Strippere, dop og rock n' roll

Overskriften sier det meste om Ingalill's biografisirkeltema for april - Rock! Jeg har tatt for meg Guns N' Roses, det amerikanske hard rock/metal bandet som slo gjennom midt på 80-tallet da glamrock'en herjet som verst, puddelhåret gikk Eli Hagens pannelugg en høy gang og de pålimte tights'ene var så tette at det er et under at noe som helst under buksa virket, bådet til det ene og ikke minst til det andre...

Men først: Scroll nederst i innlegget - start youtube-linken - les så resten :-)

Jeg begynte i utgangspunktet på lydboka fra Storytel - Access All Areas - av svenske Aksel Tengner, men du verden så E-lendig dårlig!!! I tillegg leste forfatteren boka inn selv. Det burde ingen forfatter gjøre!!! (..med mindre man heter Tore Renberg og er fra Stavanger - unntaket som bekrefter regelen). Tynn som ei lefse (knapt 1 time) og med et så magert innhold at jeg kunne gjort det bedre selv ved å omskrive wiki...

Amazon ble nok engang redningen, og hvilken bok! Reckless Road: Guns N' Roses and the Making of Appetite for Destruction. Som faktisk starter aldeles med begynnelsen, den aller spedeste begynnelsen da musikerne ennå var en gjeng ungdommer som byttet band like ofte som andre skiftet ... LP'er på platespilleren.

Og for å ta forfatteren Marc Canter først, så er det hans fortjeneste alene at Guns N' Roses er blitt dokumentert så grundig, helt fra den første gitaren kom i hus og frem til innspillingen av det første suksessalbumet Appetite for Destruction. Han filmet, tok bilder, intervjuet menneskene rundt Guns N' Roses, var med på spillejobbene, festet med dem, ryddet opp etter dem, gav dem mat når pengene ikke strakk til (!) og gav til slutt ut denne boka. For en hyllest! For en kompis! Og for en suksess Guns N' Roses ble!

Axl Rose - haiket fra Indiana til Los Angeles i 1984 og startet opp flere band etter hverandre i jakten på den rette sound'en. Rapidfire, Rose - som senere ble hetende Hollywood Rose - sammen med Izzy som Axl hadde gått på skole med i Indiana, slo seg så sammen med Tracii Guns, Rob Gardner og Ole Beich som dannet den første utgaven av Guns N' Roses. Etter uoverensstemmelser med Tracii og Ole som ikke stilte til en konsert i Seattle så inviterte Axl og Duff Slash og Steven til bandet for et show på nattklubben Troubadour i West Hollywood med en påfølgende tour i nordvest California. De klikket momentant både på scenen og privat og hadde det samme kompromissløse forholdet til livet de levde, musikken de ønsket å spille og den store drømmen - å signere med et stort plateselskap som respekterte den kompromissløse stilen deres og kravet til fullstendig kontroll over produktet - musikken. Det skulle vise seg å bli temmelig bratt...

Duff, Slash, Axl, Steven og Izzy

• Heroin, sex og knuste hotellrom/leiligheter
• Sov i portrom, i forlatte garasjer, på gulvet hos stripperne eller i senga hos one-night-stands hvis de var heldige
• Skikkelig dårlig festrykte, fantastisk performance på scenen, med og uten brukne fingre, blåveiser og i heftig bakrus
• Ingen seriøse ville ta i dem med ildtang
• Stripperne på The Strip i Las Vegas holdt dem med mat og dop
• GNS var kompromissløse når det gjaldt hardrock'en og sin egen sound, penger var ikke viktig. Axl's stemme var rå, Slash ble utrolig dyktig på gitar veldig raskt og image var alt. INGEN fikk endre på noenting.
• Solgte billetter til konsertene sine selv, og måtte ofte ha minimum 50 betalende tilskuere for engang å få lov å komme på scenen og spille 5 minutter.
• Konstant uten penger pga dopforbruket. Måtte haike til konsert i Seattle fordi den tjuvlånte U-Haul'en (bilen) brøt sammen underveis. Satt på lasteplanet til en pickup med kun gitarer og en forsterker. Konserten ble likevel en suksess.
• Tom Zutaut fra Geffen Records var den første (og eneste) produceren Guns N' Roses stolte på. Zutaut på sin side stolte 100% på at Guns ville bli det neste store bandet. Han backet dem gjennom tykt og tynt og fungerte som demper mellom bandet, media, konsertarrangører og hysteriske fans. Zutaut signerte Guns N' Roses og deres første LP for Geffen Records.
• Axl hadde sex i studio med ei av stripperne i Las Vegas for å få realistisk sex sound som bakgrunnstrack på sangen Rocket Queen. De holdt på i ca 2 timer med mikrofoner på seg...
• Bandet ble etablert i 1985, utgav sin første LP Appetite for Destruction (burde kanskje vært Receipe for Destruction sånn sett i etterpåklokskapens lys) i 1987
• Har totalt sett solgt over 100 millioner plater, noe som har gjort dem til et av verdens mest fremgangsrike og suksessrike hard-rock band noensinne.

