien så vil jeg så absolutt si ja! Dette er virkelig en smidig historie som beveger seg sømløst (takk Anita) mellom kjente og ukjente fakta og fiksjon om bibelhistoriens opphav, Jesus, Maria, Josef og hele bøtteballetten av disipler og apostler. Her er det ikke enkelt å se hvor fakta slutter og fiksjonen begynner. Spesielt siden Egeland også refererer til hendelser som han selv har beskrevet i sine tidligere Beltø-bøker. Dette er meget bra gjort! Anbefaler jeg boka? Absolutt! Ihvertfall for dem som ikke lar seg skremme av blasfemiske uttalelser og spekulative teorier når det gjelder Jesu opphav! Festlig og faktisk interessant underholdning i god språkdrakt, det er det denne boka er!


Kilde: Egen e-bok
Forlag: Aschehoug
Utgitt: 2014
Antall papirsider: 486
ISBN: 9788203356698
Format: Epub
Utfordring: GoodReads, Norske forfattere




Julegavetips...






9 kommentarer:

  1. Hei, igjen-jeg prøver for tredje gang å skrive kommentar her. (skjønner ikke hva er galt) Herlig innlegg Marianne! Og jeg er sååå enig med deg både ang boka, sammenligning Brown/Egeland med mer. Morsomt at du nener englene; jeg koste meg med englepratet, og dessuten tenkte også jeg på Saramagos Kain når jeg leste denne boka. De har noen fellestrekk..
    Btw- jeg har enda ikke lest Nostardemus testamente, men den står på vent i hylla mi. Det om så mange andre bøker i mellom, men nå skla den til pers snart… Ha en fin kveld.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Morsomt du tenkte Saramago du også. Periodevis glimter virkelig Egeland til med den satiriske og underfundige humoren som jeg synes var så vellykket i Kain. Og takk for hyggelige ord! Ei bok det var kjekt å skrive om. Når det gjelder NT av Egeland så er den et ganske mye større lerret å bleke. Jeg fant den noe tung, mettet som den var med detaljer. La det gå litt tid etter denne. Jeg fikk selv Beltø-overdose av NT ifjor. Disse bøkene gjør seg med en del bøker innomellom -)

      Slett
  2. Det som skjer her Marianne (det skjedde igjen, må skynde meg å skrive) er at kommentaren forsvinner og nulles ut mens jeg skriver.. det skjedde nå også..
    Jeg leste de tre første beltøbøkene ganske tett, men ventet med Nostrademus da den kom på markedet.. Søstra mi har også noe av den samme oppfatningen som deg , selv om hun synes den var bra, var den lett å legge fra seg og lese etappevis..

    SvarSlett
    Svar
    1. NT var mektig på detaljer, men jeg likte den. Synes likevel Egeland har gjort rett i å bevege seg tilbake til skrivestilen og tempoet han haddei Sirkelens Ende. Håper han klarer å stoppe i tide, og at dette blir siste Beltø-boka. Det var en mer enn verdig avslutning på albinoarkeologens eskapader -)

      Slett
  3. - utstrakt brukt av metaforer, rim, assonans, personifisering, besjeling og perifraser -
    Du og du - her gleder jeg meg virkelig til å lese framover. Jeg kjenner allerede det rykker i studienerven når jeg hører slike vakre ord. (selv om de i forgangne tider sannsynligvis var en av grunnene til at jeg valgte Litteraturvitenskap over Nordisk -)

    Egeland dog holder jeg meg foreløpig unna. Harry Hole stiller lenger fram i køa når det kommer til norske krimhelter. Jeg skal høre Sønnen. Det greier seg. Og lese Kain. Det får holde. Du vet den følelsen, den sødme som sprer seg i smaksløkene når det er lenge siden din siste tyrkisk pepper (eh dropsene), akkurat slik opplevde jeg innlegget ditt. Lakrispunch!

    (Forestiller meg at Egeland til tross for at du sier han er bedre enn Brown lider av samme komposisjonslidelse. Svære, digre plott og revolusjonerende problemstillinger - som ender opp i svært stusselig slutter. Er det slik?)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ikke leser du Saramago og Egeland holder du deg unna. Det varra fælt da! Betyr det at mitt forsøk på overtale deg til å lese litt om din (sannsynlige) barnetro faller helt i grus? På alle områder? Neste fag på UiS må bli pedagogikk - eventuelt et intensivkurs i argumentasjon. Skammen over å ennå ikke ha begynt å lese Paringslek begynner imidlertid å bli lettere å bære! Jeg har lest Sønnen - og Disippelen - og en sammenlikning blir vanskelig. Først fordi jeg av en eller annen uforklarlig grunn liker Egeland bedre enn Nesbø, og så synes jeg Egeland tidvis glimter til med et herlig Saramago-preg over satiren sin, nobelprisvinneren du vet, som du altså ennå ikke har rotet deg til å lese -) Jeg foretrekker Beltø foran Hole, den sosialt usikre og keitete antihelten fremfor den selvsentrerte og forfyllede krimhelten. PS! Beltø er ikke en krimhelt. Han kan til nøds kalles arkeologisk antihelt. På en god dag. Lakrispunch! Det kan jeg imidlertid like. Spesielt på en dag som denne, når jeg skal ut og boble med venninner istedenfor å skrive på min siste eksamen av året. Som jeg ennå ikke har begynt på. Prøver å overbevise meg selv om at jeg jobber best under press. Stort press. Det medfører faktisk riktighet. Men da må det ikke bli for mange bobler på kort tid.
      Når det gjelder komposisjonslidelse så er Egeland way better than Brown i denne boka. Slutten er langt fra stusselig. Den resulterer nemlig (uten å spoile) i en drastisk endring i kristendommen som religion. Fundamentet blir virkelig rokket ved. I overraskende feministisk retning. Nei, Egeland går ikke så langt som å bevise at Gud var kvinne (selv om han virker temmelig premenstruell gjennom hele det gamle testamentet), men kvinnene får en mye mer betydelig stilling, noe som selvfølgelig også skaper problemer for den testosteronfokuserte kristendommen. Paulus sin "Kvinnen skal tie i forsamlingen" får virkelig kjørt seg. Men det får ikke du vite mer om, som ikke vil lese...hehe... og så har jeg kjøpt(!) flybillett til bokbloggertreffet til høsten. Ute i god tid til en forandring -)

      Slett
  4. Jeg har hørt at denne boken skal være bra, men selv har jeg ikke lest noe av Egeland. Derimot har jeg lest "Da Vinci-koden" som jeg likte, men ikke nok til å kaste meg over "Det tapte symbol" eller "Inferno". Dvs, de står i lesekøen. Men altså: "Den 13. Disippel" har jeg satt over de nevnte i prioriteringen, og anmeldelsen din støtter det valget :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Bifaller prioriteringen! Jeg leste først - og likte aller best - Angels and Demons av Dan Brown. Så syns jeg det kun gikk nedover, selv om jeg også likte Da-Vinci koden. Egeland er noe helt annet. Skal jeg anbefale Egeland så syns jeg de beste til nå har vært den første - Sirkelens Ende - og nå den siste. De i midten var også gode, men jeg syns Egeland nærmet seg for mye Brown. Nå i sisteboka er han imidlertid tilbake i godt gjenge. Den 13. Disippel er ei herlig sommerbok!

      Slett
  5. Godt å vite! Da holder jeg den nevnte prioriteringen, endret med Egelands første før Brown :)

    SvarSlett

LinkWithin

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...