Originalcoveret til Appetite for Destruction

Boka var utrolig god, og dette her er the real stuff. Intervjuene er gjort med en hel rekke av personene som stod bandet nær, og hvert enkelt bandmedlem kommer til orde gjennom hele boka. En rekke ganger. Og ofte med forskjellig oppfatning av situasjoner de har vært gjennom, enten pga mangel på vilje, for heftig bakrus eller rett og slett hukommelsessvikt. Hvert kapittel er i tillegg introdusert med en videosnutt, så dersom man leser eboka på nettbrett (og ikke Kindle som meg) så er det også 2-4 minutters live musikk og intervjuer med bandmedlemmer og bakgrunnscrew til å spille av og kose seg med. Forfatteren Marc Canter levde livet sitt som familiemann med kone og barn. Dokumenteringen av bandet var hobbyen hans. Som leser stoler jeg fullt og fast på innholdet. Han er en troverdig forteller. Canter toner ned de negative sidene med Guns, men han fortier dem ikke. Og det beste - her prøver han ikke å selge ei bok basert på sensasjonshistorier og "har-du-hørt"-sladder. Dette er saklig. Dette er rått. Og dette sluttet altfor tidlig!!

Marc Canter

Som tittelen på boka tilsier - Guns N' Roses and the Making of Appetite for Destruction. LP'en Appetite for Destruction ble utgitt i 1987, og her slutter også biografien. Dessverre. Akkurat når eventyret virkelig tar av! Og det er også her bråket rundt Guns N' Roses starter. (Muligens derfor seriøse Canter også gav seg på topp...). Det er ikke tvil om at de sterke personlighetene i bandet, da spesielt Axl og Slash, begynte å tære på hverandre. Til slutt klarte de ikke å samarbeide, verken på scenen eller når det gjaldt låtskrivingen. Tidligere utfylte de hverandre og var en komplett pakke. Så kom suksessen og gikk til hodet på dem... Bandet ble splittet, og av den originale besetningen var det faktisk bare Axl som var medlem for en tid.

Mors beste barn :-)

Men historien slutter ikke der. Et aldri så lite fun fact: forrige uke kjørte jeg gjennom California og opp langs kysten. På radioen hørte vi Guns N' Roses fra 80-tallet samtidig som Axl, Slash og Duff stod på scenen sammen igjen for første gang på aldri den tid under Coachella Valley Music and Arts Festival, nettopp i California! Og sound'en i 2016? Jeg siterer Billboard: "Slash's fingers flew over his frets like Muhammad Ali dancing in the boxing ring, and Rose brought an especially focused vocal performance to the stage on Saturday." Intet mindre enn fantastisk! Så skal jeg heller la være å poste bilder av de nå aldrende heltene, jeg velger heller å huske Axl og Slash slik Marc Canter beskrev dem i boka og som jeg selv husker dem fra 80-tallet. (Og så fortrenger jeg totalt at Axl nå i disse dager skal steppe inn som vokalist for AC/DC...).

Helt til slutt - favorittsangen min (et par kliningser til denne :-)

Ny Kindle Oasis - for dem med romslig lommebok!!

Da har Amazon kommet ut med flaggskipet sitt av et lesebrett, noe ryktene har mumlet om et stykke tid. Til den nette sum av NOK 2.400,-

Og akkurat der stoppet entusiasmen min...

For hva i all verden får man i tillegg på nye Kindle Oasis sammenliknet med det beste lesebrettet Amazon har produsert - Kindle Paperwhite - som kan være verd NOK 1.500,-?? (Differansen mellom disse to).

Oasis er pittelitt tynnere, det har fått tilbake de fysiske bla fram/tilbake knappene som jeg har savnet på de siste modellene, og Oasis har et ekstra batteri - noe som gir måneder med lese-/standby-tid til forskjell fra 3-4 uker. (Noen her som går lenger enn 3-4 uker før dere finner en kontakt i veggen?)

• Ekstra minnekort? Niks...
• Endelig vanntett? Niks...
• Mulighet for lydbøker? Niks...

Det eneste - ENESTE - jeg muligens kan trigge på er bla frem/tilbake knappene. Sa jeg at jeg har savnet dem? JA! Kjøper jeg Kindle Oasis for NOK 2.400,- av den grunn? Neppe... (ok, skal ikke si aldri - for jeg er noe over gjennomsnittet glad i Kindle lesebrett ... men herregud da mann!).


Min anbefaling står fjellstøtt som før

• Har du ingen av Amazon sine lesebrett, men ønsker et? Kjøp Kindle Paperwhite NOK 995,-
• Har du Kindle Paperwhite? Ikke invester i verken Voyage (min omtale HER) eller Oasis
• Min sammenlikning av Kindle Voyage og Paperwhite HER
• Har du allerede Kindle Voyage? Vær fornøyd med det!

Jeg ser ingen grunn til å betale 2.400,- for et lesebrett som kun gir deg muligheten for å ... lese bøker, nemlig!

Bruk heller de ekstra kronene på en hel haug med e-bøker istedenfor! :-)

Vil du vite hva de største gadget-magasinene mener om Amazon's sitt nye Oasis tilskudd?
Sjekk The Verge - Engadget - Wired

Kindle Oasis slippes i USA: 27. april, 2016
Når det blir tilgjengelig internasjonalt (og for Norge) er ennå usikkert.

Link til Amazon sin egen Kindle Oasis side HER.

Skulle du likevel investere i en Kindle Oasis - gi meg gjerne tilbakemelding!!! :-)

Paperwhite, hvit sandstrand og jei

1001-boka "Siddhartha" av Hermann Hesse

I denne nydelige, lille boka tar tyske Hermann Hesse oss med på en reise med Siddhartha, en reise inn i den spirituelle verdenen til hinduismen og buddhismen. Og for en reise!

Siddhartha er sønn av en Brahmin (en hinduistisk lærd prest som er ansvarlig for religiøse ritualer i tempelet), og er en begavet og talentfull gutt som går i sin fars fotspor. På grunn av sin posisjon i samfunnet og familiebakgrunn så stilles det store forventninger til ham. Siddhartha er imidlertid ikke fornøyd med livet sitt. Han bestemmer seg derfor sammen med sin beste venn Govinda for å bryte med farens strikte lære. De ønsker istedenfor å leve som søkende asketer og slår seg sammen med gruppen av Samanas som vandrer i skogene for å finne åndelig innsikt og forståelse. Siddhartha og Govinda blir værende hos Samanas i tre år, men Siddhartha finner heller ikke der det han søker etter. Det eneste han lærer er å tenke, vente og faste. En dag hører de om en åndelig leder, en opphøyet Buddha, og de forlater Samanas sammen for å lytte til Buddhas lære. Govinda velger å vandre videre sammen med Buddha, men Siddhartha blir ikke overbevist om at det er veien å gå. Han velger istedenfor å leve livet som en vanlig mann, sammen med vanlige, ikke strikt troende mennesker. I sitt nye liv utforsker han gleder og sorger, han søker lærdom der han kan, også hos Kamala, en berømt kurtisane. Siddhartha blir en velrennommert handelsmann, en gambler og levemann. Han får også en sønn, men finner likevel til slutt det han søker etter - sin åndelige innsikt og forståelse i symbiose med alt på jorden - som fergemann på en elv.

"The only important thing is being able to love the world, not to condemn it, not to hate it and myself, but to be able to view it and myself and all beings with love and admiration and awe." -Siddhartha

Hermann Hesse
Bildekilde: wikipedia.org

Her har Hesse virkelig presentert oss for en livsreise full av visdom, lidenskap og klokskap. Denne litt mystiske, asiatiske historien er i utgangspunktet ganske fremmed for oss i vesten, både når det gjelder religionen og idéen om å nå nirvana eller å bli et opphøyet vesen. Definitivt annerledes sett med vår norske kristne bakgrunn. Likevel klarer forfatteren å gjøre denne svært så filosofiske historien begripelig ved å legge sine vestlige oppfatninger inn i en veldig fjern asiatisk kultur og makter å kombinere vestlig materialisme med Østens mystikk på en særdeles elegant måte. Hesse utforsker meningen med livet i denne boka. Selv har jeg i flere tiår hatt som livsmotto: Man får til det man virkelig vil. Litt interessant er det derfor at jeg kan trekke tre konkrete læresetninger ut fra boka (fritt oversatt) 1) Utholdenhet gir prestasjoner - 2) Å legge fortiden bak seg kan føre til et større intellekt - 3) For å nå egne mål er motivasjon nødvendig.

Siddhartha er ei fysisk lita bok på kun 142 sider. Den leses kjapt, men den har et dypt budskap. Komplekse tema, meningen med livet, hva er ekte glede, spiritualitet, hva er det gode og det onde, hva er virkelig den rette måten å leve livet på. Østens måte gjennom å lære fra de eldre som har levd et langt liv eller å finne åndelig innsikt og forståelse ved å gå ut i verden for å søke og lære på egenhånd? Skapelse, gjenskapelse, liv og død. Alt dette blir utforsket og gjennomgått i denne i utgangspunktet så enkle historien. Hesse gjør også et nydelig forsøk på å prøve å forklare kjærlighetens mysterium og hvordan livet kan bli når vi lar være å måle vårt eget liv opp mot idealer. Jeg likte også veldig godt Hesse's innsikt i sannheten om at ingen egentlig kan lære oss å finne drivkraften og gnisten, det må vi på egenhånd finne i oss selv. Det var en vakker bok, og anbefales varmt.

Kilde: Egen bok - Forlag: Fall River Press - Utgitt først: 1922 - Språk: Engelsk 

Utfordring: GoodReads, 1001, Utenlandske forfattere 

En av mange Buddha-figurer vi så i Bagan, Burma

"The Girl on the Train" av Paula Hawkins

Møt Rachel, en skilt kvinne med føttene plantet litt for godt i alkoholen. En kvinne som har mistet mann og jobb, men som likevel tar pendlertoget til London hver morgen for å returnere hver ettermiddag. Hvorfor? For å opprettholde ihvertfall noe av sitt tidligere liv, og ikke minst for å skjule for huseieren at hun ikke har noen fast inntekt så hun slipper å havne på gata.

Istedenfor å ta seg sammen og leve sitt eget liv på en noe mer fornuftig måte så fantaserer Rachel om livene til de menneskene toget kjører forbi til og fra London hver dag. Spesielt et ektepar som lever langs togskinnene like ved et togstopp bare noen få hus fra Rachel's tidligere hjem der eksmannen fremdeles bor. Rachels fantasi tar virkelig av når hun ser en ukjent mann kysse denne kvinnen på terrassen en morgen. Hvem er han? En elsker? Hvor er ektemannen blitt av? Hvem eier klærne som Rachel ser liggende langs togskinnene? Så leser hun en dag i avisen at kvinnen - Megan - er forsvunnet for så å bli funnet drept. Uten å spoile hvorfor og hvordan så blir Rachel involvert i saken, alkoholforbruket stiger til nye høyder, hukommelsen glipper oftere, hun terroriserer sin eks-mann som har giftet seg på ny og fått barn, og det hele ender i en salig suppe av røde tråder som nøstes opp en etter en.

Historien i The Girl on the Train er fortalt ut fra synspunktet til tre forskjellige kvinner. Rachel, som er bokas hovedperson, Anne som er den nye konen til Rachel's eks-mann Tom og Megan som Rachel ser fra togvinduet hver dag. Alle de tre kvinnene er upålitelige fortellere, og hver av dem har mer enn en ting å skjule. Faktisk så er både de tre kvinnene og mennene i historien en egoistisk og usympatisk gjeng individer som det ikke er lett å like. Man vet aldri når man avdekker et nytt skjelett i skapet til noen av dem. Dette tåklegger selvfølgelig hvem som potensielt har gjort hva i historien, og det liker jeg. Her tror man stadig at man vet hva som foregår, men det viser seg like ofte ikke å stemme. Spesielt gjelder dette Rachel som allerede når vi møter henne har hatt en periode med blackouts etter å drikke for mye. Hun har store problemer med å skille fakta fra fiksjon, noe som gjør henne til en åpenlys mistenkt til mangt og mye. Til og med for henne selv. Personlig syns jeg disse hukommelsestapene dukket opp litt vel beleilig, og litt vel ofte til å være troverdig, men det sparket ihvertfall igang nye tankemønstre utover i historien. Et annet lite irritasjonsmoment når det gjelder Rachel er at hun ikke har noen som helst sunn fornuft, ingen grenser og ingen viljestyrke. Hun unnskylder seg hele tiden for det meste overfor de fleste. Det kan bli litt vel mye. Men, hun står likevel fram som en temmelig troverdig skapdranker i mine øyne. Hun kan ta seg sammen når hun virkelig må.

Paula Hawkins
Bildekilde: wikipedia.org

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke Gillian Flynn og boka Gone Girl når jeg leser underveis i romanen. Vekslingen mellom fortellersynspunkt, de kryssende tidslinjene, de upålitelige fortellerne, løgnene, egoismen og tåkeleggingen. Dersom du liker Flynn så vil du sannsynligvis sluke denne også. Begge forfatterne skriver psykologiske thrillere der overraskelsene står i kø og hvor den aktuelle fortelleren til enhver tid sitter med styrekonsollen. Dette er rett og slett god og lett underholdning. Jeg lyttet til den engelske versjonen som ligger på Storytel. Særdeles godt innlest med tre forskjellige innlesere. Anbefales!

Paula Hawkins ble født og vokste opp i Zimbabwe og bor nå i London. Hun har jobbet som journalist både freelance og for The Times og har gitt ut fire romantiske komedier og ei finansiell rådgivningsbok for kvinner før hun virkelig fikk gjennombruddet med The Girl on the Train.

Kilde: Lydbok, Storytel - Utgitt: 2015 - Språk: Engelsk - Innlesere: Fisher/Corbett/Brealey 

Sider: 336 - Utfordring: GoodReads, Utenlandske forfattere 

En av flere herlige Barnes & Noble i Houston

Jeg har plassert min blogg i <a href="http://bloggurat.net/kart/registrere/11523/tau">Tau</a> på <a href="http://bloggurat.net/kart/">norske bloggkart</a>!

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/b7353a53cd013cdee500511b195729fca5425150

http://ebokhyllami.blogspot.no/2016/04/the-girl-on-train-av-paula-hawkins.html

Viktig Kindle nyhet!

Jeg har fått et par panikk e-mail i det siste ang. Kindle-eiere som har begynt å få problemer med nedlasting av egne bøker fra Amazon Cloud og noen som har problemer med tilgang til Kindle Store.

Ja - Amazon har kommet med en oppdatering for ALLE Kindle lesebrett! Det gjelder også deg!

Alle eiere av Kindle skal ha fått en e-mail om dette, men det viser seg at ikke alle har mottatt denne. Kort inneholder denne følgende info:

Alle eiere av nyere Kindle: modeller fra 2013 - d.d. skal ha fått automatisk oppdatert sin Kindle såfremt wifi har vært påskrudd en gang siden (ca) nyttår. Dere skal ikke ha problemer (Kindle, Kindle Paperwhite, Kindle Voyage).

Dere som eier eldre Kindle, eks. Kindle Keyboard, Kindle DX - eller, dere som ikke automatisk har fått oppdateringen før 22.mars 2016:

• Ingen fare! Dere kan laste ned programvareversjonen manuelt og overføre oppdateringen til lesebrettet via USB HER.!

Opplever du ingen problemer? Da er du allerede oppdatert! No need for panic!


Fremdeles krise? Gi lyd :-)

Påskeegget er tomt...

Påsken er på hell og sukkerkicket begynner å gi seg. Det er grenser for hvor mange dager man kan leve på smågodt til 2.90 og rødvin. En combo som riktignok balanserer søtsaker og frukt perfekt, men det er et kosthold som ikke er spesielt egnet til noe annet enn lydbøker - og helst lydbøker av den sorten hvor man ikke trenger å konsentrere seg lenge om gangen (mer enn 5 minutter, that is). Lange setninger (les:José Saramago-style - ennå kun 8% inn i The Double etter 1 uke) fungerer dårlig, og æresmedlemsskap i korttidsminneklubben bør være neste steg ifølge min datter.

Når det er sagt så har mars vært måneden jeg har fått lest flest bøker og mest variert sålangt i år. Omtalt noen av dem har jeg også, men det var før påsken angrep hjernecellene. Siden jeg har innsett at jeg ikke kommer til å fullføre mer enn ei (lyd)bok til før måneden er på hell og jeg rømmer landet igjen, så kommer derfor årets første månedsoppsummering allerede idag. Et blaff av effektivitet. Ingen fare, det kommer neppe til å vare...

2 kvinner lest i mars. En opptur og en stor nedtur. Oppturen var Margaret Atwood med Bluebeard's Egg (ingen bombe). Nedturen britiske Doris Lessing med Shikasta. Sistnevnte var ei lesesirkelbok jeg hadde store håp for, derfor skuffet den vel mest. Behørig omtalt via linkene.

6 menn lest i mars. Listet nedenfor i kvalitetsstigende rekkefølge.

Bok nr. 15.5 i serien om Jack Reacher. Boka var lang fra dårlig, men jeg følte meg noe snytt da jeg innså at det var ei lefse på kun 1t14min. "Reklamen" var at dette var historien om helten Jack, barndom - foreldre - storebror og muskelbygging. Rett og slett hvordan Jack endte opp med å bli testosteron-Reacher. (Nei nei, ikke engang tenk Tom Cruise igjen i den rollen. Elending casting!!) Pittelitt familiebakgrunn, litt om forholdet til Joe (som da, er - selvfølgelig - the first son) og pittelitt om Jack som ung gutt. Skrevet i samme stil og med samme språket som de vanlige bøkene om helten - javisst - men med temmelig magert innhold. Forventet mer. Der tok Jim Grant en kjapp en... Jim Grant? Forfatterens egentlige navn. Godt det var ei Storytel-lydbok som ikke kostet meg noe mer.

Men gav jeg opp? Neida. Nå er jeg godt igang med bok 16 i serien på øret. Tilbake til innleser Jeff Harding, The Affair er igjen som å ha film på øret og enkelt språk som holder seg gjennom påskens sukkerkick og dårlige konsentrasjon med glans. Litt morsomt med denne boka er at den går tilbake i tid. Handlingene er lagt til tiden før førsteboka - Killing Floor - og vi får (forhåpentligvis) bakgrunnen til hvorfor Reacher ble en lone drifter uten bil, eiendeler og behovet for å ha et permanent hjem. The Affair er langt fra nest dårligst denne måneden, men jeg kan ikke rangere den noe høyere for jeg er kun kommet (nesten) halvveis i lydboka - på mer normale 12+ timer.

Leses i rekkefølge

• Acceptance av VanderMeer
• Notes from the Underground av Dostoevsky
• Dirk Gently's Holistic Detective Agency av Adams

Jepp, jeg har vært særdeles dyktig i mars og har klart å få med meg hele tre stk 1001-bøker. Jeg krysser av i rødvinsrus og føler meg nesten på høyde med et par av karakterene til Tomas Espedal. Noe som minnet meg på at jeg har hatt en særdeles underlig "dialog" gående på Facebook med en forfatter denne måneden. En dialog som startet med nettopp Espedal's alkoholinntak. Noen mennesker er - jepp, underlige. Og da tenker jeg nødvendigvis ikke Espedal... Nuvel...
 

Jeg fortsetter heller med sjarmøren Fredrik Drum, som ikke har fått sin egen omtale denne gang. Handler om mysteriet rundt en flere tonn svær steinskulptur som på mystisk vis har forflyttet seg fra Nasjonalgalleriet i Oslo til en liten gård i Lommedalen. Det går i drap, litt vin og mat, en magiker-samling i hovedstaden og et punkerkollektiv som tilber Moder Jord. Drum dør nesten - igjen, alt går godt, og i det store og hele så var det ei veldig god Drum-bok - helt til Skarphedin Olsen melder sin ankomst henimot slutten der. Hva i all verden? Død over Drum, leve Olsen!?! Mmhhh... Skeptisk til neste bok i serien! Cassandra's Finger må leses, for den var veldig god - men særdeles sær i innhold de siste sidene der. No spoilers fra meg :-)

Så til plomma i påskeegget for mars - Alt jeg ikke husker av Jonas Hassen Khemiri.

Boka jeg har forsøkt å skrive en fornuftig omtale om de siste par ukene, men hvor jeg feiler hver gang. Boka som handler om en ukjent forfatter som skriver om livet til en venn som nettopp er avgått ved døden ved å intervjue mennesker som har stått denne vennen - Simon - nær. Det spesielle? Korte korte avsnitt. Vi får nødvendigvis ikke vite hvem som forteller om Simon i hvert avsnitt. Vi får bare puslespillbiter som vi må sette sammen selv. En av dem som intervjues er Simons gamle mormor som begynner å miste hukommelsen. En kjæreste. Venner fra gamle dager, nyere tid. Mye speiler Jonas Hassen Khemiri's egne opplevelser, noe han snakker om i intervjuet her. Hva er selvbiografisk? Hva er fiksjon? Og slutten! Hvilken slutt!! Nydelig bok som anbefales på det sterkeste. Ja, den minner om Carl Frode Tiller's Innsirkling. Men er likevel annerledes. For guds skyld, les boka. Og les gjerne intervjuet med Khemiri her.

Ellers har jeg fått fram sykkelen fra garasjen igjen. Vi har hatt oss vår første treningstur på tørr(!) asfalt. Sambo's Garmin påstår at vi hadde samme rundetid første runden i år som på sisterunden ifjor. Det må jo kalles suksess når kondisjonen er holdt ved like hele høsten og vinteren! (Det har IKKE noe med at sisterunden ifjor var i pøsregn og 360 graders motvind...). Man kan velge å være optimist. Nemlig!

.

1001-absurditeten "Dirk Gently's Holistic Detective Agency" av Douglas Adams

Yess! Her snakker vi 1001-påskekrim rett inn Kindle-mappa "Goodiebag"! Etter et par temmelig for meg tungrodde bøker i Lines 1001-lesesirkel nå i 2016 kom kategorien som satt midt i ebokhyllami's bulls eye - Mars: les ei bok som virker skummel eller spennende (tenk påskekrim).

Glem tradisjonell påskekrim og det lukkede roms mysterium. Ønsk heller velkommen Dirk Gently, psevdonymet for Svlad Cjelli - detektiven som benytter seg av den holistiske tankegang og de grunnleggende sammenhengene til alle ting i denne verden (og parallellunivers) for å løse hele mysteriet. Ikke halve, mind you. I dette tilfellet avdekker hans søken etter en savnet katt både et spøkelse, en tidsreisende og den fryktelige og ødeleggende hemmeligheten til menneskeheten. Og prisen for å benytte seg av denne så eminente etterforskeren? No charge! Av alle kjente detektiver opp gjennom tidene er dette den absolutt minst tradisjonelle, og årsaken til hans (måtelige) suksess er ifølge ham selv hans deprimerende dyktighet til å tenke særdeles utradisjonelt og å basere tankegangen sin på deprimerende nøyaktige og ville forutsetninger.

Douglas Adams
Bildekilde: wikipedia.org

Denne boka er det så godt som komplett umulig å gi en omtale av som er i nærheten av å beskrive Douglas Adams' genialitet. Jeg elsket trilogien hans i fem bøker - The Hitchhikers Guide to the Galaxy. Dirk Gently er enda bedre! Sentralt i historien står et dikt av Samuel Taylor Coleridge - en britisk poet født på 1700-tallet, spøkelser, elektriske munker, Kubla Khan, en hest innelåst på et bad, et par kvinner som heter Susan, Cambridge University (med minst én skrullete professor), Schrödingers katt, gamle romvesener fra en svunnen tid - og, selvfølgelig Dirk Gently. Og hvis du ikke ser sammenhengen mellom alle disse elementene er det selvfølgelig...fordi du ikke forstår de grunnleggende sammenhengene av alle ting. Og derfor skylder du denne boka en sjanse. Karakterene er sære, humoren er så tørr som den kommer, oppbygningen av kriminalmysteriet - om jeg kan kalle det det - er i all sin absurditet temmelig logisk, og avslutningen på boka...må bare oppleves. Dette er en lek med språket som mangler sidestykke. Og hva du nå enn gjør, ikke les boka i oversatt utgave om du er i stand til å stave deg gjennom den på engelsk. Morsomhetene ligger i detaljene, i dobbeltbetydningene og i den skrullete tankegangen. Den eneste forfatteren som kanskje kan nærme seg Douglas Adams' sære univers og karakterer er Terry Pratchett. Liker du Pratchett så elsker du Adams.

Det er uhyggelig trist at Douglas Adams ikke er blant oss lenger. Han døde så langt tilbake som i 2001, men bøkene hans er like rykferske lesninger idag som de var da de ble utgitt. Jeg anbefaler boka til alle som vil ha et avbrekk fra normaliteter og standardoppskrift påskekrim :-)

Kilde: Egen ebok - Forlag: Amazon - Sideantall: 304 - Utfordring: GoodReads, 1001

.

1001-boka "Notes from the Underground" av Fyodor Dostoevsky

I (den nyopprettede) serien: Marianne leser forfattere hun føler hun må... er turen kommet til russiske Fyodor Dostoevsky. Jeg har lest ei bok av ham tidligere - novellesamlingen Herr Prokhartsjin og andre fortellinger - nå var turen kommet til en litt lenger (om enn ikke lang) roman. At boka var spesiell er vel årets underdrivelse sålangt.

Notes from the Underground handler nemlig om en særdeles bemerkelsesverdig fyr, en ikke-navngitt forteller som tidligere jobbet som tjenestemann, men som nå i en alder av rundt 40 år på trass har trukket seg aldeles tilbake fra samfunnet. Fra sitt lille hjørne i verden gulper han som besatt opp lidenskapelige og selvmotsigende fortellinger om menneskets irrasjonelle natur og bruker seg selv og tidligere/nåværende bekjente som eksempler for sine påstander. Fortelleren er en introspektiv, ondskapsfull og patetisk stakkar fullstendig lammet av sin egen uovertrufne intelligente tankegang, men dette til tross så representerer - og ikke minst avdekker - oppgulpene hans et svært så gjennomtenkt syn på menneskeheten.

Fyodor Dostoevsky
Bildekilde: en.wikipedia.org

Jeg hørte denne som lydbok, og første timen (av totalt 5) så tyter han om hans egen filosofi rundt hevn, det meningsløse med livet, sin egen forteffelighet og overlegenhet, men også sine feil - og, ikke minst - hans egen tannverk og meningsløsheten med denne. Andre delen av boka vier han til sitt forhold til andre mennesker, hendelser og utrettferdigheter han har vært utsatt for og ikke minst hans ekstremt ambivalente forhold til horen Lisa. Historien slutter brått med at fortelleren skremmer Lisa på dør, og han ser henne aldri igjen. The end.

Jepp, denne er spesiell, men jeg likte forsåvidt boka, til tross for at filosofien rundt menneskesinnet ble presentert av en ondskapsfull og selvgod/selvsentrert stakkar med mer enn et snev av manglende sosiale antenner og evne til å fungere normalt sammen med andre. Historien er original, velskrevet og gjennomtenkt. Dostoevsky har benyttet seg av "jeg"-formen gjennom begge delene av boka og gir meg som leser dypere og dypere innsikt i karakteren som portretteres - uten at jeg liker ham bedre av den grunn. Starten av boka sier igrunnen mye om karakterens syn på seg selv: "I am a sick man... I am a spiteful man. I am an unpleasant man. I think my liver is diseased." En forunderlig leseopplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Jeg liker bøker som provoserer og utfordrer den vanlige tankeprosessen. 

Kilde: Storytel - Utgitt først: 1863 - Sider: 136 - Språk: Engelsk - Utfordring: GoodReads, 1001

Våren er her :-)

 .
 

"Authority" og "Acceptance" av Jeff VanderMeer

Jeg har nå fått lest de to siste bøkene i Southern Reach trilogien til Jeff VanderMeer, hvor førsteboka Annihilation ble hedret med Nebulaprisen for 2015 - ei fantastisk flott bok - diffus, mystisk, full av bildebruk og særdeles intimt fortalt gjennom førstepersonsynsvikelen til Biologen. Språket var fantastisk malende, historien utrolig stemningsskapende og fullstendig blottet for billige poeng og unødvendige forklaringer. Et lite mesterverk i seg selv. Les omtalen min av førsteboka her før du leser videre, ellers forstår du lite av resten av denne omtalen... Jeg vil nemlig ikke spoile verken Authority eller Acceptance.

Vi befinner oss fremdeles i Area X, og organisasjonen Southern Reach prøver ennå å forstå hva som er skjedd med dette villmarkens eden som har vært avskåret fra resten av kontinentet i flere tiår. Mennesker som passerer den tilsynelatende ikke-statiske grensen til området forsvinner, eller kommer tilbake. Men de oppfører seg ikke som før. De fleste blir syke og dør etter tilbakekomsten, og ingen ser ut til å forstå hva som foregår. Er det virkelig de samme menneskene, de få som klarer å komme seg tilbake fra Area X? Eller kan de være.. dobbeltgjengere av de opprinnelige ekspedisjonsmedlemmene? I såfall, hva har skjedd og - hvorfor? Rodrigues (aka "Control"), den nye lederen for Southern Reach, er like uforstående som oss andre, men begynner etterhvert å innse at den topografiske anomaliteten som ekspedisjonsmedlemmene refererer til ikke bare er et byggverk. Men hva er det egentlig tunnellen/tårnet skjuler? Og hvilken rolle spiller fyrtårnet og fyrvokteren Saul oppi det hele? En merkelig og diffus serie, som jeg i starten sammenliknet med TV-serien Lost, men som etterhvert også fikk kraftige Kafka'ske innslag. Særdeles spesiell - og interessant, men likte jeg den?

Jeff VanderMeer
Bildekilde: The Guardian

Jeg stusser fremdeles på svaret. Historien er særdeles original med tanke på innhold. Jeg har aldri lest noe tilsvarende, selv om stemningen serien skaper ligger godt forankret i Lost-land. Den er merkelig, samtidig som den er smart oppbygget. Store deler av bok 2 og 3 er frustrerende og klaustrofobisk, men tidvis utrolig vakker. Spesielt der VanderMeer benytter seg av førstepersonfortellers synsvinkel. Der er han eksepsjonelt flink til å ta oss med like inn i sjelen til karakteren han presenterer og portretterer. Her snakker vi magi! Når han går over til andre- og tredjepersons fortellersynsvinkel så mister han mye av grepet han ihvertfall har på meg som leser. Magien skapes i "jeg'et"!

Men - enkelte deler av fortellingen, spesielt i Authority, er direkte kjedelige i all sin detaljrike nonsens. Her virker det som om forfatterens eneste mål er å skape forvirring, å distrahere leseren ved å skape nye spørsmål. Hvorfor? For å forbedre mysteriet? Forlenge historien? Både Authority og Acceptance er nemlig merkelig nok nesten uten plot, selv om de er innholdsrike på sin måte. Does this make sense? Ikke helt, man må nesten lese trilogien for å forstå. Det er vanskelig å forklare det uforklarlige. Men igjen, likte jeg serien? Jeg elsket førsteboka, og gitt det jeg vet nå så burde jeg stoppet der. Men det var jo helt umulig. Førsteboka var ren magi, virkelig. Bok 2 og 3 not so much. Det ble etterhvert mange timer på øret for en historie proppfull av spørsmål, men med sørgelig få svar og oppklaring til slutt. Så her sitter jeg - noenlunde like forvirret som etter et par sesonger med Lost :-)

Kilde: Lydbok, Storytel - Forlag: Harper Collins UK - Utgitt: 2014 - Språk: Engelsk - 

Spilletid total trilogi: 26t - Utfordring: GoodReads, Nebulapris

Lenge siden jeg var her...
Botswana's uoffisielle nasjonalfugl

"Bluebeard's Egg" av Margaret Atwood

Når leselysten skranter tyr jeg til Atwood. Så også denne gang. I hylla på fjellet stod novellesamlingen Bluebeard's Egg veldig så lett tilgjengelig. Og Atwood? Hun har sålangt ikke skuffet! Samlingen ble utgitt allerede i 1983, men er langt fra utgått på på dato. I all hovedsak utforsker novellene følelser, svik og tap i forholdet mellom mann og kvinne. Temmelig så gjenkjennelige situasjoner, noen nye og interessante og enkelte litt pinlig nær egen erfaring. Jeg peker ikke ut hvilke... :)

Det er ikke Atwood uten at man også får en aldri så liten dose feminisme og politikk (passer kanskje fint at jeg poster denne omtalen på Kvinnedagen 8. mars), uten at disse temaene dominerer på noen som helst måte. Fire av historiene følger imidlertid ikke den røde tråden. Disse er det istedenfor veldig nærliggende å tro er selvbiografiske skråblikk på deler av Atwood's egen barndom og familiære relasjoner, hytteferier i skogen og ikke minst erkjennelsen av at foreldre begynner å bli gamle. Det jeg likte best med novellesamelingen er at forfatteren på en tilsynelatende enkel måte tar oss med inn i karakterenes sinn, vi ser dem ikke bare utenfra. Historiene blir troverdige fordi det er vanlige menneskers virkelige liv som brukes som bakgrunn for poengene Atwood vil ha fram. Ofte er det lite bevegelse i den fysiske verden i disse novellene, men man finner en slående dybde og distanse i innhold likevel. Jeg tar meg ofte i å fundere på karakterenes valg og årsakene som ligger bak disse hendelsene, og som nevnt så er det her sterkt gjenkjennelige karaktertrekk (ofte dysfunksjonelle sådanne) som ihvertfall får meg til å se paralleller til perioder i eget liv.

Og over alle novellene så svever Atwood's poetiske prosa. Uten fyll av ekstra ord eller setninger så tar hun oss rett til poenget, og poenget i denne samlingen er mennesker. J.M. Pope sier det helt enkelt: "These short stories are little worlds, each exploring the razor-edge of love. Words matter here. If you are reading (solely) for plot look somewhere else for your vapid entertainment. If you enjoy the thrill of a pun or the gut-punch of emotional realization, read this instead."

Anbefales!

Kilde: Egen bok - Forlag: Anchor Books - Utgitt: 1983 - Sider: 244 - Språk: Engelsk 

Utfordring: GoodReads 

På vei hjem for denne gang...